De gode menneskers taushet

Aldri ei bombe i vårt namn.
Aldri eit skot
på ein ungdom som har namn.
La oss aldri gløyme det.
Me vil ikkje ha hemn.
Me vil vinna -
med fred.

- Helge Torvund

 

 

Så mange liv forsvinner i et brøkdels sekund. En livlig, glad og forventningsfull fredag splintres av vold og makt i en svært fatal kombinasjon.

Det er ikke første gangen, det blir ikke siste. Til alle de som ønsker å tro vi er trygge. Vi er ikke det. Å leve er farlig. Hvis vi velger å fokusere på det, kan vi klamre oss til frykten og grave oss ned i skyttergraver. Vi kan legitimere våre angrep og vi kan argumentere for vår fremmedfrykt. Vi kan skylde på en hel folkegruppe og en religion for disse angrepene. Et liv i frykt er ofte unyansert. Men vil det hjelpe? Blir våre liv bedre? Vil det beskytte oss? Vil vi aldri igjen oppleve det vi gjorde fredag den 13. november i Paris?

Å bygge samfunn som er rause og inkluderende er krevende. De som planlegger og gjennomfører terrorangrep vet at den største trusselen er de samfunnene som lykkes med det prosjektet. I slike land vil utenforskap, ekstremisme og sinne ha vanskelige kår. Til mindre avstander det er mellom folk og til mindre ulikheter det er mellom grupper i befolkningen til mindre grobunn får ekstremistmiljøer fotfeste. Terrorangrep kan bare lykkes hvis resultatet av brutale mord er frykt og fremmedgjøring.

Frankrike har mange unge mennesker som opplever seg på utsiden av samfunnet. Mange har funnet trøst og felleskap i ekstreme miljøer og mange unge mennesker har meldt seg som fremmedkrigere i IS sin styrke. Symptomene er så voldsomme og så brutale at det krever at vi jobber bedre med årsakene. Problemet blir ikke da brutaliteten i slike angrep som på Paris, men det blir oss, gode mennesker, som sitter musestille og håper ingen oppdager vårt fredelige lille hjørne av verden.

Europas flyktningkrise er over oss og hver eneste kommune står ovenfor et scenarium der de må akutt ta i mot store mengde asylsøkere. Det er så lett å ta avstand fra dem, frykte at det gjemmer seg en terrorist blant dem, glemme at de flykter fra de samme bombene. Men det er gjennom denne avstanden vi skaper årsaken til bombene og terroren. Når unge mennesker føler seg ekskludert og fremmedgjort. Når vi tause lar dem utvikle hat og forakt for det landet de engang ønsket å bli en del av. Når vi, gode mennesker, ikke viser varme og raushet. Når vi ikke klarer å stå for noe annet enn ekstreme religiøse maktmennesker kan tilby dem. Da ender det i vold og brutalitet.

Paris ble rammet av barn. Unge menn mellom 15 og 18 år. Hvilke grusomme mennesker bruker barn som selvmordsbombere? Men hvem var vi, som lot det skje. De var barn.

Vi skal vinne denne kampen.  Med godhet og fred.

Paris, i dag og i morgen sørger vi med dere. Resten av dagene er et liv i kamp. For frihet, likhet og brorskap. Frihet, likhet og brorskap for alle.

 

Anne & Hanne

Villroser

Blogglisten hits