Det gjør meg godt, men det suger

Den siste uka har jeg slettet over 20 venner på Facebook. Jeg har, med vondt hjerte, tatt et valg om å slette både familie, venner og bekjente på grunn av innlegg jeg ikke kan forstå. Jeg kan ikke forstå at mennesker kan ville andre mennesker så vondt. Mennesker mot mennesker.
Det er brutale, rasistiske, ubarmhjertige kommentarer og innlegg om hvordan alt hadde vært bedre dersom vi - nordmenn – kunne fått være i fred. Alt hadde vært bedre, om vi bare nektet adgang til alle som flykter fra krig, sult og nød. Alt hadde vært bedre, om vi slapp å bruke flere milliarder på menneskeliv, og heller brukt det på oss. For vi har jo ikke nok. Vi trenger flere biler per husstand. Vi trenger å kjøpe klær 3 ganger i uka. Det er livsnødvendig for oss at vi har så mye mat og drikke, at vi kan kaste 1/3 av det rett i søpla uten å tenke noe på det. Derfor burde vi la være. Ikke slipp noen flere inn, ikke la flere mennesker få livet i behold. Vi har nok mennesker i Norge. Faktisk burde vi kvitte oss med de som ikke er ekte nordmenn. For ekte nordmenn, det er de som har generasjoner av norskt blod bak seg, og som bare vil det beste. For landet.

Det triste er – at dette er tanker som svimler rundt i mange hoder. Dette er rett og slett så vanskelig for meg å forstå, at jeg velger og heller slette de som mener meg imot på sosiale medier. Et klikk, og jeg trenger ikke lenger å se det. Jeg er skjerma for alle rasistiske, fremmedfryktige og umenneskelige utsagn. Men er ikke det litt feigt? Gir jeg ikke da bort muligheten jeg har til å påvirke, si min mening og kanskje få inn et annet perspektiv? Eller er det for sent, nå som de allerede har gjort seg opp en mening? Jeg vet ikke. Jeg har prøvd, så vidt. Det tar bare så mye krefter, energi, tårer og sinne. Så dette er et innlegg til alle de «vennene» jeg har slettet på Facebook. Jeg beklager, jeg har vært feig, jeg forstår deg ikke og jeg har gitt opp. Men jeg har ikke gitt opp menneskeheten.

Etter terroraksjonen i Paris har jeg sett at flere av mine venner har endret profilbilde, slik at det får Frankrikes flagg tydelig i fokus. Og det gjør meg godt. Så innmari godt. Men det suger. Det suger at det skal noe sånt til for å gi oss perspektiv. Jeg er en av de, jeg fikk et ordentlig støkk når jeg hørte antallet døde, leste om det på nettavisene og så innleggene på Facebook. Og jeg endret profilbildet mitt, for å vise min støtte. Men om jeg hadde gjort det hver gang noe grusomt skjedde. Jeg hadde hatt utallige profilbilder, med utallige flagg på.

22. juli satte oss alle i sjokk. Og det er vondt å tenke på hvordan vi hadde vært som land, hvordan vår asylpolitikk hadde vært og hvordan vi hadde håndtert flyktningkrisa nå – dersom det var IS som sto bak den aksjonen. Jeg ber for Paris, jeg ber om at de skal møte hat med kjærlighet og skille religion fra terror. Jeg ber om at de ser forskjell på muslimer og islam. Jeg ber.
Jeg lurer også på hvor mange av de vennene jeg har slettet som ville gitt husrom til de pårørende i Paris nå? Er det lettere å tilby forståelse og medfølelse når vi har sett (i media) hva som har skjedd?

Jeg lurer.
Vil du det beste for landet vårt? Landet vårt, som er basert på menneskeskapte grenser? Norge og nordmenn? Det som er best for deg? Eller vil du det beste for dine medmennesker, dine søstre og brødre – de som alle er en del av et fellesskap – en del av verden. I krise og nød – så er vi ikke lenger nordmenn, syrere, afghanere, svensker eller somaliere. Vi er ikke kristne, muslimer, hinduer, jøder eller buddhister. Vi er mennesker. Skapt i samme form, med de samme behovene og samme redslene. Vi trenger liv, mat, familie, kjærlighet, omsorg, forståelse, respekt og et sted å bo – i trygge omgivelser. Vi er redd for død, å sulte, å ikke kunne elske eller bli elsket, å ikke bli forstått, bli behandlet uten respekt og miste våre nære og å miste trygghet.

Vi er så innmari like – allikevel skal min eller din velferd stå høyere enn andres – fordi vi var heldige nok å bli født i et rikt land? Jeg beklager, jeg forstår det ikke.
Det gjør meg godt å se at vi engasjerer oss når noe skjer, noe som settes søkelys på i media og noe som gir oss perspektiv. Men det suger at vi glemmer det perspektivet, med engang vi er nødt til gjøre vår medfølelse om til handling. Vi kan handle – vi kan åpne opp «landet vårt» og vi kan gjøre for andre det vi vil at andre skal gjøre for oss.
Den dagen oljen tar slutt, den dagen noen bestemmer seg for å invadere Norge – da håper jeg du tenker tilbake på hvordan du behandlet flyktningene når de trengte oss. Jeg håper du kan møte noen som var så gode, vakre og genuint interessert i din trygghet som det du var da våre søstre og brødre trengte din hjelp. Jeg håper.

Jeg ber. Hver dag ber jeg for verden. For at hat og rett skal vike, og for at kjærligheten skal blomstre. For menneskelighet. Det ligger i ordet! MEDMENNESKELIGHET. Vi skal vandre MED. Ikke foran.
Det gjør meg godt å se alle de som forstår medmenneskelighet og viser den forståelsen. Men det suger å se alt av rasisme og grusomhet som blir delt på Facebook. Det suger for meg. Det suger for deg. Det suger for medmenneskeligheten.

....

Thea Arnesdotter Lien er vår gjesteskribent. Thea er 21 år og holder på med en bachelor i ungdom, kultur og tro på Menighetsfakultet i Oslo

Blogglisten hits