Hvor er kvinnene i politikken?

Jeg vet det. Det blir ikke trengsel på en debatt om hvor kvinnene i politikken er hen. Men man kunne jo håpe da, at en dag så ble det er så viktig spørsmål at man bare ikke kunne la være å møte opp i redsel for å gå glipp av et godt råd, eller en kvinne med potensiale.

Uansett. Forrige uke arrangerte Villroser i samarbeid med Janne Fardal Kristoffersen (Høyre) ordfører i Lindesnes kommune en debatt om kvinner og politikk.

Bakgrunnen var dissa fakta:

 Kvinner er mindre representert enn menn i kommunestyrer og de er sjeldnere ordførere og varaordførere.

Rett over 38 % av de valgte representantene er kvinner. For Vest Agder er tallet 34 %

Kvinner er sjeldnere ordførere enn menn. For øyeblikket er tallet for landet 96 kvinnelige Ordførere, Vest Agder har 4 av dem.  Norge har 152 kvinnelige varaordførere, Vest Agder har 4.

Er ikke dette litt rart. Om likestillingen var kommet så fantastisk langt burde ikke tallene sett slik ut. Burde de?

La oss ta en titt på andelen kvinner som stiller til valg på listene til de politiske partiene da? Rett i overkant av 41 %, for Vest Agder rett i overkant av 39 %.

Ikke bare velger vi langt færre kvinner enn menn til å ha kommunens fremste politiske verv, men vi strever til og med å få til en jevn fordeling på listene.

 

Hvor er de? Hvor er kvinnene?

May Linda Magnussen fra Agderforskning var forskeren vi inviterte til å hjelpe oss med å forstå tallene. Hun forsøkte også å gi noen svar på hvorfor den politiske deltagelsen er så lav hos kvinner.

Økte krav til kvinnen. Vi har mange omsorgsoppgaver fortsatt og tar fortsatt en stor del av ansvaret for koordinering av hus og hjem og er den av foreldrene som fortsatt tar stort ansvar for barnas aktiviteter. Mange opplever at de ikke strekker til. Om de da redusere arbeidsinnsatsen i arbeidslivet gjør de det for å bruke mer tid på familien, ikke for å øke deltagelsen i politikken. Kvinners lave politiske deltakelse henger sammen med manglende likestilling i resten av samfunnet - både i hvordan vi tenker og i hvordan arbeid er fordelt. En god del av dette er kulturelt betinget; kvinner er ikke like frempå som menn og ikke alltid fullt så komfortable med å ta ordet i forsamlinger osv.

Kvinner kommer noe senere inn i politikken. De melder seg ikke til tjeneste for å fortelle de politiske partiene at de er perfekte for oppgaven som listetopp. De må kanskje motiveres og oppfordres noe lengre tid. Partiene jobber ikke godt nok for å få kvinner inn i politikken.

Hvis kvinner ikke opplever at de har reell innflytelse på beslutningene så opplever de ikke at tiden de bruker er verdt det.

Kvinnene forteller at de må oppleve at de får noe igjen for engasjementet sitt

Kvinnen opplever at de må bruke mye unødvendig tid. Mange unødvendige møter og lange møter som ikke fører frem.

De tre siste punktene er kanskje mest avgjørende for at kvinnen OM de kommer inn i politikken ikke ønsker gjenvalg. Kun rundt 39 % av kvinnen tar gjenvalg.

Vi inviterte Heidi Nordby Lunde fra Høyre og Tonje Brenna fra AP.

De gav klare råd: Kvinner kast dere ut i det, si ja til å stå på lister, gjør en forskjell!

Men begge kvinnene erkjenner at i begge partiene de representerer er det menn som har mest makt. Det var ikke noe de lurte på en gang.

De var helt tydelige på at samfunnet går glipp av viktige perspektiver når halvdelen av befolkningen ikke er representert tilsvarende. Selvsagt kan menn representere kvinner. Men vi ser verden fra ulike perspektiv utfra den bakgrunnen vi har, men også utfra hvilket kjønn vi har. Det er en etablert sannhet for eksempel i sosiologien. Har vi råd til å miste disse perspektivene i dagens samfunn som tar mål av seg av å være likestilt? Og det viktige spørsmålet er ville kommunens politikk endres om det var flere kvinner og maktfordelingen endres?

Men vi må snakke litt om makt, og om det er stuerent for kvinner å ha makt. Språk er vanskelige greier og valøren et ord har kan oppfattes ulikt for kvinner og menn. Kvinner er mer ukomfortabel med ordet makt, slik også mange kvinner ikke vil assosieres med politikk selv om de har klare meninger om barnehagepriser, kontantstøtte, lønnspolitikk eller overgrep mot kvinner. Kvinner søker innflytelse fremfor makt. På mange måter to sider av samme sak. Når en tenker etter så er mange kvinner storforbrukere av kommunale velferdstjenester – de har barn i barnehage, skole, SFO og i fritidstilbud osv. Poenget er at kvinner kjenner det kommunale velferdstilbudet på en annen måte enn eldre menn for eksempel.

Skal man få kvinner på listene og til å bli i politikken over tid er det både forskningsmessig og erfaringsmessig belegg for å si at da må kvinner få lo å bli gode og makt må avgis fra noen for å gis videre til andre. Man må skape en kultur for og for lov til å bli god. Ikke bare på en sak, men flere. Og det krever klar ledelse som skaper struktur i møtene og klare rammer rundt engasjementet og tiden man skal bruke.

Det er fortvilende å sitte i et møte og desperat sitte og tenke på at »her forsvinner fem timer av livet mitt jeg aldri får tilbake.»  Det er selvsagt viktig i et demokrati at alle kommer til orde, men er det virkelig nødvendig at 35 representanter skal få ti minutters taletid 20 ganger hver i et møte? Det er da man sitter å tenker på hva annet man kunne og burde gjøre og politikk prosjektet virker som dårlig anvend tid og en elendig prioritering.

Janne Fardal Kristoffersen er ordfører og representerer et parti som helt uten kvotering makter å ha over 50 % kvinner på lista si. Janne sier noe om at det handler om å bestemme seg for å lykkes og holde fokus. Raust, og til litt latter i salen, tilbydde hun seg å hjelpe ordførerkandidaten fra Frp med å få opp kvinneandelen. Men hun har et poeng. Forsker May Linda påpeker at hun aldri har opplevd at de som virkelig bestemmer seg for å øke kvinneandelen ikke lykkes. Det er altså et spørsmål om å bestemme seg for at det er viktig for oss å få med kvinner. Ikke bare for å pynte på listene, men fordi de kvinnene som vil stille til valg har kunnskap og kompetanse som gjør dem verdifulle for partiet, kommune, styret og kommunene.

Til slutt koker ned til hvem vi stemmer på.

Selvsagt har partiene et ansvar for å rekruttere og nominere kvinner høyt på listene sine. Men det er likevel flere kvinner som stiller til valg enn de som blir valgt. Over 41 % av listekandidatene er kvinner, 38,2 blir valgt.  I Vest-Agder er 39,5 % av listekandidatene kvinner. 34 % blir valgt.

Du og jeg har et ansvar også. Når vi stemmer. Det bør lønne seg å være det partiet som ser verdien av likemange kvinnelige som mannlige kandidater. Det bør også være slik at vi som velgere tar ansvar når vi velger. At vi tar ansvar et kommunestyre som representerer befolkningen for øvrig. Der er nemlig halvparten kvinner.

Blogglisten hits