Skyggespill

Skyggespill

Det som ikke har navn
ligger som en mørk skygge rundt meg
knytter seg til en vond klump i magen
men kommer ikke ut.

Utdraget over er hentet fra diktet «Det som ikke har navn» og gjenspeiler hvor vanskelig det er for barn og unge å fortelle om det grusomme hver 3. – 5. jente og hver 10. gutt opplever i form av seksuelle overgrep.
Det nytter ikke å vende dette ryggen, det skjer i ditt eget nærmiljø der både overgriper og offer er noen du sannsynligvis kjenner. Spørsmålet er hva du gjør. Er du en voksen som tar ansvar, som våger å se - og våger å handle?
I en vanlig norsk skoleklasse kan det være 3 – 4 jenter og 1 - 2 gutter som utsettes for seksuelle overgrep.
Er det ditt barns venn eller venninne, er det nabojenta eller nabogutten? Vet du hvem de er – og hva gjør du for å hjelpe?

Seksuelle overgrep er for mange svært tabubelagt. Det er knyttet til skyld og skam, og usikkerhet og redselen for å gjøre noe galt gjør at mange ikke gjør noe i det hele tatt.
Det er viktig at vi tar seksuelle overgrep på alvor og skaffer oss kunnskap slik at vi er trygge nok til å reagere når vi ser tegn på overgrep hos et barn.

Lise går i 4. klasse. Hun er ei stille og hyggelig jente, og svært flink til å tegne. Ved hver anledning hun har tar hun frem tegneboka si. Hun tegner hender. Store grove hender som strekker seg fram, åpner seg, knytter seg, detaljert tegnet med furer og livslinjer.
Og hun tegner små hender, som trekker seg tilbake og ofte er lukket.

En dag satte læreren seg ned ved pulten hennes og sa:
- Så flink du er til å tegne hender Lise.

Historien kunne stoppet der, men læreren så på Lise og tenkte seg om før han sa:
- Kan jeg spørre de store hendene om noe, Lise?
- Hmm, sa Lise.
- Dere store hender, er det noen som er glade i dere, redd dere eller andre ting?
- Noen er glade i dem, men mest redd for dem, hvisket Lise.
- Gjør dere noe siden noen er mest redd for dere?
- Ja.
-Kan dere fortelle hva dere gjør?
- Vi gjør noe som er ekkelt, vondt og vanskelig.
Læreren pekte på de små hendene:
- Kan jeg spørre de små hendene om noe?
- Ja, hvisket Lise.
-  Hvilken følelse kjenner dere små hender nede i magen?
- Det er en stor svart klump der som bare blir større og større – den er sår og full av 
  vonde ting.
- Er det noen som gjør noe slik at den klumpen er der og vokser?
- Ja, de store hendene.
…..

Senere, i samtale med helsepersonell, fortalte Lise om de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for.

Jan Arild Gundersen har vært lærer i 25 år, og sosiallærer i de 10 siste. Både gjennom sitt arbeid, og som privatperson, har han hatt samtaler med barn og unge som har opplevd grove seksuelle overgrep og vold, barn som gruer seg til å gå hjem, barn som gråter seg i søvn om kvelden og bærer på en smerte, frykt og skam de ikke vet hvordan de skal bli kvitt. De trenger trygghet - trygge voksne som tåler å høre før de åpner seg og tør å fortelle.

Måten han som voksen har klart å bære deres smerte på har vært ved å skrive dikt. Diktene har samtidig blitt en stemme for de som selv ikke klarer å sette ord det de opplever, en døråpner for å fortelle om deres egne opplevelser.
 

Diktene blir nå samlet i boka «Skyggespill» som kommer ut sensommeren/ høsten 2015. Den består av mellom 40 og 60 dikt som handler om dette vanskelige temaet.
 

Boka kan forhåndsbestilles ved å sende en mail til jaargun@hotmail.com eller ved å sende ei melding på Facebook. Du får den da i posten så fort den er trykket.
 

Den er en god måte å prøve å sette seg inn i tankene og følelsene, skammen og smerten til barn som har opplevd seksuelle overgrep.
Nedenfor får du noen smakebiter fra boka.

 

Hendene dine

Hendene dine
er lange
og store.
De gir aldri
de tar,
tar det de
vil
når
du vil.
Da beveger fingrene
seg som små
giftige slanger
på jakt etter
bytte.
Kryper kalde
over kroppen
min,
snor seg
rundt det
de kan finne,
kryper inn
i mørke
små hulrom
hvor de
roter rundt
mens
du
smiler
og sier
rare ord,
ord jeg
ikke forstår.

Men jeg
forstår
smerten
for slangene
er så
sterke og
voldsomme.
De biter
meg i
stykker,
river åpne
sår,
sår som
ikke gror
før de
er der
på ny.

Hendene dine
tar
de gir aldri
fred…

 

JaG 2013

  

Frostrøyk

Jeg kjenner kulden
i det du kommer
inn i rommet.
Den brer seg
som frostrøyk,
siger langsomt
over gulvet og
treffer meg som
iskalde hender.
De klorer seg
fast til
føttene mine,
stryker som
kuldegysninger
over leggene,
og nupper huden
over lårene.
Du stopper ikke
der…

…etterpå siger
frostrøyken ut av
munnen min
mens jeg hikster
etter luft.
Glitrende lydløse
tårer splintres 
mot gulvet
hvor frostrøyken
sluker dem
uten en lyd.

 

JaG 2014

 

 

En barndom


En barndom uten barndom
en trygghet fylt av frykt
en labyrint av ganger
et mørke uten lykt.

En sjel revet i biter
et puslespill - et liv
et kaos fylt av brikker
et såret tidsfordriv.

En søken etter mening
- et meningsløst prosjekt
et håp som stadig brister
på håpløshetens vekt.

En redsel bakom smilet
ei maske som er tung
en frykt som vannes daglig
som spirer ny og ung.

Ei hånd som lukkes langsomt
- men fortsatt like tom
et stille rop om frihet
en dag som aldri kom.

Et hus med stengte dører
et fengsel og et hjem
en sti av barneføtter
et «du» - men aldri «dem».

En tid som står helt stille
mens dager går og går
et liv som søker havner
fra stormene som rår.

En brikke, nok en brikke
et strevsomt tidsfordriv
som langsomt blir et bilde
i skyggen av mitt liv…

JaG 2014

 

Lån meg


Lån meg en stemme
når jeg mangler ord
vekk opp den røsten
som inni meg bor
la den fortelle
sin såre klang
alt det som hendte
gang etter gang.

Lån meg en strofe
av din melodi
la den få klinge
sette meg fri
skjøre små toner
dypt fra mitt sinn
de som vil ut
men som du har stengt inn.

Lån meg ei tåre
la den strømme fritt
fri litt av smerten
som du har gitt
kilden vil åpne
tårenes brønn
rense i smerte
min stille bønn.

Lån meg et håp
for jeg har mistet mitt
la det få vokse
la det bli fritt
send det til hjertet
la det få gro
plant dype røtter
gi meg ny tro.

 

Lån meg et smil
som når øynene klare
gi dem en gnist
som er sterk til å vare
tenn en ny flamme
la den få brenne
selv om det stormer
og tårer vil renne.


Lån meg litt tid
la den komme - og gå
hjelp meg å bruke den
til å stå på
bygge opp mot
til å møte hver dag
skrelle av frykten
lag etter lag.


Lån meg en sang
i fra dypet av hjertet
den som kan stå imot
skam, sorg og smerte
den som kan spille
en skjør melodi
sterk nok til en dag
å sette meg fri.

 

JaG 2014

Foto: Signe Marie Rølland, Lindesnes Avis 

 Jan Arild Gundersen er mangeårig lærer og sosiallærer ved Frøysland skole i Mandal kommune. Han møter elevene i skolegården hver morgen og ønsker dem velkommen. Les intervjuet med Lindesnes avis "Han setter ord på et vondt tabu gjennom ord". 


 

 

 

 

 

 

Blogglisten hits