Jeg har slått opp...

Det er mange som bekjenner sin kjærlighetssorg i disse dager. Jeg kan ikke si at jeg har det. Men jeg har slått opp. Med forbundet mitt. Det er rett og slett slik at vi har vokst fra hverandre og vi har ulike verdier og ulike prioriteringer. Da er det på tide å gjøre det slutt.

Jeg har vært medlem siden jeg var student. Først og fremst fordi jeg likte ideen om at FO i tillegg til å være en fagforening også var et profesjonsforbund der profesjonene tok hånd om egen politikkutvikling for faget sitt.

Nå tror du med en gang at jeg er en sånn profesjonsproteksjonist. Jeg mener bare det jeg mener på veldig mange områder, at det er de som kjenner det det de driver på med best som bør få ta beslutningene. Og jeg mener at profesjoner er viktig. Jeg tror de har stor betydning for at vi har et differensiert tjenestetilbud og jeg mener det muliggjør viktige kritiske og utviklende stemmer når debatten om hvilke velferdstjenester vi trenger skal tas. Jeg tror også at det er viktig at profesjonene er tydelige for rammene for sine virksomhetsområder og kompetanse. Slik blir et tverrfaglige arbeidet lettere og mer funksjonelt. Og jeg tror på at når vi har flere profesjoner sammen så blir tjenestene enda bedre, men om vi sauser alt sammen til ett, slik at de kan det samme og skal kunne alt, så blir kvaliteten dårlig. Sånn da var det sagt.

Jeg har de siste ti årene vært vitne til fryktelige maktkamper i FO. Jeg har også vært del av noen dem. Jeg har bare en ting å si om dem, de har vært personlig vonde og krenkende og de har ikke tjent forbundet og de har ikke vært verdige. Kongress 2015 ble en videreføring av dette. Valget av ledelse var en parodi av et valg. Det er en ting at man ikke får valgt inn dem man ønsker i ønskede posisjoner. Det er realt. Men i FO stiller man ultimatum; "det blir dette laget eller ingenting". Det gjør det umulig å ha et reelt valg av ledelse. Det viderefører dessverre bare en arrogant maktdemonstrasjon av den sittende forbundslederen som i kongressperioden tok i bruk sin egen dobbelstemme for å sikre sin videre karriere. Forbundslederen og laget hennes sikret da også flertallet av stemmene ved kongressen, men det er umulig et godt utgangspunkt når ledelsen blir valgt med mellom 40 og 50 blanke stemmer (totalt 197 stemmer)

Det var også ganske underlig at valgkomiteen kraftig argumenterte mot en annen kandidat i sitt innstillingsinnlegg. Å argumentere for din egen innstilling er en ting, men å argumentere mot en foreslått kandidat er noe ganske annet.

I det hele tatt gav valget av forbundsledelse meg en flau smak i munnen. Jeg blir fortsatt kvalm med tanken på det. Det hadde fint lite med demokrati å gjøre. Det stod respekt av Ellen Galaasen som likevel stilte som benkeforslag etter en slik ufyselig maktdemonstrasjon

En annen sak er at FO valgte å endre vedtektene sine, slik at det jeg synes var det fineste med FO ble borte.

Jeg synes organisasjonskartet har vært kompleks. Men jeg har også synes det har vært fint at kompleksiteten har vært ivaretatt og at det viser at det er mulig å tenke på flere ting i stede for å mainstreame og forenkle. Nå var kongressen forbausende lik et H/frP møte, eller en NHO samling når man lyttet til argumentasjonen for vedtektsendringene. «Samordne, forenkle og bare gjøre alt litt bedre og enklere» Jeg er ikke er så fan av sånt politisk, så derfor gav ikke den argumentasjonen spesielt gjenklang.

Vi tapte saken om at profesjonen skulle få bestemme over seg selv. Nå kan andre profesjoner bestemme hvilken politisk utvikling FO skal mene at f.eks barnevernspedagoger skal ha. Det var et helt realt tap. Men jeg mener det er feil, så feil at jeg ikke lenger kan gi pengene mine til det arbeidet. Fordi FO uttaler seg på vegne av min profesjon og mener de har legitimitet til det. Jeg mener de ikke lenger har det. Nå har jeg ikke lenger tillit til at de vil ivareta mine profesjonsinteresser. Og da har jeg heller ikke lyst å bidra til å finansiere at de gjør det.

Det kunne jo vært andre argumenter for å forbli i en fagforening som det nå er blitt. Jeg kunne tenke at de var gode til å forhandle lønn for meg, eller at de hadde et aktivt og spennende fylkeslag som gav inspirasjon og hadde rom for deltagelse. Jeg kunne tenkt at det er viktig å ha en fagforening i ryggen om jeg skulle trenge det i møte med en ugrei arbeidsgiver. Det er bare det at lokallaget vet jeg ikke om finnes og fylkesavdelingen har en fylkessekretær som på flere områder, etter mitt skjønn, har brutt sine etiske forpliktelser som tillitsvalgt mot meg. Hvis jeg trenger hjelp vil jeg måtte få det fra en annen fylkesavdeling.

Så da står jeg igjen med et forbund der folka i tillitsverv og som skal ivareta meg ikke har tillit hos meg, en fagforening jeg ikke opplever som tilstedeværende lokalt, en organisasjon som legger andre verdier til grunn i demokratiske valg og et forbund som ikke lenger hegner om det jeg synes er viktig, nemlig profesjonens autonomi.

Det er på tide å erkjenne at vi har vokst fra hverandre. For mens jeg er blitt styrket i troen på at i en organisasjon som representerer barnevernspedagoger skal barnevernspedagogene selv beslutte og fronte sine ønsker for utvikling, har FO ment at det er behov for å samordne beslutningsprosessene slik at autonomien avvikles i organisasjonen.

Mens jeg mener at det er behov for en politisk ledelse som representerer ulike stemmer og mangfold vil den sittende politiske ledelsen har harmoni og mener det kommer gjennom enighet.

Mens jeg vil ha frie demokratiske valg der de som blir valgt finner seg i at valgforsamlingen setter sammen de de vil ha, vil organisasjonen ha valg der forbundslederen setter ultimatum.

Jeg traff de fineste folka i FO og det var en glede å jobbe på tilliten fra kongressen og fra representantskap og årsmøter. Jeg traff de verste folka i FO, i kvinneforbundet der kvinner er kvinner verst. Der rykter spres, utfrysing og utskjelling skjer hyppig og hvor det i perioder bare har vært mørkt, svart og veldig vondt å blitt mobbet og trakassert. Men jeg har da også hatt flotte folk i ryggen som gjorde det mulig å holde fast på det jeg tror er riktig og viktig. Og jeg tror fortsatt det er viktig at kvinner tar ordet selv om de er i mindretall. Det er synd FO behandler kvinnene sine så dårlig at det blir umulig.

 

Så det er slutt nå FO. Det må være slik.

.............................................................

Anne har vært hovedtillitsvalgt, leder av yrkesfaglig utvalg og avdelingsstyre i to fylker, medlem av det kongressvalgte seksjonsrådet i to perioder og av landsstyret i litt over en periode. Tilsammen 15 år med tillitsverv.

Blogglisten hits