Om kvinner og politisk deltakelse - igjen

Mangelen på kvinner i politiske beslutninger er særlig synlig i Agder. Særlig mangelen på kvinnelige ordførere er påfallende og det kan se ganske mørkt ut ved neste valg også. Det er svært få kvinnelige listetopper. Det er også mennene som utgjør kontinuiteten i politikken. Kvinnene gir seg altfor ofte og langt oftere enn mennene etter en periode i kommunestyret.

Kvinnene oppgir flere grunner til at de ikke vil bruke tiden sin i politikken. Mange oppgaver og forpliktelser i forhold til omsorgsarbeid og muligheter til en reell innflytelse virker tilbakevendende. Altså de kvinnene som skal bli i politikken må oppleve at de er likeverdig med i beslutningsprosessene og at ikke ting er avgjort på forhånd. I tillegg er mennene raskere ute med å snakke seg inn i en posisjon, mens kvinnene ser ut å bruke litt lenger tid med å presentere seg som et viktig bidrag.

Uansett. Det er for få kvinner i politikken. Hvorfor det er viktig? Fordi hvis folkestyret skal fungere så må det være sammensatt av personer som representerer ulike perspektiv. Hvordan vi forstår verden og dermed nærmer oss løsninger er ulik. Vår referanseramme er ulik.

I Lister avis 7.mars kunne vi lese om fire kvinnelige politiker. Den ene er den eneste kvinnen i kommunestyret i Hægebostad. Hun tar ikke gjenvalg. De tre andre representerer tre ulike partier og er på 1. plass eller 2.plass på listene til kommende kommunevalg.

Hun som gir seg synes hun har lært mye. Den ene som står på 2.plass gjør seg klar til sin 5.periode. Det er interessant hva som skiller dem. Jeg holder en knapp på at en av tingene er at hun som fortsatt holder ut også har hatt mange sentrale lederverv i partiet. Hun har hatt langt mer reell makt enn hun som gir seg.

Vest- Agder AP sin nestleder, Trine Klungeland, er intervjuet. Hun slår fast at kvinnene har like muligheter til å få posisjoner som menn. Hun mener det er andre årsaker som gjør at de ikke vil være med. Hun erkjenner på et vis, gjennom å stille opp i et slikt intervju, at det er for få kvinner i sentrale posisjoner i lokalpolitikken. De er nemlig verken ordførere eller ledere for planutvalgene. Det er ikke lenge siden hun benektet det faktumet for meg hva gjaldt hennes eget parti AP. Hun var tydelig på at det ikke var utfordringer  Vest –Agder AP i forhold til at kvinner har få posisjoner. Hun begrunnet det med at i AP har kvinner hatt leder verv og listetopp på fylkestingslista. Sånt ser selvsagt forlokkende fint ut. Men det er tross alt kun to posisjoner i et fylke med mange kommuner og lokalpolitiske verv.  I politikken er det på generell basis fortsatt menn som har makt, og det har de gjennom å ha posisjoner som har stor innflytelse på beslutningsprosessene.

Tonje Brenna, fylkestingsordførerkandidat for Akershus, svarte kontant  ja på at det var menn som hadde makt i AP.

Heldigvis ser det ut til at Klungeland på kort tid har kommet på andre tanker og nå ønsker å sette søkelyset på mangelen på kvinner i politikken. Utgangspunktet hennes er likevel underlig. Hun konkluderer med at kvinnene ikke vil være i politikken. Utgangspunktet for enhver diskusjon om kvinner i politikken burde alltid være hvordan vi legger til rette for deltagelse og medbestemmelse for alle grupper, i dette tilfelle kvinner. Spørsmålet er ikke om kvinnene vil inn i politikken, men om vi som samfunn og om partiene vil ha dem med.  Når de da ikke er med i like stor grad som menn er det sannsynligvis oss som samfunn og partiene som bærer ansvaret. Ulik forskning viser at kvinner vil  være med i politikken om de opplever at de får noe igjen for tiden de bruker og engasjementet de legger ned. De vil være i politikken om de opplever at de faktisk får være med å bestemme ikke bare var kvinnealibiet som bes sitte stille og lytte på de med erfaring. De vil være med om omsorgsansvar og arbeid i hjemmet fordeles likt. Det er mer et spørsmål om vi som samfunn legger til rette for deltagelse og et spørsmål om de som ER i politikken vil ha dem med og avgi makt og posisjoner til dem.

Forsker May-Linda Magnussen sa det ganske fint når hun sa at hun aldri hadde opplevd at man ikke lyktes med å få kvinner med i politikk eller andre steder om man virkelig vil det. Om man virkelig bestemmer seg for at det er viktig å ha kvinner med og gi dem posisjoner og innflytelse, lykkes man uansett. Det er også et langsiktig og kontinuerlig arbeid. At Klungeland og hennes to kollegaer etterlyser listetopper nå, når listene er så og si ferdigstilt, gir lite nytte. Men om de løfter problemstillingen og jobber tverrpolitisk sammen kan de kanskje nå målene sine om fire år.

Vi må bare håper de lykkes.

 

 

 

 

Blogglisten hits