De elendige

Du knuger henne inntil deg, mest for å døyve din egen angst. Angsten er som er altltoppslukende spøkelse som truer med å sluke deg fra alle kanter. Du ser det for deg som en stor grå masse med armer som forsøker å gripe deg fra alle kanter. Det har lyd som et snikende tordenskrall som aldri tar slutt. Det lukter fordervelse. Som et kadaver i oppløsning. Det finnes ingen fremtid der du er. Utsikter til bunnløs fattigdom. Du er et utsatt offer for overgrep og utnyttelse. Hvem vil bryr seg om din kropp raseres. Hvem vil bry seg om livet ditt forsvinner i støvet som aldri legger seg? Hun vil, hun du knuger i armene dine. Hun som elsker deg og stoler på deg. Din lille hjelpeløse fugleunge. Og enn så høyt du elsker henne, så vrenges du av dårlig samvittighet for det livet du har født henne inn i. Hvilken fremtid kan du gi henne. Svaret gir seg selv der du ser deg rundt og kjenner smertene på kroppen. Ingen.

Du ser ned i de tillitsfulle øynene. De som ennå tror. Svelger angsten. Du går om bord i båten. Den som skal ta dere over Middelhavet og i trygghet. Der det kanskje finnes håp for en liten fugleunge. Håpet finnes på den andre siden. Ikke her.

I strømmen av flyktninger og bilder av de katastrofale og hjerteskjærende scenene vi får servert gjennom media, er det lett å glemme at det handler om mennesker. Vi bygger opp et skjold som beskytter oss mot elendigheten og gjør det mulig for oss å distansere oss. Selv om vi synes det er fælt, trekker vi på skuldrene og undres hva vi kan gjøre. i en siste krampetrekning, skylder vi på dem. De har seg selv å takke. De elendige.

Strømmen av flyktninger som tar seg over Middelhavet er mangedoblet. Bare den siste uken har over 1500 mennesker druknet. Det er en varslet katastrofe, sies det. Varslet fordi vi har kjennskap til hva som utløser behovet for flukten og vi har visst siden november at det ikke finnes nok skip til å redde de som forliser. Landene som det flyktes fra preges av bunnløs fattigdom, krig og undertrykkelse. Avstanden til rikdom og velstand er utrolig kort, men veiene inn til Europa er på mange måter stengt. Åpent ligger havet som en siste håpefull ferd. Det gir ustabilitet og  en flyktningsituasjon helt ute av kontroll. I tillegg så makter ikke landene rundt Middelhavet å opprettholde beredskapen. Den Italienske redningsoperasjonen Mare Nostrum ble nedlagt fordi den ikke fikk penger fra de Europeiske landene til å opprettholde beredskapen. Det betyr at det er langt færre båter ute som kan hjelpe og fange opp skibsbrudne flykninger.

Når det omtales som en «varslet katastrofe» og vi nå ser at lite har blitt eller blir gjort for å redde liv og forebygge flukten, så sier det ikke så rent lite om den europeiske samvittigheten. Det er som vi kollektivt har snudd hode en annen vei og ignorert konsekvensene av katastrofen. At tusenvis av liv går tapt. Er vår arroganse så stor at vi vurderer deres liv mindre verdt? Vi røres av bilde av en livløsgutt som bæres i land av en eldre mann. Han blir symbolet på de mange døde i Middelhavet. Det er som det plutselig går opp for oss at barn dør. Det er kvinnene og barna som er mest sårbare. Det er de som dør. Hvorfor tar vi ikke vårt delte ansvar for å forebygge og å redde? De fleste som flykter med livet som innsats er flyktninger og ikke lykkejegere. Og de har rett til å få sine søknader behandlet og vurdert. Likevel gir vi dem ingen muligheter. De elendige.

Europa splittes i synet på hva som skal gjøres. I nord sitter vi og kvier oss for å ta tak i det. Vi er redd for at flyktningene skal nå oss og oversvømme oss, ta over landet, ta jobbene våre. Dessuten er vi redd for hvilke signaler vi sender menneskesmuglere hvis vi faktisk tar i mot deres «kunder». Muliggjør vi denne ulovlige og dødelige virksomheten?

Lengst sør sitter de som bare har kapasitet til å tenke på hvordan de skal ta i mot. De bærer på vegne av oss steinrike, nesevise nordboere byrden og forsøker etter beste evne å redde og ta i mot.

I midten sitter de som har endeløse samtaler. De som har et hav av tid. De som ennå tror at det finnes en diplomatisk løsning med høy sigarføring på katastrofen i Middelhavet. Inni mellom finner du dem som mener det bare er å snu skipene og sende dem tilbake til der de kom fra. Ute av syne ute av sinn. Man må ha en lite velutviklet evne til empati om man konkluderer slik.

Det går fryktelig langsomt før Europas ledere beveger seg. De beveger seg ikke før de må. Og det hjelper ikke at det er valg i flere europeiske land i nær fremtid. Det gjør at de kvier seg enda mer. De vil ikke bevege seg før de tror at velgerne, slike som deg og meg, vil belønne dem for det. Menneskelivene byttes inn i et spill om politisk makt og oppslutning.

Norge sender et skip. Et. Jeg synes det er så skammelig.

Det langsiktige arbeidet som hjelpeorganisasjonene har forsøkt å si ifra om er arbeidet med fred og stabilitet i de konfliktherjede landene. Vi kan ikke sitte og toe våre hender, ventende på gjerde. Det er et delt europeisk ansvar å bidra til å stoppe årsaken til flyktningestrømmen. Vi har et ansvar for å bidra til at flere land får livsvilkår og stabilitet.

Å investere i demokrati og fredsskapende arbeid i landene som er utgangspunkt for flyktning strømmen er å redde liv og er det langsiktige arbeidet som må gripes fatt i for å hindre katastrofen i Middelhavet fra å vedvare. Håpet må finnes i flere land og på begge sider av Middelhavet.

Krig er menneskeskapt. Det er også fred. Det er mulig, men det er krevende. Er vi villige til å ta den kostnaden? Har vi råd til å la være? Er det ikke lagt på overtid å kreve handling.

Du knuger henne inntil deg. I kaoset og de fryktelige lydene befinner du deg midt inne i stormens øye der det er absolutt stillhet. Du innser at det ikke lenger finnes håp. Og det eneste du kan gi henne er din nærhet inn i døden. Du ser i de redde øynene som ikke lenger tror. Du visste at dette kunne skje. Likevel var livet dere seilte fra ikke bedre enn døden dere seilte mot. Havet omslutter dere, men armene dine er låst rundt den lille jenta, mens dere langsom faller i mørket.

Blogglisten hits