Et samtidseventyr?

Vår neste gjesteskribent er anonym. Vi har valgt dette av personlige hensyn.

God lesing.

.........

Et samtidseventyr?

Det var ei gang ei jente og en gutt som ble kjærester. Eller kanskje det er riktigere å si at det var en mann og ei dame, for de var godt voksne når de fant hverandre.

Begge var friske og sunne, begge hadde gode jobber, og livet så ut til å smile til dem.

Etter at de hadde vært kjærester noen år, bestemt seg for at det skulle BLI DEM, og de hadde etablert seg, fant de ut at de skulle bli foreldre. Heldigvis. Og endelig.

Omtrent på samme tid, mistet den vordende pappaen jobben, som følge av «svingninger i markedet». Den vordende pappaen tok ikke dette så tungt, for han var flink til å jobbe, og god til å finne løsninger, så han startet bare en virksomhet for seg selv.

Dette gikk fint, men han var flinkere til å jobbe enn å sno seg i byråkratiet som handler om å være arbeidsgiver. Så da den vordende pappaen ble syk, viste det seg at han hadde ikke så gode forsikringer som han burde hatt.

Dette var heller ikke så ille, for den vordende mammaen hadde fremdeles god jobb og god inntekt.

Etter en stund viste det seg at den vordende pappaen hadde en livsvarig sykdom. Ikke at den var livstruende, men den kunne ikke kureres, og var i perioder svært smertefull. Da begynte ting å se litt vanskeligere ut for den lille familien, som på dette tidspunkt var blitt tre. Den nå nybakte pappen måtte gå til NAV for å få noe å leve av, for hans sykdom ville ikke bli bedre.

Nav ble også litt lei seg, for det viste seg at pappaen hadde blitt syk på et svært uheldig tidspunkt, da han var ansatt hos seg selv. Han hadde ikke tjent så mye de siste årene, som han hadde gjort tidligere. Men den nybakte pappaen kunne få minstepensjon, han var jo tross alt voksen, og hadde

Familien levde forholdsvis lykkelig videre, og etter en stund var de blitt fire. Et nytt vakkert barn var kommet til familien.

Og familien levde forholdsvis lykkelig videre.

Etter ei stund ble mammaen syk. Hun var sliten og redd for hvordan framtida skulle bli, med en mann som var ofte syk, og med to nydelige barn i husholdningen. Mammaen hadde hørt mye om hvordan det var for barn og vokse opp med syke foreldre, og strevde alt hun kunne for at ikke forholdene skulle bli ekstra vanskelige for den lille familien som nå heller ikke hadde så god

Etter at mammaen hadde vært syk ei lang stund, fikk hun lov av NAV å videreutdanne seg, så i hvertfall ikke hennes inntekt skulle forsvinne som følge av «svingninger i markedet.»

Hun gjorde det, men da hun var ferdig med utdanningen sin, viste det seg at hun fremdeles var syk, sliten og full av bekymringer for fremtiden.

Nav sa at de hadde hjulpet henne så langt de kunne. Hun hadde brukt opp rettighetene sine. Hvis hun nå ikke kunne klare seg selv økonomisk, med barnetrygd og mannens minstepensjon, så måtte hun søke sosialstønad.

Mammaen ville helst ikke søke sosialstønad. Hun mente at det måtte da finnes noen ordning for henne videre også, for hun hadde tross alt jobbet i 20 år og betalt skatt som andre mennesker, og gjort alt hun kunne for å gjøre ting så greit som hun kunne for den lille familien.

Hun ville så gjerne få den hjelpen hun alltid hadde trodd fantes i det gode rike landet hun bodde i, uten at Nav skulle gå igjennom både mammaens, pappaens og ungenes sparebøssepenger, eller selge jolla eller annet som i perioden kunne gi den lille familien litt livskvalitet, da de aldri hadde råd til å reise til Syden eller Oslo, som «andre folk.»

Men Nav visste ikke lenger hvordan de skulle kunne hjelpe henne, og mens de tenkte seg om, lenger enn langt, fikk den lille familien bare dårligere og dårligere kår, gjelden deres vokste og vokste, og mammaen ble sykere og sykere.

Eventyret slutter ikke her, for ingen vet enda hvordan det går videre. Mammaen har bare lyst til å gjøre som Tornerose, legge seg ned å sove i 100 år, og bli vekket av Prinsen når alt har ordnet seg.

Men Tornerose hadde ikke barn som skulle fullføre grunnskolen, ha konfirmasjon, meningsfulle fritidssysler, leksehjelp og ikke minst nye klær når de gamle var blitt for små, så dette så vanskelig ut. Og Prinsen, han var nokså utslitt i utgangspunktet, for han hadde nå vært kronisk syk i mange år, og kjempet sin egen kamp fra dag til dag, og uke til uke.

Hekken vokste seg bare høyere og høyere, mens de som var innenfor den, ikke sov...................

Blogglisten hits