Rævdiltere og andre uredde ytringer

Paul Storholt, bystyremedlem og 3.kandidat ved kommende kommunevalg for FrP, kalte sine kollegaer i bystyre «rævdiltere». Han henviste til at de skulle gå etter ordføreren i Borgertoget på 17.mai. En langvarig konflikt om hvordan valget av ordfører ble gjennomført og Storholts manglende tillit til ordføreren var bakgrunnen for uttalelsen. Videre omtalte han ordføreren for «liksomordfører» . I nesten fire år har bystyremedlemmet proklamert sin mistillit til ordføreren gjennom ulike ordvalg. 17.mai var en grense nådd da han postet kommentaren på sin partikollegas facebookside . Tålmodigheten for drittslenging var tydeligvis over. Og selv om Storholt selv ikke så grunn til å beklage, gjorde partiet hans det og til sist beklaget Storholt i det minste at meningen hans ble offentlig.

En slik voldsom reaksjon kommer ikke etter et enkelt utspill. Det er det siste i rekken av utspill hvor han karakteriserer andre mennesker og deres meninger i politikken. Utspill som dette er kun det vi kan kalle drittslenging. De har ikke til noe annet formål enn å opprettholde en kultur for person karakteristikker som, om man har et snev av folkeskikk, vet ikke hører hjemme noe sted.

Storholt kan selvsagt gi uttrykk for hva han mener når det måtte passe han. Men det er leit ovenfor dem han rammer og han tilfører ikke politikken noen ting nyttig med sine utspill av denne typen. Lokalavisen «Lindesnes» ser likevel ut til å sette pris på uttalelsene hans ettersom de «belønnet» utspillet hans med en «lørdagsprat» Et slags miniportrett. Den gjennomgående beskrivelsen av Storholt var «engasjert og ikke redd for å si sin mening». Fritt oversatt «engasjert og uredd» Dette er hva vi vanligvis ville kalt honnørord. Vi ville vært stolt over en slik omtale. Men det man må spørre seg om er når det ble likhetstegn mellom en uredd ytring og drittslenging. Det andre vi må spørre oss om er hvorfor vi skal sette to streker under det svaret.

Det er selvsagt et langt skudd, dog ikke i blinde, men hadde en kvinne fått samme betegnelse om hun hadde tatt i bruk samme ordbruk. Storholt ble av lokalavisen omtalt som en «som står oppreist i stormen» «uredd og engasjert» Egentlig lurer vi ikke engang. En kvinne som i politikken, eller hvor som helst andre steder, tar i bruk samme type språkbruk ville uten tvil vært betegnet som «ute av kontroll» «styrt av følelser» «hårsår». Lista er lang for kvinner som vil prøve seg. Har menn lov å være litt «røffere i kantene» og « skyte fra hofta», mens kvinner skal være «saklige» og «balansert»

Tidligere i perioden gikk et kvinnelig bystyremedlem på talerstolen etter langvarige konflikter. Hun sa «nå har vi vært jævlige mot hverandre lenge nok» Den setningen, og ordet «jævlig» spesielt, fremkalte mye oppmerksomhet. Var det greit å bruke det ordet fra talerstolen? Representanten bad egentlig om at de måtte være snille mot hverandre, hun kalte ikke ordføreren «toskete», ytret ingen mistillit, gav ingen karakteristikker som såret enkeltmennesker. Men at en kvinne går på talerstolen og bruker et kraftuttrykk fremkalte voldsomme reaksjoner. Hun var både emosjonelt og hun burde tåle såpass i politikken.

Vi er på ingen måte lei for at Storholt gir uttrykk for hva han mener. På et vis gjør det det hele langt enklere. Men vi beklager at han mener det.

Folkevalgte politikere kan selvfølgelige både gjøre som det passer dem og si hva som passer dem. Rollen som ombudsmann/kvinne gir dem en rolle som forbilde. De forvalter verdier som er grunnlovsfestet og som gir demokratiet legitimitet. Vervet de får til å lede kommunen er basert på tillit. Det er en tillit de forvalter på vegne av befolkningen i fire år. Hvordan kommunestyrets aktelse og tillit er vil til enhver tid avhenge av hvordan de folkevalgte forvalter det.

Uavhengig av hvordan folkevalgte forvalter oppgaven sin og hvordan de måtte velge å ordlegge seg når de omtaler hverandre, burde man likevel vokte seg vel for å omskrive historien. Drittslenging har ingenting med ytringsfrihet, engasjement eller mot til å si meningen sin. Når man foretar den omskrivningen gir man rom for en kultur der respekt, demokrati og vennlighet får trange kår. Det gjelder uavhengig av parti og kjønn. Det burde være til refleksjon for de som formidler.

Anne & Hanne

Blogglisten hits