Barnevernets utfordringer

Det er forbausende enkelt å anklage barnevernet for å være roten til alt ondt i denne verden. Det er forbausende lett å ta i bruk ord som "alltid" og " aldri"  når det gjelder barnevernet. Det er som en kjempestor pendelen som svinger fra den ene siden til den andre og alltid smeller inn i virkeligheten i en ytterkant. Men verden har aldri vært svart/ hvit, heller ikke i barnevernet.  Det finnes ikke noe entydig enkelt bilde av barnevernet. Uansett. Barnevernet skal handle om barnas rett til en god oppvekst og til god omsorg. Det er noenganger sammenfallende med foreldrenes interesser. Noenganger ikke.

Den siste tiden har nyhetsbilde vært preget av eksempler på et barnevern som ikke fungerer. En gjeng med bekymra fagfolk har levert inn en slags bekymringsmelding på barnevernet. Bekymringsmeldingen er, når man analysere den i en sammenfatning av ulike forhold i barnevernet som får utslag og konsekvenser på ulike nivåer.

Det ene omhandler kompetanse. Det er åpenbart at barnevernet stadig trenger å få tilført ny kompetanse og mer kompetanse. Særlig når det gjelder arbeidet med familier med en annen kulturell bakgrunn enn etnisk norsk. Selvsagt. Kulturelle forviklinger og misforståelser gir selvsagt store konsekvenser på et område som griper inn i det mest private av alle sfærer. Men kulturell forståelse gjør det ikke mer akseptabelt med vold. Men det kan gi oss andre måter å forstå volden på og dermed også bidra til å stoppe den å finne andre metoder for oppdragelse. Vold er likevel vold og kan finnes i alle kulturer uten at den gjør den mer berettiget. Og barn i Norge skal vokse opp fri for vold. Punktum. Kulturell forståelse kan gi barnevernet større innsikt i hvordan tilknytningen og forholdet er mellom familiemedlemmene. Kanskje vi lærer mer om hvordan liv kan leves på andre måter enn vår egen erfaringsramme. Men det skal barnevernspedagoger vite noe om. Også klasseforskjeller bidra til at vi må forstå at vi lever livene våre ulikt. Men vi skal vite når grensene går mellom hva som er skadelig for barn og hva som ikke er det. Mer forskning, mer kunnskap, barnevernet kan aldri hvile på gammel kunnskap. Det må prioriteres å utvikle riktig kunnskap til den verden vi lever i. Barnevernet må forstå mer og handle deretter.

For lite kjærlighet. For lite tid. Får lite tid til barna. Ja, jeg har ennå ikke møtt en barnevernspedagog uten dårlig samvittighet. For en sak, for et barn, for en samtale som aldri ble tatt, for en hel masse ting som man så gjerne skulle gjort mer av.  Jeg gråt selv på kontoret bak lukkede dører. Rasende på systemet som reduserte det levende, sårbare barnet foran meg til et saksnummer og et papirarbeid. Det finnes ikke ressurser i barnevernet til å lykkes med den drømmen vi som samfunn har av et kjærlig raust og omsorgsfull barnevern. Av og til lykkes de, de tapre barnevernsarbeiderne som nekter å gå på kompromiss med seg selv, men det er mest på grunn av en dedikasjon, en faglig stolthet, en visjon om barns rett til kjærlighet og omsorg. Og vi må huske at brukerundersøkelser viser at de aller fleste er fornøyd med den hjelpen de får fra barnevernet. De har selv ønsket hjelpen.

Maktmisbruk. Det er et ord vi frykter mest av alt i vår kultur. Det er en av dødssyndene. Og barnevernet begår maktmisbruk i økende grad forteller bekymringsmeldingene meg. Det begås maktmisbruk. Det er jeg ikke i tvil om. Av ulike årsaker. Men det er ikke hovedregelen. Det rettferdiggjør ikke de gangene det skjer. Det forteller meg at barnevernet må bli flinkere til å innrømme feilene når de begås. Det forteller meg at barnevernet må utvikle det faglige skjønn, skape fagmiljøer, ha mer åpenhet og gi mer innsyn i barnevernets arbeid. 

Det kreves en omorganisering som deler det kommunale barnevernet i to; de som bedriver frivillig arbeid, og de som sysler med tvangstiltak. Det er en underlig deling fordi det går stikk i strid med alle andre tjenester utvikling. Mens vi jobber med samordning og bedre flyt mellom tjenestene og bedre samhandling, vil altså bekymrerne dele opp og fragmentert barnevernet ytterligere. 

Jeg tror ikke på den medisinen. Omorganisering er løsninger som kun tas i bruk når alt annet ikke har lykkes og man trenger ny innpakning til gammelt problem.

Det er helt rett at barnevernet mangler kunnskap. Det er etter mitt syn underlig at vi kun har et krav til kompetanse i barnevern og det er en "bachelor i helse og sosialfaglig arbeid eller annen relevant utdanning" Samtidig som barnevernet utfører en rekke ulike oppgaver med svært ulik behov for spesialisert kunnskap. På et sykehus ville det aldri holdt med en bachelor i helsefag til alle funksjonene som utføres. Det burde det heller ikke i barnevernet. Å jobbe med frivillige tiltak, akutte plasseringer og oppfølging av barn som bor utenfor hjemmet er eksempler på svært ulike oppgaver som trenger svært ulik kunnskap og hvor barnet ville hatt nytte av mer riktig og spesialisert kunnskap for best mulig hjelp.

Men det er helt rett også at man kan ha allverdens kunnskap uten at det hjelper noe som helst når man ikke har tid til å ta den i bruk. Det er ingen omorganisering i verden som kan bøte på det faktum at tid er en mangelvare i barnevernet. Tid til å bygge relasjoner og tillit, tid til å lytte bak ordene, tid til å forstå, tid til å drøfte, tid til å gå sammen med de barna man skal hjelpe. Tid til kjærlighet.

Det kommunale barnevernet er uten tvil underdimensjonert for den oppgaven det har.  Det har de vært lenge. Så lenge at de som jobber det har vendt seg til det. Derfor skriker de ikke lenger. De bruker kreftene på de daglige utfordringen som skal løses.

Da hjelper det ikke med en questbak fra fagforeninga som stiller tre fire spørsmål om hvordan de har det, eller et løfte om at ministeren skal få høre fra grasrota hva som er viktig. De som har lyttet har visst lenge at barnevernet ikke har kapasitet. 

Derfor vet vi at det begås feil.

Men feil skjer overalt hvor mennesker er involvert i andre menneskers liv. Vi skjærer likevel ikke alle over en kam. Helsevesenet er fullt av eksempler på feilbehandling og tragiske utfall. Vi slutter ikke å tro på helsevesenet som riktig og viktig og livreddende. Politiet begår maktmisbruk, men vi slutter ikke å ha tillit til politiet og ringer dem når vi trenger hjelp, er bekymret eller er redde likevel. Fordi vi vet at feil begås og fordi vi tror at vi hele tiden jobber for å redusere de feilene.

Det finnes barn som er avhengig av barnevernet. Når dere redusere barnevernet til en maktovergripende institusjon uten tillit tar dere fra barn håpet. Håpet om at noen vil redde dem. Dere gjør det tusen ganger vanskeligere å nå de barna som virkelig trenger hjelp. For det er de barna som har det vanskeligst som trenger de modigste barnevernsarbeiderene. De som våger å gå inn og se der andre kvier seg. De som tør å ta faglige vurderinger som kanskje krever ekstra faglig skjønn, som krever en modig avgjørelse og som tør å stå i det sammen med barnet i mange måneder fremover.

Som barnevernspedagog vet du at det finnes situasjoner det barnets interesser ikke er sammenfallende med foreldrenes interesser. Å ta barnas side da er ikke maktmisbruk. Det er å se sammen med barnet og muliggjør barnas rettigheter. Det er noenganger å redde et barn.

Se nyansene. Og gi barna et barnevern som faktisk kan bety en forskjell.

Anne & Hanne

#Villroser

Blogglisten hits