Se meg!

Hun har på seg sin fineste ballerinakjole med struttende rødt skjørt og fine blanke sko. De lyse krøllene rammer inne det fine, lille ansiktet hennes. Hun står midt i det store mørke rommet og rundt henne haster menneskene forbi, travle med oppgavene sine. Jeg observerer henne litt for å finne ut hva hun leter etter. Hun kikker hvileløst rundt seg, snur seg så raskt at den lille kroppen ikke klarer å holde balansen og hun faller bakover. Jeg tar et skritt fremover fordi det så ut som hun slo seg, men noe i meg holder igjen. Hun gnir seg i øynene, som for å riste vekk det vonde og blikket søker rundt i rommet.  Så ser hun meg og jeg strekker hendene ut mot henne.  «Pappa ser meg ikke» sier hun. Jeg ser etter pappaen. Og jeg ser det hun ser. At han ikke ser henne. Hun snur seg mot meg igjen « jeg er sulten, kan jeg få en vaffel?»

Det er pappas helg. Det er den tiden da jeg overlater min viljesterke, flotte og sårbare datter til sin pappa. Barnefri. Kaller de det. Jeg har aldri barnefri. Hun er alltid barnet mitt. Det er bare oss to i hverdagen. Vi lager vår egen rutine, det er ingen å konkurrere med. Jeg gjør som vi foreldre gjør, jeg planlegger livet mitt rundt det faktum at jeg har et barn som trenger min tid, min oppmerksomhet og min tilstedeværelse. Det har gitt meg en datter som vet hva hun trenger og som evner å melde behovet. Vanligvis blir hun flammende sint og indignert om hun opplever jeg er urettferdig mot henne eller hun misliker de rammene jeg setter for henne. Og hun proklamerer sin glede ved å ta i bruk de store ordene. Jeg oppdrar en datter som tar plass. Jeg vet hun vil trenge det.

Pappas helg. Den helgen da jeg konstant bekymrer meg for om han husker at han må si gonatt i speilet etter tannpussen og vinke til henne før han legger henne. Leser han favorittboka hennes? Kall meg hønemor. Verre er det å bekymre seg for om han hører når hun forteller med detaljrik innlevelse om hva som skjedde i barnehagen. Tar han vare på de små øyeblikkene? Ser han henne?

Jeg kan tåle det vi voksne utsetter hverandre for i et samlivsbrudd. Vi kaller hverandre ved navn, vi sårer hverandre bevisst, leter etter øyeblikk for å svekke hverandre.  Vi er så nær ved å  ødelegge hverandre. Befriende var det øyeblikket vi ikke lenger var ett, men gikk hver for oss. Nådeløst tungt i øyeblikket, men friheten etterpå gav meg vinger. 

Tiden etterpå der vi forhandlet om vår datters tid. Eller vår tid. Det var hans rett  å ha henne, fortalte de meg. For meg var hun denne lille sårbare bylten som trengte et sted å høre til, en å knytte seg til. Min lille baby, født uten hans tilstedeværelse, et kjempende lite menneske jeg måtte sørge for fikk i overflod av kjærlighet og trygghet. Jeg gråt hos familieveilederen og jeg gråt bøtter av tårer etterpå i sinne og avmakt. Hvem var hun som fortalte meg at jeg måtte slippe pappa til. Et år gammel har vel ingen barn godt av delt bosted? Hans fine ord, smeigestemme og meg som ikke klarte å forklare. Bare morsinstinkt og kjærlighet til argument. 

Pappas helg, ingen forberedte meg på smerten i mellomgulvet, den som slår deg så hardt at du nesten ikke får puste. Hun gråter når hun skal til pappa. «Jeg vil ikke» forklarer hun meg om og om igjen. Og jeg vil gi etter. Men jeg kan ikke. Fordi jeg har skrevet under en avtale som gir han rett til å ha henne uansett hva hun måtte mene om det. Så gråter hun mens tårene triller og de lyse krøllene hennes blir svette og klamme rundt det fine ansiktet hennes. Så er det pappas helg. Jeg vil bare trøste henne og beskytte henne. Jeg vil hun skal få dra når hun er klar, når hun tør og når hun gleder seg. I stedet må jeg si « jeg hører deg, vennen min, men du skal til pappa likevel» Jeg forsøker å rette fokus på det fine hun skal gjøre sammen med pappa, skape en positiv forventing. Men i det ordene kommer ut munnen min føler jeg meg som en bedrager. Hva vet vel jeg om det, jeg som heller ikke klarte leve med han.

Så står jeg der og ser min nydelige sårbare lille datter i dette altfor store rommet omgitt av mennesker som ikke ser henne. Virkelig ikke ser henne, mens hun søker etter blikket og oppmerksomheten til pappaen sin. Og akkurat slik han aldri så meg, ser han heller ikke henne. Hun er sulten og trøtt og trenger et fang. Jeg fanger henne opp i armene mine og hun knyter de små armene sterkt og hardt rundt nakken min, mens hun hvisker innstendig. «Nå vil jeg hjem» Ingen forberedte meg på denne maktesløsheten som veller over meg. Jeg kan ikke beskytte henne mot det vi som foreldre utsetter henne for og tilfredsstille våre egne krav. Jeg kan ikke beskytte henne mot den følelsen av at hun ikke får velge hvor og hvem hun vil være hos. Jeg kan ikke beskytte henne mot at hun ikke makter å få samme relasjon til pappaen sin som kunne gjort henne sterk og trygg også hos han. Det er hans ansvar og han klarer det ikke. Kanskje vet han ikke hvordan. Jeg kan ikke være der og dekke over, minne han på de små detaljene som for henne utgjør trygghet. Jeg må bære hennes fortvilelse og sårhet når jeg hvisker tilbake « i morgen, vennen, i morgen skal du hjem»

Det er så mørkt og tomt når jeg kommer hjem. Og i et mammas hjerte er det enda mørkere. I minnene mine spinner min lille ballerina rundt mens hun roper 

«Se meg , Mamma. Se meg ,pappa»

 

Anne & Hanne

Blogglisten hits