Frk.Løvetann og meg

Det finnes mennesker som berører deg så sterkt at du aldri blir den samme igjen etterpå. Det rare er at du sjeldent merker det før møte er over, veiene skilles og ekkoet av møte fortsetter å runge i deg. Sånn var mitt møte med Solveig.

Solveig var en av disse ungdommene som bare ikke fant veien. Utallige stikkveier, snarveier og kaotiske og kavende omveier preget livet hennes. En vanskelig barndom, voksnes svik og et strevsomt forhold til skole hadde ført henne inn i miljøer som levde litt i utkanten og som var preget av rus og kriminalitet. Konfliktnivået med foreldrene og langvarig sviktende omsorg førte til at hun selv syntes det var et bedre valg og ikke bo hjemme.

Hun var et syn for guder. Ikke spesielt opptatt av utseende som andre tenåringer, utstrålte hun likevel en personlighet nok til å fylle hele rommet og tok plass hvor enn hun var. Høylydt og med et ordforråd som en bryggesjauer kunne hun skremme vannet av hvem som helst. Hun var opp som en rakett, full av entusiasme humor og pågangsmot, og ned som en vaskeklut, sønderknust, usikker og sårbar. Dagene med henne var aldri like. Jeg gikk aldri fra et møte med henne uberørt. Hun gjorde meg rasende, ydmyk, glad, fortvila, engstelig og fylt av omsorg og kjærlighet. Og det er ikke så mye henne jeg skal skrive om. Den dagen kommer når hun vil være i stand til å skrive sin egen historie. Jeg er uansett sikker på at det blir en sterk og vakker historie.

Men det er mitt møte med henne jeg skal skrive om. Jeg har jobbet i barnevernet lenge, godt gjemt bak 1.linjas betryggende saksbehandling kunne jeg alltids forskanse meg mot de sterkeste inntrykkene. Det var mange møte i den kommunale barneverntjenesten som berørte meg sterkt på godt og vondt. I 2.linja, på institusjon, fantes det ikke likevel ikke en liten kontorpult å gjemme seg bak engang. Her er du sammen med de mest sårbare over tid, gjennom det gode og det vonde. Og det var det jeg måtte lære og her utfordret Solveig meg .  Hun utfordret meg på min egen ærlighet i møte med henne, hvor sterk jeg var for henne, hvor langt jeg  var villig til å gå for henne. Hun utfordret meg med en naken ærlighet som krevde svar der og da og gav meg ingen tid til å vurdere, analysere eller søke svar hos ledere. Hun brydde seg fint lite om fagre ord og dulge løfter og avslørte alt som ikke var ekte.  Hun kunne knuse, rase og true. Det utfordret min trygghet. Jeg kunne bli både engstelig, usikker og redd. Hun var så fysisk og følelsene lå alltid utenpå henne. Og det var så mye følelser. Jeg hadde lyst til at ting skulle komme litt mer rolig og ordentlig og jeg skulle virkelig ønske litt mer forutsigbarhet. Det tok tid før jeg skjønte at det fantes ingen veier inn til henne før jeg aksepterte uforutsigbarheten som en del av det forutsigbare bilde. Men jeg fokuserte så lenge på alt støyet hun lagde rundt seg, at jeg glemte å se henne.

Andre dager (eller bare ti minutter etter et raseriutbrudd )trengte hun masse omsorg, hun kunne sitte tett inntil meg, gjerne legge hode i fanget mitt, trenge en klem og hender som kunne stryke henne mykt over panna. Og jeg måtte henge med selv om jeg kanskje ikke helt var ferdig med å være både litt redd, forbanne og sliten etter å ha stått i stormen av et raseriutbrudd.

I møte med Solveig har jeg forstått at det handler om å lete etter gull der det nesten bare ser ut som gråstein. For det er i nyansene til Solveig jeg plutselig så gull. De små øyeblikkene av tillit og nærhet. De var like virkelige for meg som for henne. Og det handlet om å være rolig og tålmodig selv når hennes utålmodighet og uro truet min forstand.

Jeg var virkelig stolt av henne. Jeg er det. Jeg vet hun sloss for livet sitt og kavde for å finne gode og riktige veier for seg og sitt. Jeg vet ikke om hun så det gullet jeg har fant i henne. Og jeg vet hun ennå ikke helt tør tro på seg selv.

Slik hadde jeg det også i møte med henne. Jeg var en usikker barnevernspedagog som famlet etter mitt eget uttrykk. Hva kunne jeg tilby som kunne hjelpe henne? Hvordan skulle jeg fremstå trygg når hun faktisk skremte vannet av meg? Hvordan skulle jeg hjelpe henne å navigere trygt i en usikker verden når jeg selv kunne føle meg overveldet av smerten og sviket disse sårbare ungene hadde måtte tåle. Hvordan skulle jeg klare å skape den riktige balansen mellom profesjonalitet og kjærlighet. Mellom kunnskap og personlige forutsetninger og mellom metode og omsorg.

Men hennes direkte respons på meg gjorde at jeg oppdaget meg selv som miljøterapeut, gjenvant mitt faglige fotfeste og gav meg troen på at det nytter. Hennes nådeløse ærlighet på godt og vondt har lært meg det jeg forsøkte å lære henne, at det ikke er hver gang vi lykkes, men vi forsøker gang på gang å gjøre det rette. Og vi lærer i hvert møte. Vi gir ikke opp.

Sånn gikk det til at Solveig har satt tydelige spor i meg. Hun vil prege mitt møte med alle andre ungdommer jeg møter på min vei. Hun er en nydelig sterk liten løvetann jeg bærer med meg i hjerte. Måtte hun lykkes, måtte hun finne sin vei. Jeg vet hun kan.

 

............................................................................

Innlegget er skrevet med " Solveigs" tillatelse. Hun har lest og gitt tilbakemelding og igjen gitt meg mye lærdom gjennom det. Tusen takk til "Solveig" og til alle andre "Solveiger" som så modig tør slippe oss inn i livene sine.

Hanne & Anne

Blogglisten hits