1460 dager siden

I dag er det 1460 dager siden den mørkeste dagen i vårt lille lands historie siden andre verdenskrig. Det er 4 år siden vårt demokrati ble angrepet av krefter som ønsker å ødelegge vårt frie samfunn. Dagen vårt lille land ble utsatt for politisk terror som rystet store deler av vår verden. En hvit norsk mann med en utfordrende barndom var terroristen som har blitt kasus for eksperter nå i ettertid drepte 77. uskyldige mennesker.

Tilbake står overlevende og pårørende med deres historier og opplevelser. Fakta er at ingen kan fra dem deres opplevelse og sorg. Nå fire år etter har hverdagen tatt igjen de fleste. I dag åpner utstillingen som viser 22. juli minutt for minutt. En tøff utstilling som viser hvilket sjokk og våre reaksjoner i ettertid av angrepet.

Nå fire år etter har hverdagen tatt igjen de fleste. Igjen står de berørte som fortsatt var i sjokkfase. Som gjentatte ganger hvert år blir påminnet om deres personlige historie og deres sår som ikke får tid til å gro.  Gjentatte ganger får de merkelapper som ”feige”, ”utnytter statusen som 22. juli offer” osv. Merkelapper som er uverdige. For hva var budskapet vi alle samlet oss rundt i juli 2011? Jo, det var samhold og at vi ikke skal trues til taushet.

Når mennesker som er utenforstående har behov for å rakke ned på unge menneskers handlinger denne fatale julidagen, så er det til å bli sint av.  Det er feighet det! Det er lett å sitte på sin høye hest og fortelle hva en burde og skulle har gjort mens terroren pågikk.   

I kriseteamet i Mandal kommune sa en så klokt ”Det er ikke farlig å ha det vondt, men det er farligere og ikke ha det vondt”.  For sorgen, sinne og følelsene må bearbeides og de må få utløp. Ved å stenge de inne, så blir det desto farligere og tøffere den dagen alle følelsene kommer.  Jeg har tenkt mye på den setningen de siste fire årene. For mens alle ekspertene hvert år i juli kommer frem med sine analyser, så står det igjen overlevende og pårørende som har sin egen personlige historie og traumer. En historie som ikke ekspertene eller noen kan ta fra de som opplevde 22. juli. Historier som vi må ta på alvor. For når gjentatte rapporter viser at flere sliter med alvorlige helseproblemer etter angrepet, så må det tas på alvor.

Vi må ta lærdom og styrke oppfølging av mennesker som har opplevd traumer, ikke bare i sjokkfasen, men også når hverdagen kommer. Vi må ha en økt satsning på oppvekstsektoren og barnevern. Vi må tørre å se og si ifra. Fremfor å være dømmende. Vi må ha takhøyde og respekt for hverandre.

Men hvor står vi fire år etter rosehavet? Vårt våpen mot politisk terrorisme var å bruke vår ste

I dag er det 1460 dager siden den mørkeste dagen i vårt lille lands historie siden andre verdenskrig. Det er 4 år siden vårt demokrati ble angrepet av krefter som ønsker å ødelegge vårt frie samfunn. Dagen vårt lille land ble utsatt for politisk terror som rystet store deler av vår verden. En hvit norsk mann med en utfordrende barndom var terroristen som har blitt kasus for eksperter nå i ettertid drepte 77. uskyldige mennesker.

Tilbake står overlevende og pårørende med deres historier og opplevelser. Fakta er at ingen kan fra dem deres opplevelse og sorg. Nå fire år etter har hverdagen tatt igjen de fleste. I dag åpner utstillingen som viser 22. juli minutt for minutt. En tøff utstilling som viser hvilket sjokk og våre reaksjoner i ettertid av angrepet.

Nå fire år etter har hverdagen tatt igjen de fleste. Igjen står de berørte som fortsatt var i sjokkfase. Som gjentatte ganger hvert år blir påminnet om deres personlige historie og deres sår som ikke får tid til å gro.  Gjentatte ganger får de merkelapper som ”feige”, ”utnytter statusen som 22. juli offer” osv. Merkelapper som er uverdige. For hva var budskapet vi alle samlet oss rundt i juli 2011? Jo, det var samhold og at vi ikke skal trues til taushet.

Når mennesker som er utenforstående har behov for å rakke ned på unge menneskers handlinger denne fatale julidagen, så er det til å bli sint av.  Det er feighet det! Det er lett å sitte på sin høye hest og fortelle hva en burde og skulle har gjort mens terroren pågikk.   

I kriseteamet i Mandal kommune sa en så klokt ”Det er ikke farlig å ha det vondt, men det er farligere og ikke ha det vondt”.  For sorgen, sinne og følelsene må bearbeides og de må få utløp. Ved å stenge de inne, så blir det desto farligere og tøffere den dagen alle følelsene kommer.  Jeg har tenkt mye på den setningen de siste fire årene. For mens alle ekspertene hvert år i juli kommer frem med sine analyser, så står det igjen overlevende og pårørende som har sin egen personlige historie og traumer. En historie som ikke ekspertene eller noen kan ta fra de som opplevde 22. juli. Historier som vi må ta på alvor. For når gjentatte rapporter viser at flere sliter med alvorlige helseproblemer etter angrepet, så må det tas på alvor.

Vi må ta lærdom og styrke oppfølging av mennesker som har opplevd traumer, ikke bare i sjokkfasen, men også når hverdagen kommer. Vi må ha en økt satsning på oppvekstsektoren og barnevern. Vi må tørre å se og si ifra. Fremfor å være dømmende. Vi må ha takhøyde og respekt for hverandre.

Men hvor står vi fire år etter rosehavet? Vårt våpen mot politisk terrorisme var å bruke vår stemme og ikke la de onde kreftene vinne. Det var en nasjon som ønsker å bekjempe terror med kjærlighet og la ytringsfriheten vinne. Vi skal ikke tvinges til taushet. Rosetoget er selve symbolet på vårt lille land.  

Gjøv-komisjonen ga en knusende kritikk. De politiske partiene kjemper og krangler seg imellom om hvem som har rett og galt. Om hvem som har gjort mest for å styrke beredskapen og sikkerheten til lands. Fakta er at vi må erkjenne at vi ikke har vært gode nok.

Samhold er det sterkeste S-ordet vi har i Norge. Vi må stå sammen og tørre å se hverandre. Vi må tørre å akseptere at andre mennesker har en annen historie og lytte til deres historie, fremfor å være dømmende og forutinntatt.

Det må aldri skje igjen. Vi må la fremtidens generasjoner lære om ytringsfrihet, demokrati og samhold.

Vi skal kjempe! Vi skal aldri glemme!  

Anne & Hanne

 

Blogglisten hits