Kommunereformens konsekvenser for retten til og formidling av tekniske hjelpemidler

Denne kronikken handler om tekniske hjelpemidler – og da tenker jeg ikke på den kjære fjernkontrollen til TV’en som har gjort TV-titting så behagelig.

Jeg tenker på tekniske hjelpemidler som er helt nødvendig for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne fungere i hverdagen. Det handler om rullestoler, krykker, toalettforhøyere, håndtak på badet, trillebord, personløftere, ståstativ og alt annet som gjør at vi kommer oss opp av senga, ut i livet, på jobb og kan leve et liv med høy kvalitet. 

Vi har i Norge i dag en individuell rett til tekniske hjelpemidler gjennom Folketrygden. Det sikrer oss hjelpemidler når vi har behov for det. 

Vi har i Norge i dag en god hjelpemiddelformidling som sikrer oss det riktige hjelpemiddelet med praktisk bistand fra ergoterapeut eller fysioterapeut med fagkunnskap. I tillegg kommer det god opplæring fra fagteamene på Hjelpemiddelsentralene, og begge disse elementene kvalitetssikrer de hjelpemidlene de distribuerer. 

Alle systemer har et forbedringspotensial, og vi er derfor ikke mot selve kommunereformen, men vi er veldig fornøyd med de rammene som ligger nå.

En rullestol er for meg det som sko er for deg. Når du skal kjøpe deg et par nye sko, da går du til en skobutikk. Du gjør det fordi det er viktig for deg at skoen passer akkurat deg. Du har kanskje spesielt brede føtter, lange føtter, små føtter, lav vrist, høy vrist, trøblete tær, vonde hæler eller andre ting du må ta hensyn til. Tar du på deg sko som ikke passer, vil du få gnagsår eller andre vondter etter ganske kort tid.

Slik er det også med tekniske hjelpemidler. Selv om jeg ikke skal ha en rullestol som er spesialtilpasset, altså bygd spesielt til meg, så er jeg avhengig av å møte en fagperson som har med seg målebånd for å finne den modellen som passer min kropp. Er du lang og tynn så trenger du en annen utgave av rullestolen enn den jeg med mine frodige former trenger.

Tekniske hjelpemidler er et viktig middel for å nå målet om et inkluderende samfunn.

Tekniske hjelpemidler er god samfunnsøkonomi. 

Det synes åpenbart ikke den sittende regjering – det syntes faktisk ikke den forrige regjeringen heller. Både de blå og de rødgrønne har kommet med forslag om å gjøre radikale endringer på systemet. Det er endt med at det er satt ned et ekspertutvalg som skal se på saken. 

Regjeringen ønsker at kommunene skal overta ansvaret for basishjelpemidler – men de sier ikke hva basishjelpemidler er. Enten vet de det ikke eller så vil de ikke si det. 

Min rullestol anser i hvert fall jeg som et basishjelpemiddel, og skulle ansvaret for den bli overført til kommunen vil følgende skje:

  • Jeg vil miste den individuelle retten til hjelpemiddelet gjennom Folketrygden fordi regjeringen har som prinsipp at de som har det praktiske ansvaret også skal ha det økonomiske. Det betyr at det vil være enklere å få rullestol i januar enn i desember fordi da er kommunens kasse nesten tømt. Kommuneøkonomien bestemmer.

  • Mange hjelpemidler forsvinner fra Hjelpemiddelsentralen. Kommunene må selv forhandle med leverandører og hvem skal da kvalitetssikre hjelpemidlene? Danmark har gjennomført det som den norske regjering nå ønsker, og kommunene ser mer på pris enn kvalitet. Det er usikkerhet omkring hvem som skal eie hjelpemiddelet, hvem som skal vedlikeholde og reparere det, og hvem og om det skal resirkuleres eller kastes. Vi vet hvor ille det er blitt i Danmark, vi vil ikke at det skal skje her.

  • Når Hjelpemiddelsentralene blir fratatt ansvaret for basishjelpemidler, hva nå det blir, hvem skal så lære opp ergoterapeuter og fysioterapeuter og andre i kommunene med ansvar for hjelpemidler? Hva blir Hjelpemiddelsentralenes område? Hvor lenge vil vi få beholde Hjelpemiddelsentralene? I Danmark har de gradvis blitt bygget ned.

    Tekniske hjelpemidler er ikke en butikkvare som for eksempel fjernkontrollen til TV’en. Tekniske hjelpemidler er ikke noe vi har for å gjøre hverdagen behageligere. Vi har fått dem for å muliggjøre et aktivt liv.

    Noen påstår at vi bruker for mange penger på hjelpemidler i Norge i dag. Men det er faktisk ikke sånn at vi har hjelpemidler stående som kunstinstallasjoner i hjemmene våre. Vi har fått dem, ikke fordi vi har krav på dem, men fordi vi er avhengige av dem for å fungere i hverdagen. 

    Vi i Norges Handikapforbund er sikre på at mange kommuner ikke har forstått hva de nå kan få som en tilleggsoppgave hvis regjeringen får det som den vil. 

    Vi trenger hjelp for å hindre dette i å bli gjennomført.

    Til dere som har tenkt dere inn i kommunestyrene til høsten – eller dere som allerede arbeider i administrasjonene i kommunene:

  • Sett dere inn i saken, snakk med organisasjoner for mennesker med funksjonsnedsettelser for å finne ut av hva vi mener om dagens system og hva vi er bekymret for. Snakk så deretter med dine partifeller på Stortinget. 

    Og til dere som er sentrale politikere eller er ansatt i direktorat eller departement:

  • Snakk med organisasjoner for mennesker med funksjonsnedsettelser i Danmark og hør med dem hva de mener om det nye systemet der nede. Samarbeid med norske organisasjoner for å gjøre dagens system bedre. Og hva dere enn gjør eller ikke gjør, fjern ikke den individuelle retten til hjelpemidler fra Folketrygden! 

    De siste årene har vi sett endringer som spesielt har fått konsekvenser for mennesker med funksjonsnedsettelser. Vi hadde råd til å tenke solidarisk når vi fikk Lov om Folketrygd for mange år siden.

    Men desto mer penger flertall av nordmenn får og Norge har på bok, desto mindre etterlever vi det å yte etter evne og motta etter behov. 

    Kjære godtfolk,

  • Vi mistet særfradraget

  • 4 av 10 nordmenn har tapt på uførereformen

  • Skulle vi nå i tillegg være avhengig av kommuneøkonomien for å få hjelpemidler så ville det være nok en spiker i kista for Velferdssamfunnet som vi har kjent det.

    LA IKKE DETTE SKJE!

     .........

Toril Heggen Munk, Nestleder i Norges Handikapforbund

 

 

Blogglisten hits