#kryssenkvinne

I begynnelsen av 1999 dumpet et brev fra Senterpartiet ned i postkassa mi. Jeg var ikke medlem i noe politisk parti, og hadde heller ingen tanke om å melde meg inn, så jeg var litt forundret over å få dette brevet. I brevet stod det en rekke navn med dyktige folk fra bygda mi, pluss meg. Det stod at jeg var foreslått i lag med alle de andre til å stille på Senterpartiet sin liste til kommunestyret samme år. Sjokk og vantro var nok mine første følelser, - så lo jeg godt. Noe så komisk, meg i kommunestyret? Visst hadde jeg hatt flere ulike verv, og jeg hadde markert meg som motstander mot nedleggelse av bygdeskolene, og blitt intervjuet på radio og skrevet i avisa. Med politiker? Politikerne var jo slike som var flinke med tall og flinke til å diskutere og snakke fort. Jeg var ikke noe av dette, så saken var klar; jeg kunne ikke sitte i kommunestyret.

I brevet stod det at det skulle være medlemsmøte der de som skulle stå på kommunestyrelista ble valgt. Om jeg ikke ville stå på lista måtte jeg si ifra. For meg var det opplagt at ingen ville stemme på meg framfor de dyktige folka med store gårder og gode jobber. Jeg hadde kun videregående skole, hadde ingen fast jobb og var mamma til seks barn mellom 17 og 5 år. Ja, faktisk så var det så opplagt for meg at dette måtte alle se at jeg ikke passet til, så jeg tok ikke den telefonen for å si at jeg ikke ønsket å stå på lista.

Men medlemmene ville det annerledes, og plutselig stod jeg på ei kommunestyreliste, men ganske langt ned, så selvsagt ville jeg ikke bli med i kommunestyret, - trodde jeg. Valget kom, og det viste seg at jeg var kumulert så mange ganger at jeg kom inn som vara. Etter noen måneder var jeg fast medlem.

I disse dager har jeg siste møte etter å ha sittet nesten 16 år i kommunestyret, råd, utvalg og styrer. I denne tiden har jeg vært arbeidsledig, fått jobb, mistet mine foreldre i sykdom, mistet eldste datter i sykdom, jeg har gått seks år på universitet og høyskole. Noen perioder har vært så vanskelig at jeg har bedt om permisjon. Men etter en tid har jeg vært tilbake. Tilbake til en arena der jeg har fått bidratt med mine synspunkt og livserfaringer på tema som kanskje ikke så mange andre har vært opptatt av, som likestilling, mangfold, fattigdom, innvandrernes situasjon, og tema mange har vært opptatt av, som helse, omsorg, skole og kultur. Kanskje aller viktigst har det vært at jeg har lært veldig mye. Lært hvordan ting foregår i det politiske systemet, hva jeg må gjøre for å få gjennom en sak, og at uten at man jobber og er godt forberedt er det vanskelig å få til noe.

Vervet som folkevalgt har ført til at det har blitt mange diskusjoner her hjemme hos oss. Barna våre har engasjert seg i politiske ungdomsorganisasjoner og fått kunnskap som vil være viktig resten av deres liv. Veien mellom dem og der beslutninger fattes har nok kjentes kortere for dem enn det gjorde for meg den dagen brevet fra Senterpartiet kom i postkassa.

Jeg mener at vettet er sånn noen lunde likt fordelt. Livserfaringene er ulik, basert på hvilken familie vi vokser opp i, bygd og by, god eller dårlig helse, med barn eller uten barn og utdanning. Livserfaringene vil også være forskjellig om du er kvinne eller mann. De folkevalgte skal ha alle disse stemmene med seg når de fatter viktige beslutninger. Ikke alle kategorier mennesker har en stemme inn dit kunnskap bygges, erfaringer utveksles og vedtak fattes. Nesten alle førsteplassene er besatt av menn, noen kommuner og noen partier har ikke praksis for at de skal ha annenhver mann og kvinne. Vi ser også at flere menn enn kvinner får ekstra stemmer ved hjelp av kumulering, og således kommer høyere opp på lista, og blir tilbudt lederposisjoner. Da er det bare noen få stemmer som høres når vedtak skal fattes.

Det har stor betydning hvem det er som står øverst på lista, hvem som får informasjon, som blir invitert til debatter, hvem som blir med i formannskap og blir ledere i komiteer og utvalg. De som blir utvalgt får mye kunnskap og erfaring, - og de får lov å bidra med sin stemme inn dit beslutninger treffes. Det blir en systematisk skeivhet i samfunnet vårt om ikke begge kjønn er representert, og blir gitt rom og mulighet til å hevde sin stemme.

Kanskje hadde jeg blitt spurt om å bli leder av Norges Bygdekvinnelag uten politisk erfaring. Men jeg vet ikke om jeg ville turt å takke ja uten denne ballasten. Jeg har blitt kjent med, og diskutert med utrolig dyktige og kunnskapsrike politikere fra flere partier og flere nivå. Jeg har fått kunnskap på flere fagområder, og blitt tryggere på hva jeg selv mener. Jeg har fått trening i å uttrykke meg, både skriftlig og muntlig. Jeg føler at jeg har en stemme inn i demokratiet.

Vårt demokrati trenger at flere kvinner får en plass i lederposisjoner i kommunestyrene og fylkestingene, derfor oppfordrer jeg deg til å krysse av for kvinner under årets valg, - #kryssenkvinne.

10856579_10155320949520085_5962729453489354399_o.jpg

Marna Ramsøy

Leder Norges Bygdekvinnelag

Blogglisten hits