Beretning fra grasrota

Den store verden kom til Bodø her jeg bor, flyktningkrisa, en dag midt i oktober. Ca 200 personer ble akuttinnkvartert på to steder i kommunen. Menn, kvinner barn, fra ulike land, men flest fra Syria og Afghanistan. De ble innlosjert på campinghytter. De får tre måltider om dagen. Og det er det. Ingen vintersko. Ingen lue. Ingen tannbørste. Ingen barnevogn. Ingen miljøarbeider. Ingen lommepenger (de skal få 370 kroner måneden nå visstnok).  Nå har de bodd der i tre måneder. På et tiltak UDI selv beskriver skal vare fra 1-4 dager.

Av: Lotte Grepp Knutsen, frivillig

Alle forstår at situasjonen var akutt. Alle forstår at hovedfokus i oktober/november var tak over hodet, mat i magen. Men nå må noen snart begynne å snakke om den krisa vi er i ferd med å bygge opp innenfor landets grenser. Og hvilken urimelig belastning dette er, først og fremst for menneskene som har kommet hit, og hvor mange kommer til å få bli. Men også hvilket tungt ansvar det staten nå har lempet over på kommunene, men i særdeleshet på frivilligheten.

Her i Bodø er situasjonen som følger: UDI betaler driverne for tak over hodet, tre måltider om dagen, tilgang til vaskemaskin, bleier og sanitetsprodukter til kvinner. Trenger noen en neglsaks, en shampoflaske, en våtserviett – er det frivilligheten som må skaffe dette. Når vinderkulda nå har lagt seg over Nord-Norge, og det er minus ti og kuling, er det frivilligheten som skaffer vintersko, boblejakker og ulluer. UDI har visst noen klespakker. Få av våre beboere har sett noe til dem.

Når 10-åringen holder på å gå på veggen etter tre måneder i en campinghytte, er det Røde kors som lyser opp dagen med en kortstokk og et vaffeljern. Idrettslaget som åpner idrettshallen. Kirka som inviterer til juletrefest.

Men for en fantastisk opplevelse. Møtet med menneskene som kom hit. Som plutselig bodde i en campinghytte i Bodø. Lykkejegere? Jovisst. Men jeg har så langt til gode å høre dem definere lykke som noe annet enn å være trygg. "We just want to be safe, we want our children to be safe". Hvem kan ikke kjenne seg igjen i det? At trygghet er det eneste vi virkelig strever etter for familiene våre, når vi ellers har mat og husly. Så de holder humøret oppe, i campinghyttene under flystripa i Bodø og ute i Saltstraumen, i mørketid og minusgrader. Takknemlige for et par brukte vintersko og en prat og en kopp te med en frivillig.

Og møtet med frivilligheten. Vi er litt av en gjeng, Der vi står på lageret vi låner av kommunen i en nedlagt skole, og sorterer mange hundre skopar etter størrelse og bruksområde. Vi knipser med fingrene når noen trenger en barnevogn, utstyr til sitt nyfødte barn. Og så bare strømmer det på. Givergleden er enorm. Ønsket om å bidra er stort. En hel armé av godhetstyranner som gir av sin tid, sine klær og sko og sine penger. For at de som kommer skal føle seg litt velkommen, ikke fryse og ikke lide unødig overlast mens de venter.

Alt dette i en så vanvittig kontrast til både offentlig ordskifte og grums i kommentarfelt. For meg har dette vært en tid der jeg fikk tilbake trua på det gode i mennesket. Og takk for det.

Lotte Grepp Knutsen

Blogglisten hits