Jeg trenger bare å være her litt

Av og til trenger vi å bare være et sted, uten å si noe, uten å prestere noe, uten å kjenne på hverken forventninger eller krav, men bare være til. Et trygt sted der ingen krever mer enn det vi kan gi – men hjelper oss og gir det vi trenger for å komme videre.
Er du et slikt trygt sted?

Av: Jan Arild Gundersen

Hun kom inn på rommet der jeg satt og jobbet. Jeg smilte til henne, ei ung jente på 10 år, og satt fram en stol.
- Har du lyst til å prate litt?
Hun ristet på hodet:
- Jeg trenger bare å være her litt.
Jeg fant ei bok i hylla med dikt om barn som opplever ting de synes kan være vanskelige og la den på bordet ved siden av henne.
Hun lot øynene hvile på den før hun så opp på meg og smilte.
Jeg satt meg til å jobbe videre, men så på henne av og til for å bekrefte at jeg var der for henne dersom hun ville prate.
Etter ei stund hørte jeg at hun tok opp boka og bladde i den – leste – og bladde videre.
Så ble det stille og jeg snudde meg mot henne.
Hun satt med boka lukket og stirret ut i rommet – selv var hun et helt annet sted. Den venstre tommelen lå på ei av sidene som et bokmerke i den halvt lukkede boka.
Hun fokuserte igjen og fant øynene mine. Så åpnet hun boka langsomt og kom bort til meg:
- Det diktet handler om meg.
Jeg leste det og ordene førte meg inn i hennes verden, i hennes smerte og fortvilelse, og til grunnen for at hun bare trengte å være her litt.

Hun gikk ut av stillheten og det ble en god samtale om et vondt tema. Hun hadde fått være i stillheten, gitt meg et innblikk i den delen av livet hvor det mørke og vanskelige bodde. Sammen gikk vi veien videre for å finne de ordene hun ikke klarte å finne alene. Hun gikk foran og viste veien, jeg fulgte etter og stilte små spørsmål når hun pekte på ting langs veien som var vanskelige og uklare. Etter å ha gått et stykke snudde hun seg mot meg og jeg visste at vi hadde gått langt nok for i dag. Hun trengte ikke si mer nå, men det mørke var litt mindre mørkt og det vonde litt mindre vondt.  Hun visste at jeg ville følge henne videre på veien når hun var klar for det – og at hun kunne komme og bare være her litt hvis hun trengte det. Da hun gikk ut av rommet var vingene litt sterkere enn da hun kom inn.

Sommerfugler
Alle barn er som sommerfugler, unike på hver sin måte. Innimellom trenger de et trygt sted å hvile vingene sine. Et sted de får lov til å sette seg ned, bare være seg selv fullt og helt og kjenne på tryggheten i rommet.
Da er ord overflødige og stillheten bare god. Av og til letter de på sløret og gir voksne små øyeblikks innsikt i sin egen smerte, før de på ny lukker igjen og håper at du har sett nok til å forstå det de selv ikke klarer å sette ord på.
Slike gylne øyeblikk får de fleste som er sammen med barn hver dag – spørsmålet er om vi klarer å se dem.
En gutt sa det slik:
- Jeg gikk seint til skolen for jeg tenkte at da må jo noen se at noe er galt. Da det ikke
  virket gikk jeg fort til skolen, men ingen så det da heller.
Det er ikke alltid like lett å fange opp alt, men hvis vi gir oss selv påminnere om å se – også med hjertet – våge å stoppe opp og lytte – også med hjertet, så ville vi fanget opp det mange barn prøver å fortelle oss om igjen og om igjen.

 

Gå ikke forbi
Han satt alene på runsene, ville ikke inn til de andre. Jeg var på vei til en avtale, men valgte å stoppe noen minutter. Jeg kastet et blikk på gutten og så på klokka. Ti minutter kan være ei god investering. Jeg gikk bort og satt meg på runsa ved siden av, svingte beina fram og tilbake og fikk litt fart før jeg bare ble sittende og la rytmen fylle kroppen.
Jeg kikket bort på han:
- Er du kald?
Han trakk genseren opp mot halsen og nikket. Jakka hang inne på knaggen og gjorde lite nytte så lenge han var ute.
- Hvordan går det?
- Sånn passe.
- Sånn passe - er det hjemme eller på skolen?
- Hjemme.
- Fortell hvordan det er å være deg hjemme.

Ti minutter senere gikk han inn til de andre, litt rettere i ryggen og med vissheten om at han ikke trengte gå med de vonde tankene alene.
Selv rakk jeg avtalen selv om den ikke kunne måle seg med investeringen i et lite menneskes liv.

 

God nok
De fleste er enige i at barn skal ha det bra, bli sett, hørt og tatt på alvor. Vi ønsker at barn skal utvikle seg til trygge gode voksne. Til tross for dette går deler av utviklingen feil vei. Presset og kravet om å være vellykket på alle områder i livet skaper et stress i unge menneskers liv som gir seg utslag i sykdom, psykiske plager og ensomhet.
I følge NOVA rapporten er det en økning i antallet ungdommer som sier at de ikke har det bra med seg selv, fra 12 prosent i 1996 til 19 prosent i 2015. For mange har kampen for en vellykket tilværelse blitt en sykdom i seg selv.

Hun var bare 13 år. Ei flott ung jente – men ikke i hennes egne øyne. Hun var ikke fin nok, ikke god nok, ikke flink nok. Hun smilte og lo sammen med de andre, men gråt for seg selv over sin egen indre ensomhet.
Hun trengte å få lov til å være seg selv – bare en liten stund. Hvile vingene sine og samle ny styrke. Hun trengte å lære at god nok er mer enn nok, at alle er forskjellige og at det nettopp er det som gjør hver enkelt unik. Det er lov å ha en dårlig dag, kjenne på utilstrekkelighet og avmakt, føle seg liten og redd innimellom – og likevel være god nok.
De tårene hun felte da hun senket masken og hvilte vingene sto i sterk kontrast til den smilende pene fasaden av vellykkethet hun til vanlig bar.
Etter en stund sukket hun, takket for at jeg var der, satte på smilet og gikk ut mot hverdagen hvor hun igjen skulle fly til hun på ny trengte å hvile en liten stund.
- Husk at du er mer enn god nok.
Hun snudde seg mot meg, men et trist streif over øynene fortalte meg at hun ikke klarte å tro på det selv - ennå.


I et speil – i en gåte
Når jeg ser meg selv i speilet lurer jeg somtid på hvor det gikk galt. Hva har jeg og min generasjon gjort siden barn og unge så sterkt kjenner på at de kommer til kort – at de ikke er gode nok? Hvorfor skal de måles og veies og testes hver eneste uke når den mest påtrengende følelsen de sitter igjen med er at de ikke var gode nok denne gangen heller.
Vi får den generasjonen vi selv er med på å skape.

Barn og unge gjør det bra og er mer pliktoppfyllende enn noen gang før – samtidig er det en økende andel som sliter med
angst, spiseforstyrrelser, selvskading, ensomhet og selvmedisinering (NOVA 2015).
Er det vi – foreldregenerasjonen – som i et forsøk på å skape vår egen vellykkethet i vårt eget speilbilde har fått vår medalje - mens barn og unge må slite med baksiden?

Barn trenger bekreftelse på at de betyr noe og er gode nok, men hva er det vi voksne gir bekreftelsene på – hva er det vi anerkjenner?

Han var mer stille enn vanlig da han kom til skolen. Jeg stusset for jeg visste at han hadde fått igjen en matteprøve dagen før som han gjordet det veldig bra på.
Jeg sa godmorgen og spurte hvordan han hadde det.
- Greit nok, svarte han.
- Hva betyr greit nok?
Han sparket i en usynlig pinne på asfalten og prøvde flere ganger før han fant de ordene som fortalte hvordan han hadde det:
- De syntes prøven var kjempebra.
Så la han stille til før han fortsatte mot klasserommet:
- Hadde bare jeg vært like god som den så var de sikkert fornøyd med meg også.

Det er ofte de små forskjellene som gir det største utslaget. Når du anerkjenner et barn – anerkjenner du det barnet gjør – eller det barnet er?
Det er stor forskjell på:
- Oj, for en flott matteprøve!
- Så flink du er som har fått så flott resultat på matteprøven!
Forskjellen i ord er liten, men forskjellen i mening og betydning er stor. Dersom et barn opplever at det kun er elsket og verdsatt for det det presterer forsvinner egenverdet i et kav for å hele tiden prestere godt nok. Da er det mange som leter etter steder å hvile vingene sine.


Jeg trenger bare å være her litt
Jeg ble sittende å se på den lukkede døren. Utenfor strømmet alle de små og store sommerfuglene ut i dagen. Noen store og fargerike som bruste med vingene og slo kraftige slag som førte dem oppover, andre små med litt pjuskete ustabile vinger som prøvende og litt usikkert flakset rundt sammen med de andre. Alle like verdifulle og unike, hver på sin måte.
La de beholde vingene sine, utforskertrangen, gleden og friheten - akkurat som de er. La de oppleve at de er elsket, unike og gode nok – akkurat som de er.

Så kan du få lov til å være et trygt sted hvor de kan senke skuldrene, hvile vingene, se smilende på deg og si:
- Jeg trenger bare å være her litt.

 

 

Foto: Jan Arild Gundsersen/ Privat

Jan Arild Gundersen

Jan Arild har tidligere skrevet innlegget Skyggespill

Blogglisten hits