Likestilling, en ferdig kjempet kamp?

Likestilling, en ferdig kjempet kamp?

Av: Melissa Jocelyn Lesamana

En hører det rett som det er: likestillingen er gått for langt. Jeg er ikke feminist, men jeg er for likestilling. Feminister er stygge damer som ser ut som menn. Jeg er feminist, men jeg synes kvinnekampen har gått for langt.

Det er mange varianter av disse utsagnene, og det er mange varianter av historieløshet.

Jeg tror de fleste kvinner på min alder ikke evner å ta innover seg i sin helhet hva våre medsøstre faktisk har klart å kjempe frem over tid. Kvinnelig stemmerett tar vi blant annet som en selvfølge. Selve 100årsjubileet i den forbindelse ble mer et nostalgiskpliktløp enn begivenhet enn en alvorstung og høytidelig begivenhet når man ser tilbake på det.

Arbeidsplasser til kvinner tar vi også som en selvfølge, men er dette tilfelle? I Agder deltar bare omlag bare litt over halvparten av kvinnene deltar i arbeidslivet. Noen velger det selv, andre får ikke tilbud om en sårt trengt hel stilling.

I et av verdens rikeste land, som topper statistikk som verdens beste land å bo i, ligger vi samtidig paradoksalt også på verdenstoppen når det gjelder selvmord. Det er et avvik her med vår materielle velstand, trygghet og velferd ogegen opplevelse av lykke. Hva har dette med arbeidsliv og likestilling å gjøre? Faktisk en hel del!

La meg begynne i en ende. For meg er det uproblematisk at noen velger seg deltidsstilling som et bevisst valg mot materialismen og jag i samfunnet, og jeg har også respekt og forståelse for dem som ønsker å være hjemme med barn fremfor å stå i jobb. Forskning viser også at sørlendinger fremhever viktigheten av ferie og fritid mer enn andre steder i landet, noe som også kan tolkes som et positivt trekk med hensyn til å ivareta sin egen lykkefølelse og tilfredshet,  ergo et mer meningsfylt liv.

Likevel er det ytterst viktig for dekmokratiutviklingen at flere kvinner på Agder deltar i arbeidslivet. Likestilling betyr faktisk at man må ta en for laget også, ikke bare for seg selv. Det er også et problem på landsbasis at kvinner systematisk er underrepresentert i topposisjonene i næringslivet, politikken, akademia og andre maktarenaer.

På tross av at kvinner utgjør halvparten av den norske befolkningen, henger det fortsatt igjen tradisjonelle maktstrukturer som holder kvinner tilbake i politikk og samfunnsliv. Dette er både udemokratisk og urettferdig og holder tilbake selve poenget med likestillingen, nemlig at på tross av ulikheter gjennom kjønn og andre faktorer, skal man ha like muligheter. Lik betaling for likt arbeid, lik sosial trygghet, like rettigheter mot trakassering og forskjellsbehandling og lik rett til å bli tatt på alvor.

Makt handler ikke bare om politikk og posisjoner i samfunnet, men samfunnet styres gjennom politisk, økonomisk og sosial makt. Økonomiske ressurser gjennom lønnet arbeid gir også en trygghet i egen hverdag og større valgfrihet. I dag har menn mest makt både politisk, økonomisk og sosialt. Likestilling innebærer derfor til maktutjevning og til å bane veien videre mot urettferdighet.

Også innen andre viktige maktorganer ser vi en tydelig mannsdominans. Politi, domstoler og forsvaret er alle mannsdominerte, det samme gjelder i det politiske liv.

Det er en beviselig sammenheng mellom levekår og likestilling, og for å få en jevnere maktstruktur trenger vi å endre negative utviklingstrekk. Drop-outs fra videregående, uføretrygd, arbeidsledighet og blant annet psykisk uhelse har også sammenheng med den skjeve fordelingen i arbeidsdeltakelse og lønningsnivå.

Likestillingskampen er derfor en høyst betimelig og relevant kamp. Det handler ikke om likhet, men om rettferdighet for ulikheter.

 

Melissa Jocelyn Lesamana, Vest-Agder SV

Blogglisten hits