Kunsten å ta imot barn

Enslige mindreårige asylsøkere, barn og ungdom som kommer til Norge uten voksne omsorgspersoner, må tas imot med omsorg og barnefaglig kompetanse. Jordmødre legger til rette for at nye verdensborgeres første møte med verden skal være preget av at forholdene for mor og barn er både medisinsk forsvarlige og preget av omsorg og nærhet. På lignende måte må vi legge til rette for at enslige mindreårige asylsøkeres møte med det norske samfunnet preges av gode bo- og omsorgstilbud og trygge voksne, som har kompetanse til å både tilrettelegge for ”vanlige” barne- og ungdomsliv, men også å støtte og veilede traumatiserte unge med psykiske helseproblemer og/eller utfordrende atferd. Det er viktig å være tilstede med tilstrekkelig barnefaglig personell fra de mindreårige ankommer norsk jord, til de er etablert som unge selvstendige voksne i jobb eller utdanning.

 

Av Line Ruud Vollebæk

 

Vi møtte Ali og Mohammed på Oslo S en vanlig tirsdag ettermiddag. De så unge, slitne og litt rådville ut. Ved hjelp av enkelte engelske ord og smarttelefon med oversettelsesapp klarte vi å kommunisere litt. De var fra Afghanistan og var 13 og 14 år gamle. De hadde tynne og slitte vinterklær på seg, men nye skinnende, svarte vinterstøvler. Ali 13 år så på oss med store øyne og sa at de var alene, og at han hadde mistet familien sin på grensa mellom Iran og Tyrkia. På grunn av de nye vinterstøvlene tenkte vi først at guttene allerede var registrerte som asylsøkere og bodde på omsorgssenter i byen. «Camp?», spurte vi. «Yes», svarte guttene. Da vi spurte litt mer for å finne ut av hvilket mottak eller omsorgssenter de kunne bo på, kom det frem at de ikke hadde sovet trygt innendørs natten før. De hadde gått ute i Oslos gater fordi de ikke visste hvor de skulle henvende seg. Ali sa at de var flyktninger og ville på «camp» (asylmottak), men på et som var for barn, ikke voksne. Mohammed var tilbaketrukket, sa lite og virket litt skeptisk til oss. Vi sa at vi kunne hjelpe de å få plass på en «camp» for barn på deres alder, og sa at vi ville følge de til «immigration», der de først måtte registrere seg. Ali virket lettet, mens Mohammed fremdeles virket skeptisk. Etter å ha diskutert litt sammen på sitt morsmål, takket guttene ja til dette. På t-banen på vei til Tøyen så vi at Ali strevde med å holde gråten på avstand, uten å lykkes helt. På en t-bane full av folk på vei til jobb, skole, trening og tannlegetimer, der vi hadde latt Ali og Mohammed få de siste sitteplassene mens vi sto og holdt oss fast ved siden av, kunne vi ikke bidra med mer enn noen trøstende klapp på armen og trøstende og oppmuntrende blikk, som vi håpte guttene klarte å lese. Vi tenkte også at det viktigste var å få guttene registrert, slik at de kunne overføres til et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år så fort som mulig. Det ville være mer egnede og trygge omgivelser å senke skuldrene og beredskapen i, i selskap av trygge voksenpersoner, og med varm mat og varme senger innen rekkevidde. Da vi slapp inn dørene på Politiets utlendingsenhet (PU), overlappet vi at guttene var bare 13 og 14 år gamle, at vi hadde truffet de på Oslo S etter en natt ute i Oslos gater. Ali og Mohammed ble henvist til noen ledige stoler i venterommet, midt blant voksne menn og barnefamilier, og ble bedt om å vente der. Da vi forlot guttene, litt forundret og bekymret over mottakelsen, prøvde vi å formidle til de at de etter hvert ville bli registrert, og så overført til et sted for flyktninger på deres alder.  Jeg vet ikke hvor lenge guttene ble sittende på venterommet uten å få mer informasjon om hva som kom til å skje eller hvor lang tid de ville ta, men noen få timer senere møtte seg de igjen på vei ut fra Oslo S mens jeg var på vei for å ta toget hjem.  Før de forvant videre ut i byen, sa de at de skulle dra tilbake til ”immigration” på egen hånd senere, de skulle bare få i seg noe ordentlig mat først. Da jeg forsøkte å tilby guttene følge, kunne jeg nesten se Mohammed himle med øynene før han sa noe om at de klarte seg selv, og han og Ali hastet ut av Oslo S og ut i byen.

Jeg vet ikke om Ali og Mohammed kom seg tilbake til PU den kvelden eller senere, om de ble overført til et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, om de fikk tilbud om overnatting eller annen hjelp av kjente eller ukjente voksne de traff i Oslo, eller om de reiste videre. Men jeg vet at mange enslige mindreårige som ankom Oslo med buss og tog i høst valgte å gjøre noe annet enn å ta imot tilbudet om følge til PU. Noen hadde trolig avtaler med slekt eller bekjente, og ville bare besøke dem før de registrerte seg og risikerte å bli plassert på mottak langt unna. Andre hadde kanskje fått beskjed om å kontakte andre nettverk, som ikke nødvendigvis vil tilby ungdommene trygge rammer, men ulike måter å tjene penger på, bl.a. gjennom kriminalitet.

Enslige mindreårige asylsøkere forsvinner også fra asylmottak og omsorgssentre, etter å ha blitt registrert og fått tilgang til mat, seng og litt lommepenger. Hvorfor velger barn og ungdom å forlate asylmottak? Enten fordi noen utenfor, med gode eller dårlige hensikter, tilbyr de noe i form av relasjoner eller mulighet til å tjene penger, fordi de blir tvunget, truet eller presset på en slik måte at de ikke føler at de har noe valg, eller på grunn av usikkerhet og liten tro på en framtid i Norge. Dersom tilbudet til de mindreårige er utformet mest med tanke på å begrense ankomsttallene og gjøre det lite attraktivt å komme til Norge som enslige mindreårige asylsøkere, blir argumentene til de som vil utnytte de mer overbevisende.

Mange enslige mindreårige asylsøkere som får opphold i Norge er løvetannbarn, som tross traumatiske opplevelser i hjemland og på flukt har lykkes i å realisere sine iboende ressurser. Mange har en imponerende motivasjon og evne til å klare seg på tross av alle odds, nærmest på egen hånd eller med kun litt støtte av voksne omsorgspersoner – både profesjonelle og i private nettverk. Men som alle barn trenger de både et forsvarlig omsorgstilbud her og nå, og en trygghet i at alt ikke vil bli revet bort så snart de blir myndige. Derfor har mange lenge krevd at omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år også må overføres til barnevernet, som det er for de under 15 år. Det er barnevernet og ikke utlendingsmyndighetene som har kompetanse til å gi et godt omsorgstilbud til barn og unge. Det er også derfor mange har tatt til orde for at ordningen med midlertidige oppholdstillatelser til 18 år må fjernes. Nå foreslår regjeringen å utvide denne bestemmelsen, slik at også enslige mindreårige asylsøkere yngre enn 16 år vil risikere å miste oppholdstillatelsen dersom desom ”voksne” 18-åringer ikke oppfyller kravene om beskyttelsesbehov. Vil 13 år gamle Ali risikere å bli sendt tilbake til Afghanistan som 18-åring, etter fem år med skolegang og integrering i Norge? Vil han klare å fullføre skolegang, inngå i meningsfulle og betydningsfulle relasjoner til voksne og jevnaldrende og bevare en god psykisk helse, dersom han vet at han risikerer dette?

I den største flyktningkrisen siden 2. verdenskrig har Norge mottatt et rekordstort antall asylsøkere totalt, og også et mye høyere antall enslige mindreårige asylsøkere enn mottaksapparatet har vært dimensjonert for. Det tar tid og koster penger å bygge ut asylmottak, omsorgssentre og bosettingstilbud i kommunene. I stedet for å innføre tiltak som vil gi et dårligere tilbud til de mindreårige asylsøkerne, er det nødvendig at vi bruker nok ressurser på å bygge opp et forsvarlig og godt omsorgstilbud til alle, så raskt som mulig. Norge er et rikt og velorganisert land, så det klarer vi hvis vi vil! Dersom norske myndigheter ikke vil overføre omsorgstilbudet for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet, bør vi styrke bemanningen i asylmottakene. Det må være nok barnefaglig personell til å kunne følge opp den enkelte i tilstrekkelig grad,  til å identifisere ofre for menneskehandel, til å avdekke spesielle behov, til å forebygge rusbruk, utnyttelse og rekruttering til kriminalitet m.m. Som et absolutt minimum må dagens krav til mottak og omsorgssentre beholdes – vi kan ikke senke minimumskravene fordi det nå kommer flere som trenger omsorg.

Hvordan barn og ungdom blir tatt i mot, på Bussterminalen og Oslo S, på PU, på omsorgssentre og asylmottak, og ute i kommunene, er med og danner grunnlaget for hvordan de vil klare seg resten av livet. Det er viktig for den enkelte unge, og det er viktig for oss alle. Vi må unngå å havne i en situasjon der målsetninger om å begrense asyltallene og forebygge at barn legger ut på flukt fører til tiltak som undergraver målsetninger om en god integrering av barn og unge som er her. Det er kanskje penger å spare på det, men det kan vi ikke ta oss råd til.

Line Ruud Vollebæk, 05.01.16. Line er barnevernspedagog som jobber med oppsøkende arbeid rettet mot barn og unge i Oslo.

Her kan håndboka "Sosialt arbeid med sårbare migranter - Mindreårige og voksne asylsøkere, papirløse, EØS-borgere og mulige ofre for menneskehandel" (av Line Ruud Vollebæk, utgitt av Velferdsetaten, Oslo kommune i 2014) lastes ned: https://www.dropbox.com/s/e214lfzkujwgttp/Sosialt%20arbeid%20med%20sårbare%20migranter%20-%20Vollebæk%202014.pdf?dl=0 (du trenger ikke innstallere Dropbox)

 

Facebook: Sosialt arbeid med sårbare migranter

 

Blogglisten hits