Kappløpet mot mobbing

Foto: Anne Grønsund

Foto: Anne Grønsund

Hva er det med debatten om mobbing som er gått så galt? Torbjørn Rød Isaksen og Trond Giske, fra hvert deres hjørne hamrer dere løs med tiltak. Flere mobbeprogram, bedre rutiner, bøter, mobbere skal flyttes. Straffetiltak eller pisk, som det kalles.

Har dere aldri slått dere at den virkelige debatten om de viktige tingene handler om hvordan vi skal unngå å måtte flytte noen som helst bort fra nærskolen sin. Hvordan skal vi hjelpe barn til å leve sammen på en respektfull og god måte, hvordan skal vi lære å lose barn gjennom konflikter og vanskeligheter uten at de utvikler seg til vold og krenkelser og resulterer i skolebytte. Det virkelige spørsmålet er hvordan vi voksne skal ta ansvar for å forebygge mobbing og bygge gode relasjoner mellom barn og barn og barn og voksne. Den virkelige oppgaven står allerede i opplæringsloven; Å skape et godt psykososialtlæringsmiljø.

Skolen er i dag langt mer enn en opplæringsinstans hvor barn møter opp for å få sin daglige dose kunnskap. Barn møter ikke opp uavhengig av den konteksten de står i. Mens vi voksne i større grad skiller og deler vår verden inn i etater, enheter og område beveger barn seg med lynets hastighet mellom frivillig og offentlig sektor og surfer inn og ut av ulike offentlige kontekster og instanser. Vi voksne henger ikke med. Vi forstår et barn ulikt om vi møter det i helsevesenet, på skolen eller i barnevernet. Barnets måte å oppføre seg på, barnets mest sentrale språk,  forstås utfra vår voksne sektorindelte faglige ståsted. I helsevesenet vil vi lete etter en diagnose, i skolen vil vi lete etter en læringsforstyrrelse, i barnevernet vil vi lete i omsorgsbetingelsene eller relasjonene. Når vi tenker så fragmentert sier det oss noe om vår faktiske mulighet til å hjelpe på en rask og effektiv måte.

Kanskje var vi likere før, en mer homogen gruppe med en mer lik bakgrunn og oppdragelse. Nå preges vi av mangfoldet. Ikke bare det etniske mangfoldet, men av mangfold av familiekonstellasjoner og mangfoldige relasjoner, mangfoldige oppdragelsesverdier, mangfoldige livssyn og mangfoldige liv. En ting har likevel unger til felles; skolen.

Skolen er blitt den smeltedigelen hvor vi forsøker å smelte sammen våre mangfoldige liv til noe positivt. Det kreves en enorm sosial kompetanse for å overleve skolen. Ikke bare er kravene til læring høye, men de sosiale kravene barn møter er også skyhøye og veldig ofte uutalte. Det er den tause læringen et barn bare skal oppfatte og innrette seg etter.

Jeg har hørt mange uttale at de er redd for at skolen får for mange oppgaver, at den fratar foreldrenes ansvar for oppdragelse. At det må være grenser for hva en skole skal gjøre. Ja, det er det.Men hva skolen skal lære bort endrer seg. Kravet tilhvilken kompetanse du må tilegne deg har også endret seg markant de siste årene. Samfunnet har også endret seg. Skolen endrer seg. Du kan ikke reversere det. Å lære å lære er en helt sentral kompetanse i dag. Å lære å omgås andre på en god måte er vel så viktig. Det er her muligheten til å forebygge mobbing ligger. Fra barn er bittesmå jobber vi jo med dette. I barnehagen der hvor det er mange kompetente voksne med fokus på lek og samhandling. Og så kommer skolen og vi voksne blir færre og færre og arenaene er så kompliserte for barna våre at det noen ganger går galt. Fryktelig galt.

Så fortell meg derfor hvorfor vi redusere antall lærer i skolen og gjør klassene større? Fortell meg hvorfor vi reduserer voksentettheten. Modelllæring er en av de viktigste metodene for å lære sosial kompetanse. Trygge respektfulle voksne på rett sted til rett tid setter rammer og grenser og viser hvordan man kan løse situasjoner uten å måtte ty til krenkelse. Det mest fremtredene trekket ved samfunnsutviklingen vår er kanskje hvordan voksne forsvinner ut av den daglige samhandlingen med barn. Tror vi at de skal løse dette på egenhånd? Skal vi overlate dette til barn? Hvor er vi? Når det blir mange barn å følge opp er det så mye lettere at noen glipper.

Jeg skal fortelle dere en hemmelighet, Trond og Torbjørn, jeg hater ordet «anti-mobbeprogram». Jeg vet ikke engang om det kvalifiserer til å være et ord. Det er det mest oppkonstruerte ordet i norsk skole. Oppfunnet for at det kan være en vare som kan selges til desperate skoleeiere livredd for pisken og bøtene. Oppfunnet for å kunne sjekke ut ved tiltakslista til ivrige handlekraftige politikere. Mobbeprogrammer har ikke tilført barna noe som helst bortsett fra en økt bevissthet på at voksne har et tydelig ansvar for å se og stoppe mobbing. En god skole vil ha behov for noe mer. De vil ha behov for et langvarig fokus og tilgjengelig kompetanse. For anti-mobbeprogrammene har ikke reddet oss fra de grusomme skjebnene vi leser, hører om, ser og kjenner over hele landet. Mer av det som nesten ikke virker, er ikke en løsning. Det selger ikke suksess. 10 studiepoeng sosialpedagogikkk gjør ingen sosialpedagog. Mens vi anerkjenner behovet for fagkompetanse i didiatikk er det nesten fullstendig fraværende krav til kompetanse i sosial pedagogikk. Er det ikke snart på tide å anerkjenne behovet for mer av denne kompetansen i skolen, hvis vi skal lykkes med å skape et godt læringsmiljø?

Vi har mye kompetanse som gir oss innsikt og forståelse og mulighet til å analysere hvorfor barn blir krenket og hvorfor noen krenker. Å tro at ukers kurs eller ferdig manualer i et program vil gi tilsvarende kompetanse som fagpersoner som jobber med sosialkompetanse, er i bestefall naivt. Å tro at en yrkesgruppe alene skal løse det er for ambisiøst. Å tro at vi kan henvise det som er vanskelig til en helsesøster er for lettvint. Vi trenger mer kompetanse og annen type kompetanse inn i skolen. Vi trenger de som har spesialisert seg på barn og unge og sosial kompetanse og som har faglige og kunnskapsbaserte verktøy til å gi unger mulighet til lære, til å endre seg og til å lykkes. Gi barna tilgang til flere voksne, de ønsker seg snakke personer. Sånn som har tid og kompetanse til å hjelpe dem før det blir for stort. Sånne de kan ha tillit til.

Gode planer, tydelige skjemaer og gode intensjoner. Det skaper ikke det kompetanseløfte skolen trenger på dette. Hvorfor er det langt viktigere med en master i mattedidiatikk enn i sosialpedagogikk? En helsesøster til hver skole skaper ikke den opplevelsen barnaroper etter når de ber om snakkepersoner som har tid og tilgjengelighet for dem. Som kan se og lytte og hjelpe. De ber om tilgjengeligheten og samhandling,  vi sender dem spesialister og sender dem mellom etater.

Trond og Torbjørn, før dere mister helt fotfeste i konkurransen om strenge konsekvenser for alle de som mobber eller ikke stopper mobbing. La meg bare gi dere en siste innstendig oppfordring. Bruk kreftene deres på alt som bygger barn og forebygger katastrofer. Send inn snakkepersonene, sørg for at de har riktig og tilstrekkelig kompetansen. Gjør skolen flerfaglig slik at vi slipper å være så ensporede i forståelsen av barn. Bygg samhandlingen og la skolen være smeltedigelen.

Anne & Hanne

Blogglisten hits