Kjære lillesøster

Av: Magnhild Ueland

Akkurat som andre småsysken fekk eg høyre om deg lenge før eg traff deg. Eg tenkte mykje på deg, ja til alle døgnets tider, og lurte på korleis det ville være å bli kjent med deg. Eg er tross alt fleire år eldre enn deg. Og har gjort mine erfaringer om korleis livet var, før deg. Eg ønska at du skulle få møte omsorg, varme og ein trygg kvardag. Ein god heim å bu i. Og når eg endelig fekk møte deg, feira me. Me feira dåpen din, eg var med og laga istand. Pynta bord, laga kake. Sang for deg. Feira dagen samen med resten av familien min.

Men du var ingen baby, du var heller ikkje født av mora mi. Og aldri har vi budd i same hus. Men du møtte meg med søsterlig glede og omsorg. Helste varmt på meg. 

Eg tenker ofte på deg, for det er noko med deg som mine andre sysken har mindre av; Den lange ukjente veien fram til der vi møttes. Det som forma deg. Gjorde deg så unik. Og skjør. Så omsorgsfull. Så venlig. Så sårbar. Og skeptisk. Og usikker. 

Snakka om barna. Om framtida. Om bekymringer, ønsker og drømmer. Slik som andre systre gjer. Men korleis er dagen din nå? Og kva venter i di framtid? Utenom usikkerhet?

Me har truffes mange gonger. Slik som søstre gjer. Vore på besøk. Snakka i lag. Delt laust og fast. Spist middag i lag. Strikka klær til barna. Snakka om sminke, mat og klær. Delt frustrasjoner. Snakka om barna. Om framtida. Om bekymringer, ønsker og drømmer. Slik som andre systre gjer. Men korleis er dagen din nå? Og kva venter i di framtid? Utenom usikkerhet? 

Sorg og smerte fyller dagen i dag. Det veit eg. For eg veit litt om det som har skjedd med deg. Og det er derfor eg skriv om deg. Andre må forstå at bak alle desse tal og statistikker som myndighetene legg fram, og er stolte av, der er du. Og der er mange andre menneske. Mange historier. Mange liv i stor usikkerhet og i fare. 

Din lange vei fram til i dag, den er så kronglete og innhaldsrik at eg veit utfordringane som livet har gitt deg alltid vil være anleis enn mine. Og gjer mine takknemlig små.

Men eg skulle ønske at framtida kunne bli meir lik. At vi skulle få fortsette veien samen. At eg kunne sjå jentene dine vekse opp, utvikle seg, slik dei har fått gjere dei siste måneder. Der eg har sett små redde jenter klamre seg til mora si, i frykt, utvikle seg til smilande jenter. Som snakker. Som tøyser og ler. Som tolererer at mor går fra dei. Ei lita stund. Fordi dei har fått leve med nokre trygge ramer rundt seg ei stund. Fått kjenne omsorg fra menneske som såg deira nød og fekk bety trygghet for dei. Den trygghet som var nødvendig for å utvikle seg og lære. Den som måtte byggast opp steg for steg, etter å ha sett mor, deira einaste klippe, bli slått og drevet på flukt, i redsel for far. I frykt for framtida. Uten nokon andre gode alternativ. 

Staten vår ville ikkje gi deg den beskyttelse du hadde behov for. Du prøvde. Men dei lytta ikkje til deg. Bare til dei generelle fakta om landet ditt.

Nei det er heller ikkje slik som Sylvi Listhaug seier - at du bare kunne velge å reise heim frivillig, endatil med pengestøtte. Det fekk du ikkje. Du prøvde det og. 

Eller at det er ditt eige ansvar at du nå vart sendt med tvang ut av landet. 

Kva valg hadde du, egentlig? Uten penger? Uten reisemål? Kor kunne du reise, Frivillig?

Sjølv om mange landegrenser nå skil oss, vil du alltid ha ein plass i livet mitt og i hjertet mitt. 

Så lenge vi kan få ha kontakt. 

Eller så lenge du lever. 

Eg veit at etter dei siste dagers hendelse er din største frykt blitt en realitet.

Den familien du vaks opp hos, dei som ikkje vil lytte til dine meiningar, dine ønsker, dei som bestemte at det var greit å gifte deg bort mot din vilje - dei har nå tatt myndigheten fra deg. Du får ikkje lenger eige ditt liv. Fekk du det eigentleg nokon gong?

Vil dei nokonsinne tolerere at du ønsker å velge og bestemme sjøl? At du vil ha innflytelse i ditt eige liv? At din stemme blir høyrt? At du ikkje skal gjøymes og skjules bak din familie sin kultur og tradisjon?

Vil dei akspetere at du har valgt anleis eller vil dei dømme deg for blasfemi?

Vil dei la deg halde kontakten med dei du ønsker, eller vil dei overstyre heile livet ditt? Gjer dei deg mindre enn eit umyndig barn?

Vil dei høyre på deg, og la deg bu der du ønsker, eller vil dei tvinge deg inn i nytt ekteskap?

Vil dei sjå dine og barna dine sine behov, eller vil dei bare bestemme ut fra det som er deira tradisjonellealternativ? Det dei meiner er best?

Vil du få anledning å ha omsorg for barna dine, eller blir dei gitt videre til faren sin familie? 

Vil dei våge ...å sjå deg? Kjempe for deg? For det du ønsker? For det du treng? Klarer dei sjå forbi dei ulikhetene som har utvikla seg etter mange år på flukt?

Det er ikkje ein enkel vei som ligg framføre deg. Eg forstår kvifor du ville kjempe for ei ny framtid. Var du bare en lykkejeger? Nei, du frykta for livet. Frykten var høgst reell. Du hadde alt fått drapstrusler. Men du kjempa. Heilt til du ikkje hadde meir krefter å kjempe med. Og du håpte at om ikkje våre myndigheter klarte å sjå deg, så ville iallefall dine barn ha rettigheter, når alt dei har sett og erfart har vore i Norge. I mange år. 

Men det er fortsatt bare fine ord på papir. Dei er det mange av.

Kan vi stilletiende bare akseptere at statsrådens viktigste kampsak er å stramme inn alle grenser og skryte av "best i klassen" til å sende heim, uten å være villige til å sjå kva som skjer med desse, som har budd mange år i landet vårt?

Skal vi tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv??

Det vart skrive får 80 år sidan. Det er like aktuelt i dag som det var brennaktuelt då. Av Arnulf Øverland; 

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,

det var som en stemme talte til mig,

fjern som en underjordisk strøm -

og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

 

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår blev jeg dømt.

I natt har de reist skafottet i gården.

De henter mig klokken fem imorgen!

 

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,

og hvem der kan bli den neste, de henter. 

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?

Kan dere absolutt ingenting gjøre?

 

Ingen får se oss.

Ingen får vite, hvad der skal skje oss.

Ennu mer:

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.

Der fins da vel skikkelig folk iblandt?

Bror, du har ennu meget å lære!

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

Eg vil ikkje tie. For eg vil ikkje samtykke til denne politikken. Denne praksis. Kan vi absolutt ingenting gjøre? 

Jo vi kan! Vi kan tale for desse uten stemme. Vi kan vise at dette landet rommer langt meir enn tomme ord på papir. Vi kan stå samen, og vise at dei verdier som vårt land er bygd på- dei vil vi løfte opp. Solidaritet. Likeverd. Sjølvbestemmelse. Innflytelse i eget liv. Sjølvstendighet. Frihet. Håp. Omsorg. Kjærleik.  Og mest kjærleik. 

Og det kan vi også få uendelig mykje igjen. For midt i all hennar usikkerhet, viste ho stor kjærleik. For barna, for sine medmenneske. 

Min kjære lillesøster.

 

Magnhild Ueland er utdanna barnevernspedagog 2000, med videreutdanning i fritidspedagogikk, småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk.

Arbeider som styrer i Tjemslandshagen barnehage, (og har arbeida der sidan 2009.). Tidligere ansatt (2002-2009) som miljøterapeut i Sandenes kommune, der arbeid med flyktninger, asylsøkere og innvandrer sitt første møte med nytt land. Der samarbeid mellom foreldre/skule, informasjon og tiltak knytta til skule og fritid var viktige arbeidsoppgaver.

Engasjert i ulike fritidsaktiviter, deriblant språk-kafe for innvandrere, der en møter, blir kjent og kan skape nye relasjoner folk fra mange ulike samanhenger.

Blogglisten hits