Jenters selvforakt

De aller fleste ungdommer har det bra. De røyker og drikker ikke, de har foreldre som setter tydelige grenser, de er aktive og engasjert. Ung data undersøkelsen 2016 tegner et bemerkelsesverdig godt bilde av dagens ungdom. Med unntak av to ting. De strever i langt større grad med psykiske vansker og symptomer og jentene strever mest.

Det er til å grine av. Bak tallene i statistikken finnes det for mange dypt ulykkelig og ensomme ungdommer. De vender fortvilelsen innover og mot seg selv. Der de burde anklaget oss voksne for å ikke se dem godt nok, bry oss nok, og veiledet dem bedre gjennom livets tøffe tak vender de forakten mot seg selv.

 Selvforakt. Jenters selvforakt.

Tallene for Mandal er ikke så ulike tallene fra resten av landet. De peker på det man kan kalle trender og en av trendene forskere har forsøkt å vise oss bilde av de siste årene er hvordan unge i større og større grad strever med pyskiske vansker, ensomhet og å håndtere krav og forventninger. Det indre ungdomsopprøret. Når vi i foreldre generasjonene hadde fått svart belte i ungdomsopprør vendte våre døtre seg mot seg selv. Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

La meg dele noen av tallene med dere. I en gruppe på litt over 500 ungdomsskoleelever har litt over 100 elever skadet seg selv. Nesten 40 har sagt de har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nesten 4 skoleklasser sier de føler seg ensomme

I overkant av 2 skoleklasser sier de ikke tror de har noen å snakke med om de har et personlig problem

Det er markant tydelig at det er langt flere jenter som opplever dette enn gutter. Gjennomgående sliter jentene mer enn guttene på disse områdene.

Jeg satt å så på de grelle resultatene som langsomt slo i hjel gleden over alle de andre fine tallene. Det hjalp så lite at så mange har det så bra, når samtidig så mange har det vondt. Jeg hadde lyst å rope til jentene « det er ikke deres feil!»

Det slår meg nemlig at vi velger de samme bortforklaringsteknikkene her som vi har gjort for generasjoner med jenter. Da jentene ikke var i arbeid, var det jentenes feil fordi de «ville ikke» . Når de ikke finnes i styrerommene og bare unntaksvis i ordførerstolen er også jentene selv å laste. De må tøffe seg opp, de må ville det mer, de må endre seg, tilpasse seg, gjøre noe med saken selv. Selvsagt, og som alle andre områder i livet må du ville, tørre og prøve. Men hvordan setter vi dem i stand til å ville, tørre å prøve? Hvordan bygger vi et samfunn det vi gir ungdommene motstandskraft, og hvordan gjør vi det særlig for jenter?

Som samfunn individforklarer vi noe som åpenbart også er et strukturelt problem. Fordi individuelle problemer krever ikke politiske løsninger eller krevende og smertefulle omstillinger.

Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt.

Tiden da jentenes selvforakt kunne forklares individuelt er borte. År etter år har tallene vært stabile og økende. Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt. Dette kan ikke løses kun gjennom fag og behandling. Det vil ikke forebygge og hvertfall ikke bygge. For det er å bygge vi må. Bygge et samfunn der ungdomsopprøret ikke er selvforakt som ruinerer jentenes selvfølelse og mulighet til deltagelse og utvikling.

Å henvise til psykiatrien, psykologen og behandling kan ikke være svaret. Vi må møte denne utfordringen på et helt annet plan og mye tidligere. Vi må lage helt andre strukturer som støtter opp om selvfølelse og motstandsdyktighet. Vi må hjelpe våre barn til å mestre livets mangfoldighet på andre måter enn ved selvforakt.

Jeg har hatt for vane å spørre de politikerne jeg kjenner om hvorfor de ville bli politikere, hva vil de med sitt politiske engasjement. Forbausende mange har ikke tenkt på det. Noen vil bygge en vei, et kulturhus, en kai.

De vil lede et arbeid, begeistre og motivere, sette spor.

Det er lett å telle meter med vei, fengselsplasser og antall meter med kai. I politisk sammenheng krever det ikke nødvendigvis mye tålmodighet å nå målet engang.

Men du som sa du ville lede og gjøre livet bedre for menneskene i kommunen din, -her er utfordringen din. Å bygge et samfunn der ungdommene ikke mister seg selv i dyp selvforakt. Det vil kreve en beslutsomhet og en målbevissthet som går langt utover en bryggekant eller et fengsel. Det vil kreve politisk ledelse med null toleranse for bortforklaringer eller diffuse svar. Det vil kreve handling. Vi lager politikk slik at menneskene skal ha gode dansegulv og danse sine liv på. De fleste vil begeistret kaste seg ut i det. Det er de menneskene som nøler, de som ikke får det til, de som trør over når de danser, de som ikke tør. Det er der på sidelinjene du skal holde fokus. Skape politikk som sørger for at flest mulig danser. Se, det hadde satt spor! Og nå er det jentene som krever vår oppmerksomhet. Døtrene våre.

Kjære jenter, det er ikke deres feil. Dere er gode nok og dere er ikke alene. Til dere skal jeg skrive noe helt annet. En annen dag.

Villroser - Anne & Hanne

Blogglisten hits