Glasstak og skitne gulv

Av: Kristina K. Athanasiou

9 november 2016, 1 åring ruller rundt i sengen, klar og våken. Hun omfavner meg, "mamma" hvisker hun, da er det morgen vel morgen tenker jeg.

Jeg haster meg gjennom morgenstellet, tar henne på armen og nærmest løper ut i stuen. Nå skulle hun være vitne til noe historisk! Jeg skrur stolt på nyhetskanalen mens jeg mumler om likestilling. Hun ser på meg med store øyner uten å forstå mammas glede. Der, litt over 6 på morgen, mister jeg pusten. Trump er USAs neste president. Jeg setter meg ned. "Se, se", roper Snuppa fornøyd og peker i mot tven. "Nei vennen min, ikke se", svarer jeg melankolsk.

"Hva slags verden skal du vokse opp i? Når en mann uten politisk erfaring, med hatefull retorikk og diskriminerende holdninger og ikke minst handlinger blir belønnet med det mest ærefulle embetet i USA, hva hinter det om fremtiden? " fortsetter jeg. Men vesla forstår ikke. Hun er blendet av ballongene på skjermen.

Jeg ville vise henne at glasstaket er borte istedenfor vil hun se en tykk mur. I Norge tar vi vel en del ting for gitt, med en kvinnelig statsminister, finansminister og LO leder, glemmer vi hvilken effekt vårt kjønnsorgan har på verden. Vi glemmer hva det vil si å være kvinne i en manns verden. Det mest skremmende er ikke en gang Trump, men det faktum at så store deler av samfunnet ikke anser hans holdninger til å være en dealbreaker. En mann jeg ikke ville ha ansatt i min restaurant i fare for de kvinnelige servitørene. Jeg har hele veien vært tydelig at min datters kropp er hennes og hun skal sette sine grenser. Hvor forsvinner det budskapet? Jeg håper bare at aldri kommer en dag hvor hun ønsker hun hadde en penis for å nå sine drømmer. For vi har tydeligvis en lang vei å gå.

Men middelklassen slår tilbake. I dagens økonomiske situasjon sitter kvinner (og menn) og teller småpenger i lommeboken og engster seg over om de kan kjøpe pålegg eller om brød skal holde. De bryr seg ikke om at en kvinnelig senator i buksedress knuser et innbilt glasstak, de bryr seg først om fremst om dagen i dag, ja kanskje morgendagen også.

Dagens feminister, meg inkludert, tar for gitt at alle ønsker å fremme likestilling. Dersom vi glemmer å omfavne de som er på gulvet, vil vi aldri klare å knuse glasstaket.

Jeg ønsker å være et forbilde for min datter. Hun skal vite at hennes kjønn ikke definerer hvem hun er, og hva hun kan oppnå, men hennes karakter betyr alt. Jeg skal lære henne å se verden fra flere perspektiv, ja også den en er uenige med. Vi trenger ikke å brenne bher, men kampen er absolutt ikke over. Det er ikke en mal på å være feminist, det handler om likeverd. Respektere hverandre, vise vei og inkludere. Feminisme er ikke å irettesette andre kvinners valg, men å stå opp for deres rett i å velge, om det er abort, amming, hjemmeværende mor eller frivillig barneløse. Desto raskere vi omfavner alle og sprer budskapet desto raskere kan vi klatre sammen og ikke bare knuse taket, regelrett tillintetgjøre det!

Kristina K. Athanasiou Regissør og skribent, førstegangsmamma og brennende feminist Født i Hellas, av norsk mor, men oppvokst i Norge store deler av livet. Utdannet seg i fem år i San Francisco, California.

Blogglisten hits