Har du forandret verden?

Det siste året har en nagende innstendig stemme gang på gang fortalt meg at vi må forandre verden. Det har tikket inn meldinger på mine gråeste dager, kjipeste morgninger og mest nedslående kvelder. «I dag skal vi forandre verden» Eller verst av alt « hvordan har du forandret verden i dag?».

Det må være lov å si at den stemmen tidvis ble oppfattet som litt irriterende pompøs. Det må være lov å si at ikke alle dager oppleves som historiske dager da man brukte sitt vidd til å endre verden. Men det er også helt riktig å si at det var altfor sjeldent jeg forstod at jeg faktisk hadde muligheten til å forandre verden.

Noen forandrer verden storslått. Slik som Andrea Voll Voldum, da hun sa ifra om hva hun opplevde som dypt og grunnleggende urettferdig. Mennene hun mente voldtok henne på et nachspiel i Hemsdal ble frikjent av retten. Hun valgte å navngi dem. I kjølevannet etterpå var debatten intens og voldsom. For Andrea må det ha fortonet seg som både befriende og sterkt, samtidig som utmattende og krenkende . Jeg er ikke i tvil om at dette var en av de aller viktigste debattene vi hadde i 2016. Den utfordret oss på så mange plan. På kvinnesyn, fordommer, rettsfølelse, på rettsvesenet, på troen på rettferdighet og på hva rettssystemet skal oppfylle.  Jeg har ikke tenkt å begi meg inn på vurderinger eller analyser, men jeg er enig med Heidi Nordby Lunde om sa « jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å forstå at man ikke drar på nachspiel for å bli voldtatt.»

Andrea vil aldri få den totale oversikten over hva hennes åpenhet og standhaftighet betydde for tusenvis av kvinner og menn. Hun forandret verden.

 Andrea vil aldri få den totale oversikten over hva hennes åpenhet og standhaftighet betydde for tusenvis av kvinner og menn. Hun forandret verden.

I 2016 ble vi også kjent med utsatte menn, det vil si en gjeng veldig modige menn som arbeider for Utsatt Mann. De fortalte om overgrepene som var begått mot dem. De åpnet opp det såreste av det såreste og lot oss få innsikt i historier om brutale overgrep som vi vanligvis ikke hører om, som vi ikke tror foregår og som vi heller ikke vil se.  Jeg har møtt Jarle Holseter, sittet i salen mens han har fortalt historien sin for 100 helt musestille, lydhøre ungdommer. Jeg så på ansiktene til ungdommene rundt meg. Jeg så hvor berørt de ble, hvordan Jarles åpenhet traff dem som et slag i magen.  Jarle fortalte stødig, åpnet opp rommet og gav dem ord. Og selv om virkeligheten han fortalte om var hjerterå og brutal, skapte han trygghet i rommet. Jeg så det akkurat der og da, hvordan Jarle forandret verden. Gjorde den bittelitt bedre. For ungdommer trenger kunnskap og bevissthet. De trenger ærlighet. Vår tendens til å feie ting under teppe etterlater dem uten ord og dermed uten mulighet til å få hjelp, til å stoppe overgrep, eller til å være den støttende vennen de kan være for andre.

. Jeg så det akkurat der og da, hvordan Jarle forandret verden. Gjorde den bittelitt bedre. For ungdommer trenger kunnskap og bevissthet. De trenger ærlighet.

I 2016 kåret Mandal kommune for første gang en innvandrer til årets mandalitt. Det er en liten uanselig nyhet for Norge, ubetydelig i verdens sammenheng. Men kanskje derfor må jeg trekke den frem. Ziad Al-Taha kom fra Syria til Norge for et år siden. Og mens han gikk der og ventet på å få oppholdstillatelse og ventet på at vi norske, erkemandalitter skulle gjøre ham norsk, lærte han noe veldig viktig. Han forstod at om du skal bo et sted og høre til et sted, så må du kjenne stedet. Så Ziad meldte seg til enhver frivillig innsats som var mulig å oppdrive i byen. Slik ble han kjent med oss og slik ble han broen mellom asylsøkerne i byen og oss som ikke visste hvordan vi kunne komme i kontakt. For vi er slik, de fleste av oss, litt klønete sjenerte. Ziad holdt det ikke mot oss. Han var raus. Ziad lærte oss  at vi kommer langt med å smile. For smilet er den beste brobyggeren av alle.  Og slik gikk det til at asylsøkeren fra Syria lært hele Mandal hvordan en ekte mandalitt er; åpen, hjelpsom og raus. Gjorde det til et «vi», der det før var «oss og dem». Ziad forandret verden.  Det er jo slik det er. Derfor er jeg så glad at Ziad nå vet han får høre til i Mandal så lenge han vil det.

Ziad lærte oss at vi kommer langt med å smile. For smilet er den beste brobyggeren av alle.

Kan du forandre verden?

Det er så lett å tenke at verden kun endres gjennom handlingene til mektige menn og kvinner. Og at våre handlinger er ubetydelige. Men verden er vi og verden blir først og fremst bedre gjennom hvordan vi bestemmer oss for å skape et felleskap der vi alle hører til, der vi respekterer hverandre og lytter til hverandre. Raushet og vennlighet kan ikke vedtas i noen nasjonalforsamling. Det kan skapes av oss.

Tilbake til min venn som så innstendig minnet meg på at jeg har en oppgave her i livet og det er å forandre verden. Verden forandres gjennom små og store handlinger. Kanskje handler det også om å gripe mulighetene, slik Ziad gjorde.

Noen ganger handler det om valg. Valget du tar når du tør å stå for noe. «Når du ikke står for noe, kan du falle for alt» heter det. Jeg tror på det å være modig også i beslutninger som ikke nødvendigvis følger flertallet eller majoriteten. Jeg tror det er slik verden forandres. Jeg har ingen illusjoner om at det er veien til begeistring og stormende applaus. Men det handler heller ikke om det. Det handler om å være ærlig og troverdig. Om å våge å gjøre det rette selv når det føles vanskelig. Å være modig er å gjøre noe du synes er veldig vanskelig.

Foto: Anne Grønsund 

Jeg tror det er de modige som forandrer verden.

Blogglisten hits