Midlertidig barndom

Sylvi Listhaug,  det er to ting som fremstår som ganske opplagt for meg etter hvert. Din politikk vil ikke føre til at færre barn må ut på flukt alene, men din politikk vil påføre flere barn psykiske vansker og vanskelige liv i et av verdens beste land å bo i.

Som innvandrings- og integreringsminister har hun presentert 40 punkt for å forbedre asylpolitikken og styrke integreringen. Det tok henne en juleferie og hamre ut en så omfattende liste at de færreste makter å få oversikt over konsekvensene av punktene. Det er en velkjent strategi når man skal ha gjennomslag, det å gjøre forslaget så omfattende at de fleste kapitulerer eller henger seg opp i et poeng for så å glemme de andre. Politikken handler i første omgang om å holde mennesker ute fra landet vårt. Jeg vil slå fast at jeg er opptatt av at det er mennesker med behov for beskyttelse som skal få opphold i Norge. Det er derfor jeg må si noe nå. Fordi barn har behov for beskyttelse.

Det er viktig å bidra i det internasjonale arbeidet med å sikre barn på flukt beskyttelse og det er viktig å bidra i arbeidet med å forebygge at barn må flykte alene. Barn på flukt er veldig sårbare og det er ikke bare traumene fra det de flykter fra som vil prege dem, men også hva de kan oppleve under flukten. Vi er enige om at barn aldri skulle vært i en slik situasjon.

Men arbeidet for å forebygge at barn flykter alene kan ikke løses gjennom at Norge gir barna midlertidig opphold frem til de er 18 år. Norges politikk alene vil ikke skape en umiddelbar endring av antall barn på flukt, men det vil kanskje hindre at noen kommer til Norge. Listhaug mener at dette tiltaket er hensiktsmessig fordi årsaken til at barn er på flukt til Norge er at de er blitt sendt ut som ankerbarn. Hun baserer sin konklusjon på en rapport fra unicef.  Rapporten det vises til har få informanter og det eneste den egentlig slår fast er at vi har behov for mer kunnskap. Unicef selv har bedt departementet nyansere seg og bruke rapporten mer varsomt  ettersom det ikke er grunn til å trekke bastante konklusjoner ut av den rapporten.

Uansett overvurderer Listhaug Norges innflytelse på flyktningestrømmen, barna vil fortsatt være på flukt og de vil komme til Norge. Jeg vil berømme Listhaugs engasjement for å forebygge at barn flykter og oppfordre henne til å fortsette å jobbe med internasjonale tiltak som kan bidra til det. Det er da likevel ingen grunn til at vi ikke behandler de barna som kommer på en god måte.

Å gi barn midlertidig opphold strider mot alle faglige råd. Alle som kan noe om barn advarer mot å tilføre denne midlertidigheten og usikkerheten i mennesket mest sårbare tid av livet.  De klare tilbakemeldingene fra barneombud, organisasjoner, IMDI og profesjoner som arbeider med barn er at dette vil forverre deres mulighet til deltagelse og skolegang og det vil forverre deres psykiske helse og gjøre det vanskelig å bearbeide deres traumer fra før og under flukten. I det hele tatt er dette et svik mot barn. Jeg er ganske sikker på at det ikke er dette som er hensikten med barnekonvensjonen, å oppbevare barn og gi dem et minimum av sine rettigheter uten at det har noen reell betydning for dem. Barnekonvensjonen gir barn rett til liv og utvikling og skolegang. Dette er jo selvsagt ikke bare enn avgjørende rettighet for barna, men det er jo en fantastisk mulighet for samfunnet det får en tilknytning og tilhørighet til.

Hvor mange ganger kan vi bryte opp et ungt liv og forvente at de klarer å sette sammen bitene sine på nytt? Hvor mange ganger kan et menneske se drømmen sin knuses før det ikke klarer å drømme mer? For det er det det handler om, vi mennesker trenger forutsigbarhet og vi trenger å ha håp for fremtiden. Når vi setter disse barnas liv på vent i på vent i mange år, gir vi dem ingen av delene. Sånt vet vi skaper psykiske vansker, sånt skaper liv som er vanskelig å leve. Vissheten om etter et gitt antall år må bryte opp på nytt og skape seg et nytt liv, -igjen med det aller dårligste utgangspunkt. En økonomisk kompensasjon vil ikke bøte på de brutte relasjonene og frarøvelsen av å høre til

 

Nei,  Listhaugs politikk vil ikke føretil noe annet enn at vi behandler barn uverdig. At vi glemmer at de er barn og ser på dem som kyniske utnyttere av vår velferd. Det er heller ikke integreringsministeren som fremmer forslaget, det er innvandringsministeren. For på vektskåla av integrering og innvandring er det åpenbart innvandringen, eller begrensingen av innvandring, som alltid veier tyngst, ikke barn.

 

Anne & Hanne

Foto: Tine Poppe

Foto: Tine Poppe

Blogglisten hits