Åpent brev til statsminister Erna Solberg- om mobbing, krenkelser og vold i skolen.

Hver uke opplever mellom 40000-60000 barn og unge at de blir krenket, mobbet og eller utsatt for vold i skolen av medelever og lærere. Det har vært mye snakk om varsling i offentlig sektor i den senere tid og at man trenger et bedre vern for varslere. Nylig gikk politiets fellesorganisasjon ut og sa at de ikke anbefalte sine medlemmer å varsle om kritikkverdige forhold på sine arbeidsplasser fordi man risikerte å bli syk av det. Dette er et alvorlig signal om at noe er galt i offentlig sektor. Det at man frarådes å varsle om kritikkverdige forholder en trussel mot demokratiet og fører til at ukulturer kan vokse fritt. Det er ingen av oss tjent med.

Barna opplever at deres opplevelser blir bagatellisert og bortforklart, ansvaret for det som skjer legges på barnas skuldre, det er ikke som barnet tror, barnet misforstår og så videre.

Dette skjer også i mobbesaker over hele landet. Når foreldre og barn varsler om mobbing og andre kritikkverdige forhold i skolen blir de som oftest utsatt for knallhard justis fra barn, foreldre, ansatte i skolen, skoleledelse og kommuneledelse som ikke ønsker at de kritikkverdige forholdene skal se dagens lys. Barna opplever at deres opplevelser blir bagatellisert og bortforklart, ansvaret for det som skjer legges på barnas skuldre, det er ikke som barnet tror, barnet misforstår og så videre. Man sykeliggjør barnet og veldig ofte begynner man å diagnostisere. Skolen videresender «problemet» til familiekontoret eller BUP med merkelappen barnet har et problem, uten å nevne at dette handler om mobbing i skolen og at dette er årsaken til barnets problemer. Foreldre som ikke gir seg og krever at tiltak skal iverksettes for å stanse mobbing i skolen opplever mye av det samme. Det bortforklares og bagatelliseres over en lav sko. Når skolen velger å fokusere på barnets symptomer i stedet for årsaken til barnets problemer ligger det an til konflikt mellom hjem og skole. Hvis foreldre da ikke gir seg skjer det i dette landet på daglig basis at familier meldes til barnevernet på grunn av omsorgsituasjonen. Dette for å flytte fokus fra problemene i skolen og for å sette foreldre ut av spill. Ofte får heller ikke foreldrene varsel om at de meldes før barnevernet tar kontakt. Dette er ulovlig, men det gjøres likevel over hele landet. På denne måten klarer skoler og kommuner altfor ofte å sette familier ut av spill i mobbesaker. Det er grenser for hva disse familiene skal orke å utsette seg for, det er fulltidsjobb å ha et barn som mobbes og sliter med senskader etter mobbing. Dessuten er det feil bruk av barnevernet. Barnevernet bør ha en viktig rolle i mobbesaker, men på den andre siden av bordet. Mobbing er overgrep på lik linje med voldtekt, mishandling, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Det er mobbingen, handlingen som er problemet. Det er den som eier handlingen som eier problemet og som kan trenge hjelp fra barnevernet om ikke foreldrene evner å stanse barnets atferd. Den som mobbes har etter loven krav på å gå i fred.

Når foreldre melder disse sakene til politiet blir de altfor ofte henlagt fordi disse sakene er ressurskrevende. Selv om man kan dokumentere mobbing og vold i skolen hjelper det ikke. Ofte er det eneste som skjer at rektor og eller lærer kalles inn til avhør og så henlegges saken uten av barnet har vært til avhør i det hele tatt. Det sier alt om barns manglende rettssikkerhet i skolen. Slik kan det ikke fortsette. Det holder ikke at mobbing, krenkelser og vold i skolen er en del av opplæringsloven. Det må komme egne bestemmelser i straffeloven om disse overgrepene. Det bør også komme en egen bestemmelse i straffeloven som går på voksne som ikke griper inn i disse sakene og stopper denne formen for overgrep. Det må være straffbart også i følge straffeloven å ikke følge opp bestemmelsene i opplæringsloven.

 

Det finnes ingen steder hvor foreldre og barn kan henvende seg for å få bistand i sine mobbesaker. Hadde mobbing sortert under helsedepartementet i stedet for kunnskapsdepartementet hadde vi hatt på plass et kompetansesenter med hjelpetelefon for lenge siden. Det er min påstand. Mobbing er et betydelig helseproblem som koster samfunnet og den enkelte familie enorme summer. Jeg kan garantere at vår families økonomiske situasjon hadde sett helt annerledes ut i dag hadde vi unnsluppet dette problemet. Foreløpig skraper vi bare toppen av isfjellet her, mobbing og senskader invalidiserer hele familier og har også store menneskelige konsekvenser foruten de økonomiske.

Det som nå er viktig er å få på plass en uavhengig klageinstans med spesialkompetanse i slike saker. Vi kan ikke ha 19 ulike klageinstanser med ulik kompetanse og praksis i mobbesaker. Det er uholdbart.

Det som nå er viktig er å få på plass en uavhengig klageinstans med spesialkompetanse i slike saker. Vi kan ikke ha 19 ulike klageinstanser med ulik kompetanse og praksis i mobbesaker. Det er uholdbart. Vi må ha en klageinstans som har mandat til å bøtelegge, anmelde skoler og kommuner samt stenge skoler som er farlige for barn. Jeg kan formelig høre hylekoret av skolefolk og kommuneledelser landet rundt at dette ikke motiverer til å følge opplæringsloven. Meg bekjent er det ingen som tar til orde for at vi skal motivers for å følge straffeloven. Det skal vi heller ikke behøve når det gjelder opplæringsloven. Loven skal følges, punktum.

Etter å ha stått i denne problematikken i 13 år begynner jeg å innse at det å varsle om mobbing ofte gjør vondt verre for barnet, foreldrene og resten av familien. Omkostningene blir for store, skaden er større enn det man eventuelt oppnår. Man kjemper alene i motvind mot resten av verden og har i praksis ikke en sjanse. Barn som utsettes for denne typen overgrep får veldig fort store skader av det.  I altfor mange saker får barn tunge diagnoser allerede i barneskolen og PTSD er veldig vanlig i de sakene jeg kommer inn i.  Derfor blir det som å velge mellom pest eller kolera. Hva gir størst skade? Det å si i fra eller det å la det være? I den senere tid har jeg begynt å anbefale familier å flytte, selv om det strider imot alt det jeg tror på. Grunnen er at jeg ser at prisen blir for høy for barnet og dermed også for familien. Familiene blir stående alene når de ikke har noen som kan følge dem tett opp slik de trenger.

Vi er mange som nå venter i spenning på det som er varslet skal komme i kjølvannet av Djupedals-rapporten. Det som kom frem der var ikke noe nytt for oss som har hengt med en stund. Det nye var at det nå var samlet i et dokument og satt inn i et system. Hvis de signaler jeg har fått stemmer er det eneste som vil skje i kjølvannet av rapporten at vi beholder fylkesmannen som klageinstans, men at fylkesmannen nå kan bøtelegge kommuner som bryter opplæringsloven. Er dette riktig vil jeg si at regjeringen har brukt en historisk mulighet dårlig og det hele lander da i et gedigent mageplask. Da fanden ville intet skulle skje, satte han ned en komite, vil da bli en sannhet her. Det er mange barn og foreldre som er i ferd med å gi opp og miste håpet der ute. Fortvilelsen og desperasjonen sprer seg der ute og nå trenger vi gode nyheter. Jeg er inne i saker der barn ned i første klasse ønsker å ta med seg kniv på skolen for å beskytte seg selv. Derfra er veien til skolemassakre kort slik jeg ser det. Fortvilte, desperate mennesker uten håp er i stand til å utføre desperate handlinger. La oss håpe at dette kan unngås, men det kommer bare til å skje hvis vi får på plass en solid tiltakspakke som krever handling fra alle voksne. Den beste måten å forebygge mobbing på er å undersøke, avdekke og stanse den mobbingen som til enhver tid pågår ved alle skoler. Det mobbes på alle skoler å si eller tro noe annet er å leve på en løgn. For å få en slutt på overgrepene i skolen kreves det modige voksne som evner og se og tør å handle deretter. Da vil også endring skje.

 

Ann Kristin Liland Leder av foreldrenettverk mot mobbing.

Blogglisten hits
Blogglisten hits