Et ordskifte som gir håp

Den største skammen er ikke å ha et barn som mobber, den største skammen er å feie det under teppe

Det var så stille og intens på loftet på Sjøboden når de to barndomsvennene fortalte om hva som så brutalt hadde rammet dem begge på hver sin måte.

Robert ble mobbet. Brutalt. Hele hans verden ble utrygg, han kunne ikke stole på noen. Det var han og familien hans mot resten av verden. En verden som ikke ville erkjenne at det som ble sagt og gjort mot Robert var mobbing. Det var ikke gutter som var « røffe i kommentaren» eller som hadde en «konflikt de måtte orden opp i» Det var mobbing. Fysisk og psykisk. Enten ved vold, eller aller verst, psykisk i form av utestengelser, baksnakking og utestengelse. I utkanten av det stod han som hadde gått inn og ut av Robert sitt hjem. Han så hva som var i ferd med å skje før Robert selv så det. Og han ante med et barns intuisjon at her hadde han ikke noe valg om han selv skulle overleve. Han samtykket stilltiende til det som skjedde. «Jeg var så lett å lede da» forklarer han. Er vi ikke alle det. Det ville krevd en utrolig innsikt og et voldsomt mot om man skulle forvente at den 13 år gamle gutten alene skulle klart å stoppe mobbingen han så var under oppseilingen, makten som samlet seg og konsoliderte mot barndomsvennen. Han var akkurat like sjanseløs som Robert.

Det er også Robert som raust vender seg mot Kristoffer når vi ber dem fortelle om hva som skjedde. Det er Robert som gir Kristoffer anerkjennelsen « Du kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg forstod det da. Jeg forstår det nå» Men Kristoffer preges fortsatt av at han skulle ønske at alt hadde vært så annerledes. Ingen forklarte han den gang at han 10- 15 år senere ville bære på smerten over det han den gang var med på.

Det er noe intenst, stort og vakkert over akkurat det øyeblikket når de to guttene gir hverandre anerkjennelsen av hverandres historier. Kristoffer som beklager alt det vonde Robert ble utsatt for og Robert som anerkjenner at situasjonen ikke hadde gitt Kristoffer noe valg. En erkjennelse av at de begge var barn og at de ble fanget inn i et mønster de begge skulle vært foruten. Det er slike øyeblikk som fanger storheten til et menneske og som viser oss hvor uendelig stort et hjerte kan være og hvor mye det kan romme. Det var et intenst øyeblikk av håp. For kan de komme videre, kan vi alle.

Alle vi voksne som har tiet i hjel vår bekymring og som ikke har maktet å ta kampen for det barnet som lengter etter og trenger å bli inkludert.

I Mandal finnes det kanskje under 20 barn som blir utsatt for en eller annen form for mobbing. Antagelig er det reelle tallet høyre. I Norge finnes det mellom 40-60 000.

Det rare er at de fleste av oss likevel kjenner et barn som blir utestengt eller uteglemt på et eller annet vis. Barn som ikke er så populære, som aldri blir invitert med hjem eller som ikke ser ut til å delta så mye i sosiale aktiviteter. Glemmer vi at når det blir mønsteret så er dette mobbing? Ingenting er heller så vondt som det og ikke å få være med i felleskapet, få høre til og være sammen med. Langsomt mister barnet troen på seg selv og på sitt eget verd. Dette er også mobbing. Og vi voksne vet om det. Bruk 10 sekunder på å tenke på om du kjenner et barn som kan ha det slik. Jeg er sikker på at du kjenner minst ett.

Vi voksne har enorm makt i forhold til barns relasjoner. Vi lærer dem og oppdrar dem til å bli mer eller mindre inkluderende. Voksne kan skape vennskap. Og vennskap er den beste beskyttelsen mot mobbing.

For Robert og Kristoffer var det likevel ikke nok. Voksne turte ikke å sette rammene og våget ikke å se ordentlig etter hva dette handler om. Gutter er ofte utsatt for en ide vi voksne har om at de lettere ordner opp seg i mellom. Det gjør de ikke nødvendigvis. En kjønnsstereotypisk vurdering av hvordan vi forholder oss til hverandre er derfor en av de store fellene vi voksne kan gå i som får store konsekvenser.

Modige voksne med riktig kunnskap og som tar barn på alvor er det som trengs. Og det trengs mer av dem om vi skal nå målet om at ingen barn skal oppleve mobbing. Heldigvis har vi derfor en rektor som Alf Willy Vestergren som med et brennende engasjement slår fast, uten å gi rom for tvil, mobbing kan stoppes!

Men Rektor Alf Willy Vestergren gjør en annen markant gest den kvelden som sikkert de færreste la merke til. Men jeg gjorde det fordi jeg satt på scenen og så ansiktene så tydelig. Kristoffers største ønske er å hjelpe barn og unge og han vil bruke sine dyrkjøpte erfaringer til å forebygge mobbing. Så da han fikk anledning spurte han med forsiktig stemme om skolen forklarte ungdommene hvilke konsekvenser det fikk om de deltok i mobbing. Alf Willy svarte kontant: « Nei, vi gjør nok ikke det og nå som jeg har hørt deg tenker jeg at det må vi være flinkere til. Kanskje du og Robert skulle kommet til skolen vår og møtt ungdommene?»

Verken Robert eller Kristoffer har blitt møtt med rektorer som gir dem tillit eller som de kan ha tillit til. Det magiske øyeblikket der vil derfor stå risset inn i minne mitt. For Kristoffer sitt litt usikre ansikt lyste opp i glad forbauselse og Alf Willy besvarte smilet varmt og oppriktig. Slik anerkjente de hverandres roller og erfaringer.

Det skjer noe magisk når mennesker møtes til dialog. Fordommer forsvinner og usikkerheten fordufter. Mest av alt får håpet overta. Håpet om at alt dette som er bak oss og som er så vondt, kan bli noe bedre. Og sammen kan vi tro på at mobbing kan stoppes.

Villroser arrangerte 20.04.2016 ordskifte om mobbing og krenkelser i skolen. Tilstede var (fra venstre) Kristine Aasen(Snakk om mobbing) Alf Willy Vestergren(rektor) Erik Tronstad(kommunalsjef for oppvekst) Kristoffer Røyseland, Hanne M Nøding, Anne Grønsund, Agnethe Hinna Hovdenak og Robert Mellom Bakkarogberg

Villroser arrangerte 20.04.2016 ordskifte om mobbing og krenkelser i skolen. Tilstede var (fra venstre) Kristine Aasen(Snakk om mobbing) Alf Willy Vestergren(rektor) Erik Tronstad(kommunalsjef for oppvekst) Kristoffer Røyseland, Hanne M Nøding, Anne Grønsund, Agnethe Hinna Hovdenak og Robert Mellom Bakkarogberg

Blogglisten hits