Jeg kjenner drømmelæreren, hun er læreren til sønnen min.

«Mamma, disse blomstene plukker jeg til Cecilie» forklarer sønnen min bastant. Ikke meg, altså. Nei, disse var til Cecilie. Drømmelæreren som med letthet danker ut meg på flere områder. Men det er helt greit. Cecilie er klok og raus og om det var noen som fikk danke meg ut, er det henne.

Min sønn kunne ikke anklages for å ha gått i ukesvis og gledet seg til skolestart. Han svarte irritert på de voksnes spørsmål om han gledet seg til å begynne på skolene med « æ har det bra i barnehagen»

Jeg innrømmer det glatt. Jeg var skeptisk til om det fantes en lærer som ville evne å forvalte min sønns eneste motivasjon for å gå på skole, nemlig å lære mer om dyr og natur, frosker og padder i særdeleshet. Jeg visste jo at det var bokstaver og tall som ville prege hans første år. Dessuten har han et temperament som mora. Altså en smule oppfarende og en smule sta. Jeg så for meg at meldingene hjem ville hagle. Egentlig var et bare å stålsette seg.

Så jeg stod med hjerte i hånda ved skolestart. Jeg så på det alvorstyngede lille ansiktet ved siden av meg og jeg kunne formelig høre hjerte hans banke raskt i forventning og nervøsitet. Ville skolen bli et trygt sted som skapte engasjement og motivasjon, eller ville dagen i dag være den dagen i hans skolekarriere hvor han var mest motivert. Ville skolen gi han en sjans?

Foto: Anne Grønsund

Foto: Anne Grønsund

Så begynte læreren å snakke. I hånda holdt hun en stor bukett blomster. En for hver elev. Det var en salig blanding av ulike hageblomster og villblomster, noen store, noen små, noen tynne, noen kraftige og i alle slags farger. Med denne blomsterbuketten forklarte hun barna som satt med tindrende oppmerksomme øyner, at hun hadde tatt med de blomstene fordi hun hadde noe å fortelle dem. Hun ville fortelle dem at de nye elevene hennes var akkurat så spesielle som den vakre buketten hennes. For det var de enige om, at det var en nydelig bukett. Men som den buketten var sammensatt av helt unike blomster så var denne klassen sammensatt med helt unike barn. Med unike egenskaper og kvaliteter. Noen snakker høyt og mye, noen snakker lavt og lite, de kan forskjellige ting og ser ulike ut. De er vakre sammen og de er vakre hver for seg. Barna satt oppmerksomt å lyttet og hun vant hvert eneste hjerte der og da. Hun visste akkurat hva både foreldre og barn trengte å høre den aller første skoledagen av et langt, langt skoleløp.

Ideen om at min sønn skulle finne det motiverende å lese ord om og om igjen i et lesehjul slo jeg fra meg raskt og så for meg lange ettermiddager med lesekamp. Men Cecilie kom i forkant og sendte med små bøker om insekter, frosker og padder. Dette var noe for 6-åringen. Her fantes det kunnskap om småkryp han kunne erverve seg hvis han bare knakk lesekoden. Det var med andre ord svært motiverende. Så motiverende at min bestemte sønn som nekter å tegne (det er bortkasta tid) tryllet frem den ene nydelige utformede bokstaven etter den andre, sirlig tegnet inn i bokstavhuset. Velkommen til språkets magi.

Min største frykt var likevel at min sterke, og av og til frustrerte, sønn skulle kjenne på det vi voksne kaller adferds regulering. Ett sett av strenge konsekvenser som ville trigge han ytterligere og gi han en ordentlig grunn til å bli sinna, men ingen verktøy til å håndtere det. 6-åringen kan tendere til å slå først og spør etterpå. Alle mine formaninger om at «den som er sterk må være veldig snill» faller for døve ører om det rykker i rettferdighetsnerven til min sønn.

Cecilie valgte å møte temperamentet hans på en helt annen måte enn jeg forventet. Der hun kunne ha sendt han med sint stemme til rektor og med påfølgende melding hjem, valgte hun å anerkjenne hans følelser og gav han mulighet til å finne en måte å håndtere det på. Som første mål i min sønns skolekarriere ble hun enig med sønnen min om «å slå mindre». Det er selvsagt en målsetning en barnevernspedagogmamma ikke nødvendigvis er stolt over, men min sønn innfridde målet. I en konferansesamtale som varte 20 minutter gav hun 6- åringen konkrete tilbakemeldinger på både fag og sosial kompetanse. Hun gjorde det mulig for han å forstå hva han kunne strekke seg mot og hva han hadde oppnådd dette første halvåret. Han deltok aktivt i samtalen, mens jeg satt taus i beundring over hvordan hun holdt min sønns oppmerksomhet og involverte han i samtale. Han gikk ut av samtalen med fornyet begeistring og motivasjon for skolen. Det var den første meningsfulle elevsamtalen jeg var del av. Og det var en glitrende oppvisning av hva en elevsamtale faktisk kan være med nok kunnskap og gode ferdigheter.

Jeg kjenner drømmelæreren, hun er læreren til sønnen min og hun heter Cecilie. Selvfølgelig skulle alle barn hatt en drømmelærer som henne. Jeg er uendelig glad  min sønn fikk dele sitt første skole år med Cecilie. Det finnes egentlig ikke nok gode ord som kan beskrive henne. Hun har en magisk kombinasjon av ferdigheter, kunnskap og personlig egnethet. Hun brenner for noe, hun tror på noe viktig og derfor gjør hun noe helt riktig. Hun uttrykker sin kjærlighet til barna og møter dem med oppriktig engasjement og interesse. Hun har respekt for elevene sine som kompetente mennesker. Hun tilpasser læringen til hvert enkelt barn ved å bygge på deres interesser og motivasjon og lar barna strekke seg mot den beste versjonen av seg selv. Hun er så tydelig at selv hjemme gjelder hennes ord som lov, men elevene hennes forguder henne. Så mye at det er mulig at min sønn erklærer henne sin store kjærlighet gjennom å gi henne en frosk. Jeg vet at selv den ville hun tatt i mot i dypt alvor og i stor takknemlighet. Vel vitende om at just det er den fineste gaven min sønn kunne gi noen. Det sier ikke så lite.

Foto: Anne Grønsund

Foto: Anne Grønsund

Blogglisten hits