Når kirkemøte blir personlig.

Det finnes noen veldige modige mennesker i Trondheim denne uka. De skal forandre kirka, de skal åpne den og de skal sørge for at Guds velsignelse er for alle.

En av de modige menneskene kjenner jeg. Og det gjør meg ubeskrivelig stolt å kunne si det. Han er 21 år har et hode fullt av tanker og et hjerte som banker for alt det han tror på. Selvfølgelig kan man forveksle denne unge insisterende stemmen for å være uredd. Men det er han ikke, han er bare veldig, veldig modig. Og modig er den som tør å gjøre det man gruer seg for.

21 år og på kirkemøte i komité A. Komitéen som skal som sitt første mål samle kirka om en liturgi for ekteskapet som kan innlemme vigsel av likekjønnede, men som sannsynligvis må votere og ta stilling og oppleve at det finnes et flertall og et mindretall. Noen ganger lurer jeg på om det kan være forsvarlig. Komite A er den mest omstridte av alle komiteene på kirkemøte. Men der er han, midt i stormes øye og innrømmer så gjerne at han gruer seg.

For om Kai Steffen er glad i Gud er han også glad i menn. Komite A skal behandle hans rett til velsignelse for sitt eventuelle fremtidige ekteskap. Det er personlig.

«Jeg kan respektere deg som menneske, men jeg kan ikke akseptere at du lever sammen med og ønsker Guds velsignelse for samlivet med den du elsker. Det er nemlig feil»

Jeg kan si det; det er en retorikk laget for objektifisere, med dårlig skjult krenkelse. Det er en retorikk som forsøker å fremstå som verdig, men som er den mest uverdige av de alle.

Kai Steffen sier ikke sånn som meg. Han har en engels tålmodighet med de som vil mene noe om hans tilgang til Guds velsignelse og at folk vil fjerne kjærligheten fra livet hans som andre kvitter seg med en gammel skjorte. Det er jo utrolig irriterende raust av han. Jeg derimot sitter med utemmet harme på hans vegne. Jeg skammer meg sånn hver gang jeg hører slikt.

For jeg vet at det som i slike utsagn kan virke så objektivt, logisk og fint, særlig om man slenger på et par bibelvers, er det så sårt for så mange. At man skal vurderes, snus og vendes på. At noe ved en selv ikke er verdig. At man er annerledes. At man ikke kan noe for det. Hjelpeløst vandrende mellom å være tro mot seg selv, være tro mot andres meninger om hva som er rett og så Gud da. Hvorfor er det aldri sammenfallende? Hvorfor kunne ikke den hellige treenighet handlet om at Gud, alle de andre og deg selv var enige om at du kan elske den du vil? Det er en sårhet jeg aldri har opplevd, men sett. Og da jeg så det visste jeg at det ikke finnes svar på dette i bibelvers. Dette handler om noe annet. Det handler om menneskeverd. Muligheten til å være den du er fullt og helt, være elsket for nettopp det og motta Guds velsignelse for det som er det viktigste i livet ditt. Derfor håper jeg at Kirka tar oppgjøret med seg selv. At den ikke velger den enkle løsningen der de sier fra seg vigselsretten sin. Jeg håper på et tydeligere svar. Det er tid for det nå. Fordi det er fint at alle de som vil kan motta Guds velsignelse når det er viktig for dem. Om kirka skal være et raust og godt forbilde som viser vei for hvordan vi mennesker skal leve sammen, så kan den ikke sitte fast i denne debatten om hvem som er verdig Guds velsignelse.

Jeg forstår at Kai Steffen gruer seg. Men vet du, det er fint å grue seg. For ingenting av det som er verdt å kjempe for er enkelt. Derfor skal du kjemp for alt som du har kjært, selv når du gruer deg.

Anne

Blogglisten hits