Ingen barn er vanskelige!

Nå nærmer det seg snart slutten på en epoke og starten på en ny. Barna som ble født i 2010 skal ta det store steget inn i skolen. Mange år med læring og sosialisering er i vente. Man skal tilpasse seg den strukturen skolen har, de forventningene læreren har og de sosiale kodene til medelever. For mange er dette spennende, men kan også til tider være krevende. Men det er en del av livet, og man takler det, man tilpasser seg og regulerer seg selv. Men for "Per" er dette kjempevanskelig. Det er nærmest umulig. Det finns mange "Per" der ute. Eller "Kari" for den saks skyld. Men det som kan gjøre det ekstra vanskelig, er at man ikke kan se det på utsiden. De har ikke rullestol, ikke blindestokk eller tydelige ansiktstrekk som viser til omverdenen at det er noe som er annerledes. Dette usynlige gjør verden ekstra vanskelig å takle både for barnet og foreldrene - og lærer eller miljøpersonell som har taushetsplikt. Jeg har en sønn som på et bilde ser ut som alle andre. Ingen kan se av bildet at han ikke kan prate, at han ikke kan kle seg selv eller at han ikke har de samme leke- ogkommunikasjonsferdighetene som sine jevnaldrende - eller at han mangler risikoforståelse og må passes konstant. Men er du sammen med ham, merker du det fort. Mye lyd, ikke interessert i omgivelsene slik andre er og holder på med ting som kan virke fremmed for andre. Han har autisme, og det gjør livet hans veldig krevende, også for oss foreldre. Men det gir også glede, i en dimensjon vi ikke trodde var mulig.

Kan det være at barnet har en diagnose som gjør at samspill med andre er en kjempeutfordring, at det å sitte i et klasserom en hel time er bortimot umulig?

Ikke alle barn med særskilte behov og ulike "usynlige" diagnoser merkes det så tydelig, som med vår sønn. Men det betyr ikke at hjelpebehovet er mindre eller fraværende. Vår sønn skal gå på et ressurssenter tilknyttet en ordinær skole. Han vil da være skjermet for mange av disse utfordringene i skoledagen. Men ikke alle får et slikt tilbud, og ikke alle skal ha et slik tilbud.

For den ordinære skolen skal være en arena med rom for mangfoldet. Det kan være positivt, men det kan også gjøre hverdagen til barnet og foreldrene nokså krevende. Folk snakker sammen, folk mener noe, folk observerer og folk har sin oppfatning. Sånn er det bare. Men da tenker jeg at vi foreldre i en klasse hvor et av barna utfordrer oss, skal stoppe opp og tenke litt før vi dømmer, før vi går inn i praten med andre foreldre. Hvorfor kommer mitt barn hjem og snakker ofte om "Per"? Hvorfor vil ikke mitt barn leke med "Kari"? Hvorfor vil heller ikke de andre i klassen leke med henne. Og hva gjør at "Per" ikke klarer å sitte stille i klasserommet? Hvorfor velter "Kari" alltid lekeklossene til de andre barna? Er hun så uoppdragen som nabokona sier, har ikke foreldrene kontroll på henne slik pappaen til en på SFO sier? Eller kan det være noe annet? Kan det være ting som er utenfor barnet og foreldrenes kontroll som gjør at denne negative atferden eskalerer? Kan det være at barnet har en diagnose som gjør at samspill med andre er en kjempeutfordring, at det å sitte i et klasserom en hel time er bortimot umulig? Så kommer diskusjonen. Hvorfor er de ikke åpne om det? Mang en gang har jeg hørt, både privat og i mitt arbeid som miljøterapeut: "Å, ja nå skjønner jeg. Så godt at dere er åpne om det, da forstår man mer." Og det er helt sant. Jeg slår et slag for åpenhet. Tror det utelukkende er positivt og bidrar til forståelse og toleranse. Men: Det er likevel lov til å tenke på egenhånd selv der åpenhet ikke er tilfelle. Det kan være flere grunner til at noen ikke er åpne. Det kan til og med være sånn at foreldre har prøvd å få hjelp, men at hjelpeapparatet har sviktet. Det er som regel mange grunner til at ting er som de er.

Men tenk da. Ingen barn er vanskelige. De har det vanskelig! Når ditt barn kommer hjem og forteller om disse barna, så har du som mor og du som far enormt mye makt og innflytelse. Ja, man skal gi aksept for at ditt barn opplever at atferden til det andre barnet er vanskelig å takle. Men så kan man gå videre og si at kanskje "Per" synes det er vanskelig å leke slik som dere leker. Kanskje "Kari" synes det er krevende å sitte en hel dag i et klasserom. Alt det ditt barn synes er vanskelig, blir ekstra vanskelig for barn som har ulike diagnoser eller har opplevd traumer. Man kan for eksempel foreslå å inviterer "Per" eller "Kari" med hjem, for det kan være lettere om man ikke er så mange. For en ting er helt sikkert: Hverdagen blir ikke bedre om man ekskluderer eller snakker dem ned. Og det er faktisk ikke alltid "Per" sin skyld. Ingen barn er vanskelige. De har det vanskelig!

Inger Brokka de Ruiter.

Utdannet førskolelærer. Jobber nå som miljøterapeut i skolen.

Blogglisten hits