Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt?

Av: Agnete Kjellin

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt? En voksen dames refleksjoner

Min barndoms jul hadde praktiske forventninger. Likevel var det spennende med de årlige tøffelgavene og de fravokste støvlettene som ble erstattet med nye. Men innimellom lå det pakker med utspring i intense ønsker fra min side og økonomiske vurderinger fra mine foreldres.

Julen 1967 ble min livs jul. Under treet lå en konvolutt som inneholdt en reise til England. Far og mor hadde i all stilhet meldt meg på en internasjonal sommerleir for barn av rotarianere. Fire fra Norge var plukket ut og jeg var en av de heldige. Leiren skulle vare i 5 uker og det var rotaryklubber i Manchesterområdet som var arrangører. I to uker skulle jeg bo privat og tre uker skulle jeg bo på universitetet i Manchester. Reiseutgiftene bekostet foreldrene mine, oppholdet var gratis og jeg skulle holde lommepenger selv.

Som 17 åring hadde jeg besøkt Sverige «tusen» ganger og vært på klassetur til København, og det var det. Jeg hadde aldri fløyet, hadde en noe ubrukt skoleengelsk og skulle reise over helt alene.

Tiden frem til midten av juli ble arbeidsom og jeg kunne reise av sted med ca 1000 kroner i lommepenger i form av reisesjekker.

Reiseantrekket var brune sko, hvite knestrømper, brunt lin bukseskjørt, ganske kort, og hvit genser og hvit alpelue. I hendene bar jeg en hvit og en svart koffert.

Det var beskrivelsen av meg som var sendt over til hun som skulle møte meg på Gatwick. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, men hun fant meg og fulgte meg til London sentrum og toget videre til Wilmslow utenfor Manchester. På perrongen der sto Joyce og Bill med samme beskrivelse i hånden. Vi fant hverandre og likte hverandre med en gang.

Jeg hadde lovet å sende et kort hjem så raskt som mulig for å fortelle at jeg hadde kommet vel frem og hadde det bra. Det gjorde jeg.

Det jeg ikke visste var at mens jeg hadde min første fantastiske uke i England, gikk foreldrene mine hjemme og lurte, kortet var ikke kommet frem. Så ringte far. Etterpå lå jeg på sengen og gråt, mens jeg tenkte på at mens jeg hadde hatt det gøy, hadde de vært urolige.

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

La oss lage et raskt sceneskifte til 2015. Ei jente på 17 år får en Englandstur i gave. Hun takker sine foreldre og via mobilen vet alle venninner det i løpet av julekvelden. En Englandstur er ikke allverden, det meste av den har hun sett før, men hun skal reise alene. Møte mennesker hun aldri har møtt før og bo alene i nye omgivelser.

Det blir opprettet kontakt med vertsfamilien i England, foto oversendt via nett og informasjon utvekslet. Bankkortet blir fylt opp med beskjed om at det skal passes godt på, og om mulighetene for påfyll. Hun følges av mor og far til flyplassen, ønskes god tur, og lover å gi beskjed om at hun har kommet vel frem.

Det hadde ikke foreldrene behøvd å minne henne på. Den første meldingen kommer etter noen minutter

«Jeg kom gjennom sikkerhetskontrollen og sitter nå foran gaten og venter».

En time senere:

«Nå går jeg om bord»

En og en halv time senere;

«Har landet»

Med bilde på telefonene finner partene hverandre.

Ny melding:

«Alt i orden, vi fant hverandre»

En og en halv time senere:

«Sitter på toget»  (antagelig flyr hun)

To og en halv time senere:

«Er fremme, vi fant hverandre»

I sengen, før hun sovner:

«Jeg har det bra, Joyce og Bill er snille mennesker»

Etter som dagene går, tikker betryggende meldinger og bilder inn på telefoner hos alle som vil og ikke vil motta dem. 

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at ikke alt var bedre før. Jeg vet at verden har forandret seg, at farer og utfordringer har fått nye innpakninger, at barneoppdragelsen har endret form og generasjonsforskjellene er blitt mer utydelige.

Jeg er heller ikke imot moderne teknologi, synes jeg følger med så mye som jeg gidder, og det jeg ikke gidder å følge med på, henger nok sammen med det jeg ikke forstår.

Men jeg liker og fundere, og spørsmål jeg stiller meg selv er: Hva gjør all denne informasjonsflyten mellom barn og foreldre med den oppvoksende generasjon?

Overfører foreldre egen engstelse til barna sine?

Gjør det både barn og foreldre mer uselvstendige?

Lever foreldrene i større grad gjennom barna sine?

Er vi ved å innføre et rapporterings- og kontrollsamfunn?

Er selvfølgeligheter og banaliteter blitt viktig allemannseie?

 Bruken av ny teknologi i barneoppdragelsen er så ny at ingen vet effekten av den enda. Jeg vil aldri få svar på spørsmålene mine, til det er jeg for gammel. Jeg vil aldri få vite hvordan en moderne navlestreng klippes av.

Til slutt som en liten fotnote. Joyce og Bill, som var barnløse ble mine gode venner. Bill er død, men Joyce lever, er i dag 95 år gammel og kaller seg fremdeles min reservemor.

Agnete Kjellin har tidligere skrevet for Villroser. Hun har i mange år vært opptatt av kvinners plass i historien. Hun er leder av tre museer i Kristiansand. Hun har tidligere vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverksorganisasjon for yrkeskvinner

Blogglisten hits