Om å velge, tro og håpe

Av: Kari Henriksen

Armenia. Selvstendig etter Sovjetunionens fall i 1991. Uroligheter før dette valget. Vinteren 2013. Surt og kaldt. Jeg sitter i en bil sammen med tre andre. En sjåfør, som har fått beskjed om alltid å parkere slik at vi kan komme oss raskt ut, en tolk, som vet at vi ikke skal inngå i noen form for diskusjoner eller korrigeringer, men kun stille spørsmål og min kollega og meg, valgobservatører utsendt fra OSCE, organisasjonen for menneskeretter og fred i Europa. Vi skal kontrollere at valgene går riktig for seg. På en skole, langt ute på landsbygda, dit vi var kommet på hullete og sleipe grusveier, i valglokalet i andre etasje, møtte jeg en krokrygget, sped, gammel dame. Hun kunne nesten ikke se, hodet var på linje med livet hennes, så krokbøyd var hun. Hendene hennes virket enorme, store, kraftige, preget av hardt arbeid. Et lite, men vennlig ansikt, også det preget av vær og vind. Dype rynker, kvikke øyne, innsunket, og tynne, fargeløse lepper. Hun ble fulgt av sitt barnebarn. Store tøfler, raggsokker og flere lag med strømper. Sort kjole som rakk henne til nedenfor knærne, med flere tynne og tykkere strikkegensere utenpå den. Skjerf og et fargerikt ullsjal som hun hadde tullet rundt hodet. Hun gjorde som gamle folk her hjemme og gjorde før; tok på et plagg til, så nok ett, ettersom alderen gjorde det vanskeligere å produsere nok energi til å holde på varmen. Subbende og med store anstrengelser hadde hun gått opp trappene og stod nå andpusten rett innenfor døra i valglokalet, med hånda si på armen til barnebarnet mens hun fikk pusten tilbake. Hun ville velge.

Det sies at i løpet av en dag foretar vi mellom 10 og 30 tusen valg. Små og store. Bevisste og ubevisste. Flest ubevisste, heldigvis, hvis ikke hadde det nok vært ganske slitsomt.Mange av disse valgene får liten betydning. Det er slike som: hvilket ben skal jeg sette i gulvet først når jeg står opp? Hva skal jeg ha på meg i dag? Buss, bil eller sykkel til jobben? Valg vi tar uten å tenke over det.Andre valg er viktigere og trenger overveielser for og mot. Skal jeg bruke penger på dette eller ikke? Skal jeg søke den eller den linja på skolen? Skal jeg bryte med kjæresten?  Hvem skal jeg dele livet mitt med?

I Norge tar vi det for gitt at det er frie valg og at ingen fusker med stemmene vi avgir. Men også Norge er kritisert av OSCE

Hvert andre år går det norske folk til stemmeurnene. Da tas viktige og bevisste valg. Hvem skal jeg gi min stemme? Hvem vil jeg skal styre byen, fylket eller landet mitt?
I Norge tar vi det for gitt at det er frie valg og at ingen fusker med stemmene vi avgir. Men også Norge er kritisert av OSCE. Stemmeurnene var ikke gjennomsiktige, det ble sjelden avkrevd legitimasjon og politikere hadde ansvar for gjennomføring av valget.
Tre forhold som jeg tror de færreste hadde vært kritiske til og som ingen forbandt med forsøk på valgfusk. Stemmeurnene var gamle og ærverdige, folk kjente hverandre og hadde tillit til at politikerne ikke brukte ansvaret de hadde i å få gjennomført valgene, til egen eller partiets vinning.

I Aserbajdsjan var stemmeurnene gjennomsiktige. Det ble krevd legitimasjon, stort sett av alle. Og det var observatører fra alle partier tilstede i alle valglokaler som kunne påse at det ikke ble jukset. Men likevel fant vi eksempler på "ballotstuffing" flere stemmesedler lagt i urnen samtidig. På at valgpersonalet skrev inn samme navn flere ganger i manntallet, at samme person stemte for flere andre. Dette var vel kjent og likevel kom det så mange ( ca 60% v dette valget) for å stemme. Hvorfor?


Spesielt den gamle dama vekte min nysgjerrighet. Til tross for at det tydeligvis var svært problematisk for henne å komme til stemmelokalet, hadde hun valgt å gjøre det. Jeg vet ikke hvor langt hun hadde reist, men barnebarnet hadde kjørt henne i en bil vi hadde observert tidligere. Den var observert ved flere valgstasjoner, og vi hadde mistanke om at den ble brukt til å kjøre "stemmere" fra det ene stemmelokale til det andre. Og alle som ble fraktet slik, viste hvem de skulle stemme på. Presidenten og hans menn. Konsekvensene av å ikke stemme slik, kunne være at husleia ble økt, at man ble oppsagt fra arbeid eller husværet eller at lønna ble redusert. Ikke åpent og dagen etter, liksom. Men noen ville gi en tilbakemelding til noen. Noen ville så si til noen at det ikke passet å ha han i jobben lenger, eller at han ikke gjorde en god nok jobb lengre og derfor kunne trekkes i lønn. Eller kanskje det var kona som mista jobben. Informasjon om dette hadde vi fått i dagene før valget, fra opposisjonspartier om menneskerettsorganisasjoner.

Tenker du at din stemme har innflytelse, sa jeg. Da snudde hun på hodet, så meg skrått inn i øynene og sa: Nei. Jeg tror det er avgjort på forhånd


Men denne dama. Hvorfor gjøre seg slik umake i et valg hun, med det lange livet hun hadde levd, sikkert visste var avgjort på forhånd? Etter at hun langsomt hadde gått gjennom alle prosedyrer og subbet seg ut og inn av stemmeavlukke, og avgitt sin stemme, fikk jeg tolken med meg bort til henne. Hun var svært hyggelig, og ville snakke med meg. Samtalen ble ikke hindret av at hun nesten ikke kunne se opp. Hun var klar og tydelig. Jeg spurte om hun hadde stemt før? Alltid, sa hun. Ved hvert eneste valg. Hva er det som er så viktig for deg at du kommer hit igjen, jeg kan jo se at det ikke er lett for deg? Jeg vil bruke min rett til å påvirke hvem som skal få innflytelse over livet mitt og livet til mine barn og barnebarn. Det er viktig. Tenker du at din stemme har innflytelse, sa jeg. Da snudde hun på hodet, så meg skrått inn i øynene og sa: Nei. Jeg tror det er avgjort på forhånd. Men jeg har en ting å si til deg. Dere fra utlandet må aldri slutte å komme hit og observere. Aldri! Dere er det enste håp vi har om at vi en gang skal få et demokrati. Dere er vårt eneste håp, gjentok hun.
 

Kari Henriksen, Stortingsrepresentant for Vest-Agder Arbeiderparti

Blogglisten hits