Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler


Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler

De senere år har det vært noen store, alvorlige mobbesaker i Norge. Jeg har sett på totalt 18 saker og snakket med ofrenes foreldre over en periode på 2 år. Det er ikke alle av disse sakene, som når fra blokken min og ut i media. Men ser en på de sakene som blir offentlig kjent har de en del fellestrekk, som er;

Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.
  • Mobbesaken har gått over lengre tid

  • Det har vært varslet, ofte til flere instanser

  • Skolen har fattet enkeltvedtak, som ikke er fulgt opp, eller oppfølgingen av vedtaket/vedtakene har vært mangelfull

  • Skoleledelse og kommune kjemper imot mobbeofrets fremstilling av saken og forløpet, for eksempel med bruk av vendinger som “kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken”

  • Det er sett eksempler på saker, der kommunen/skolen er har fått en dom imot seg, men likevel ikke får til å rette opp på de alvorlige forhold i elevens psykososiale miljø, som ligger til grunn

  • Foreldre til mobbeofre sliter ofte like mye som ofret (sekundært traumatisert)

  • Foreldre opplever at skole/kommune motarbeider dem gjennom strukturer, regler for samarbeide eller gjennom å nekte enkelte foreldre å delta i møter ellernekter dem å varsle skole om nye hendelser i saken

     

    Ofte opplever mobbeofret å bli utestengt fra flere sosiale arenaer på en gang. Mobbingen “sprer” seg og foregår på flere arenaer, ofte fulgt opp med digital mobbing gjennom Facebook og andre sosiale medier.

     

    Foreldre isoleres

    Foreldre opplever å bli isolert på jobb, i de verste tilfellene blir de helt eller delvist sykmeldt, for en kortere eller lengre periode. Det er i sjeldnere tilfeller blitt rapportert at foreldre måtte slutte i jobben, fordi foreldrene sitt psykososiale arbeidsmiljø påvirkes av en langvarig mobbesak mot skoler og skoleeiere.

     

    Stigmatiseres umiddelbart etter varsling

    Familier, der et eller flere barn utsettes for mobbing, opplever at sosiale relasjoner blir skadelidende og etterhvert opphører. Noen, spesielt i mindre samfunn, melder at de opplever seg stigmatisert, at sambygdinger slutter å hilse på dem, at de ikke blir invitert med på tilstelninger og sosiale arrangement - og de opplever at dette skjer umiddelbart etter at de har varslet om mobbing av barnet eller umiddelbart etter politiet har åpnet etterforskning.

     

    Stenger skole-hjem samarbeidet

    I saker, der kommuner er domfelt på grunn av mobbing, kan det se ut som at det er et mønster som går igjen i de ansvarlige ledernes atferd. I to saker (i to forskjellige kommuner) er barnas talspersoner, foreldrene, blitt nektet kontakt med skolen. Slik stenger skoleeier for skole-hjem samarbeidet, eller definerer vanskelige regler for samarbeidet i en svært kritisk situasjon med fare for barnets liv og helse. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å få kommunen til å registrere nye hendelser med mobbing av deres barn, og vanskeliggjør eller umuliggjør samarbeid og tilrettelegging for å bedre barnets psykososiale miljø.

     

    Utnytter strukturer for å standse foreldre

    Det finnes antydning av at enkelte toppledere i skole og kommune utnytter de strukturene i kommunen, som skal medvirke til å beskytte innbyggerne, i etterkant av en mobbedom. I stedet for å bygge et samarbeid skjer det at en begrenser foreldrenes muligheter for å leve opp til sitt ansvar for barnet. Det er en bekymrende atferd, hvis det er tilfelle at dømte kommuner er mer opptatt av å sette i verk effektive tiltak for å standse foreldrene i å framføre sine bekymringer, enn av å ta grep om årsaken til bekymringer rundt en mobbesituasjon, som allerede er dokumentert gjennom for eksempel en dom.   

    Hvordan argumenterer kommunene i mobbesaker?

    Etter en gjennomgang av brev mellom foreldre til mobbeofre og skoleeier (kommuner) i fem ulike mobbesaker viser det seg et mønster i de fem sakene også hva angår argumenter som brukes av kommunen i slike saker. Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.

    Det er tre ting, vi kan si sikkert som er galt med det argumentet: 1) Ledelsen er ikke barnet - det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 2) Ledelsen er ikke i skolegården sammen med barna, de sitter på et kontor på et Rådhus i et annet bygg, det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 3) Det er uten betydning for barn og foreldre som opplever mobbing, om ledelsen kjenner seg igjen i kritikken - det eneste som har betydning er om ledelsen gjør noe for å stanse mobbingen.

     

    Skylder på mobbeofret (“victim blaming”)

    I tillegg til å snu synsvinkelen fra mobbeofferet til kommunen og kommunens syn på saken, snur ofte også lokalsamfunnet seg mot ofret og det observeres et skifte i perspektivet, som forflytter seg fra i begynnelsen å se saken fra offerets synsvinkel til, når dette oppleves som vanskelig, å heller se saken fra kommunen og mobbers perspektiv. Rammede familier opplever å få skyld for å opptre urimelig, være vanskelige og “rare” personer som tåler lite. På grunn av stigmaet knyttet til ofret og offerets kostbare kamp mot mobbesituasjonen opplever lokalsamfunnet seg selv som skadelidende. Å skylde på ofret er en vanlig mekanisme i mindre samfunn, spesielt om noe virker uforklarlig, uforståelig eller uoverskuelig.

     

    Informasjon holdes ute av saken

    I enkelte tilfeller rapporterer foreldre at informasjon i saken bare deles blant toppledere og at pålegg og analyser fra andre myndigheter uten for kommunen, for eksempel holdes unna skolens ansatte eller helt eller delvis mangler i elevmappen. Dermed blir det lettere å få foreldre til å se ut som “kravstore” når de forventer at skolen skal gjennomføre foreslåtte tiltak eller bruke metoder som er brakt i spill av myndigheter som står over kommunen. Så lenge Fylkesmannen ikke har mulighet for å sanksjonere, vil kommuner sannsynligvis fortsette med denne framgangsmåten. 

     

    Valgfritt for mobbere

    I fire av de fem sakene er tiltak som beskrives i enkeltvedtak og tiltak som iverksettes etter møter med foreldre, Fylkesmann eller andre, ikke fulgt opp eller kun delvis og utilstrekkelig fulgt opp. Tiltak som foreslås av foreldre iverksettes ikke, eller iverksettes flere år etter første varsel om at noe er galt. Enkle tiltak som retter seg mot mobberen iverksettes ikke og foreldre til mobbere involveres alt for sent og utilstrekkelig - og det er valgfritt for dem om de ønsker å samarbeide om å skape et bedre psykososialt miljø. Det er valgfritt for mobbere og mobberes foreldre selv om mobbere når de blir voksne er underlagt arbeidsmiljølovens paragraf 5, der det påpekes at alle arbeidstakere har plikt til å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Kan hende det ikke er valgfritt etter lovens bokstav, men for mobbere i norske skoler er det praksis å la mobber og mobbers foreldre få velge bort å løse situasjonen til fordel for heller å fortsette mobbingen.

Christina Elvan Birkemose er 36 år og er journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun er kjent for åpenhet om og for barn som som er pårørende. Christina har researchet på mobbesaker i Norge siden 2013.

 

Blogglisten hits