Vil du rope med meg?

Av: Thea Arnesdotter Lien

- En oppfordring til oss alle, men mest av alt meg selv.

"Det har tatt et hundreår og to verdenskriger å få menneskerettighetene på plass. Nå trues disse."

- Dimitris Christopoulos, president i Worldwide Human Rights Movement

Det er så mye ufattelig vondt i verden - og året 2016 har tvunget den sannheten fram for mange. Noen har kjent det på kroppen, hørt bombene og skrikene, skuddene og håpløsheten - andre har mistet noen eller noe i urett og grusomhet. Andre, som meg, har sittet trygt og lest. Blitt mer og mer opplyst på hvordan verden er blitt, og blitt motløs og nedbrutt av å se bildene av døde barn, ødelagte hjem og krig i nyheter og i avisene.

Det er ikke det at dette er noe nytt - urettferdighet og vondskap har alltid eksistert. Men dette året har jeg hørt mer. Sett mer. Lest mer. Blitt mer oppmerksom.

Det er ikke det at dette er noe nytt - urettferdighet og vondskap har alltid eksistert. Men dette året har jeg hørt mer. Sett mer. Lest mer. Blitt mer oppmerksom. Nettopp fordi vi er blitt ett av de landene mennesker kommer til etter å ha opplevd håpløsheten, etter å ha mistet noen eller noe, etter å ha hørt skrikene og møtt livets største frykt. Det første de tenkte var neppe "la oss dra til Norge". Men her er de kommet - en lang reise fra det de engang holdt kjært, det som engang var og som de ønsker at en gang skal bli hjemmet deres på nytt, på leting etter et sted å finne hvile. Det første de tenkte var neppe "la oss dra til Norge". Men her er de kommet. 

Og hva gjør vi? 

Vi kartlegger hvordan vi kan slippe inn minst mulig. Vi blir skrevet om i New York Times på grunn av vår strenge behandling av asylsøkere. Vi legger strategier, innarbeider systemer og innstramminger som gjør det (som fra før av er vanskelig nok) enda vanskeligere å få opphold i landet vårt. 

Landet vårt - våre grenser, våre jobber, våre tradisjoner. Våre kriterier.  

Vi har prestert å gjøre mennesker til tall. Mennesker til statistikk. Vi får velge ut hvem de heldige er - hvem som vinner. Jeg har vunnet! Jeg vant det sekundet jeg ble født, jeg som ble født som ekte nordmann. Ekte nordmann, født og oppvokst i Norge. Mitt Norge.

Har jeg jobbet noe for det? Har jeg mistet alt og bygget det opp igjen i landet mitt? Har jeg reist milevis utslitt og ødelagt, håpløs og sliten - og allikevel klart å være en mor for mine barn? En søster eller bror? Har jeg løpt for livet vekk fra hjemmet mitt, rommet mitt, senga mi, familien min, alt jeg eier - for å kunne bo trygt og uten krig?

Jeg har hatt mine utfordringer, men aldri har jeg måtte forlate landet mitt under tvang - fordi jeg må. Aldri har jeg måtte vandre med visshet om at den eneste sjansen jeg har for et liv, ligger i hendene på andre mennesker. I hendene på mennesker som snakker om meg som om jeg skal ta jobbene deres og stjele pengene - samtidig som jeg blir omtalt som lat og ressurssvak. 

Ingen sier at alle mennesker har de samme hensiktene. Men det store (og jeg understreker store) flertallet er som deg og meg, bare med mindre håp, mindre muligheter, med større skader. Med utfordringer så store at vi - at jeg, i skrivende stund i varm stue, i trygge omgivelser - ikke kan forestille meg hva som kan ha vært i hodet deres idet det skjedde. Idet urett kom og ødela alt de hadde. Idet livet ble snudd på hodet.

Jeg har ikke gjort nok. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg kan gå i fakkeltog, jeg kan dele artikler og innlegg på sosiale medier, jeg kan diskutere og prøve å påvirke. Men jeg gjør ikke nok. "Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?" - Per Fugelli

“Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?” - Per Fugelli

Mitt ønske for 2017 er at vi innser at vi ikke gjør nok. Og at det at vi er nordmenn ikke er noe annet enn flaks. Vi må slutte å snakke om de og oss. De der ute og vi her hjemme. Vi må fortsette å hjelpe til i nærområdene, men også hjelpe til her - for aldri har trengselen for hjelp vært nærere. Nærområdet er blitt Norge. Og jeg ønsker å se tilbake på denne tida, da verden - og landet vårt - sto ansikt til ansikt med den største flyktningekrisa i verden, og være stolt av hvordan vi møtte den. Jeg er ikke stolt, av hverken meg eller resten av landet. Men jeg ønsker å kunne bli det.

"Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?" - Per Fugelli

Dette er en oppfordring til alle som leser dette, men kanskje mest meg selv. Jeg ønsker å kunne se de menneskene som kommer hit på samme måte som jeg selv ville ønsket å bli sett. Jeg ville ønsket å bli sett på som et menneske, med følelser og behov, med et helt liv bak meg og med håp om et liv i fremtiden. Jeg ville ønsket å bli sett på som meg - en kvinne, en venn, en søster, en datter. Ikke som en trussel. Jeg håper jeg klarer å møte mennesker på den måten de fortjener. Jeg kan ikke endre politikernes meninger og fremgangsmåter - men jeg kan protestere. Jeg kan ikke åpne grensene fullstendig - fordi jeg forstår, med utilfredshet, mulige konsekvenser - men jeg kan rope ut mot urett og kjempe for at landet vårt skal ta ansvar. Så dette er mitt rop. Jeg håper dere vil rope med meg. 

Eller hyle, om dere vil. Gjerne i kor.

Thea Arnesdotter Lien (22 år), student i Oslo, og halvveis i en bachelor i Ungdom, kultur og tro ved Menigetsfakultetet.

Thea har tidligere skrevet for villroser. 

http://www.villroser.com/villroser-5/2015/11/15/det-gjr-meg-godt-men-det-suger

Blogglisten hits