De gamle vil dø, men de unge vil aldri glemme

Han løp nedover bakken mot oss i en nesten folketom gate. Det kunne vært en hvilken som helst gate. Han holdt blikket fast på oss. Kameraet mitt fanget øyeblikket like før han passerte oss. Han så på oss med store, mørke øyner. Skeptisk og alvorlig. Det har siden plaget meg at jeg ikke vet navnet hans. Da jeg så han gjennom bildet mitt der i den tomme gaten, kjente jeg håpløsheten og redselen slå inn i magen min som en tung, stor knyttneve. Der i gaten bant han sammen fortiden og fremtiden med håpløshet. Den, for meg, navnløse gutten ble bilde på hvordan min egen likegyldighet kan ramme meg gjennom en fremtidig ung manns frustrasjon og hat.

I Nablus ligger Balata flyktningeleir.  Balata er den største flyktningeleiren for palestinske flyktninger på Vestbredden. På et område på 0,25 km2 bor ca 27 000 mennesker.  Balata ble opprettet i 1950 som en konsekvens av det Israel kalte «frigjøringskrigen» og Palestinerne kalte «al-nakba», katastrofen.  Om lag 800 000 palestinere flyktet eller ble fordrevet fra områder de før hadde bodd. De aller fleste tenkte det var midlertidig og at de kunne returnere etter konflikten. Men dette var starten på en av verdens mest alvorlige og langvarige flyktningsituasjoner. De palestinske flyktningene har vært gjenstand for intens hodebry i ethvert forsøk på fredsforhandlinger. I dag er områdene de engang flyktet fra for lengst under israelsk kontroll. Arabiske bynavn er byttet ut med hebraiske og ingen tror lenger på at de får komme tilbake.

«De gamle vil dø og de unge vil glemme» uttalte den tidligere Israelske statsministeren Menachem Begin. Han håpet at hele palestinasituasjonen skulle gå over med tid. Han kunne ikke tatt mer feil. Han undervurderte palestinernes sterke identitet, deres overlevering fra generasjon til generasjon og deres sterke hjemlengsel.

I Balata møter vi en mamma som oppdrar barna sine alene. Som de aller fleste mødre ønsker hun å skjerme barna sine for håpløsheten, hun vil gi dem mat på bordet og en god utdannelse. Men til eldre barna blir til vanskeligere blir det å skjule hvilke fremtid som ligger foran. Fattigdommen og håpløsheten går i arv her. Klassereiser er sjeldne. For en mamma blir spørsmålene vanskeligere og vanskeligere. Jeg tenker hun har en uoverkommelig oppgave. Hun skal oppdra  barn under de verst tenkelige forhold. Kan vi forvente at hun klarer å oppdra barna sine til å tro på fredsarbeid og fredelig sameksistens med dem de oppfatter som okkupanter? Overalt henger det bilder av ungdommer som er døde, martyrer, de som har ofret seg i kampen for et fritt Palestina. Kan hun oppdra barn til håp i en virkelighet der bare de som dør lever evig?

Leiren består av høye hus som står så tett inntil hverandre at vi av og til må gå sidelengs for å kunne passere mellom husene. Her finnes ingen privatliv. Hva naboen gjør får du servert enten du liker det eller ikke. Mangelen på privatliv er påtrengende og slitsom. Men leiren var aldri påtenkt så mange mennesker. I dag er den overbefolket. Mange av husene mangler ventilasjon og lys. Forholdene preger særlig barna. Hovedutfordringen er den høye arbeidsløsheten som fører til fattigdom. Rundt 60 % av befolkningen i Balata er under 25 år. Det sier seg selv at det er ungdom i Balata som er særlig utsatt og sårbare.

Ukentlig oppsøkes leiren av Israelsk militære som ransaker og arresterer innbyggere. Barn helt ned i 14 års alderen kan arresteres og fengsles. De israelske soldatene kommer om natta. Særlig barna blir preget av disse hendelsene og opplever dem traumatiske og det tar fra dem tryggheten. Barn som lever under slike forhold blir sinte. Ikke bare på Israel, men de blir sinte på foreldrene sine som ikke makter å beskytte dem. De lever med konstans utrygghet og alltid i beredskap. De blir til små mennesker med hat til autoriteter og uten respekt for foreldrene sine og er på mange måter i fri drift. Som ungdommer blir de lette bytter for terrorister. De er uten arbeid, de er fattige og de er sinte og frustrert over all urettferdigheten og volden de har opplevd.

FN drifter 4 skoler i Balata, med til sammen 2500 elever. De har et helsesenter og de har sosialarbeidere som oppsøker og hjelper familier. De er underbudsjettert. Det er ikke mer å si om det.

Vi stod på utsiden av en av skolene til FN. Underlig nok var vinduene dekket for. Det var underlig helt til vi så kulehullene i muren. Når vi gikk langs gatene i Balata ble vi fulgt av medarbeidere, en foran og en bak. De geleidet oss i god avstand fra barna. Det tok litt tid før jeg skjønte hvorfor. Vi var hvite og lignet på israelere. Vi representerte krenkelsen. De var sinte og uten frykt. Vi var naive tilskuere uten mulighet til å forstå deres avgrunn. I Balata var selv barna fortapt. Jeg var uforberedt på hvor vondt det gjorde å se.

Det er ikke vanskelig å forstå at Balata har vært sentral for opprørere og terrorister, det er ikke til å underslå at du finner vold, hat og vilje til å ramme Israel hardt i denne leiren. Samtidig er strukturene som holder palestinerne fast i en flyktningsituasjon og ekskludert fra samfunnslivet selve årsaken til hatet. Det blir som en selvoppfyllende spådom. Israel kan begrunne sine restriksjoner og kontroller av palestinerne pga terroren som oppstår som en direkte konsekvens av en undertrykkende politikk ført av den samme staten.

Den lille gutten som løp gjennom øyeblikket mitt i Balata var kanskje 4-5 år. Om ti år vil han ha forstått hvor urettferdig verden er. Via sosiale medier og internett vil han vite hvordan verden har sett og ikke handlet. Han vil ha inngående kjennskap til det livet han selv ikke kan delta i. Han vil ha forstått at han har vært midtpunktet i en av verdens lengste uløste flyktningproblem.

Hvor sint vil han da bli?

Og kan jeg klandre han…

 

Anne

Blogglisten hits