Streik for arbeidsvilkår i Kreftforeningen... Seriøst?!?

«Streik for arbeidsvilkår i Kreftforeningen... Seriøst?!?»

Av: Jannicke Rabben

  • kan man egentlig kjempe for arbeidstakerrettigheter i ideelle organisasjoner?

 

Tittelkommentaren fikk jeg fra en forbipasserende på vei inn i bygget hvor Kreftforeningen har sitt hovedkontor. Jeg sto som streikevakt utenfor døren, som streikende medlem i Norsk sykepleierforbund. Umiddelbart lurte jeg jo litt på hva han ga uttrykk for: Mente han: Du kan da ikke mene at streik er nødvendig? Eller støttet han streiken og sa: Kreftforeningen kan da ikke være bekjent av dette?

Det viste seg at dette var et uttrykk for forbauselse og forargelse over at Kreftforeningen kan opptre på en slik måte som arbeidsgiver, og var en støtte til oss som streikende. I møte med folk flest er det ganske gjennomgående svært mye forundring og forbauselse, og noen vil kanskje derfor ikke helt tro at det er sant? Samtidig er det ganske åpenbart at det særlig blant yngre er lite kjennskap til betydningen av at lønns- og arbeidsvilkår skal være tariffestet, og man skjønner derfor ikke problemet.

Som hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund står jeg nå sammen med 19 sykepleiere i en konflikt med Kreftforeningen, en organisasjon i ideell sektor med svært godt omdømme og stor tillit i befolkningen. Kreftforeningen arbeider for et viktig formål som betyr mye for svært mange, -også for meg. Kreftsaken står sterkt hos folk flest, og givergleden er stor når det skal samles inn penger. I motsetning til dette så er tariffavtaler noe de færreste har et forhold til.  Vet forresten du om du har en tariffavtale? Og i så fall: Vet du hva som står i den, og dermed hva du står i fare for å miste om eksempelvis arbeidgiveren din velger å gå ut av sin arbeidsgiverforening? For oss i Kreftforeningen oppsto konflikten som en følge av at Kreftforeningen valgte å melde seg ut av Virke, og inn i NHO-Abelia. Dette kan også skje for andre.

Svært mange av oss tar nok dessverre mange av rettighetene vi har som arbeidstakere som en selvfølge, og har aldri reflektert over hvor hardt personer før oss har kjempet for at vi i dag har de godene vi har. Det er kanskje naturlig. Det som bekymrer meg, er at det betyr at dette ikke lenger er viktig nok for deg og meg. I hvert fall ikke viktigere enn «den gode saken» som ulike ideelle organisasjoner som eksempelvis Kreftforeningen arbeider for. Og da møter man lite motstand når rettighetene gradvis smuldrer opp og forsvinner! Dette er en utfordring for alle som arbeider i ideell sektor, og derfor er også streiken i Kreftforeningen viktig for flere enn oss som er ansatt der.

Sykepleierne i Kreftforeningen kjemper for å få tariffestet sine lønns- og arbeidsvilkår, og ønsker en avtale med Kreftforeningen som forplikter dem til å opprettholde en del grunnleggende vilkår, som eksempelvis full lønn under sykdom. Kreftforeningen ønsker lokal styringsrett, og mener at lønns- og arbeidsvilkår er opprettholdt ved at de fleste av nåværende vilkår (men ikke alle!) ligger i en lokal særavtale uten tilknytning til tariffavtalen. Og hvis du er som de aller fleste, så skjønner du kanskje ikke problemet med dette? Er ikke det godt nok, da?

Så her kommer litt «Tariffavtale kontra lokal særavtale-  for dummies»: Den store forskjellen mellom å ha rettigheter tariffestet og det å ha vilkårene i en lokal avtale eller som en del av bedriftens personalhåndbok, er at tariffesting gir forutsigbarhet og likeverdighet mellom partene. En tariffavtale gjelder normalt i to år, og i denne perioden har arbeidstakerne fredsplikt (de kan ikke streike), og arbeidsgiver må opprettholde vilkårene. Når avtalen reforhandles kan vilkårene bli endret, men arbeidstakerne kan da forsvare sine rettigheter gjennom streik. Når grunnleggende rettigheter flyttes fra tariffavtale til lokale avtaler forsvinner arbeidstakernes muligheter til å forsvare rettighetene sine gjennom streik, og viktige vilkår kan gradvis forvitre uten at arbeidstakerne har noen virkemidler.

 

Et konkret gode som betyr mye, i hvert fall når man begynner å komme litt oppi åra, er pensjon. Hvis arbeidsgiveren din av en eller annen grunn vil eller må endre pensjonsordningen, ønsker du da at fagforeningen din skal kunne forhandle med dem om dette, eller er det greit at arbeidsgiver har full styringsrett?

 

Det viktigste med streikeretten er faktisk ikke å ta den i bruk, men at arbeidsgiver vet at den KAN bli tatt i bruk om man ikke finner en løsning som begge parter kan leve med. Det gir likeverdighet mellom partene, og for meg er det vanskelig å forstå hvorfor dette ikke også skal gjelde for ideelle organisasjoner.

Så kan man egentlig kjempe for arbeidstakerrettigheter i ideelle organisasjoner?

Svaret MÅ være ja! Jeg er sykepleier med stor grad av faglig stolthet, og jeg brenner samtidig for mange ideelle spørsmål. Det er derfor krevende å skulle «ta på boksehanskene» og ramme en ideell virksomhet, og dette tror jeg flere kjenner seg igjen i. Men dette kan ikke stå i veien for at ideelle virksomheter også må konfronteres som arbeidsgivere når det er nødvendig, og at ikke det gode formål blir et skjold mot enhver kritikk.

............

Jannicke Rabben,  sykepleier med spesialutdanning i kreftsykepleie og
master i helsefag. Ansatt i Kreftforeningen siden 2008, og
hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund. (Nå i streik!)

På fritiden aktiv som hundefører i Norske Redningshunder med
labradoren Diesel, og engasjert medlem av Røde Kors gjennom mange år.
Frivillighet, helse, rettferdighet og humanitet er stikkord for hva
jeg er opptatt av.

 

 

Blogglisten hits