Arbeiderpartiet

Likestillingsutfordringer

Av: Randi Øverland

Utfordringene er mange og store. Og de er forskjellige internasjonalt, nasjonalt og regionalt. Men det er likevel makt-behov, mangel på respekt og mangel på likeverd som ligger i bunnen for all undertrykking og vold mot kvinner, uansett hvor en befinner seg. Mye må endres, og det må fortsatt tas mange oppgjør med tradisjoner og praktisering av ulike religioner, dersom frihet, likeverd og likestilling skal prege hverdagen for kvinner flest. Forskjellsbehandling, undertrykking, hat og vold preger hverdagen for millioner av kvinner.

I Urix på torsdag fortalte den unge jenta Nadia Murad fra Shingal i Irak, hvordan hun og de andre jesidiene i landsbyen, ble bortført av IS-soldater i 2014. De unge jentene ble mishandlet over tid, voldtatt og solgt. Vi har lenge visst at voldtekt blir brukt som våpen i krig. Nå ser vi at denne tendensen er økende.


Selv der det ikke er militære konflikter, er vold mot kvinner en av de vanligste formene for vold i verden. Kvinner som offentlig forsvarer kvinners rettigheter, trues med mer vold.
 

Nyhetene fra nyttårsfeiringen i Køln i Tyskland, der unge kvinner ble ranet, truet og trakassert, sjokkerte mange av oss. Over 100 voldtekts-anmeldelser kom inn til politiet. En ung kvinne forteller at mennene var «fulle av sinne». Litt seinere kommer det fram at noe lignende hadde skjedd i Stockholm i Sverige under et idrettsarrangement, men at politiet hadde valgt å tie stille om hendelsen. De var redde for følgende dersom hendelsene ble kjent.
 

Hanne Kristin Rohde, tidligere sjef i Oslo-politiet, sier at «Vold mot kvinner er uakseptabelt, og at samfunnet velger å tie om overgrep blir et dobbelt overgrep mot kvinnene». Det er jeg enig i. Og da er vi på mange måter tilbake til vår egen hverdag her i Norge og på Agder. Også her er det mye som forties. Jenter og kvinner er ikke alltid frie, likeverdige og likestilte med menn. Krise-senterne har mer enn nok å gjøre og kjønnsperspektivet er helt klart i voldssakene.


I 2014 ble 1070 voldtekter anmeldt i Norge. Generelt regner vi med at ca 10 % av reelle voldtekter og voldtektforsøk blir anmeldt. Motet svikter hos mange når de vet at ca 80 % blir henlagt. Forsker Eva Lundgren fortalte en gang på 80-tallet at det er så nedverdigende for en kvinne å bli slått og mishandlet at hun ikke ønsker å si det til noen. En mann som slår føler også at det er en nedverdigende situasjon som ikke bør komme ut. På den måten fortsetter mange i forhold med vold og undertrykking uten at de kommer ut av den onde sirkelen. Eva Lundgren la vekt på hvor viktig det er å hente kvinnen dersom en har mistanke om vold i ekteskapet. Mange kommer aldri ut av det på egen hånd.
 

Med lite utdanning, deltidsjobb eller ingen jobb og lav selvfølelse, står mange kvinner også i våre nærmiljø ofte alene og er fortvilte. Kvinnene har fortsatt lavere inntekter, mindre formue, lavere deltakelse i politikk og samfunnsliv enn menn. Unge jenter blogger om moter, utseende og interiør. De har titusenvis av følgere. Sosiale medier har kommet for å bli, men det er utfordrende å skulle hindre mobbing og utenforskap. Og mye er kjønnsrelatert.

I denne situasjonen ønsker Regjeringen å ta bort Likestillingsloven som en lov som
«tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Forstå det den som kan!
Ap har et sterkt ønske om at flere kvinner og menn vil stå sammen med oss i kampen for et mer likestilling samfunn! Dersom hver og en av oss tar ansvar for likestilling i hverdagen, vil endringene skje raskere!

Randi Øverland, Vest-Agder Arbeiderparti


Likestilling – selvsagt

Av: Åse Lill Kimestad

Jeg begynte å engasjere med politisk for 33 år siden.  I alle disse årene har jeg vært opptatt av likestilling. Jeg har ikke holdt mange foredrag om dette emnet, jeg har ikke stått så mye på barrikadene (men jeg har vært med å brene Bher i Kristiansand og sendt en gammel Bh til statsråd Grethe Knutsen). Jeg har vært opptatt av å praktisere likestilling. Ta utfordringer og bidra med min bakgrunn inn i det som har vært en mannsdominert verden. Jeg har ofte vært helt alene i styrer – faktisk så er jeg også i 2016 eneste kvinne i havnestyret i Mandal. Jeg har sikkert blitt kvotert inn. Og det er jeg stolt av. Hvor mange ganger har ikke menn fått posisjoner fordi de har vært menn? Selv om vi har kvotering, har vi langt igjen når det gjelder plass i styrer og utvalg. De 60 største selskapene på Oslo Børs ledes ikke av en kvinne. Bare 17% av styremedlemmene i et AS er kvinner.  Bare 2 av 10 ordførere er kvinner.

Jeg har støttet kvotering fordi likestilling kommer ikke av seg selv. I 2013 la den rødgrønne regjering fram en Stortingsmelding som faktisk hette "Likestilling kommer ikke av seg sjøl". Den ble trukket tilbake av statsråd Horne. Den var nok for tydelig.  Mange tror at kvinnens stilling i dagens samfunn har kommet av seg selv. Nei. Skritt for skritt er vedtak blitt gjort for å styrke kvinnes stilling. Likestillingsloven har vært et av våre viktigste verktøy. Den blå-blå regjeringen vil nå svekke den. Flere forslag i en ny foreslått likestillings- og diskrimineringslov vil svekke likestillingen. Forslaget er en fortsettelse av en svekkelse av likestillingen som er begynt. Reduksjon av pappaperm, fjerning av tiltak mot ufrivillig deltid, tatt ut bestemmelsene om at helseforetakene skal få ned deltidsarbeid, mulighet for å pålegge arbeidstakere lengre er bare noen av de tiltakene som er gjennomført og som svekker likestillingen.

Ja, jeg vet at likestilling ikke bare handler om kvinners stilling i samfunnet. Likestillingsloven har, siden den ble vedtatt i 1978, hatt et dobbelt formål. I tillegg til å fremme likestilling uavhengig av kjønn, skal loven også "særlig ta sikte på å fremme kvinners likestilling". Dette formålet foreslås nå fjernet. Vi har langt igjen før vi har likestilling mellom kjønnene – i arbeidslivet, samfunnslivet generelt og på utdanningsinstitusjonene våre. Formålet må være slik det er.

Aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt er foreslått svekket. Aktivitetsplikten forplikter arbeidsgiver til et systematisk arbeid for likestilling og mangfold. I forslaget skal plikten bare gjelde for offentlige og private bedrifter med mer enn 50 ansatte. Halvparten av dagens bedrifter har under 50 ansatte. Aktivitetsplikten skal altså ikke gjelder for dem. Redegjørelsesplikten som forplikter virksomhetene til å dokumentere likestillingsarbeidet, er forslått tatt bort. Vi vil da miste viktig informasjon om hva som blir gjort på arbeidsplassene. Både aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt må fortsette slik det er i dag.

Vi må ha en egen likestillingslov. Det er selvsagt mange sammenfallende trekk mellom en likestilling – og en diskrimimeringslov.  Kvinneperspektivet er viktig i vurdering av om diskriminering skjer. De andre diskrimineringsgrunnlagene gjelder minoriteter. Det er også kjempeviktig. Men kvinner er ikke en minoritet.

Foto: Mandal Arbeiderparti

Åse Lill Kimestad, Mandal Arbeiderparti



Kvinne og ordfører

Aasa Helgesen er kjent som den første kvinnelege ordføreren i Norge. I tillegg til å være jordmor på Utsira, var hun også ordfører i den nye kommunen i 1926 til 1928.

Aasa vokste opp på husmannsplassen Røisnesdal i Bjelland. Det var i en annen tid, det var nærmest en annen verden. Etter å ha jobbet som hushjelp en periode, gikk bonden hun arbeidet hos og lensmannen sammen om å garantere for et lån på 300 kroner – slik at Aasa kunne dra til Kristiania for å gå på jordmorskolen. Etter jordmorskolen endte hun opp som jordmor på Utsira. Der møtte hun Sivert Helgesen, og de ble gift.

Den gang, som nå, var det noen som var opptatt av kommunereformer – og Utsira ble skilt ut fra Torvastad, og ble en egen kommune. Det ble valgt et midlertidig kommunestyre, som skulle styre frem til man kunne holde er ordentlig valg. Den første ordføreren på Utsira, var Sivert Helgesen – Aasa sin mann.

Det første valget ble holdt i 1925, og til det nye kommunestyret på Utsira ble det valgt inn 11 kvinner – og en mann. Aasa ble ordfører. Valgresultatet ble, for å si det forsiktig, lagt merke til langt utenfor Utsira. Sivert Helgesen som hadde fungert som ordfører i en overgangsfase, leverte ordførerklubben til sin kone, Aasa, og Utsira hadde som første kommune valgt en kvinnelig ordfører.

Det manglet ikke på dystre spådommer, kvinner med politisk makt var ikke hverdagskost. Det kan derfor være på sin plass å vise til hva Haugesund Avis skrev i juli 1926;

“Arbeidet i herredsstyret går ganske bra. Der har ikkje vært synderlige uoverensstemmelser og absulut ingen rivninger. Kommunens økonomi er god. Det er ikkje stiftet et eneste øre i gjeld. Budsjettet vil sikkert holde og muligens gi et lite overskudd, skjønt skatteprosenten blir mindre enn i fjor.”

Halden feirer 350 års jubileum i år, men har enda ikke valgt en kvinnelig ordfører. Torhild Johnsen fra KrF var riktignok ordfører i Halden i to år, hun var opprinnelig varaordfører – men da høyremannen Carsten Dybvik ble valgt inn på Stortinget rykket hun opp som ordfører for en toårsperiode.

Politikken i Halden har de siste årene vært preget av harde fronter, og vår lokalavis rapporterer jevnlig om både ”uoverenstemmelser og rivninger”, kommunen vår står på Robeklisten, kassakreditten vokser – og budsjettbalansen er skjør.

De blå advarer mot ”den røde fare”, og hevder at om det nye laget til Halden Arbeiderparti kommer til makten ved høstens kommunevalg – vil alt bli så mye verre. Samtidig får vi spørsmål fra journalister, om vår inntreden på den lokalpolitiske arena vil bety mer medmenneskelighet i det lokalpolitiske ordskiftet.

Jeg står med beina godt plantet i den sosialdemokratiske tradisjonen, og verdier som frihet, rettferdighet og fellesskap er noe jeg har med meg fra 15 år som hovedtillitsvalgt i Fagforbundet, før det var jeg plasstillitsvalgt i 5 år. Fellesskapsløsningene, trangen til å stå opp for de svake i samfunnet, tanken om likeverd og visjonen om at alle skal med – er vel noe som i større grad har preget sosialdemokratiet – enn høyresiden i norsk politikk.

Om det regnes som mer medmenneskelighet, ja da blir det mer av dette om vi vinner valget til høsten.

Det er flere saker som skiller oss i Arbeiderpartiet, og høyresiden. Vinner vi valget i Halden høsten 2015;

-       Blir det ikke søndagsåpne butikker.

-       Blir det ikke noe frislipp av midlertidige ansettelser.

-       Vil vi ta vår del av ansvaret for å ta imot flyktninger fra Syria.

-       Vil vi jobbe for brede konsensusbaserte reformer, for å klargjøre Halden for å møte fremtiden.

-       Vil vi jobbe for å innføre velferdsteknologi og hverdagsrehabilitering.

-       Gjeninnføre trepartssamarbeidet.

-       Satse på skole, boligbygging og næringsutvikling.

Vi tror på fellesskapsløsningene, vi tror det er mulig å finne gode løsninger gjennom et offentlig ordskifte hvor ulike meninger brynes mot hverandre. Vi tror det offentlige har en rolle å spille, både innenfor boligbygging og næringsutvikling – i motsetning til høyresiden som synes å ville overlate det meste til markedskreftene.

Vi ønsker at kommunen skal være en god arbeidsgiver, og aktivt fremme likestilling og likeverd uavhengig av kjønn, alder, etnisk eller kulturell bakgrunn, seksuell orientering, religion, livssyn eller funksjonsnivå. For oss er det viktig å etablere en heltidskultur, og vi vil sørge for at Halden går foran i kampen mot sosial dumping, svart arbeid og arbeidslivskriminalitet.

For oss er det en selvfølge at kommunen går foran med et godt eksempel og tar inn flere lærlinger i sine virksomheter. Vi vil også sørge for at stilles krav om at bedrifter som utfører oppdrag for kommunen skal være godkjente som lærebedrift og ha læreplasser.

Som Haldens neste ordfører vil jeg gjøre det jeg kan, for at mine barn og etter hvert barnebarn skal arve et enda bedre lokalsamfunn – enn hva våre foreldre overlot oss.

For midt i alle lokaliseringsdebatter, veistubber, gatelys og diskusjoner om formaliteter – så er det jo dette det handler om. Hvilket lokalsamfunn vil vi etterlate våre barn, og hvordan skal vi ta vare på gamle som har bygget dansegulvet hvor vi i dag lever våre liv?

Godt valg.

Kirsti Rørmyr

Ordførerkandidat

Halden Arbeiderparti
 

Kilder: Aasa Helgesen, i Norsk Biografisk Leksikon

 

Krise for krisesentrene?

Foto: Arbeiderpartiet Vår neste gjesteblogger Tone Tellevik Dahl skriver "Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til".

Tone er leder av helse og sosialkomiteen i Oslo bystyret (AP). Hun har lang erfaring fra Oslopolitikken. I perioden 99-07 var hun leder av bydelsutvalget i Sagene bydel, siden 2007 har hun vært heltidspolitiker i Oslo bystyret. Hun har et stort engasjement for bolig og sosialpolitikk.

God lesing.

Krise for krisesentrene?

Om sommeren kommer de ofte. Oppslagene om krisesentrene. Om kvinner og menn, utsatt for vold, som søker en nødhavn. Oppslag om for få kommunale boliger som gjør at offer flytter hjem til overgriper. Om sentre som nekter inntak pga «feil» bostedskommune. Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til.

Når man oppsøker krisesentre er det sjelden fordi det er utøvd vold kun en gang. Kun 4% av dem som oppsøkte senteret i Oslo sa at de kom som førstegangsoffer. 54% sier volden har pågått i mer enn et år. 1 av 3 sier volden har pågått i over 5 år. Når man har vært utsatt for vold over så lang tid er det helt avgjørende at hjelpen kommunen har ansvar for står klar. Man har ingen tid å miste.

Boligmangel – hjem til overgriper Mangelen på kommunale boliger og et presset eiendomsmarked gjør at boligmangelen blir et problem over hele landet. I sommer etterlyste krisesentrene en større satsing på boliger. Hvis ikke kommunen stiller bolig til disposisjon, blir oppholdet på senteret unødvendig langt og gjør det umulig for sentrene å gi bistand og beskyttelse til alle som trenger det. Likevel hører man fra ulike kommuner at det ikke blir flere boliger på sikt. Den manglende boligberedskapen i kommune-Norge gjør at svært mange kvinner flytter tilbake til overgriper. I Oslo flyttet 16% hjem til overgriper i 2013. 52 % flyttet videre til diverse midlertidige botilbud. Det er grunn til å tro at veien fra midlertidige ordninger og hjem til overgriper er kort. Presset fra egen familie og svigerfamilie er nemlig stor, det er vanskelig å skaffe egen permanent bolig, og det er vanskelig å greie seg alene, uten nettverk. Nærmere 27 % av de som fikk et beskyttet botilbud i 2013 i Oslo, hadde bodd midlertidig på krisesenteret før. Dette tyder på at mange er inne i en svært vondt spiral hvor mangel på trygg bolig er en av årsakene til retur. Når så mange stadig kommer tilbake, må man ta grep for å beskytte ofrene bedre. Kommunene, sammen med krisesentrene, bør vurdere om det skal settes av ressurser til en som kun jobber med boligfremskaffelse for dem på krisesenteret. Videre må kommunene i sine tildelingsforskrifter for kommunal bolig sørge for at personer som er utsatt for vold blir en av gruppene som prioriteres. Alt som kan redusere faren for at man må flytte tilbake til overgriper må tas i bruk.

Flytting til besvær Et annet problem er at flere krisesentre nekter å ta imot kvinner som trenger beskyttelse utenfor egen kommune. I 2010 ble det rett til fritt valg av krisesenter. Likevel opplever flere sentre at når de ber om overflytting for en kvinne, så krever ny kommune både trusselvurdering fra politiet, at Nav er involvert og arbeidskontrakt. Med så omfattende dokumentasjonskrav setter man kvinner som søker beskyttelse i fare. Vi kan ikke ha det slik at et senter ikke vil ta imot en kvinne på flukt bare fordi hun kommer til å bli en ny bruker av kommunale tjenester. Kommuner får nye innbyggere stadig vekk. En kvinne i nød vil ikke velte et kommunebudsjett. Jeg mener praksisen som flere kommuner har lagt seg til er uholdbar. Bergen, Stavanger og Oslo sier ja til alle som er truet, men det finnes eksempler fra Trondheim og Follo hvor man ikke uten videre vil sikre beskyttelse til en i nød. Hvor mange andre kommuner sier nei? Justisdepartementet bør gjennomgå praksisen til kommunene for å se om ikke flere av dem handler i strid med loven om fritt valg av krisesenter.

Hva med barna? Svært mange av kvinnene som søker beskyttelse har barn, og de fleste barna er under skolealder. Vi vet hvor stor skade barn tar av å være utsatt for vold, derfor må krisesentrene ha gode barnehagetilbud til barna som kommer og trenger rask behandling og bearbeiding av det de har vært utsatt for. Det er ytterst få av barna som forlater Oslo Krisesenter uten at barnevernet er involvert på en eller annen måte. Mange av barna har allerede barnevernsak når de kommer til krisesenteret. I løpet av 2013 sendte Oslo krisesenter 107 bekymringsmeldinger til barnevernet. Alle gikk til undersøkelse, men det er imidlertid med stor bekymring vi ser at fremdeles blir langt de fleste henlagt uten tiltak. Denne erkjennelsen kombinert med at mange kvinner flytter hjem til overgriper, og at flere av kvinnene har gjentatte besøk på krisesenteret, forteller oss at mange barn og unge lever med daglig vold uten at noen ser eller hjelper dem. Jeg tror en av årsakene til de mange henleggelsene er at barnevernet sjelden tar tak i bekymringsmeldingen før etter at mor er ute av krisesenteret, og da er hun ofte under påvirkning av overgriper, familie eller svigerfamilie og samarbeidsviljen blir trolig mindre. Selv har jeg foreslått at barnevernet burde gjøre sine undersøkelser mens barnet fortsatt er på krisesenteret. Da er både barn og mor i en beskyttet situasjon og kan lettere gå i dialog om hvilke tiltak som trengs for å beskytte barnet. Jeg mener det er på tide at barnevernet revurderer sine rutiner. Det er ikke akseptabelt at vi i Oslo, hvert år, henlegger det store flertall av meldingene fra krisesentrene. Om det betyr egne voldsteam i barnevernet eller egne oppfølgingsteam for barn som har vært på krisesenter er ikke så nøye. Det viktigste er å sikre at barna får hjelp og beskyttelse.

For mennesker som rømmer fra vold er krisesentrene en nødhavn. Men de er kun et akuttilbud. Kommunen må sikre at tiltakene som trengs er tilgjengelige etter akuttfasen. Det handler om mulighet til å flytte vekk fra overgriper, om det er i egen kommune eller en annen. Det handler om å sikre at barna blir ivaretatt både på senteret og etterpå. Økt bistand mens man er på et senter, fra boligkontor til barnevern, kan være med å trygge overgangen fra det beskyttede senteret til et liv i trygghet. Dette ansvaret må kommunene ta på alvor.