Asylbarna

Farida

Foto: Stina Jøranli

Foto: Stina Jøranli

I Kabul sitter ei lita jente og venter. Venter på livet sitt. Om noen dager avgjøres skjebnen hennes.  Den mest avgjørende frasen i hennes liv blir ikke «barnets beste», men «innvandrer regulerende hensyn». Hvor stor plass den frasen får vil avgjøre Faridas liv, det avgjør om hun igjen får danse, får gå på skole og drømme om hva hun skal bli.

Farida gikk 1-4 klasse på en barneskole i Dokka. Hun elsket skolen, hun var lærevillig og motivert. Hun haddefått lov å slå rot i Norge. Hun var trygg. Drømmene fikk vinger, hun kunne danse, le og drømme.

Det handler mest om Farida. Om hennes fremtid. Om hvilke beslutning som ivaretar hennes rett til liv og utvikling. Om Norges forpliktelse til å sikre henne et verdig og godt liv.  Ikke om hva mor og far har gjort eller ikke gjort. De har sannsynligvis ikke gjort noe galt de heller. De forelsket seg i hverandre i et land der den slags ikke er overlatt til to elskede å bestemme selv. Farida blir født utenfor ekteskap. Det er ikke akseptert i Afghanistan, det er rett og slett farlig. Når de flykter kommer foreldrene bort fra hverandre og mor ankommer Norge sammen med Farida alene, mens far er forsvunnet. Farida og mor får opphold i Norge. En alenemor har rett på beskyttelse. Når far finner den lille familien sin i Norge, på Dokka, oppheves mor og Faridas oppholdstillatelse. Utlendingsmyndighetene mener at de har tatt familien i en løgn. Det er påstand mot påstand. I 2015 sendes Farida, med sine foreldre, ut av landet til Kabul. Til et land som refser Norge for å sende familien tilbake og som ikke kan garantere for deres trygghet. UNE derimot mener afghanske myndigheter tar feil og at Afghanistan er fullt ut kapable til å ta vare på familien. Man kan undre seg over den noe arrogante vurderingen. Vet Norge eller Afghanistan best om hva som er trygt i Kabul?

Farida legger seg på gulvet når hun kommer til Kabul og hun blir der mens hun visner vekk. Hun mister håpet. Hun er 9 år og forstår at det landet hun er kommet til ikke kan tilby henne noe. Hun kan ikke gå på skole her og forutsetningene for integrering er ikke tilstede. Farida gir opp.

Men båndene til Norge og til Dokka er sterke. Fra Norge sendes det ut lange gulltråder fra hjerte til hjerte. Den som spinner dem mest og best er Faridas lærer. Hun nekter å gi opp og tar i bruk de verktøyene hun behersker best. Læring. Hun lokker frem lærelysten hos Farida, gir henne oppgaver, lytter til henne, sender henne bøker, roser henne og viser varme og omsorg og blir Faridas lys. Det er en rørende historie om en lærers betydning i et barns liv i en helt spesiell og krevende livssituasjon.

Lenge har jeg ikke maktet å lese om asylbarna som ble og blir sendt ut. Jeg har beskyttet meg fra å lese fordi jeg bare ikke klarer mer. Men nå må jeg igjen heve stemmen min. På vegne av disse barna som ble en del av oss og som gjorde alt vi bad dem om. De lærte seg norsk, de fikk norske venner, de sparket fotball, danset og de elsket skolen for den gav dem fremtidshåp. Vi ble det eneste landet de kjente til, språket vårt ble deres og verdiene våre ble deres. Vi lærte dem om at alle barn har rett til å bli hørt og at barnets beste skal legges til grunn for alle beslutninger som tas.

Som et dundrende crecendo lot vi « de lengeværende asylbarna» bli valgkamp og del av regjeringsforhandlinger.  Så ble det tyst mens vi sendte dem ut i ly av natten en etter en.

Å utvise et barn som har gått fire år på norsk skole til et land der hun verken behersker språket eller får skolegang har ingenting med å legge barnets beste til grunn. Det er en beslutning som vil ramme hennes liv med en styrke som ingen kan forestille seg. Farida er jente, født utenfor ekteskap, sendt til et land som er i oppløsning og som på ingen måte i nær fremtid vil anerkjenne jenters selvstendig verd og rett til en utdannelse.  Det finnes et kvinneperspektiv her som ikke tåler dagens lys. Ville vi sendt Malala tilbake til et liv uten utdanning?  Faridas stemme er for liten og spinkel, hun vant ingen fredspris. Hun høres knapt over de mumlende, grå stemmende som med jevn dur gjentar de "innvandrer regulerende hensyn" og "behovet for en streng og rettferdig asylpolitikk". De er villige til å ta fra barn fremtidshåp for å sette et eksempel for andre "lykkejegere".

Jeg håper for min egen del, men mest for Farida, at retten gir meg troen tilbake på at barnets beste skal legges til grunn for beslutninger som angår barn.

I mens venter Farida i Kabul. Venter på å få livet sitt tilbake. Jeg håper hun finner krefter til å jage etter lykken. At hun vil få danse igjen.

 

Villroser

Anne & Hanne

Villroser

120 dager på flukt til fots

image.jpg

Ved luftegåren til Politiets  Utlendingsenhet ( PU) på Tøyen står en liten, blek,  tynn og skitten gutt og svaier. Jeg ser ham på avstand på min vandring hjem fra Botanisk hage denne sensommerdagen i august.  – Kan jeg hjelpe degmed noe ? spør jeg forsiktig . Gutten svarer at han vondt i magen av sult mens han holder den ene hånden foran ansiktet og den andre på magen.  Han er tydelig syk og svært svimmel der han står utstøtt og ikke vet hva han skal gjøre.

Han spør om jeg har en penn og skriver noen få ord på en serviett jeg tar fram fra veska. – Days 120 from Afghanistan.  I 120 dager har en liten gutt gått fra Afghanistan til Norge.  Føttene er så såre,  de tynnslitte sandalene skjuler ikke det.  Gutten forteller at han er 13 år.  Ved første øyekast trodde jeg han mulig var ennå yngre. 

De to eller tre siste døgnene har han tilbrakt ute, forsøkt å sove i en park, forteller han. Uten mat og drikke. 13 år gammel. På flukt til fots. Alene.

Vi går sammen de siste meterne fram til hoveddøra. Der er det flere som venter på å slippe inn. Jeg er ikke kjent med køsystemet hos PU, men tar med meg gutten fram og presiserer at han trenger hjelp nå.

Det  jeg derimot er kjent med ,er at de uverdige forhold som møter de enslige mindreårige flyktninger når de kommer til Norge, noe som har vært påpekt av flere organisasjoner og myndighetspersoner i løpet av sommeren. 

Jeg slipper inn i venterommet sammen med ham i noen minutter og presiserer at han blir tatt hånd om umiddelbart.  Gutten strekker fram den spinkle hånden og tar meg i hånden og smiler svakt. Thank you, sier han. 

Utenfor snakker jeg med en hyggelig politibetjent som unnskylder den noe bryske framtoningen til den første betjenten som møtte oss på innsiden. 

Vi snakker om ankomsten til de enslige mindreårige. Hun forteller at de ikke sover rett på betonggulvet lenger mens de venter på registrering. – Vi har ikke lov til det, sier hun. De blir fraktet til Refstad transittmottak før endelig registrering er gjennomført nå. Når de kommer tilbake til oss går veien videre til Mysebu, en times biltur fra Oslo.

Jeg går hjem til min vei videre, hvor veien går for den 13 år gamle gutten videre vet ingen, men han er på vei mot et nytt liv. Et nytt liv jeg håper blir fylt med omsorg og kjærlighet for ham og de andre barna som finner veien til Norge helt alene.  

Som mindreårig har de et spesielt behov for beskyttelse og bistand og er sikret spesielle rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon. Måtte han bli tatt imot på beste, rause vis - sånn vi kan når vi vil.

.....

image.jpg

 

 

Kari Gellein, Forfatter av "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg" - et møte med lengeværende barn i asylmottak.

 

 

 

Det nytter

Foto: Lars Rekaa 

For ett år siden stod vi ovenfor følgende situasjon ”Nirol er klassevenninne med min datter og hun sitter i Norge med et endelig avslag. Hun er 9 år og har bodd i Norge i hele sitt liv”. Hva gjør du da?

Dette er en historie som viser at det nytter å engasjerer seg. Det er et eksempel på et godt stykke journalistisk håndverk fra lokalavisen som for ett år siden løftet opp saken om Nirol og hennes tre søsken som stod i fare å bli sendt ut av landet, til tross for at de er født og oppvokst i landet.

Vi hadde lenge tatt til orde for de lengeværende asylbarna og for at det barnefaglige perspektivet bør ligge til grunn i behandlinger i asylsaker som omhandler barn som er født og oppvokst i Norge. Vi hadde talt vårt eget parti midt i mot. Men inntil var barna vi kjempet for en politisk prinsippiell sak. Plutselig fikk et av de lengeværende asylbarna et ansikt, også i Mandal. Ei helt vanlig jente, som justisministren har omtalt som ”lagerbarna”. Hun var 9 år og het Nirol. Hva gjør du da? Skal saken fortsatt være ført med hode og på et overordnet plan, eller tør du engasjere deg med hjerte?
Så vi kastet oss inn i det og leste regelverk og forskrifter. På veien har vi fått blitt kjent med og hjelp fra fantastiske mennesker fra hele landet. Over hele landet, på ulike topper og klipper finner du nemlig engasjerte og hjertevarme mennesker som også kjemper for sine asylbarn, som er en del av deres lokalsamfunn. Aina Heldal Bøe ga oss verdifulle råd for ett år siden. Den 31.12.2014 klarte hun sammen med resten av retthjelpsdugnaden å nå målet om 1. million kroner til de lengeværende asylbarna. Det sikrer alle de lengevæernde asylbarna rettshjelp slik at de kan få prøvd sakene sine på nytt.

Men i Mandal ble alt litt nærmere når ei ni år gammel jente stod på scenen. Under arrangementet i Mandal under bannert til rettshjelpsdugnaden står Nirol og svarer på følgende spørsmål: ”Hva liker du best med å være her i Mandal?”. ”Jeg liker å gå på skolen og leke med mine venner”.
Det var ikke lenger en prinsipielle tilnærming. Nå var det ei jente som bare ønsket å leke med venner og å få gå på skolen her hun kalte hjemme. Det var mange som ble engasjert den dagen.

I desember 2014 ble det fremforhandlet en ny avtale om asylbarna mellom regjeringen og samarbeidspartnerne Venstre og Krf. Avtalen sikrer at det skal legges større vekt på barnets fortid og tilknytning til Norge enn det gjøres i dag. Dette selv som om foreldrene ved ankomst til landet har løyet eller gitt uriktige opplysninger om sin identitet . Det gav håp og det var åpenbart det som skulle til for å sikre Nirol et endelig positivt vedtak.

Saken om Nirol og hennes søsken viser at en kan få til endring, selv om en ikke bor i Oslo-gryta. Det er et eksempel på at alt er mulig hvis du leter etter løsninger og ikke gir opp. Alt er mulig når alle gode krefter slår seg sammen og bruker kunnskap og nettverk. Det er også et eksempel på hvordan folkeengasjement og oppfattelse av rettferdighet bidrar til å endre lov og lovanvendelse. Selv om en bor i lille Mandal. Det nytter å lese forskrifter, lovverk, ta telefoner og etablere nettverk og innhente kompetanse. Det er krevende, men givende. Best av alt er at du oppdager at du ikke er alene. Og sammen utgjør man stor forskjell. Det er en dugnad.Vi må dra lasset sammen.

I går fikk vi beskjeden. De får opphold.
Mange gode mennesker har bidratt til veien hit. Det har vært så godt å se at det finnes engasjement og raushet både i kommunen vår og mange andre steder. Så mange har brukt tid og krefter på å minne politikere og fagfolk om Nirol og de mange andre barna som trenger vår stemme. I dag må vi bare takke!
Vi må først og fremst takke Nirol og familien som så raust har slippe oss til og inn i livene sine. Det har vært en utrolig reise.

Nå får Nirol en trygg hverdag. Som hun sa under rettshjelpsdugnaden ”Jeg liker best å gå på skole og leke med venner”. Det skal hun få fortsett med!

Foto: Nils Bernt Rinde, Lindesnes Avis 

Asylbarna er først og fremst barn

1088381-11-1311466216013 Vi var så mange som engasjerte oss så sterkt for de lengeværende asylbarna for et års tid siden. Det var opprørstendenser i Arbeiderpartiet og SV frontet saken i regjeringen for å la barna bli i Norge, til tross for foreldrenes avslag på asylsøkerne. Nå samles vi igjen 12.januar på arrangement over hele landet.

Det var steile fronter i  debatten. Den ene siden vektla innvandringsregulerende hensyn og den andre siden vektla et barneperspektiv. Den siden som la vekt på innvandringsregulerende hensyn mente at en oppmykning av asylpolitikken ville velte hele asylinstituttet og asylsøkere ville velte over grensen i hopetall. Den andre siden som vektla barneperspektivet tok utgangspunkt i barnekonvensjonen, og hevdet at Norge brøt konvensjonen ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til barnets tilknytning til riket når lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet.

Norsk asylforvaltning er streng.

Utlendingsloven av 2008 har likevel et klart barneperspektiv og legger opp til barnesensitive tolkninger på flere områder. Når regjeringen sa at det var bred enighet om den strenge asylpolitikken, var det bare delvis sant, for årsaken til den strenge praksisen var ikke loven, men de 13 innstramningstiltakene som regjeringen vedtok i 2008. Tiltakene ble gjennomført uten lovendringer. Ett av tiltakene var at terskelen for å få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn skulle heves, noe som i praksis betydde en større vektlegging av innvandringspolitiske hensyn. Det var denne praksisen, som ikke var behandlet av stortinget, som var årsaken til at hensynet til de lengeværende asylbarna ikke fikk den behandlingen man etter loven hadde forventning om.

En justering av forskriften tilbake til lovens opprinnelige hensikt krevde altså ingen lovendring eller stor kurs endring, slik det ble blitt hevdet. Men det ville fått store konsekvenser for nettopp de barna som har bodd lenge i riket eller født her. Trodde man.

I 2006 skrev regjeringen i forslaget til ny utlendingslov følgende: «Her er det viktig å understreke at barna selv er uskyldige i den aktuelle livssituasjonen. Det er foreldrene som må ta ansvar for at familien har søkt asyl og deretter ikke returnert etter et endelig avslag selv om frivillig retur er mulig. Hensynet til barna kan imidlertid tilsi at det på et tidspunkt bør skje en formalisering av oppholdet. Det vises i denne forbindelse til den forskriftsendring som ble foretatt 1. juni 2007 som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis (…).»

Så endret praksis seg. Barn som både var født og oppvokst her ble tvangsretunert ut av landet sammen med sine foreldre. Det var dette som opprørte så veldig mange av oss. Dette var norske barn som lekte med våre barn og som var integrert og hadde sin identitet i lokalsamfunn i Norge.

Begge sider ventet på stortingsmeldingen «Barn på flukt» Så kom meldingen våren 2012 og barneminister uttalte med lite overbevisning at «Jeg er svært fornøyd med at vi nå skal ta større hensyn til barn av asylsøkere som har vært lenge i Norge». For en SV minister som har et parti i ryggen med langt større forventninger til meldingen enn dette, må det ha føltes som å gå på syltynn is å fronte den meldinga.

Det regjeringen var enige om var å føre asylpolitikken og vektingen på hensynet til barnet tilbake til utgangspunktet. Altså ingen lovendring. Men en mulighet til å få behandle sakene på nytt med denne justeringen. Mange organisasjoner mente at dette var et sterkt og tydelig signal til UNE og øynet håp.

21.12.2012 kom avgjørelsen i høyesterett. Dommerne mente at UNE sitt vedtak om utsendelse av barna som hadde bodd hele sitt liv i Norge var i tråd med gjeldene regelverk og at UNE kunne vektlegge innvandringsregulerende hensyn over barnets beste.

På den måten ble lovverket synliggjort og virkelig gjort.  De fine ordene til ministeren og regjeringen viste at politikeres gode intensjoner må føres i pennen på en tydeligere juridisk måte enn meldingen «barn på flukt» la opp til om praksis skal endres. Justeringer var ikke godt nok. Det endret ingen juridisk praksis.

Jeg har barn, jeg har arbeidet med barn og unge så lenge jeg har arbeidet, jeg har møtt asylbarn og sett dem inn i øynene og jeg har gang på gang blitt konfrontert med de belastninger vi som samfunn påfører disse barna fordi vi lar deres liv være på vent. For meg vil barnets beste alltid vektes langt tyngre enn innvandringsregulerende hensyn, bare for å avklare hvor jeg står.

Barn er først og fremst barn. Selv kort tid er lang tid i et barns barndom. I mange år lever disse barna med uvisshet. Uvisshet fordi det aldri blir helt avgjort om de skal bo her eller ikke. Det gir mange av disse barna enorme belastninger. De opplever at Norge ikke vil ha dem, og de bruker tid og krefter på å forstå hvorfor de er uønsket. Staten påfører dem belastninger ved og ikke gi dem klare raske svar. For å toppe det som må oppleves som en straff, sendes de til slutt ut av landet etter mange år eller hele livet sitt i Norge.

Mange har ment at denne belastningen er det deres foreldre som utsetter dem for ved og ikke returnere til sitt hjemland, eller ved å ta dem med på en håpløs flukt. Mitt svar på det er at Norge har lange tradisjoner med å ta hensyn til barnet og gi dem en god og forsvarlig oppvekst uavhengig av hva deres foreldre mener, gjør eller er i stand til. Det er ingen grunn til å avvike den praksisen. Årsaken til at foreldrene finner det umulig å returnere til sitt hjemland kan være legitim eller ikke. Men barna bærer konsekvensen av de valg foreldre gjør. Vår jobb er å redusere skadelige konsekvenser og gi barn en forsvarlig oppvekst. Jeg har ennå ikke hørt et fornuftig argument for hvorfor vi skal avvike dette prinsippet i vår forvaltning når det gjelder asylbarn. Det handler om etikk og moral og våre forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

Noen ganger må vi som samfunn ta det ansvaret deres foreldre ikke har maktet. Vi har et ansvar for å sørge for en god og forsvarlig oppvekst for de barn som befinner seg her i Norge. For de barna som har bodd her i en tredjedel av sin barndom, kanskje hele sitt liv og som bare kjenner norsk språk, norsk kultur, norske venner, ski, appelsiner, søndagstur og brunost. Vi må ta inn over oss konsekvensene for barnet når vi fratar dem muligheten til å sluttføre en skolegang som er halvgått, og når vi fratar dem de individuelle rettighetene vi har gitt barn i dette landet fordi vi tror at barn er kompetente individer med et egenverd som er ukrenkelig uavhengig av hvor de kommer fra og deres foreldre mer eller mindre kloke valg.

Å avbryte skolegang i et land og starte den opp i et annet med et nytt undervisningsspråk kan vanskelig la seg gjennomføre uten at det får konsekvenser for skolegangen til barnet. Legger vi til de psykiske belastningene barnet blir utsatt for i en slik prosess er det sannsynlig at dette har store konsekvenser på flere nivåer. Å leve i en familie preget av utrygghet og uvisshet vet vi kan gi store helsemessige og utviklingsmessige skader. Og det gjør det noe med et barn å bli avvist av det landet det opplever som sitt og av det samfunnet det har sin identitet i. Vi snakker om barn som har levd store deler av sin barndom her. Som kanskje aldri har bodd noe annet sted og som i alle andre henseende er norske.

Ingen barn skal være fanget som gissler i en diskusjon om rikes sikkerhet og innvandringsregulerende hensyn.

«Barn er helt ordentlige, hele mennesker» skrev min kloke venninne på facebook her om dagen. Hun siktet til behandlingen av asylbarn. Hun minnet oss om at barn ikke er vedheng til sine foreldre, et ubehagelig biprodukt, en lei konsekvens, utilsiktet skade. Barn er heller ikke retorikk i en debatt om innvandring, eller et argument i en sak om riktes sikkerhet. De er helt ordentlige, hele mennesker.

Delta i markeringen 12. januar!

vennskap-til-blogg-1

Anne & Hanne