Engasjement

120 dager på flukt til fots

image.jpg

Ved luftegåren til Politiets  Utlendingsenhet ( PU) på Tøyen står en liten, blek,  tynn og skitten gutt og svaier. Jeg ser ham på avstand på min vandring hjem fra Botanisk hage denne sensommerdagen i august.  – Kan jeg hjelpe degmed noe ? spør jeg forsiktig . Gutten svarer at han vondt i magen av sult mens han holder den ene hånden foran ansiktet og den andre på magen.  Han er tydelig syk og svært svimmel der han står utstøtt og ikke vet hva han skal gjøre.

Han spør om jeg har en penn og skriver noen få ord på en serviett jeg tar fram fra veska. – Days 120 from Afghanistan.  I 120 dager har en liten gutt gått fra Afghanistan til Norge.  Føttene er så såre,  de tynnslitte sandalene skjuler ikke det.  Gutten forteller at han er 13 år.  Ved første øyekast trodde jeg han mulig var ennå yngre. 

De to eller tre siste døgnene har han tilbrakt ute, forsøkt å sove i en park, forteller han. Uten mat og drikke. 13 år gammel. På flukt til fots. Alene.

Vi går sammen de siste meterne fram til hoveddøra. Der er det flere som venter på å slippe inn. Jeg er ikke kjent med køsystemet hos PU, men tar med meg gutten fram og presiserer at han trenger hjelp nå.

Det  jeg derimot er kjent med ,er at de uverdige forhold som møter de enslige mindreårige flyktninger når de kommer til Norge, noe som har vært påpekt av flere organisasjoner og myndighetspersoner i løpet av sommeren. 

Jeg slipper inn i venterommet sammen med ham i noen minutter og presiserer at han blir tatt hånd om umiddelbart.  Gutten strekker fram den spinkle hånden og tar meg i hånden og smiler svakt. Thank you, sier han. 

Utenfor snakker jeg med en hyggelig politibetjent som unnskylder den noe bryske framtoningen til den første betjenten som møtte oss på innsiden. 

Vi snakker om ankomsten til de enslige mindreårige. Hun forteller at de ikke sover rett på betonggulvet lenger mens de venter på registrering. – Vi har ikke lov til det, sier hun. De blir fraktet til Refstad transittmottak før endelig registrering er gjennomført nå. Når de kommer tilbake til oss går veien videre til Mysebu, en times biltur fra Oslo.

Jeg går hjem til min vei videre, hvor veien går for den 13 år gamle gutten videre vet ingen, men han er på vei mot et nytt liv. Et nytt liv jeg håper blir fylt med omsorg og kjærlighet for ham og de andre barna som finner veien til Norge helt alene.  

Som mindreårig har de et spesielt behov for beskyttelse og bistand og er sikret spesielle rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon. Måtte han bli tatt imot på beste, rause vis - sånn vi kan når vi vil.

.....

image.jpg

 

 

Kari Gellein, Forfatter av "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg" - et møte med lengeværende barn i asylmottak.

 

 

 

Det nytter

Foto: Lars Rekaa 

For ett år siden stod vi ovenfor følgende situasjon ”Nirol er klassevenninne med min datter og hun sitter i Norge med et endelig avslag. Hun er 9 år og har bodd i Norge i hele sitt liv”. Hva gjør du da?

Dette er en historie som viser at det nytter å engasjerer seg. Det er et eksempel på et godt stykke journalistisk håndverk fra lokalavisen som for ett år siden løftet opp saken om Nirol og hennes tre søsken som stod i fare å bli sendt ut av landet, til tross for at de er født og oppvokst i landet.

Vi hadde lenge tatt til orde for de lengeværende asylbarna og for at det barnefaglige perspektivet bør ligge til grunn i behandlinger i asylsaker som omhandler barn som er født og oppvokst i Norge. Vi hadde talt vårt eget parti midt i mot. Men inntil var barna vi kjempet for en politisk prinsippiell sak. Plutselig fikk et av de lengeværende asylbarna et ansikt, også i Mandal. Ei helt vanlig jente, som justisministren har omtalt som ”lagerbarna”. Hun var 9 år og het Nirol. Hva gjør du da? Skal saken fortsatt være ført med hode og på et overordnet plan, eller tør du engasjere deg med hjerte?
Så vi kastet oss inn i det og leste regelverk og forskrifter. På veien har vi fått blitt kjent med og hjelp fra fantastiske mennesker fra hele landet. Over hele landet, på ulike topper og klipper finner du nemlig engasjerte og hjertevarme mennesker som også kjemper for sine asylbarn, som er en del av deres lokalsamfunn. Aina Heldal Bøe ga oss verdifulle råd for ett år siden. Den 31.12.2014 klarte hun sammen med resten av retthjelpsdugnaden å nå målet om 1. million kroner til de lengeværende asylbarna. Det sikrer alle de lengevæernde asylbarna rettshjelp slik at de kan få prøvd sakene sine på nytt.

Men i Mandal ble alt litt nærmere når ei ni år gammel jente stod på scenen. Under arrangementet i Mandal under bannert til rettshjelpsdugnaden står Nirol og svarer på følgende spørsmål: ”Hva liker du best med å være her i Mandal?”. ”Jeg liker å gå på skolen og leke med mine venner”.
Det var ikke lenger en prinsipielle tilnærming. Nå var det ei jente som bare ønsket å leke med venner og å få gå på skolen her hun kalte hjemme. Det var mange som ble engasjert den dagen.

I desember 2014 ble det fremforhandlet en ny avtale om asylbarna mellom regjeringen og samarbeidspartnerne Venstre og Krf. Avtalen sikrer at det skal legges større vekt på barnets fortid og tilknytning til Norge enn det gjøres i dag. Dette selv som om foreldrene ved ankomst til landet har løyet eller gitt uriktige opplysninger om sin identitet . Det gav håp og det var åpenbart det som skulle til for å sikre Nirol et endelig positivt vedtak.

Saken om Nirol og hennes søsken viser at en kan få til endring, selv om en ikke bor i Oslo-gryta. Det er et eksempel på at alt er mulig hvis du leter etter løsninger og ikke gir opp. Alt er mulig når alle gode krefter slår seg sammen og bruker kunnskap og nettverk. Det er også et eksempel på hvordan folkeengasjement og oppfattelse av rettferdighet bidrar til å endre lov og lovanvendelse. Selv om en bor i lille Mandal. Det nytter å lese forskrifter, lovverk, ta telefoner og etablere nettverk og innhente kompetanse. Det er krevende, men givende. Best av alt er at du oppdager at du ikke er alene. Og sammen utgjør man stor forskjell. Det er en dugnad.Vi må dra lasset sammen.

I går fikk vi beskjeden. De får opphold.
Mange gode mennesker har bidratt til veien hit. Det har vært så godt å se at det finnes engasjement og raushet både i kommunen vår og mange andre steder. Så mange har brukt tid og krefter på å minne politikere og fagfolk om Nirol og de mange andre barna som trenger vår stemme. I dag må vi bare takke!
Vi må først og fremst takke Nirol og familien som så raust har slippe oss til og inn i livene sine. Det har vært en utrolig reise.

Nå får Nirol en trygg hverdag. Som hun sa under rettshjelpsdugnaden ”Jeg liker best å gå på skole og leke med venner”. Det skal hun få fortsett med!

Foto: Nils Bernt Rinde, Lindesnes Avis 

Da det sa click

ninabilde2 (2)« Noen møter med mennesker endrer oss. Det sier bare click og så skjer det magiske ting. Da jeg møtte Polly Higgins ble jeg nok en gang minnet på det ansvaret vi alle har for å redde denne kloden Har vi egentlig råd til å la være?» Nina Hanssen er vår neste gjesteblogger og skriver om det nye arbeidslivet.

Nina Hanssen er grunder av det nye kvinnenettverket fembiz.net og driver sitt eget firma Flowcom.no. Hun har utgitt to bøker og har vært lokalpolitiker i Lørenskog i åtte år.

Nina har mastergrad i journalistikk fra Storbritannia i tillegg til at hun har mellomfag både i historie og sosialantropologi fra Trondheim. Nina har jobbet 20 år i norsk presse men også to år som journalist i den kenyanske avisa Daily Nation.

Hun kommer opprinnelig fra Hommelvik, er 46 år og bor i dag i Lørenskog sammen med samboer og tre barn.

God lesing

.......................

Da det sa click

Jeg er et menneske som elsker å mingle og bli kjent med nye mennesker. Gjennom jobben min som journalist  og som leder av kvinnnettverk et Fembiz,  møter jeg mange interessante mennesker. Men det er spesielt moro når man " clicker " med et menneske. For tre uker siden clicket jeg på en cafe i Oslo.

Jeg skulle gjøre et intervju for Advokatbladet med den skotske og internasjonalt kjente advokaten Polly Higgins. For tiden sitter hun i «Arne Næss Chair», et tre måneders professorat som inviterer internasjonale forskere til Norge for å finne løsninger på globale retts- og miljøproblemer. Jeg hadde lest meg opp på henne og forberedt mange spørsmål rundt henne arbeid for å gjøre massive ødeleggelser mot naturen lovstridig.

CVn hennes imponerte meg. Britisk høyesterettsadvokat og vinneren av 2013 Honoris Causa Doctorate of Business, Lausanne Business School.  I tillegg har hun mottatt folkets bokpris i 2011 for sin bok «Eradicating Ecocide» og «The people and the Environment Awards.I 2010 Higgins for FN at «ecocide», den omfattende ødeleggelsen av økosystemer, skal inkorporeres i det internasjonale rettsystemet. Den prisbelønnet og internasjonalt anerkjent økosofen og advokaten vil at Økomord skal anerkjennes som en femte forbrytelse mot freden slik at de som bryter loven kan dømmes av den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Arbeidet med dette har ført til at Higgins er utpekt som en av «Verdens Topp10 visjonære tenkere».

Min engelske favorittavis The Guardian, feiret henne som en av sine grønne helter. Etter et minutt i cafeen i Oslo sentrum er hun også min heltinne. Jeg rekker aldri å titte på notatblokka. For i det øyeblikket vi tok hverandre i hånden clicket vi.

«Clicking» defineres i psykologien som «en øyeblikkelig, dyp og meningsfull forbindelse med et eller flere andre mennesker eller med verden omkring oss». Det er i likhet med flow , som jeg har jobbet med de siste årene ,  et universelt menneskelig fenomen som i prinsippet kan skje mellom alle mennesker, uavhengig av alder, sted, kultur og kontekst. Det kan skje når du aller minst venter det. Click er en slags hybrid som handler om hvorfor vi mennesker kan komme i «the zone», et slags kollektivt flow, med noen mennesker, men ikke med andre. Allerede neste uke sitter vi sammen på en scene og snakker om ecocide og næringsliv på grunderaften for kvinnene i Fembiz. Selv om temaet er tungt går praten mellom oss lett. Det Blir laget en film om Pollys besøk i Fembiz og en venninne lager en liten snut om henne. Noen dager etterpå blir jeg intervjuet av en nasjonal avis i Kenya om dette møte om miljø med Polly Higgins. Jeg har fått opp mitt miljøengasjement igjen og skjønner at Higgins trenger mange stemmer for å lykkes med sin kamp for et bedre miljø for våre barn og barnebarn. Hun bruker aldri pekefingeren, men snakker et språk som er lett å forstå og kaller seg en stemme for kloden. Jeg kjenner at jeg av og til savner å være politiker, men samtidig er det mye vi som enkeltpersoner kan gjøre.

Denne uka fikk jeg en telefon fra den samme kenyanske avisen som intervjuet meg om Higgins. Jeg ble tilbydt fast ukentlig spalte i den kenyanske avisen etter nyttår.  Jeg får tilbud om å være stemmen fra Oslo. Endelig får jeg bruke stemmen min internasjonalt. Og alt på grunn av et «click» mellom to mennesker på en cafe i Oslo.

Kampen for asylbarna fortsetter

Det handler om å bruke tiden sin, engasjementet sitt og hjerte sitt på noe du så inderlig tror er viktig og riktig. Vår neste gjesteblogger kjempet for å la sin sønns beste venn, Nathan, få bli i Norge. - Det kan han nå. Vår neste gjesteblogger er Aina Heldal Bøe. Aina er 33 år, gift og mor til Askild (7) og Ola (4). Hun er utdannet jurist og jobber i DNB.

Aina_Heldal_BAina ble kjent da hun ledet Støtteforeningen for Nathan og familien. Nathan var fadder til Aina sin sønn, Askild, i barnehagen. Askild og Nathan ble bestevenner og da Aina i november 2011 fikk vite at  Nathan skulle kastes ut av landet, startet Aina sitt engasjement for asylbarna. Aina brukte frivillig mangfoldige timer på saken hver eneste dag i halvannet år.
Aina har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 2005, men er først blitt aktiv det siste året.
De siste havannet år har hun deltatt i flere debatter og holdt innlegg om asylbarna og deres situasjon. Hun er også  med i boken "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg", bok av forfatter Kari Gellein og fotograf Tine Poppe om de lengeværende asylbarna.
Aina har tidligere jobbet bl. a i en palistinsk flyktningeleir i Beirut og i en barnehage for de fattigste barna i leiren. Det siste året er hun blitt aktiv i Redd barna og lover å fortsette å jobbe aktivt for barns rettigheter.
Vi er imponert over engasjementet til Aina ! Hennes engasjement har bidratt til å synliggjøre  sårbare barn og bidratt til et større engasjement for barns rettigheter. Ainas engasjement viser også at det utgjør en forskjell å bry seg både for enkeltmennesker og for oss som samfunn. Kanskje blir samfunnet litt rausere og vennligere nettopp med engasjementet fra sånne som Aina.
God lesning!

.............................................................................................................

Kampen for asylbarna fortsetter

Første mai hadde vi stor fest i Ytre Arna. Vi hadde fest for Nathan og foreldrene. Vi feiret at Nathan fårbli i landet han er født i og har tilbrakt sitt 8 år lange liv.  Vi feiret at en lang og vanskelig tid er over, og vi takket alle støttespillere.

Nathan-saken endte godt, men det var en lang og tøff kamp.

Det som gav stor styrke var den enorme støtten saken fikk. I lokalmiljøet stilte folk opp, og i Bergen skrev et samlet bystyret protestbrev til Statstministeren, barneministeren, og alle partilederene på Stortinget. Bergens ordfører Trude Drevland (H) engasjerte seg sterkt i saken; for Nathan er bergenser, som alle andre bergensere.

Bestemødre skrev avisinnlegg, folk tok med barna sine og gikk i fakkeltog,  organisasjoner engasjerte seg, og det lokale idrettslaget Arna-Bjørnar stilte opp. Jan Erik Vold skrev dikt til Nathan, folk fra hele landet gav sine støtteerklæringer og penger slik at familien fikk råd til rettssak - det kunne vært skrevet en bok om de gode ting som hendte.

Nathan ble også kåret til året Bergenser. Aldri hadde så mange stemt, og vinneren var soleklar. Da Nathan vant så holdt jeg en tale til han. Jeg sa at han sikkert lurte på hvorfor han var blitt årets Bergenser.  Jeg sa at han var blitt årets Bergenser fordi folk hadde blitt kjent med han og dette fikk folk til å bry seg. Han fikk folk til å bry seg, ikke bare om han, men også om andre barn i samme situasjon som vi ikke kjenner, som vi ikke vet navnet på.  Og at det er veldig bra at vi bryr oss om han og andre barn – for det er nemlig ingenting som er viktigere enn at barn skal ha det bra.

Nathan-saken er enestående med tanke  på hvor stor støtte saken fikk, og med tanke på den oppmerksomhet den fikk.  Men - jeg har mang en gang tenkt – hvorfor er jeg ikke enda gladere nå som saken er over? Klart er jeg veldig glad, og ubeskrivelig lettet på familiens vegne. Men svaret er enkelt på hvorfor jeg ikke føler en enda større glede.

Saken til Nathan er ikke enestående i den betydning at det er mange tilsvarende skjebner. 647 barn har bodd på asylmottak i mer enn 3 år. Og de aller fleste av disse barna har ikke støttegrupper, de har ikke politikere som stiller seg bak protestbrev, de har ikke ordførere som sier at en ikke skal hive ut ens innbyggere. Og mest vesentlig av alt; familiene, der foreldrene ikke får lov til å jobbe, har ikke over 100.000 kr til å få overprøvd Utlendingsnemndas vedtak av en domstol.

Nathan vant ikke i Oslo tingrett fordi han hadde stor støtte eller media på sin side. Nathan vant i Oslo tingrett fordi tingretten kjente UNE sitt vedtak ugyldig. Ugyldig fordi Nathan har selvstendige rettigheter som ikke ble ivaretatt, og fordi UNE ikke hadde gjort en forsvarlig vurdering av hans sak.

UNE valgte å ikke anke saken av hensyn til Nathan. Det er vel og bra, men begrunnelsen til UNE viser at forvaltningsorganet har et stort behov for barnefaglig kompetanse. UNE valgte å ikke anke med den begrunnelse at nye runder i rettsapparatet og media oppmerksomheten ikke ville være bra for Nathan.

I en perfekt verden skulle ikke Nathan vært i media – han skulle heller ikke vært i en rettssak.  Men når alternativet er tvangsretur til Etiopia hvor foreldrene risikerte fengsel, så blir belastningen med media og noen timer i rettssalen liten i forhold. Dersom UNE vil ta hensyn til barna så må de sørge for at barna ikke lever hele sin barndom på asylmottak med frykten for morgendagen.  UNE må sørge for at barn ikke blir boende hele sin barndom her i Norge, opptil 11 år – før de tvangssender de til land de aldri før har vært i.  UNE må sørge for at rettighetene barna har i norsk lov og barnekonvensjonen blir ivaretatt. Først da blir UNE sitt forsøk på å ta hensyn til barna troverdig.

Mot Yalda, 11 år, fra Tromsø kjører UNE et helt annet løp enn i Nathan-saken. Yalda vant over UNE, og bare timer før ankefristen gikk ut så anket UNE. Yalda har bodd her i 8 år, hun har flyttet 30 ganger fra mottak til mottak og det er mye mediadekning av hennes sak. Yaldas advokat fikk nylig beskjed om at UNE hadde trukket anken og gleden var stor. Ordføreren kom med blomster og feiringen var i gang. Så kom meldingen fra UNE at det var en misforståelse – de hadde ikke trukket anken. Det er ikke til å forstå hva denne jenten på 11 år går igjennom. Politikere burde tatt ansvar når UNE ikke gjør det – men det er helt stille.

Det er muligens stille fordi valgkampen snart er i gang for fullt og saken om asylbarna er ikke enkel for regjeringspartiene. Vi vet at SV har gjort alt de kan for å få til en endring. SP er helt taus. Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen – men er redd for at dersom de viser humanitet ovenfor barna,  vil det fremstå som om de liberaliserer asylpolitikken, noe de færreste velgere ønsker. Men, akkurat her tror jeg at Arbeiderpartiet tar feil. Det er ingen forskning som viser at det vil komme flere asylsøkere til Norge om en gir opphold til disse barna. Vi var i en tilsvarende situasjon i 2004 og i 2007 og da fikk de fleste barna som hadde vært her i 3 år bli.

Det står i stortingsmeldingen ”Barn på flukt” at på et tidspunkt må hensynet til barna telle mest. Hvilket tidspunkt er så dette? Jasmin har bodd her i 11 år, men får ikke bli. Men hun er heldig, nå våkner politikerne rundt henne,  det samme gjør lokalmiljøet og Jasmin sak kommer opp for retten i oktober. Men hva med alle de barna som ikke har et nettverk? Som ikke har støttegrupper og lokalpolitikere rundt seg? Er det slik systemet vårt skal være? Det er hvert fall ikke rettferdig.

Saksbehandlingstiden er kortet ned, og fokuset på retur er stort. En rettssikker og rask saksbehandling med rask retur vil føre til at færre barn i fremtiden vil komme i  situasjoner vi ser i dag. Men at ting er bedre i dag hjelper ikke de barna som har vært her i opptil 11 år.

Regjeringen og Stortinget har innrømmet at praksis er for streng i forhold til lovgivers intensjon. Det er en stor skam at de da ikke ryddet opp med en gang og tok en ny gjennomgang av sakene.

Jeg er helt sikker på at regjeringen vil være tjent med å rydde opp i den håpløse situasjonen barna er i og gi de en trygg fremtid i landet de er født og oppvokst i.

Snart er det valg. Jeg skammer meg over den politikken som blir ført ovenfor de lengeværende asylbarna. Men – jeg  har selv vært med å stemt den fram. Ved sist valg visste jeg ingenting om problematikken rundt asylbarna. Det gjør jeg så inderlig godt nå. Og jeg lover barna at jeg ikke kommer til å gi mitt stemme til et parti som ikke ivaretar barnas rettigheter.

Og så vil jeg love barna at vi er veldig mange rundt om i landet som vil fortsette å jobbe for at deres rettigheter skal bli ivaretatt og ikke bare være fine ord på papiret – og vi vil jobbe helt til vi kommer i mål.

Engasjementet for asylbarna startet da Askild sin bestevenn, Nathan skulle kastes ut av landet.