Mandal

Noe er pillråttent!

Med riktige tabloide overskrifter slo lokalavisa opp at Ordføreren har stilt Mandalshallen til disposisjon som akuttmottak for 700 flyktninger. Som lyn fra klar himmel ble FrP ordføreren ansvarliggjort for en påstand om at han syntes det var en glitrende ide å gjøre om Mandals største idrettshall til et asylmottak.  Veldig raskt rykket lederen for idrettsrådet ut og slo katastrofealarm. Katastrofe for barn og unge. Kommentarfeltet i Lindesnes avis har aldri vært mer populært. Det tok aldeles av og fra folkedypet var det som det riktig ulte i alle smug. Det kan umulig være Mandal sitt vakreste øyeblikk. Glemt var kunnskapen om at vi står i en internasjonal kontekst i en enorm flyktningkrise hvor Mandal har sin del av ansvaret. Glemt var forståelse for mennesker i nød og på flukt. Nå var det oss det gjaldt.

Man kan jo si at det nok var en smule overraskende at noe av det første en nyvalgt FrP ordfører gjør er å invitere 700 asylsøkere til å ta bolig en idrettshall i kommunen. Allerede der er det flere som burde ha stanset opp og tenkt. Men nei.  I en voldsom fart etablerte sannhetene seg og hatske utspill haglet i kommentarfelt, lunsjpauser og sosiale medier.  Man kunne selvsagt drøftet saken i mange varianter. Kan Mandal håndtere et akuttmottak for flyktninger? Har vi helsetjenester tilgjengelig i et slikt omfang? Hvordan skal Mandal ta sin del av ansvaret i en internasjonal krise? Men nei. Mandal diskuterer person og ikke sak. Slike diskusjoner vil alltid kulminere i det ytterste av grums og trusler om det ikke stoppes. Til slutt kom drapstruslene.

Da blir også politikere engstelige, redde og søvnløse. Til og med bekymret for hva som blir sagt eller gjort mot dem neste dag. Hvor mye skal folkevalgte tåle? Er det så underlig at partiene strever med rekrutteringen? Hvem vil bli politiker når man så raskt kan se hvordan hatet reiser seg og ikke klarer å skille fakta fra oppspinn og sak fra person? Det er noe veldig skummelt og uforutsigbart med å gå inn i den rollen når risikoen for denne type trakassering kan ramme. Selvsagt har folkevalgte viktige plikter ovenfor oss velgere, men alvorlig talt, gir det oss noen rett til å true dem når vi er uenige med dem?

 Kanskje man kan si at FrP ble rammet av sine egne. Skuffet og forbanna over at partiet, som står for en svært restriktiv flyktningpolitikk, skulle servere dem 700 av sorten i den lokale idrettshallen. Men hvor var de andre partiene? Med et hederlig unntak, Senterpartiet, har de sittet forbausende rolig og latt kommentarene og innleggene komme helt ut av kontroll. Lite til ingenting har de gjort for å nyansere bilde og få frem fakta. Lite til ingenting har de sagt om at det ikke finnes et øyeblikk i tid hvor det er greit å behandle andre på en slik måte vi har sett FrP representantene har fått gjennomgå i denne saken.  Er det i fryd over at posisjonspartiene får gjennomgå at opposisjonspartiene sitter stille? Eller er det redsel for at mobben skal rette fokuset på dem?

Man må få lov å si med FrP i denne saken, at »folk flest» har da et klart ansvar for å oppføre seg greit. Vær gjerne uenig, diskuter gjerne saken, la oss engasjere oss. Men det kan da ikke være for mye forlangt å forvente at folk har sånn tålig orden på fakta og dernest diskuterer sak og ikke person.

Til orientering var det Rådmannen som svarte på henvendelsen fra UDI om hvilke bygg kommunen har på over 3000 kvm. Mandal har ikke det, så Rådmannen svarte at det største vi har er Mandalshallen på 2000 kvm, men at den i liten grad kan egne seg til formålet som er akuttmottak for asylsøkere.

Det var altså ikke en politisk beslutning, det var heller ikke et tilbud til UDI, det var del av en kartlegging gjort i alle landets kommuner.

Hvis det er slik at det finnes andre bygg i Mandal på over 2000 kvm som Rådmannen ikke kjenner til, må gjerne andre løsninger legges frem. Personlig tror jeg hun har oversikten. Og jeg tror hun har formidlet realistisk hva Mandal har av bygningsmasse og hva den eventuelt kan brukes til. Det er en mikroskopisk sjanse for at hallen blir akuttmottak. Det er fakta.

Men saken avslørte det mest skremmende på lenge, hvor langt noen er villig til gå for å hetse andre og hvor kort noen er villig til gå i kampen for å få til et respektfullt ordskifte.

Anne & Hanne

 

Det nytter

Foto: Lars Rekaa 

For ett år siden stod vi ovenfor følgende situasjon ”Nirol er klassevenninne med min datter og hun sitter i Norge med et endelig avslag. Hun er 9 år og har bodd i Norge i hele sitt liv”. Hva gjør du da?

Dette er en historie som viser at det nytter å engasjerer seg. Det er et eksempel på et godt stykke journalistisk håndverk fra lokalavisen som for ett år siden løftet opp saken om Nirol og hennes tre søsken som stod i fare å bli sendt ut av landet, til tross for at de er født og oppvokst i landet.

Vi hadde lenge tatt til orde for de lengeværende asylbarna og for at det barnefaglige perspektivet bør ligge til grunn i behandlinger i asylsaker som omhandler barn som er født og oppvokst i Norge. Vi hadde talt vårt eget parti midt i mot. Men inntil var barna vi kjempet for en politisk prinsippiell sak. Plutselig fikk et av de lengeværende asylbarna et ansikt, også i Mandal. Ei helt vanlig jente, som justisministren har omtalt som ”lagerbarna”. Hun var 9 år og het Nirol. Hva gjør du da? Skal saken fortsatt være ført med hode og på et overordnet plan, eller tør du engasjere deg med hjerte?
Så vi kastet oss inn i det og leste regelverk og forskrifter. På veien har vi fått blitt kjent med og hjelp fra fantastiske mennesker fra hele landet. Over hele landet, på ulike topper og klipper finner du nemlig engasjerte og hjertevarme mennesker som også kjemper for sine asylbarn, som er en del av deres lokalsamfunn. Aina Heldal Bøe ga oss verdifulle råd for ett år siden. Den 31.12.2014 klarte hun sammen med resten av retthjelpsdugnaden å nå målet om 1. million kroner til de lengeværende asylbarna. Det sikrer alle de lengevæernde asylbarna rettshjelp slik at de kan få prøvd sakene sine på nytt.

Men i Mandal ble alt litt nærmere når ei ni år gammel jente stod på scenen. Under arrangementet i Mandal under bannert til rettshjelpsdugnaden står Nirol og svarer på følgende spørsmål: ”Hva liker du best med å være her i Mandal?”. ”Jeg liker å gå på skolen og leke med mine venner”.
Det var ikke lenger en prinsipielle tilnærming. Nå var det ei jente som bare ønsket å leke med venner og å få gå på skolen her hun kalte hjemme. Det var mange som ble engasjert den dagen.

I desember 2014 ble det fremforhandlet en ny avtale om asylbarna mellom regjeringen og samarbeidspartnerne Venstre og Krf. Avtalen sikrer at det skal legges større vekt på barnets fortid og tilknytning til Norge enn det gjøres i dag. Dette selv som om foreldrene ved ankomst til landet har løyet eller gitt uriktige opplysninger om sin identitet . Det gav håp og det var åpenbart det som skulle til for å sikre Nirol et endelig positivt vedtak.

Saken om Nirol og hennes søsken viser at en kan få til endring, selv om en ikke bor i Oslo-gryta. Det er et eksempel på at alt er mulig hvis du leter etter løsninger og ikke gir opp. Alt er mulig når alle gode krefter slår seg sammen og bruker kunnskap og nettverk. Det er også et eksempel på hvordan folkeengasjement og oppfattelse av rettferdighet bidrar til å endre lov og lovanvendelse. Selv om en bor i lille Mandal. Det nytter å lese forskrifter, lovverk, ta telefoner og etablere nettverk og innhente kompetanse. Det er krevende, men givende. Best av alt er at du oppdager at du ikke er alene. Og sammen utgjør man stor forskjell. Det er en dugnad.Vi må dra lasset sammen.

I går fikk vi beskjeden. De får opphold.
Mange gode mennesker har bidratt til veien hit. Det har vært så godt å se at det finnes engasjement og raushet både i kommunen vår og mange andre steder. Så mange har brukt tid og krefter på å minne politikere og fagfolk om Nirol og de mange andre barna som trenger vår stemme. I dag må vi bare takke!
Vi må først og fremst takke Nirol og familien som så raust har slippe oss til og inn i livene sine. Det har vært en utrolig reise.

Nå får Nirol en trygg hverdag. Som hun sa under rettshjelpsdugnaden ”Jeg liker best å gå på skole og leke med venner”. Det skal hun få fortsett med!

Foto: Nils Bernt Rinde, Lindesnes Avis 

Det neste store kulturløftet

Foto: Arbeiderpartiet Hadia er 29 år og kommer fra Rogaland. Hun ble leder for Strand AUF i 1999 og siden den gang har hun hatt en imponerende karriere i Arbeiderpartiet. Hun er valgt inn på Stortinget for denne perioden  (2009-2013), men har også vært politisk rådgiver for intet mindre en tre departement siden Stoltenberg-regjeringen tok over. I 2012 ble hun utnevnt til Kulturminister og ble dermed den yngste statsråden noensinne.

Å være yngst ser ut til å være noe Hadia har taklet utmerket gjennom flere oppgaver og hun gir dermed stemme til og er en inspirasjon for unge engasjerte kvinner over hele landet.

Hadia er aktiv på sosiale medier. Dere kan følge henne på twitter https://twitter.com/HadiaTajik

Hadia er i gang med " Kulturløftet 3" og henter nå  innspill fra hele landet. Hun og regjeringen skal utforme nye og ambisiøse mål for kultur- Norge.

14.mai kommer hun til Mandal for å møte kultulivet i Vest Agder og i den forbindelse skriver hun på Villrosebloggen!

Vi er selvsagt veldig stolt over at Hadia gjester Mandal og at hun er vår neste gjesteskribent. Vi  benytter anledningen til å ønske henne lykke til med kulturløftet 3!

Vi håper dere tar utfordringen til Hadia,- god lesning!

...............................................................................................................

Det neste store kulturløftet

 Alle trenger noe å leve av, og vi trenger noe å leve for. Vi trenger mat på bordet, og vi trenger opplevelser og inspirasjon. Kampen for brød og roser har alltid vært det sentrale i arbeiderbevegelsen.

På tekstilfabrikker i Massachusetts i USA på begynnelsen av 1900- tallet, la 20.000 kvinner ned arbeidet sitt, én etter én, og fremmet kravet om et mer verdig liv. Én av kvinnene sa det slik: ”Det enhver arbeider vil ha er retten til å leve, ikke bare å eksistere – retten til liv, slik den rike kvinnen har rett til liv, og rett til sol, og musikk og kultur. Det er ingenting ikke de pengesterke har krav på, som ikke også den som er lavest på den sosiale rangstigen har rett til å ha”.

For mange er kultur avkobling. Men kultur er først og fremst tilkobling: Til samfunnet, historien, andre menneskers hverdag eller fantasien. Kultur er å investere i enkeltmennesket, samfunnet og demokratiet.

Et levende demokrati forutsetter et levende kulturliv.

I 2005 kom Kulturløftet med klare ambisjoner for kulturlivet. Til høsten har vi gjennomført kulturløfet II. Nå har vi startet arbeidet med å lage det neste store kulturløftet.

For to år siden ba vi om en uavhengig gjennomgang av kulturpolitikken. Den fikk vi 4. mars.”Kulturutredningen 2014” viser at vi på en rekke områder enten er i mål, nær mål eller på vei til målene vi har satt. Kulturbudsjettet er doblet siden 2005, og har gitt kulturlivet økonomiske muskler. Samtidig er utredningen også kritisk: Særlig den kulturelle grunnmuren, altså den delen av kulturlivet som kommunene har ansvaret for, har ikke fått tilsvarende løft.

I mars gikk startsignalet for en reise til alle landets fylker der vi skal ha samråd med kulturlivet. Vi skal definere nye, ambisiøse mål for kultur-Norge.

Fra det frivillige kulturlivet, med barn som knapt holder instrumentene sine riktig, til den profesjonelle, som holder ypperste kvalitet – og alt i mellom.

Vi vil vektlegge tre ting: Deltakelse, ytringsmangfold og digital fremtid.

Deltakelse handler ikke bare om muligheter for den enkelte. Det handler om kvalitet, om kunstens innhold og bredde. Økt deltakelse utfordrer konsensus og etablerte sannheter. Ulik erfaring gir ulike perspektiver. Når barn får være publikum på teater eller opera, kan det tennes en lys idé i et barnehode. Senkede terskler og åpne dører bidrar til å åpne hoder og hjerter. Så kan jenta, når hun blir eldre, selv skape ny kunst med utgangspunkt i sine erfaringer. Det er verdifullt at kulturinstitusjoner arbeider for å nå bredere ut, og få et større publikum. Men det betyr ikke at kunsten i seg selv skal være sosialt inkluderende.

Tvert i mot. Den kan godt være spissformulert, støtende og skape aggresjon. Den kan avdekke splittelser som ikke ville kommet til syne uten kunsten som plattform for kommunikasjon, kritikk, utfordring og bevegelse.

Kunstens frihet forutsetter ytringsfrihet. Vi trenger den nyskapende, provoserende og utfordrende kunsten som gir mangfold og gjør ytringsrommet større. Samfunn med høy tålegrense har god demokratisk trening. Vi må få brynt oss: Med ord, uttrykk, bilder, musikk. Da må vi legge til rette for et mangfold av ytringer og uttrykk.

Det nye store kulturløftet blir en ny kulturpolitisk plattform, der deltakelse, ytringsmangfold og digital framtid bygger opp under hovedvisjonen om et levende demokrati. Den lager vi nå. Vil du være med på det neste store Kulturløftet?