Villroser

Kjære lillesøster

Av: Magnhild Ueland

Akkurat som andre småsysken fekk eg høyre om deg lenge før eg traff deg. Eg tenkte mykje på deg, ja til alle døgnets tider, og lurte på korleis det ville være å bli kjent med deg. Eg er tross alt fleire år eldre enn deg. Og har gjort mine erfaringer om korleis livet var, før deg. Eg ønska at du skulle få møte omsorg, varme og ein trygg kvardag. Ein god heim å bu i. Og når eg endelig fekk møte deg, feira me. Me feira dåpen din, eg var med og laga istand. Pynta bord, laga kake. Sang for deg. Feira dagen samen med resten av familien min.

Men du var ingen baby, du var heller ikkje født av mora mi. Og aldri har vi budd i same hus. Men du møtte meg med søsterlig glede og omsorg. Helste varmt på meg. 

Eg tenker ofte på deg, for det er noko med deg som mine andre sysken har mindre av; Den lange ukjente veien fram til der vi møttes. Det som forma deg. Gjorde deg så unik. Og skjør. Så omsorgsfull. Så venlig. Så sårbar. Og skeptisk. Og usikker. 

Snakka om barna. Om framtida. Om bekymringer, ønsker og drømmer. Slik som andre systre gjer. Men korleis er dagen din nå? Og kva venter i di framtid? Utenom usikkerhet?

Me har truffes mange gonger. Slik som søstre gjer. Vore på besøk. Snakka i lag. Delt laust og fast. Spist middag i lag. Strikka klær til barna. Snakka om sminke, mat og klær. Delt frustrasjoner. Snakka om barna. Om framtida. Om bekymringer, ønsker og drømmer. Slik som andre systre gjer. Men korleis er dagen din nå? Og kva venter i di framtid? Utenom usikkerhet? 

Sorg og smerte fyller dagen i dag. Det veit eg. For eg veit litt om det som har skjedd med deg. Og det er derfor eg skriv om deg. Andre må forstå at bak alle desse tal og statistikker som myndighetene legg fram, og er stolte av, der er du. Og der er mange andre menneske. Mange historier. Mange liv i stor usikkerhet og i fare. 

Din lange vei fram til i dag, den er så kronglete og innhaldsrik at eg veit utfordringane som livet har gitt deg alltid vil være anleis enn mine. Og gjer mine takknemlig små.

Men eg skulle ønske at framtida kunne bli meir lik. At vi skulle få fortsette veien samen. At eg kunne sjå jentene dine vekse opp, utvikle seg, slik dei har fått gjere dei siste måneder. Der eg har sett små redde jenter klamre seg til mora si, i frykt, utvikle seg til smilande jenter. Som snakker. Som tøyser og ler. Som tolererer at mor går fra dei. Ei lita stund. Fordi dei har fått leve med nokre trygge ramer rundt seg ei stund. Fått kjenne omsorg fra menneske som såg deira nød og fekk bety trygghet for dei. Den trygghet som var nødvendig for å utvikle seg og lære. Den som måtte byggast opp steg for steg, etter å ha sett mor, deira einaste klippe, bli slått og drevet på flukt, i redsel for far. I frykt for framtida. Uten nokon andre gode alternativ. 

Staten vår ville ikkje gi deg den beskyttelse du hadde behov for. Du prøvde. Men dei lytta ikkje til deg. Bare til dei generelle fakta om landet ditt.

Nei det er heller ikkje slik som Sylvi Listhaug seier - at du bare kunne velge å reise heim frivillig, endatil med pengestøtte. Det fekk du ikkje. Du prøvde det og. 

Eller at det er ditt eige ansvar at du nå vart sendt med tvang ut av landet. 

Kva valg hadde du, egentlig? Uten penger? Uten reisemål? Kor kunne du reise, Frivillig?

Sjølv om mange landegrenser nå skil oss, vil du alltid ha ein plass i livet mitt og i hjertet mitt. 

Så lenge vi kan få ha kontakt. 

Eller så lenge du lever. 

Eg veit at etter dei siste dagers hendelse er din største frykt blitt en realitet.

Den familien du vaks opp hos, dei som ikkje vil lytte til dine meiningar, dine ønsker, dei som bestemte at det var greit å gifte deg bort mot din vilje - dei har nå tatt myndigheten fra deg. Du får ikkje lenger eige ditt liv. Fekk du det eigentleg nokon gong?

Vil dei nokonsinne tolerere at du ønsker å velge og bestemme sjøl? At du vil ha innflytelse i ditt eige liv? At din stemme blir høyrt? At du ikkje skal gjøymes og skjules bak din familie sin kultur og tradisjon?

Vil dei akspetere at du har valgt anleis eller vil dei dømme deg for blasfemi?

Vil dei la deg halde kontakten med dei du ønsker, eller vil dei overstyre heile livet ditt? Gjer dei deg mindre enn eit umyndig barn?

Vil dei høyre på deg, og la deg bu der du ønsker, eller vil dei tvinge deg inn i nytt ekteskap?

Vil dei sjå dine og barna dine sine behov, eller vil dei bare bestemme ut fra det som er deira tradisjonellealternativ? Det dei meiner er best?

Vil du få anledning å ha omsorg for barna dine, eller blir dei gitt videre til faren sin familie? 

Vil dei våge ...å sjå deg? Kjempe for deg? For det du ønsker? For det du treng? Klarer dei sjå forbi dei ulikhetene som har utvikla seg etter mange år på flukt?

Det er ikkje ein enkel vei som ligg framføre deg. Eg forstår kvifor du ville kjempe for ei ny framtid. Var du bare en lykkejeger? Nei, du frykta for livet. Frykten var høgst reell. Du hadde alt fått drapstrusler. Men du kjempa. Heilt til du ikkje hadde meir krefter å kjempe med. Og du håpte at om ikkje våre myndigheter klarte å sjå deg, så ville iallefall dine barn ha rettigheter, når alt dei har sett og erfart har vore i Norge. I mange år. 

Men det er fortsatt bare fine ord på papir. Dei er det mange av.

Kan vi stilletiende bare akseptere at statsrådens viktigste kampsak er å stramme inn alle grenser og skryte av "best i klassen" til å sende heim, uten å være villige til å sjå kva som skjer med desse, som har budd mange år i landet vårt?

Skal vi tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv??

Det vart skrive får 80 år sidan. Det er like aktuelt i dag som det var brennaktuelt då. Av Arnulf Øverland; 

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,

det var som en stemme talte til mig,

fjern som en underjordisk strøm -

og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

 

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår blev jeg dømt.

I natt har de reist skafottet i gården.

De henter mig klokken fem imorgen!

 

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,

og hvem der kan bli den neste, de henter. 

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?

Kan dere absolutt ingenting gjøre?

 

Ingen får se oss.

Ingen får vite, hvad der skal skje oss.

Ennu mer:

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.

Der fins da vel skikkelig folk iblandt?

Bror, du har ennu meget å lære!

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

Eg vil ikkje tie. For eg vil ikkje samtykke til denne politikken. Denne praksis. Kan vi absolutt ingenting gjøre? 

Jo vi kan! Vi kan tale for desse uten stemme. Vi kan vise at dette landet rommer langt meir enn tomme ord på papir. Vi kan stå samen, og vise at dei verdier som vårt land er bygd på- dei vil vi løfte opp. Solidaritet. Likeverd. Sjølvbestemmelse. Innflytelse i eget liv. Sjølvstendighet. Frihet. Håp. Omsorg. Kjærleik.  Og mest kjærleik. 

Og det kan vi også få uendelig mykje igjen. For midt i all hennar usikkerhet, viste ho stor kjærleik. For barna, for sine medmenneske. 

Min kjære lillesøster.

 

Magnhild Ueland er utdanna barnevernspedagog 2000, med videreutdanning i fritidspedagogikk, småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk.

Arbeider som styrer i Tjemslandshagen barnehage, (og har arbeida der sidan 2009.). Tidligere ansatt (2002-2009) som miljøterapeut i Sandenes kommune, der arbeid med flyktninger, asylsøkere og innvandrer sitt første møte med nytt land. Der samarbeid mellom foreldre/skule, informasjon og tiltak knytta til skule og fritid var viktige arbeidsoppgaver.

Engasjert i ulike fritidsaktiviter, deriblant språk-kafe for innvandrere, der en møter, blir kjent og kan skape nye relasjoner folk fra mange ulike samanhenger.

Et todelt helse-Norge

Av: Villroser

Resultatkrav, økonomisk bærekraft, effektmål og resultatmål

En av de største feilene i norsk helsevesen er uten tvil innføringen av helseforetak etter New Public Management-tankegang. Ideen om harmoni mellom mål og resultatstyring, samtidig med ledelse og frihet, har til de grader ikke vært et smart reformtrekk. For å overholde resultatkrav skal en øke aktiviteten, redusere ventelister samtiden som man reduserer personellbruk. Eller for å bruke de ordene til NPM «optimaliserer personellbruk». Fagre ord. Så rørende og samtidig så bingo. Bingo fordi det illustrerer NPM på sitt verste. Helse handler mest av alt om mennesker. Valgene helseforetakene tar har utslag på liv og menneskeskjebner. Samme diagnose kan kreve ulike behandlinger, og gi ulike resultater hos den enkelte pasient. I en diagnosegruppe får noen alvorlige bivirkninger på behandlingen, mens andre slipper unna. . Poenget er at det menneskelige aspektet til tider er utelatt i jakten på å nå avtalt resultat . For bak hvert tall i antall behandlinger som styrene i helseforetakene behandler, så er det en menneskeskjebne og pårørende som er berørt. For i jaget på å nå resultatkrav, økonomisk bærekraft, effektmål og resultatmål, forsvinner de det faktisk handler om. Nemlig pasienten.

Når mål, effekt og resultat innenfor gitte økonomiske rammer er gjeldende og retningsgivende, så blir det stadig tydeligere at vi står ovenfor et tydelig skille i norsk helsevesen.

Når mål, effekt og resultat innenfor gitte økonomiske rammer er gjeldende og retningsgivende, så blir det stadig tydeligere at vi står ovenfor et tydelig skille i norsk helsevesen. Vi får høystatus  og lavstatus blant pasientene. Høystatus er blålys og diagnoser som blir prioritert; gjerne med et helhetlig pakkeforløp og god oppfølging. Er du "uheldig" at du får en lavstatus-diagnose så har du gjort alt annet enn å skyte gullfuglen. Ja, da kan du risikere å måtte vente i lang tid før du i det hele tatt får time på gitt avdeling, fordi kapasiteten på avdelingen er sprengt og du er jo ikke sjuk nok. Du ser jo ikke sjuk ut! For det er ikke blålys nok, det er ikke akutt nok.

Jeg blir bekymret og oppriktig redd når jeg ser tydeligere at lavstatusgruppene til stadighet prioritereres ned og bort. Vi kutter litt ekstra, de trenger ikke sengeplasser. De er ikke optimalisert nok i henhold til økonomiplan osv. Vi har et helse-norge som er på vei til å utvikle et gradvis skille mellom ulike grupper. Lavstatus og høystatus. For meg er ikke dette i samsvar med den norske samfunnsmodellen.

Noe er fundamentalt galt når det er økonomer som skal avgjøre kost-nytte, fremfor fagfolket som kjenner daglig presset på kroppen, gjerne etter en lang arbeidsdag.

Vet du, jeg er dypt takknemlig for helsepersonellet som hver eneste dag gjør en så god jobb som de kan, under de krav, press og forventninger de har fra styrene i helseforetakene. Men mest av alt, la oss ikke glemme de menneskene som står bak tallene som helseforetakene behandler. Det er ikke tall. Det er liv og menneskeskjebner.

 

Hemsedalsburka mot vettløse menn

Av: Evy Ellingvåg

Tre menn ble i Borgarting Lagmannsrett frikjent i to omganger for anklagen om å ha gjengvoldtatt en (da) 19-åring etter å ha dopet henne ned på MDMA.

Kjernen i saken er at de tre voksne mennene fikk medhold fra tre lekdommere i at det ikke var tilstrekkelig bevisført at de måtte ha forstått at jenta var ute av stand til å motsette seg overgrep.

Kravet om at de måtte ha forstått er knyttet til Strl §192 b. I dommen forklarer mindretallet følgende:
Mindretallet finner det ikke tilstrekkelig bevist at D opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene. Fornærmede har åpenbart opptrådt aktivt i forbindelse med de seksuelle handlingene, jf. blant annet de framlagt bildene. Videre har hun vært i stand til telefonisk kontakt med andre i tidsrommet hvor de seksuelle handlingene har funnet sted. Det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.”

I dommen fremgår det at det er bevisført at jenta hadde blitt gitt MDMA, også kjent som ecstasy, i doser som må ha vært på grensen til dødelige. Hun har blitt gitt alkohol (sprit), og i blodserum er det funnet spor av kokain. Sakkyndig bekrefter at det jenta forteller om hvordan hun opplevde seg, samsvarer med å ha fått en overdose MDMA.

Det er bevisført utenfor tvil at mennene har penetrert jenta på omgang. Men så kommer vi til kjernen. Mindretallet av lekdommerne mener det ikke er bevist i tilstrekkelig grad at mennene burde forstått at jenta var ute av stand til å motsette seg overgrepene.

Mennene påstår hun var den aktive. Mennene påstår det var hun som tok initiativ. Og mennene påstår de ikke forsto at hun var så rusa at det ikke gjelds.

De samme mennene som ga henne MDMA, som forklarte henne hvor fantastisk rus det ga - de samme mennene som har forsøkt å dope jenter før, som vi kan lese av dommen. Disse mennene forstår ikke hvordan dette fantastiske rusmiddelet virker sammen med alkohol? Disse mennene har ikke med forsett gitt henne nettopp dette stoffet, i sånne mengder at det er uforenlig med påstand om vanlig brukerdose?

Rasende kvinner og menn griper til gatejustis og gapestokk i ren forbannelse. Navn på mennene legges ut og deles. Meddommernes navn deles og angripes.

Det er ikke riktig, men det er til å forstå.

Fortvilelsen er forankret dypt. Dypt i kunnskapen om hvor sårbar man er når man har blitt utsatt for overgrep. Dypt i vissheten om at de færreste voldtekter blir anmeldt, og av de som blir anmeldt blir bare halvparten etterforsket. Og av disse igjen blir enda færre pådømt.

 

Fordi tre menns troverdighet er og blir tyngre enn en ung kvinnes troverdighet.

Så lenge vi ikke har et lovverk som sier at man krever et eksplisitt uttrykt samtykke fra et menneske som er ved sine fulle fem før et samleie kan kalles frivillig, vil kvinners ord stå mot menns i voldtektssaker.

Inntil denne kjønnskampen er vunnet og lovverket implementert får vi kvinner kle oss i Hemsedalsburka når vi ferdes ute blant potensielle predatorer.

Hemsedalsburka er t-skjorte med påskriften “Nei, jeg vil ikke ha “frivillig sex” om du doper meg. Sex uten samtykke er voldtekt.”

Jeg anbefaler at menn skaffer burkaen til sine døtre, før de går ut og tar oppgjøret med mannskulturen som gjør det nødvendig for kvinner å beskytte seg. Når vi er i mål på dette kan de igjen ta opp fritidssysselen “snakk negativt om andre kulturers kvinnesyn og kleskoder.”


Først: Fei for egen dør.
 

Evy Ellingvåg, Operasjonsleder, styremedlem for Foreningen av tolvte januar

Hemsedalsburka er t-skjorte med påskriften “Nei, jeg vil ikke ha “frivillig sex” om du doper meg. Sex uten samtykke er voldtekt.”

Om å velge, tro og håpe

Av: Kari Henriksen

Armenia. Selvstendig etter Sovjetunionens fall i 1991. Uroligheter før dette valget. Vinteren 2013. Surt og kaldt. Jeg sitter i en bil sammen med tre andre. En sjåfør, som har fått beskjed om alltid å parkere slik at vi kan komme oss raskt ut, en tolk, som vet at vi ikke skal inngå i noen form for diskusjoner eller korrigeringer, men kun stille spørsmål og min kollega og meg, valgobservatører utsendt fra OSCE, organisasjonen for menneskeretter og fred i Europa. Vi skal kontrollere at valgene går riktig for seg. På en skole, langt ute på landsbygda, dit vi var kommet på hullete og sleipe grusveier, i valglokalet i andre etasje, møtte jeg en krokrygget, sped, gammel dame. Hun kunne nesten ikke se, hodet var på linje med livet hennes, så krokbøyd var hun. Hendene hennes virket enorme, store, kraftige, preget av hardt arbeid. Et lite, men vennlig ansikt, også det preget av vær og vind. Dype rynker, kvikke øyne, innsunket, og tynne, fargeløse lepper. Hun ble fulgt av sitt barnebarn. Store tøfler, raggsokker og flere lag med strømper. Sort kjole som rakk henne til nedenfor knærne, med flere tynne og tykkere strikkegensere utenpå den. Skjerf og et fargerikt ullsjal som hun hadde tullet rundt hodet. Hun gjorde som gamle folk her hjemme og gjorde før; tok på et plagg til, så nok ett, ettersom alderen gjorde det vanskeligere å produsere nok energi til å holde på varmen. Subbende og med store anstrengelser hadde hun gått opp trappene og stod nå andpusten rett innenfor døra i valglokalet, med hånda si på armen til barnebarnet mens hun fikk pusten tilbake. Hun ville velge.

Det sies at i løpet av en dag foretar vi mellom 10 og 30 tusen valg. Små og store. Bevisste og ubevisste. Flest ubevisste, heldigvis, hvis ikke hadde det nok vært ganske slitsomt.Mange av disse valgene får liten betydning. Det er slike som: hvilket ben skal jeg sette i gulvet først når jeg står opp? Hva skal jeg ha på meg i dag? Buss, bil eller sykkel til jobben? Valg vi tar uten å tenke over det.Andre valg er viktigere og trenger overveielser for og mot. Skal jeg bruke penger på dette eller ikke? Skal jeg søke den eller den linja på skolen? Skal jeg bryte med kjæresten?  Hvem skal jeg dele livet mitt med?

I Norge tar vi det for gitt at det er frie valg og at ingen fusker med stemmene vi avgir. Men også Norge er kritisert av OSCE

Hvert andre år går det norske folk til stemmeurnene. Da tas viktige og bevisste valg. Hvem skal jeg gi min stemme? Hvem vil jeg skal styre byen, fylket eller landet mitt?
I Norge tar vi det for gitt at det er frie valg og at ingen fusker med stemmene vi avgir. Men også Norge er kritisert av OSCE. Stemmeurnene var ikke gjennomsiktige, det ble sjelden avkrevd legitimasjon og politikere hadde ansvar for gjennomføring av valget.
Tre forhold som jeg tror de færreste hadde vært kritiske til og som ingen forbandt med forsøk på valgfusk. Stemmeurnene var gamle og ærverdige, folk kjente hverandre og hadde tillit til at politikerne ikke brukte ansvaret de hadde i å få gjennomført valgene, til egen eller partiets vinning.

I Aserbajdsjan var stemmeurnene gjennomsiktige. Det ble krevd legitimasjon, stort sett av alle. Og det var observatører fra alle partier tilstede i alle valglokaler som kunne påse at det ikke ble jukset. Men likevel fant vi eksempler på "ballotstuffing" flere stemmesedler lagt i urnen samtidig. På at valgpersonalet skrev inn samme navn flere ganger i manntallet, at samme person stemte for flere andre. Dette var vel kjent og likevel kom det så mange ( ca 60% v dette valget) for å stemme. Hvorfor?


Spesielt den gamle dama vekte min nysgjerrighet. Til tross for at det tydeligvis var svært problematisk for henne å komme til stemmelokalet, hadde hun valgt å gjøre det. Jeg vet ikke hvor langt hun hadde reist, men barnebarnet hadde kjørt henne i en bil vi hadde observert tidligere. Den var observert ved flere valgstasjoner, og vi hadde mistanke om at den ble brukt til å kjøre "stemmere" fra det ene stemmelokale til det andre. Og alle som ble fraktet slik, viste hvem de skulle stemme på. Presidenten og hans menn. Konsekvensene av å ikke stemme slik, kunne være at husleia ble økt, at man ble oppsagt fra arbeid eller husværet eller at lønna ble redusert. Ikke åpent og dagen etter, liksom. Men noen ville gi en tilbakemelding til noen. Noen ville så si til noen at det ikke passet å ha han i jobben lenger, eller at han ikke gjorde en god nok jobb lengre og derfor kunne trekkes i lønn. Eller kanskje det var kona som mista jobben. Informasjon om dette hadde vi fått i dagene før valget, fra opposisjonspartier om menneskerettsorganisasjoner.

Tenker du at din stemme har innflytelse, sa jeg. Da snudde hun på hodet, så meg skrått inn i øynene og sa: Nei. Jeg tror det er avgjort på forhånd


Men denne dama. Hvorfor gjøre seg slik umake i et valg hun, med det lange livet hun hadde levd, sikkert visste var avgjort på forhånd? Etter at hun langsomt hadde gått gjennom alle prosedyrer og subbet seg ut og inn av stemmeavlukke, og avgitt sin stemme, fikk jeg tolken med meg bort til henne. Hun var svært hyggelig, og ville snakke med meg. Samtalen ble ikke hindret av at hun nesten ikke kunne se opp. Hun var klar og tydelig. Jeg spurte om hun hadde stemt før? Alltid, sa hun. Ved hvert eneste valg. Hva er det som er så viktig for deg at du kommer hit igjen, jeg kan jo se at det ikke er lett for deg? Jeg vil bruke min rett til å påvirke hvem som skal få innflytelse over livet mitt og livet til mine barn og barnebarn. Det er viktig. Tenker du at din stemme har innflytelse, sa jeg. Da snudde hun på hodet, så meg skrått inn i øynene og sa: Nei. Jeg tror det er avgjort på forhånd. Men jeg har en ting å si til deg. Dere fra utlandet må aldri slutte å komme hit og observere. Aldri! Dere er det enste håp vi har om at vi en gang skal få et demokrati. Dere er vårt eneste håp, gjentok hun.
 

Kari Henriksen, Stortingsrepresentant for Vest-Agder Arbeiderparti

Feig bak dataen din?

Av Aina Stenersen  

Trusler og hat på nettet øker stadig i omfang. For kvinnelige samfunnsdebattanter har trusler om vold og voldtekt blitt en daglig del av debattklimaet. Dette er et stort samfunnsproblem.

Som politiker har jeg fått mange tilbakemeldinger, både i sosiale medier, på mobil og på mail. Tilbakemeldinger er greie å få, men når det bikker over i grov sjikane, drapstrusler og grove seksuelle fornærmelser er grensen for lengst trådd over. Jeg anmelder det uten å blunke.

For unge kvinner, folk flest som opplever nettmobbing, sjikane og trusler, vil jeg oppfordre alle til å melde ifra til politiet

Jeg syns det er flott at alle politikere, uansett politisk parti støtter opp om andre kolleger, slik som jeg opplevde, da jeg anmeldte drapstrusler på nettet til politiet. For meg som har vært aktiv i politikken i 13 år, føles det nok også annerledes å bli utsatt for noe slikt. Jeg har et stort apparat bak meg, og har vært gjennom mye. Selv om jeg blir forbanna på nett-troll.

For unge kvinner, folk flest som opplever nettmobbing, sjikane og trusler, vil jeg oppfordre alle til å melde ifra til politiet. Det er på tide at politiet prioriterer å ta tak i slike saker. Flere som sjikanerer tenker nok ikke helt over hva de skriver. Når de blir oppringt av politiet blir de sjokkerte over hvordan de har blitt oppfattet. Men nettet er ingen frisone til å spy av seg meninger, men aldri ville sagt til vedkommende ansikt til ansikt. At du sitter hjemme i stua, gir deg ingen rett til å ville skyte noen på nettet.

Mange burde ta en rund med seg selv, og også støtte opp om andre som blir utsatt for sjikane på sosiale medier. Skriv i kommentarfeltet selv, «Hei, ikke mobb kameraten min!».

 

Aina Stenersen,

Leder i Oslo FrP