barn

Privatlivets fred

Av: Elisabeth Gording Stang, Høgskolen i Oslo og Akershus

Både Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel9 og 16 beskytter barn og foreldre mot urettmessige og uforholdsmessige inngrep i familie- og privatlivet fra myndighetenes side. Men hva med oss som privatpersoner? Når kan, bør eller skal vi intervenere i andre foreldres utøvelse av omsorgen for sine barn? Avvergeplikten etter straffeloven § 196 gir oss noen svar. Vi har alle en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. Det er til og med straffbart å la være. Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Foto: Dan Petter Neegaard (aftenposten).

Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Det var en av disse kalde, klare vinterdagene. Isen lå blank og fin på banen, og det yret av barn og voksne i lek på skøyter. Jeg var også der, og øvde meg på noen klossete piruetter på mine 25 år gamle uslipte danseskøyter, og prøvde innimellom å spille litt bandy med min sønn. Da så jeg henne. En liten jente i bobledress sto og gråt nederst i det ene hjørnet av banen, men på den andre siden av gjerdet, der det var en måkt kunstgressbane.  Hun sto og holdt seg i gjerdenettingen. Jeg tenkte: Det kommer vel snart en voksen. Hun er sikkert her med foreldrene. De kommer sikkert når de ser at hun står der og gråter! Minuttene gikk, og jenta gråt en sår, og litt oppgitt gråt. Da la jeg merke til at det også sto en litt større gutt noen meter unna henne. Han sto og så tomt utover banen. Kjente de hverandre? Jeg gikk rundt litt til, prøvde å spille bandy med sønnen min, men klarte ikke å konsentrere meg. Hvor var foreldrene? Jeg bestemte meg for å gå bort til henne nå. Jeg sa: Hei! Har det skjedd noe? Hun svarte ikke. Jeg spurte: Er du her alene? Eller er du med noen voksne? Da kom gutten bort. Han forklarte at jo, moren var ute på banen. Han måtte være broren. Jeg skjønte ingenting. Han sa at han var blitt bedt om å passe på at jenta holdt seg der, på feil side av gjerdet. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli sint. Samtidig kom det krypende et ubehag. Nå var det ingen vei tilbake for meg. Jeg ba ham peke ut moren. Jeg glemte helt min egen sønn nå. Jeg raste i stor fart bort til moren og ropte: Hei! Er du klar over at du har en liten jente som står nede i hjørnet av banen og gråter? Jeg var opprørt. Hun ble rasende: Skjønner du hvordan det er å være alene med fem barn? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg sa: Hun kan uansett ikke stå der! Jeg ble skjelven nå. Av sinne, men også av en slags frykt. Hun hadde det sikkert vanskelig. Hvis hun var alene med fem barn, så var det jo beundringsverdig at hun tok med hele gjengen på skøyter? Lett for meg å bli indignert? Har en mann som stiller opp 110 % for gutta. Jeg kunne koste på meg å bli indignert over hvordan andre behandlet ungene sine. Hvem var jeg? Kastet jeg stein i glasshus? Var jeg helt overfokusert på omsorgssvikt siden jeg jobbet med barnevern? Jeg ble forvirret. Var dette feil? Gikk jeg over streken? Hvilken strek? Hadde jeg rett til å mene noe om hvordan hun håndterte ulike situasjoner med sine fem barn alene? Jenta hadde kanskje vært vanskelig. Slått seg vrang. Moren skulle også ta seg av de andre. Så hadde det blitt en ’timeout’? Min sønn hadde nå sett opptrinnet, og sto litt unna og observerte det hele, litt forundret.

Jeg gikk bort fra moren, jeg trengte å gå noen runder alene nå! Nå hadde jeg i hvert fall gitt beskjed.  Nå fikk hun gjøre som hun ville. Jeg fortsatte å leke med sønnen min. Jeg så at moren gikk ned til hjørnet av banen, og løslot de to barna som var fanget bak gjerdet. De var ikke fysisk innestengt, de kunne bare gått ut igjen på isen. Hvorfor gjorde de ikke det? De sto som låst fast der, liksom hjelpeløse begge to.

Jeg så at alle fem barna nå var ute på isen og hadde det tilsynelatende greit. Jenta hadde for lengst sluttet å gråte. Jeg og min sønn skulle avslutte, og gikk av banen. Jeg satte meg i snøkanten og begynte å snøre opp skøytene. Da så jeg at den lille jenta kom i full fart med kurs rett mot meg. Hun kom helt bort til meg og satte seg i fanget mitt! Uten et ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa: Hei! Hva heter du? Og vi startet en liten samtale. Inni meg tenkte jeg: Hjelp. Tenk om hun ikke vil hjem! Da moren så oss sitte der, kom hun bort, og min sønn kom og satte seg ved siden av meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Jeg kjente på den skammen som moren må ha kjent. Her satt jeg med en fremmed jente på fanget, datteren hennes. Jenta enset ikke moren da hun kom bort og begynte å snakke til henne. Moren var som luft for henne. Jeg spurte hvor gammel jenta var, og vi fant ut at både hun og min sønn skulle begynne på skolen til høsten. Jeg snakket om at det ble spennende. Jeg lurte på om hun gledet seg. Jeg kommenterte ikke situasjonen på skøytebanen overfor moren. Det var ikke nødvendig. Jentas markering var så tydelig. Jeg gikk hjem sammen med sønnen min, fortsatt litt skjelven, men ikke lenger i tvil om at det var riktig at jeg blandet meg.

........................

Elisabeth Gording Stang

 

 

 

Har en drøm

Drømmer er drivkraften. Det er når du mister drømmene dine og lar andre ta definisjonsmakta over deg at livet blir vondt. Da kræsjlander du i et mareritt som vil blåse ut livslyset ditt. Du må finne din drøm og den må være virkelig for deg uansett hva andre måtte mene.

I Mandal finnes det en danseskole med rom for drømmer. De drømmene handler om mye mer en prinsessa som finner sin prins. De handler om å finne sin egen vei, om å våge og om å reise seg på ny. Livet er ingen enkel affære. Det er rett og slett ikke for amatører. Men det starter med en drøm. Et håp om noe annet eller noe bedre, kanskje. Noe du vil utrette, noe du vil si, noe du vil skape, noe du vil oppleve.

Studio E sin juleforestilling i år handlet om drømmer. Drømmer som gav håp, som gikk i knas og som fant nye former.

Dansemamma Elisabeth tar oss med på en reise gjennom livet. Gjennom elevens dans, sang og tekster forteller hun oss hvordan drømmene kan forme oss og prege oss. Også andres drømmer for oss kan lede oss inn i ulike spor, både gode og dårlige.

Elevene til Elisabeth er nesten alle jenter. Jenter preges av omgivelsens stereotype forventninger til dem. Det handler om kjønnsroller og det handler om at livet kun er komplett med mann og barn og det handler om utdanning og karriere. Elisabeth fanger alt dette i forestillingen sin. Det er en fantastisk dans i forestillingen hvor jentene formidler hvordan jenter hele tiden blir oppfordret til å drømme stort om fremtiden sin, men likevel hele tiden blir holdt tilbake. Hvordan de selv krydrer opplevelsen med forestillinger om at det er fordi de ikke er gode nok. På slutten av dansen tar jentene på seg hvert sitt banner med « god nok». Det kan ikke sies tydeligere. Jeg tror verden ville vært noe helt annet om jenter hver dag bestemte seg for det. God nok.

De siste årene har undersøkelser vist at andelen ungdommer med psykiske vansker er kraftig økende. Årsaken til denne tendensen forklares blant annet med at det er et enormt forventing- og prestasjonspress rettet mot ungdom. Ikke bare skal de være supersmarte, de skal se perfekte ut og de skal være sosialt flinke. De skal mestre alt på usedvanlig smertefritt vis.  Derfor er ungdom flinkere en før med skolearbeidet sitt, de ruser seg mindre og de har mindre konflikter med foreldrene.  Men de er lei seg. De er skrekkelig lei seg og ofte skrekkelig misfornøyd med seg selv.

Det er nesten så det gjør fysisk vondt å sitte i den mørke salen og lytte til de unges drømmer. Om at ingen dømmer deg hvis du gjør noe feil, eller ingen ler av deg om du sier noe dumt, at du blir godtatt for den du er. De spede jentestemmene som forteller at drømmer er langt dypere og viktigere en disneydrømmer på tegnefilm. Det handler om noe så livsviktig som å tro på seg selv.

Når skapte vi en verden som gjør at unger trenger slike drømmer?

Vi trenger å skape en verden der vi gir ungene våre lov til å drømme fritt og uavhengig av fordommer. Drømmer som ikke kun er til for å tilfredsstille andre. Drømmer som gir oss mot til å tro på oss selv.

Elisabeth har lært meg at dans ikke bare er dans, det er å formidle livet. Studio E sine elever får rom til å strekke seg lenger, våger mer og tro mer.  Det finnes uendelig mange juleavslutninger, de fleste ligger det mange timers øvelse bak. De færreste vises frem i byens storstue med tilhørende lyd, lyd og magiske kulisser. Men nettopp gjennom å lage en svært profesjonell forestilling formidler hun til elevene sine; «det er bare å drømme stort, dere er gode nok!» Her får jenter lov til å mestre å vise hva at de kan. Når over 300 jenter står på scenen og stråler av selvtillit og glede. Ja da har du virkeliggjort drømmer, Elisabeth.  Du har virkelig gitt rom for drømmer som kan videreutvikle seg og bli mer. Drømmer om at du kan bli hva enn du setter deg mål om.

Jeg drømmer også. Om at danseskolen i Mandal aldri slutter å drømme om å lage flotte juleforestillinger hvor de viser frem elevenes fantastiske talent. Jeg drømmer om at danseskolen må forbli stedet hvor unge tør å være seg selv, oppleve at de er gode nok og derfra tørre å drømme om å erobre verden!

Drøm videre, drøm mer!

Anne & Hanne