barn og unge

Privatlivets fred

Av: Elisabeth Gording Stang, Høgskolen i Oslo og Akershus

Både Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel9 og 16 beskytter barn og foreldre mot urettmessige og uforholdsmessige inngrep i familie- og privatlivet fra myndighetenes side. Men hva med oss som privatpersoner? Når kan, bør eller skal vi intervenere i andre foreldres utøvelse av omsorgen for sine barn? Avvergeplikten etter straffeloven § 196 gir oss noen svar. Vi har alle en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. Det er til og med straffbart å la være. Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Foto: Dan Petter Neegaard (aftenposten).

Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Det var en av disse kalde, klare vinterdagene. Isen lå blank og fin på banen, og det yret av barn og voksne i lek på skøyter. Jeg var også der, og øvde meg på noen klossete piruetter på mine 25 år gamle uslipte danseskøyter, og prøvde innimellom å spille litt bandy med min sønn. Da så jeg henne. En liten jente i bobledress sto og gråt nederst i det ene hjørnet av banen, men på den andre siden av gjerdet, der det var en måkt kunstgressbane.  Hun sto og holdt seg i gjerdenettingen. Jeg tenkte: Det kommer vel snart en voksen. Hun er sikkert her med foreldrene. De kommer sikkert når de ser at hun står der og gråter! Minuttene gikk, og jenta gråt en sår, og litt oppgitt gråt. Da la jeg merke til at det også sto en litt større gutt noen meter unna henne. Han sto og så tomt utover banen. Kjente de hverandre? Jeg gikk rundt litt til, prøvde å spille bandy med sønnen min, men klarte ikke å konsentrere meg. Hvor var foreldrene? Jeg bestemte meg for å gå bort til henne nå. Jeg sa: Hei! Har det skjedd noe? Hun svarte ikke. Jeg spurte: Er du her alene? Eller er du med noen voksne? Da kom gutten bort. Han forklarte at jo, moren var ute på banen. Han måtte være broren. Jeg skjønte ingenting. Han sa at han var blitt bedt om å passe på at jenta holdt seg der, på feil side av gjerdet. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli sint. Samtidig kom det krypende et ubehag. Nå var det ingen vei tilbake for meg. Jeg ba ham peke ut moren. Jeg glemte helt min egen sønn nå. Jeg raste i stor fart bort til moren og ropte: Hei! Er du klar over at du har en liten jente som står nede i hjørnet av banen og gråter? Jeg var opprørt. Hun ble rasende: Skjønner du hvordan det er å være alene med fem barn? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg sa: Hun kan uansett ikke stå der! Jeg ble skjelven nå. Av sinne, men også av en slags frykt. Hun hadde det sikkert vanskelig. Hvis hun var alene med fem barn, så var det jo beundringsverdig at hun tok med hele gjengen på skøyter? Lett for meg å bli indignert? Har en mann som stiller opp 110 % for gutta. Jeg kunne koste på meg å bli indignert over hvordan andre behandlet ungene sine. Hvem var jeg? Kastet jeg stein i glasshus? Var jeg helt overfokusert på omsorgssvikt siden jeg jobbet med barnevern? Jeg ble forvirret. Var dette feil? Gikk jeg over streken? Hvilken strek? Hadde jeg rett til å mene noe om hvordan hun håndterte ulike situasjoner med sine fem barn alene? Jenta hadde kanskje vært vanskelig. Slått seg vrang. Moren skulle også ta seg av de andre. Så hadde det blitt en ’timeout’? Min sønn hadde nå sett opptrinnet, og sto litt unna og observerte det hele, litt forundret.

Jeg gikk bort fra moren, jeg trengte å gå noen runder alene nå! Nå hadde jeg i hvert fall gitt beskjed.  Nå fikk hun gjøre som hun ville. Jeg fortsatte å leke med sønnen min. Jeg så at moren gikk ned til hjørnet av banen, og løslot de to barna som var fanget bak gjerdet. De var ikke fysisk innestengt, de kunne bare gått ut igjen på isen. Hvorfor gjorde de ikke det? De sto som låst fast der, liksom hjelpeløse begge to.

Jeg så at alle fem barna nå var ute på isen og hadde det tilsynelatende greit. Jenta hadde for lengst sluttet å gråte. Jeg og min sønn skulle avslutte, og gikk av banen. Jeg satte meg i snøkanten og begynte å snøre opp skøytene. Da så jeg at den lille jenta kom i full fart med kurs rett mot meg. Hun kom helt bort til meg og satte seg i fanget mitt! Uten et ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa: Hei! Hva heter du? Og vi startet en liten samtale. Inni meg tenkte jeg: Hjelp. Tenk om hun ikke vil hjem! Da moren så oss sitte der, kom hun bort, og min sønn kom og satte seg ved siden av meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Jeg kjente på den skammen som moren må ha kjent. Her satt jeg med en fremmed jente på fanget, datteren hennes. Jenta enset ikke moren da hun kom bort og begynte å snakke til henne. Moren var som luft for henne. Jeg spurte hvor gammel jenta var, og vi fant ut at både hun og min sønn skulle begynne på skolen til høsten. Jeg snakket om at det ble spennende. Jeg lurte på om hun gledet seg. Jeg kommenterte ikke situasjonen på skøytebanen overfor moren. Det var ikke nødvendig. Jentas markering var så tydelig. Jeg gikk hjem sammen med sønnen min, fortsatt litt skjelven, men ikke lenger i tvil om at det var riktig at jeg blandet meg.

........................

Elisabeth Gording Stang

 

 

 

Jeg ser

Menneskets mest grunnleggende psykiske behov er å bli sett. Psykolog Trond Haukedal skriver at ” Å bli sett er at noen viser oss positiv oppmerksomhet. De smiler til oss, og de viser med ord og kroppsspråk at de liker oss og tror på oss og at de har interesse av, og fokus på, våre positive egenskaper og kvaliteter. Det er som om de, uten ord, formidler at de er med på laget vårt og vil heie på oss uansett hva som skjer. Dette er menneskets aller mest grunnleggende følelsesmessige behov.”

30. mai 2014 lanserte Blå Kors prosjektet JEG SER. Bakgrunnen for arbeidet er tall fra Folkehelseinstituttet som viser at minst 135 000 barn i Norge lider under foreldrenes drikking, rusbruk og psykiske helse. Befolkningsundersøkelse fra vinteren 2014 viser at 64% har vært bekymret for et barn, men at kun 18% av disse har gjort noe som barnet selv kan oppleve som en omsorgshandling. Og her ligger det sentrale: I et forebyggings- og generasjonsperspektiv er det avgjørende at sårbare barn får kjenne og erfare omsorg fra trygge voksne i sitt nærmiljø. En anonym bekymringsmelding alene oppleves ikke som omsorg av barnet selv. Det er viktig at omsorgen utøves i barnehøyde og direkte rettet mot barnet.

Resiliens defineres som en motstandskraft mot miljøskapte risikoopplevelser, det å komme seg etter stressfylte og voldsomme problemer eller vise et relativt godt utfall på tross av risikoerfaringer (Rutter, 2012). Resiliensforskning viser at de barna som klarer seg bra i livet, til tross for risikofaktorer ved foreldrenes omsorgsevne, ofte gjør det fordi de har blitt sett av en voksen i nærmiljøet. Ved at du plasserer deg i barnehøyde, viser omsorg for et barn og snakker med det, kan du gjøre en reell forskjell i forhold til barnets syn på verden, framtidshåp og videre valg i livet.

Målet med JEG SER er at flest mulig voksne skal få kunnskap om og bli trygge på hva de kan gjøre ved bekymring for et barn. -At flest mulig skjønner hvor viktig det er å ta seg tid til å snakke med et barn og vise gjennom ord og handling at barnet er verdt å bruke tid på. JEG SER er ikke en holdningskampanje men en handlingskampanje! Fra kartlegginger vet vi at mange voksne er usikre på hva de skal gjøre ved bekymring for et barn. Dessverre er vi altfor flinke til å lage unnskyldninger for hvorfor vi ikke skal gjøre noe for barnet. Vi har utviklet en 5-trinns veileder med konkrete tips til hva du kan si og gjøre ved bekymring for et barn. Vårt første råd er: ta magefølelsen på alvor.

”I 1-3. klasse hadde jeg ei lærerinne som spurte meg direkte om alt var greit. Jeg husker ikke hvordan jeg svarte, men bare det at hun turte, gjorde at jeg følte meg veldig sett. Etter det kunne jeg gå inn på kontoret hennes og spørre om merkelige ting, fordi jeg følte at vi hadde en slags «connection».» -Elisabeth, barn av rusmisbruker

Er du bekymret for et barn bør du gjøre noe for det, uansett! Se veilederen i sin helhet på www.jegser.no 


..................

Ellen Anker Storset og har i flere år jobbet som frilanser og prosjektleder for ulike frivillige organisasjoner. Nå er hun prosjektleder for Blå Kors- kampanjen  JEG SER. Hun er er takknemlig for å ha en jobb hvor det hun gjør kan føre til at nye barn blir sett og ivaretatt av trygge voksne i sine nærmiljø.

"Jeg har hørt mange  historier  fra barna selv som gjør at jeg har skjønt at vi som voksne virkelig gjør en forskjell ved å ta vår bekymring på alvor". Ellen Anker Storset 

Slipp ungene til på kjøkkenet

KathrineKleveland_August2012_LettVår neste gjesteblogger er Kathrine Kleveland. Hun er bonde og grafisk designer fra Holmestrand. Det siste året har det blitt mer og mer politikk, hun er når fylkesleder i Vestfold Senterparti og sitter i Senterpartiets sentralstyre.
Leder også Stfitelsen Skolematens Venner.

Opptatt av forbruker- og matpolitikk, likestilling, oppvekstvilkår, miljø og mye mer. Blir ofte karakterisert som engasjert, sprudlende, fargerik og en smule utålmodig. De siste 6 årene har hun vært leder i Norges Bygdekvinnelag noe hun har stortrivdes med. I juni 2014 gikk hun av som leder av Norges Bygdekvinnelag. Villroser vil takke for den gode innsatsen hun har gjort som leder.

Kathrine elsker å veve filleryer og bake flatbrø

God lesing!

Slipp ungene til på kjøkkenet

59% av norske foreldre sier at barna deltar lite eller ingenting i matlagingen i dag.

Like mange foreldre svarer at de oppfordrer barna til å delta i middagsforberedelsene og ¼ svarer at ungene gjerne vil delta mer enn de gjør. Men når travle hverdager innhenter disse familiene, er det de voksne som smeller sammen dagens middag i full fart.

Nordmenn har aldri basert så stor del av maten vår på hel- og halvfabrikat. I fjor kjøpte vi ferdigmat for 1,5 milliard kroner. Med en snittpris på ca. 50 kroner pr. porsjon ferdigmat vil det si at nordmenn i fjor spiste over 16 millioner porsjoner ferdigmat.

Det behøver ikke å være noe feil med næringsinnhold i denne maten, men det er lov til å være kritisk når vi vet at mange barn får bestemme menyen, og at barnas favoritter ofte er pølser, pizza, pasta og pannekaker. En ting som er helt sikkert er at den håndbårne kunnskapen forsvinner i rasende fart når stadig mer av maten vår er ferdigmat. Norges Bygdekvinnelag er oppriktig bekymret for hva dette gjør med grunnleggende kunnskapen om matlaging og kosthold!

Mat er nøkkelen til folkehelsen, og alle er enige om at det er bedre å forebygge enn å reparere. Hvilke verktøy skal disse familiene bruke for å få sunne matvaner? Ernæringsrådene peker på mer frukt, grønt og fisk, mindre sukker og salt. Hvordan få det til i praksis?

Faget Mat og Helse er viktig, og gode lærere gjør sitt, men det er ikke nok om ungene ikke får prøve seg hjemme. Og for travle foreldre som sliter med selv å finne tid til matlaging hjelper det lite at vi aldri har hatt så mange TV-program om mat, så mange matblogger eller har bokhylla full av innholdsmettede kokebøker. Jeg savner snart 90-årige Ingerid Espelid Hovig på skjermen. Med sine hverdagslige grovbrød, fiskeretter og persilledusker lærte hun bort praktisk og sunn hverdagskost.

En av dagens TV-kjendiser, Jamie Oliver, som blant annet har tatt kraftig tak i skolemåltidene ungene får servert i England, har etablert Food Revolution. Målet hans er å få ungene interesserte i mat og øke kunnskapen om mat. Årets aksjon handlet om å lage mer mat fra bunnen av, og dette var som musikk i våre ører. Kunnskapen om å lage mat fra bunnen er basiskunnskap, men noen må lære ungene det. Norges Bygdekvinnelag har tatt dette på alvor og arrangerer i år minst 200 matkurs over hele landet gjennom prosjektet Aksjon sunn matglede. På kursene melder barn i alderen 8-14 år seg på sammen med hver sin voksenperson. At voksne og barn er sammen på kurs, håper vi skal bidra til at det blir lettere å ta med seg denne lærdommen inn i hverdagen. Kursene er praktiske verktøy for å få sunne matvaner. Oppskriftene er gjennomtenkt med tanke på både matglede, helse og mange er raske og enkle å lage. Kursene virker, vi får det til! Blide unger overrasker foreldrene med å velge den fargerike grønnkålsuppa eller den dyprøde rødbetsuppa og spiser i vei, på tross av at de samme foreldrene har sagt at deres barn kommer i alle fall ikke til å smake på rødbet eller grønnkål.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at vi har kalt prosjektet Aksjon sunn matglede. Vi blir glade av å gjøre ting vi liker. Kroppen trenger mat 3-4 ganger hver dag. Kunnskap om å lage sin egen mat er nemlig en av de viktigste kunnskapene vi kan gi neste generasjon.

Sitat: Kunnskapen om å lage mat fra bunnen er basiskunnskap, men noen må lære ungene det.