villroser

Privatlivets fred

Av: Elisabeth Gording Stang, Høgskolen i Oslo og Akershus

Både Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel9 og 16 beskytter barn og foreldre mot urettmessige og uforholdsmessige inngrep i familie- og privatlivet fra myndighetenes side. Men hva med oss som privatpersoner? Når kan, bør eller skal vi intervenere i andre foreldres utøvelse av omsorgen for sine barn? Avvergeplikten etter straffeloven § 196 gir oss noen svar. Vi har alle en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. Det er til og med straffbart å la være. Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Foto: Dan Petter Neegaard (aftenposten).

Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Det var en av disse kalde, klare vinterdagene. Isen lå blank og fin på banen, og det yret av barn og voksne i lek på skøyter. Jeg var også der, og øvde meg på noen klossete piruetter på mine 25 år gamle uslipte danseskøyter, og prøvde innimellom å spille litt bandy med min sønn. Da så jeg henne. En liten jente i bobledress sto og gråt nederst i det ene hjørnet av banen, men på den andre siden av gjerdet, der det var en måkt kunstgressbane.  Hun sto og holdt seg i gjerdenettingen. Jeg tenkte: Det kommer vel snart en voksen. Hun er sikkert her med foreldrene. De kommer sikkert når de ser at hun står der og gråter! Minuttene gikk, og jenta gråt en sår, og litt oppgitt gråt. Da la jeg merke til at det også sto en litt større gutt noen meter unna henne. Han sto og så tomt utover banen. Kjente de hverandre? Jeg gikk rundt litt til, prøvde å spille bandy med sønnen min, men klarte ikke å konsentrere meg. Hvor var foreldrene? Jeg bestemte meg for å gå bort til henne nå. Jeg sa: Hei! Har det skjedd noe? Hun svarte ikke. Jeg spurte: Er du her alene? Eller er du med noen voksne? Da kom gutten bort. Han forklarte at jo, moren var ute på banen. Han måtte være broren. Jeg skjønte ingenting. Han sa at han var blitt bedt om å passe på at jenta holdt seg der, på feil side av gjerdet. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli sint. Samtidig kom det krypende et ubehag. Nå var det ingen vei tilbake for meg. Jeg ba ham peke ut moren. Jeg glemte helt min egen sønn nå. Jeg raste i stor fart bort til moren og ropte: Hei! Er du klar over at du har en liten jente som står nede i hjørnet av banen og gråter? Jeg var opprørt. Hun ble rasende: Skjønner du hvordan det er å være alene med fem barn? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg sa: Hun kan uansett ikke stå der! Jeg ble skjelven nå. Av sinne, men også av en slags frykt. Hun hadde det sikkert vanskelig. Hvis hun var alene med fem barn, så var det jo beundringsverdig at hun tok med hele gjengen på skøyter? Lett for meg å bli indignert? Har en mann som stiller opp 110 % for gutta. Jeg kunne koste på meg å bli indignert over hvordan andre behandlet ungene sine. Hvem var jeg? Kastet jeg stein i glasshus? Var jeg helt overfokusert på omsorgssvikt siden jeg jobbet med barnevern? Jeg ble forvirret. Var dette feil? Gikk jeg over streken? Hvilken strek? Hadde jeg rett til å mene noe om hvordan hun håndterte ulike situasjoner med sine fem barn alene? Jenta hadde kanskje vært vanskelig. Slått seg vrang. Moren skulle også ta seg av de andre. Så hadde det blitt en ’timeout’? Min sønn hadde nå sett opptrinnet, og sto litt unna og observerte det hele, litt forundret.

Jeg gikk bort fra moren, jeg trengte å gå noen runder alene nå! Nå hadde jeg i hvert fall gitt beskjed.  Nå fikk hun gjøre som hun ville. Jeg fortsatte å leke med sønnen min. Jeg så at moren gikk ned til hjørnet av banen, og løslot de to barna som var fanget bak gjerdet. De var ikke fysisk innestengt, de kunne bare gått ut igjen på isen. Hvorfor gjorde de ikke det? De sto som låst fast der, liksom hjelpeløse begge to.

Jeg så at alle fem barna nå var ute på isen og hadde det tilsynelatende greit. Jenta hadde for lengst sluttet å gråte. Jeg og min sønn skulle avslutte, og gikk av banen. Jeg satte meg i snøkanten og begynte å snøre opp skøytene. Da så jeg at den lille jenta kom i full fart med kurs rett mot meg. Hun kom helt bort til meg og satte seg i fanget mitt! Uten et ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa: Hei! Hva heter du? Og vi startet en liten samtale. Inni meg tenkte jeg: Hjelp. Tenk om hun ikke vil hjem! Da moren så oss sitte der, kom hun bort, og min sønn kom og satte seg ved siden av meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Jeg kjente på den skammen som moren må ha kjent. Her satt jeg med en fremmed jente på fanget, datteren hennes. Jenta enset ikke moren da hun kom bort og begynte å snakke til henne. Moren var som luft for henne. Jeg spurte hvor gammel jenta var, og vi fant ut at både hun og min sønn skulle begynne på skolen til høsten. Jeg snakket om at det ble spennende. Jeg lurte på om hun gledet seg. Jeg kommenterte ikke situasjonen på skøytebanen overfor moren. Det var ikke nødvendig. Jentas markering var så tydelig. Jeg gikk hjem sammen med sønnen min, fortsatt litt skjelven, men ikke lenger i tvil om at det var riktig at jeg blandet meg.

........................

Elisabeth Gording Stang

 

 

 

Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler


Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler

De senere år har det vært noen store, alvorlige mobbesaker i Norge. Jeg har sett på totalt 18 saker og snakket med ofrenes foreldre over en periode på 2 år. Det er ikke alle av disse sakene, som når fra blokken min og ut i media. Men ser en på de sakene som blir offentlig kjent har de en del fellestrekk, som er;

Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.
  • Mobbesaken har gått over lengre tid

  • Det har vært varslet, ofte til flere instanser

  • Skolen har fattet enkeltvedtak, som ikke er fulgt opp, eller oppfølgingen av vedtaket/vedtakene har vært mangelfull

  • Skoleledelse og kommune kjemper imot mobbeofrets fremstilling av saken og forløpet, for eksempel med bruk av vendinger som “kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken”

  • Det er sett eksempler på saker, der kommunen/skolen er har fått en dom imot seg, men likevel ikke får til å rette opp på de alvorlige forhold i elevens psykososiale miljø, som ligger til grunn

  • Foreldre til mobbeofre sliter ofte like mye som ofret (sekundært traumatisert)

  • Foreldre opplever at skole/kommune motarbeider dem gjennom strukturer, regler for samarbeide eller gjennom å nekte enkelte foreldre å delta i møter ellernekter dem å varsle skole om nye hendelser i saken

     

    Ofte opplever mobbeofret å bli utestengt fra flere sosiale arenaer på en gang. Mobbingen “sprer” seg og foregår på flere arenaer, ofte fulgt opp med digital mobbing gjennom Facebook og andre sosiale medier.

     

    Foreldre isoleres

    Foreldre opplever å bli isolert på jobb, i de verste tilfellene blir de helt eller delvist sykmeldt, for en kortere eller lengre periode. Det er i sjeldnere tilfeller blitt rapportert at foreldre måtte slutte i jobben, fordi foreldrene sitt psykososiale arbeidsmiljø påvirkes av en langvarig mobbesak mot skoler og skoleeiere.

     

    Stigmatiseres umiddelbart etter varsling

    Familier, der et eller flere barn utsettes for mobbing, opplever at sosiale relasjoner blir skadelidende og etterhvert opphører. Noen, spesielt i mindre samfunn, melder at de opplever seg stigmatisert, at sambygdinger slutter å hilse på dem, at de ikke blir invitert med på tilstelninger og sosiale arrangement - og de opplever at dette skjer umiddelbart etter at de har varslet om mobbing av barnet eller umiddelbart etter politiet har åpnet etterforskning.

     

    Stenger skole-hjem samarbeidet

    I saker, der kommuner er domfelt på grunn av mobbing, kan det se ut som at det er et mønster som går igjen i de ansvarlige ledernes atferd. I to saker (i to forskjellige kommuner) er barnas talspersoner, foreldrene, blitt nektet kontakt med skolen. Slik stenger skoleeier for skole-hjem samarbeidet, eller definerer vanskelige regler for samarbeidet i en svært kritisk situasjon med fare for barnets liv og helse. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å få kommunen til å registrere nye hendelser med mobbing av deres barn, og vanskeliggjør eller umuliggjør samarbeid og tilrettelegging for å bedre barnets psykososiale miljø.

     

    Utnytter strukturer for å standse foreldre

    Det finnes antydning av at enkelte toppledere i skole og kommune utnytter de strukturene i kommunen, som skal medvirke til å beskytte innbyggerne, i etterkant av en mobbedom. I stedet for å bygge et samarbeid skjer det at en begrenser foreldrenes muligheter for å leve opp til sitt ansvar for barnet. Det er en bekymrende atferd, hvis det er tilfelle at dømte kommuner er mer opptatt av å sette i verk effektive tiltak for å standse foreldrene i å framføre sine bekymringer, enn av å ta grep om årsaken til bekymringer rundt en mobbesituasjon, som allerede er dokumentert gjennom for eksempel en dom.   

    Hvordan argumenterer kommunene i mobbesaker?

    Etter en gjennomgang av brev mellom foreldre til mobbeofre og skoleeier (kommuner) i fem ulike mobbesaker viser det seg et mønster i de fem sakene også hva angår argumenter som brukes av kommunen i slike saker. Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.

    Det er tre ting, vi kan si sikkert som er galt med det argumentet: 1) Ledelsen er ikke barnet - det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 2) Ledelsen er ikke i skolegården sammen med barna, de sitter på et kontor på et Rådhus i et annet bygg, det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 3) Det er uten betydning for barn og foreldre som opplever mobbing, om ledelsen kjenner seg igjen i kritikken - det eneste som har betydning er om ledelsen gjør noe for å stanse mobbingen.

     

    Skylder på mobbeofret (“victim blaming”)

    I tillegg til å snu synsvinkelen fra mobbeofferet til kommunen og kommunens syn på saken, snur ofte også lokalsamfunnet seg mot ofret og det observeres et skifte i perspektivet, som forflytter seg fra i begynnelsen å se saken fra offerets synsvinkel til, når dette oppleves som vanskelig, å heller se saken fra kommunen og mobbers perspektiv. Rammede familier opplever å få skyld for å opptre urimelig, være vanskelige og “rare” personer som tåler lite. På grunn av stigmaet knyttet til ofret og offerets kostbare kamp mot mobbesituasjonen opplever lokalsamfunnet seg selv som skadelidende. Å skylde på ofret er en vanlig mekanisme i mindre samfunn, spesielt om noe virker uforklarlig, uforståelig eller uoverskuelig.

     

    Informasjon holdes ute av saken

    I enkelte tilfeller rapporterer foreldre at informasjon i saken bare deles blant toppledere og at pålegg og analyser fra andre myndigheter uten for kommunen, for eksempel holdes unna skolens ansatte eller helt eller delvis mangler i elevmappen. Dermed blir det lettere å få foreldre til å se ut som “kravstore” når de forventer at skolen skal gjennomføre foreslåtte tiltak eller bruke metoder som er brakt i spill av myndigheter som står over kommunen. Så lenge Fylkesmannen ikke har mulighet for å sanksjonere, vil kommuner sannsynligvis fortsette med denne framgangsmåten. 

     

    Valgfritt for mobbere

    I fire av de fem sakene er tiltak som beskrives i enkeltvedtak og tiltak som iverksettes etter møter med foreldre, Fylkesmann eller andre, ikke fulgt opp eller kun delvis og utilstrekkelig fulgt opp. Tiltak som foreslås av foreldre iverksettes ikke, eller iverksettes flere år etter første varsel om at noe er galt. Enkle tiltak som retter seg mot mobberen iverksettes ikke og foreldre til mobbere involveres alt for sent og utilstrekkelig - og det er valgfritt for dem om de ønsker å samarbeide om å skape et bedre psykososialt miljø. Det er valgfritt for mobbere og mobberes foreldre selv om mobbere når de blir voksne er underlagt arbeidsmiljølovens paragraf 5, der det påpekes at alle arbeidstakere har plikt til å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Kan hende det ikke er valgfritt etter lovens bokstav, men for mobbere i norske skoler er det praksis å la mobber og mobbers foreldre få velge bort å løse situasjonen til fordel for heller å fortsette mobbingen.

Christina Elvan Birkemose er 36 år og er journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun er kjent for åpenhet om og for barn som som er pårørende. Christina har researchet på mobbesaker i Norge siden 2013.

 

De deilige puppene dine

Av: Villroser, Anne & Hanne

Kjære menn.

I den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt holdninger til kvinner og kvinnesyn. Jeg kan ikke annet enn å fundere på hvilke holdninger noen av dere menn har, som gjør at dere tror at vi kvinner sitter å venter på bilder av kjønnsorganene deres og andre yppige invitasjoner. At vi faktisk synes det opphissende med seksualiserte og kleine meldinger? Det opplagte spørsmålet er hva er som får menn til å tro at vi ønsker oss detaljerte beskrivelser om at de skal knulle oss hardt og lenge helt uoppfordret?

Samtidig våkner feministen i meg. For hva er det som får menn til å se på meg som en vandrende latexcatwoman? Ja, jeg har tre katter. Men gjør det meg til en latexcatwoman?

Jeg sitter hjemme en kveld, og plutselig plinger det i telefonen. Det begynner så fint med ”Hei, hvordan går det?” fra en mann som jeg ikke kan påstå at jeg kjenner annet enn at vi er på hils. Plutselig sendes det et bilde. Et bilde av en catwoman i latex med pisk… Ikke helt min stil, men dog. ”Bare se for deg at du har på deg dette på bakerste rad på årsmøte”. Først begynner jeg å le høyt og oppgitt over mangel på fantasi. Med mine ekstra kilo, manglende syltynne kropp, så ser jeg for meg årets parodi med at jeg skal trøkke med inn i denne trange latexdrakta. Det vil være alt annet enn vakkert og sexy. Samtidig våkner feministen i meg. For hva er det som får menn til å se på meg som en vandrende latexcatwoman? Ja, jeg har tre katter. Men gjør det meg til en latexcatwoman? Og hva faen er som det får en mann til å tro at jeg ville gått med dette på et møte? Sånn dønn seriøst!

Kjære menn, jeg vet at dere har en fascinasjon for pupper. Kvinnelige pupper er vakkert. Men det gir dere fortsatt ingen grunn til å sende meg melding og spør hvordan mine pupper har det, når du knapt nok kjenner meg. Har mine pupper bedt deg om å gjøre det? Så når du spør om jeg fremdeles har så flotte og store pupper? Hva skal jeg liksom svare da? Når du uten å ha sett mine pupper, sier at du virkelig liker puppene mine.. Hvordan skal jeg liksom tolke det?

Og til dere menn som er gift. Det er verken greit eller sexy og langt ifra opphissende at dere tar dere friheter til å sende meg og mine venninner meldinger om at vi må komme hjem til deg, mens kona er på jobb. Det er ikke annet latterlig og kleint. Og respektløst ovenfor din kone. Og kjære gifte menn. Ikke gjør den tabben at du sender samme tilbud til to venninner på samme kveld. For jeg kan si dere en hemmelighet. Vi kvinner, vi snakker sammen og vet dere hva – vi ler høyt av dere.

Så til dere ungkarer i slutten av 30 årene. Jeg forstår at singellivet er hardt og til tider kan være ensformig. Jeg kan fortelle dere en hemmelighet. Hvis du virkelig ønsker deg kjæreste eller en partner for livet, så vil jeg anbefale dere en annen fremgangsmåte enn å sende sexmeldinger. Et eksempel er ”Du skulle bare visst… Hadde jeg hatt deg her nå så skulle jeg ha hatt knullet deg fra sans og samling…" eller ”Jeg vil våkne opp med tanken om at jeg stikker deg grundig og dypt”. Sorry gutter, det er faktisk kleint og viser holdninger og et kvinnesyn jeg ikke kan akseptere. Hva med å heller spørre om vi kan ta en kopp kaffe som i gamle dager? Det enkle er ofte det beste.

Når jeg sitter hjemme under teppet med ullsokkene og drikker en varm kopp te, mens jeg ser en film før jeg skal legge meg, så blir det ikke greit å få en melding tikkende inn med ”Så lenge det gjelder deg, så blir det ei grundig runde med dyp knulling”. Jeg beklager, men jeg har ikke bedt om slike meldinger og jeg er faktisk ikke i slikt humør eller ser humoren i det. Jeg blir trist over at dere har et slikt syn på oss kvinner.

Jeg vil minne dere menn, om å lese de norske flaggreglene grundig. Hovedregelen er at flagget skal heises ved soloppgang og fires ved solnedgang.

Kjære menn. Jeg forstår at mange av dere er stolte av deres junior. Og den stoltheten er sikkert til tider svært vanskelig å ha for seg selv. Det betyr ikke at hele omverden deler den samme iveren og stoltheten etter å se din penis. Det er så turnoff som det kan bli når en sender melding og spør ”hvordan går det?” og svaret en får tilbake er et bilde av en penis. Jeg vil minne dere menn, om å lese de norske flaggreglene grundig. Hovedregelen er at flagget skal heises ved soloppgang og fires ved solnedgang. Her er noen viktige flaggregler:

• Man skal behandle et flagg med respekt

• Et flagg skal aldri berøre bakken

• Flaggets lengde skal være 1/3 av lengden på flaggsateng når flaggstang står på bakke.

• Et ødelagt eller slitt flagg skal enten brennes eller sprettes opp slik at fargene skilles fra hverandre.

Så til dere eldre menn i 60 årene som har glemt å se dere selv i speilet de siste 15 årene. Nei, jeg vil fortsatt ikke ha deg, og nei betyr fortsatt nei. Det er bare klein når det sendes kjærlighetserklæringer i dyp whiskeyrus. Et smil betyr ikke ”åhhh, du er så deilig og jeg vil egentlig bare smelle deg hardt opp etter veggen”

Så kjære menn. De ekte mannfolka er de som sender over filmsnutter som Tea Consent ”, som respekterer oss og som ikke ser på som vandrende sexkaniner som er klar for lang og hard knulling fra dere i det hele tatt har møtt oss. Vi vil ha flere menn med et kvinnesyn som viser respekt og skaper trygghet. De modige mennene som tørr å si at de er for likestilling.  

Vi vet at dere finnes.

Anne & Hanne

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt?

Av: Agnete Kjellin

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt? En voksen dames refleksjoner

Min barndoms jul hadde praktiske forventninger. Likevel var det spennende med de årlige tøffelgavene og de fravokste støvlettene som ble erstattet med nye. Men innimellom lå det pakker med utspring i intense ønsker fra min side og økonomiske vurderinger fra mine foreldres.

Julen 1967 ble min livs jul. Under treet lå en konvolutt som inneholdt en reise til England. Far og mor hadde i all stilhet meldt meg på en internasjonal sommerleir for barn av rotarianere. Fire fra Norge var plukket ut og jeg var en av de heldige. Leiren skulle vare i 5 uker og det var rotaryklubber i Manchesterområdet som var arrangører. I to uker skulle jeg bo privat og tre uker skulle jeg bo på universitetet i Manchester. Reiseutgiftene bekostet foreldrene mine, oppholdet var gratis og jeg skulle holde lommepenger selv.

Som 17 åring hadde jeg besøkt Sverige «tusen» ganger og vært på klassetur til København, og det var det. Jeg hadde aldri fløyet, hadde en noe ubrukt skoleengelsk og skulle reise over helt alene.

Tiden frem til midten av juli ble arbeidsom og jeg kunne reise av sted med ca 1000 kroner i lommepenger i form av reisesjekker.

Reiseantrekket var brune sko, hvite knestrømper, brunt lin bukseskjørt, ganske kort, og hvit genser og hvit alpelue. I hendene bar jeg en hvit og en svart koffert.

Det var beskrivelsen av meg som var sendt over til hun som skulle møte meg på Gatwick. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, men hun fant meg og fulgte meg til London sentrum og toget videre til Wilmslow utenfor Manchester. På perrongen der sto Joyce og Bill med samme beskrivelse i hånden. Vi fant hverandre og likte hverandre med en gang.

Jeg hadde lovet å sende et kort hjem så raskt som mulig for å fortelle at jeg hadde kommet vel frem og hadde det bra. Det gjorde jeg.

Det jeg ikke visste var at mens jeg hadde min første fantastiske uke i England, gikk foreldrene mine hjemme og lurte, kortet var ikke kommet frem. Så ringte far. Etterpå lå jeg på sengen og gråt, mens jeg tenkte på at mens jeg hadde hatt det gøy, hadde de vært urolige.

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

La oss lage et raskt sceneskifte til 2015. Ei jente på 17 år får en Englandstur i gave. Hun takker sine foreldre og via mobilen vet alle venninner det i løpet av julekvelden. En Englandstur er ikke allverden, det meste av den har hun sett før, men hun skal reise alene. Møte mennesker hun aldri har møtt før og bo alene i nye omgivelser.

Det blir opprettet kontakt med vertsfamilien i England, foto oversendt via nett og informasjon utvekslet. Bankkortet blir fylt opp med beskjed om at det skal passes godt på, og om mulighetene for påfyll. Hun følges av mor og far til flyplassen, ønskes god tur, og lover å gi beskjed om at hun har kommet vel frem.

Det hadde ikke foreldrene behøvd å minne henne på. Den første meldingen kommer etter noen minutter

«Jeg kom gjennom sikkerhetskontrollen og sitter nå foran gaten og venter».

En time senere:

«Nå går jeg om bord»

En og en halv time senere;

«Har landet»

Med bilde på telefonene finner partene hverandre.

Ny melding:

«Alt i orden, vi fant hverandre»

En og en halv time senere:

«Sitter på toget»  (antagelig flyr hun)

To og en halv time senere:

«Er fremme, vi fant hverandre»

I sengen, før hun sovner:

«Jeg har det bra, Joyce og Bill er snille mennesker»

Etter som dagene går, tikker betryggende meldinger og bilder inn på telefoner hos alle som vil og ikke vil motta dem. 

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at ikke alt var bedre før. Jeg vet at verden har forandret seg, at farer og utfordringer har fått nye innpakninger, at barneoppdragelsen har endret form og generasjonsforskjellene er blitt mer utydelige.

Jeg er heller ikke imot moderne teknologi, synes jeg følger med så mye som jeg gidder, og det jeg ikke gidder å følge med på, henger nok sammen med det jeg ikke forstår.

Men jeg liker og fundere, og spørsmål jeg stiller meg selv er: Hva gjør all denne informasjonsflyten mellom barn og foreldre med den oppvoksende generasjon?

Overfører foreldre egen engstelse til barna sine?

Gjør det både barn og foreldre mer uselvstendige?

Lever foreldrene i større grad gjennom barna sine?

Er vi ved å innføre et rapporterings- og kontrollsamfunn?

Er selvfølgeligheter og banaliteter blitt viktig allemannseie?

 Bruken av ny teknologi i barneoppdragelsen er så ny at ingen vet effekten av den enda. Jeg vil aldri få svar på spørsmålene mine, til det er jeg for gammel. Jeg vil aldri få vite hvordan en moderne navlestreng klippes av.

Til slutt som en liten fotnote. Joyce og Bill, som var barnløse ble mine gode venner. Bill er død, men Joyce lever, er i dag 95 år gammel og kaller seg fremdeles min reservemor.

Agnete Kjellin har tidligere skrevet for Villroser. Hun har i mange år vært opptatt av kvinners plass i historien. Hun er leder av tre museer i Kristiansand. Hun har tidligere vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverksorganisasjon for yrkeskvinner

Åpent brev til statsminister Erna Solberg- om mobbing, krenkelser og vold i skolen.

Hver uke opplever mellom 40000-60000 barn og unge at de blir krenket, mobbet og eller utsatt for vold i skolen av medelever og lærere. Det har vært mye snakk om varsling i offentlig sektor i den senere tid og at man trenger et bedre vern for varslere. Nylig gikk politiets fellesorganisasjon ut og sa at de ikke anbefalte sine medlemmer å varsle om kritikkverdige forhold på sine arbeidsplasser fordi man risikerte å bli syk av det. Dette er et alvorlig signal om at noe er galt i offentlig sektor. Det at man frarådes å varsle om kritikkverdige forholder en trussel mot demokratiet og fører til at ukulturer kan vokse fritt. Det er ingen av oss tjent med.

Barna opplever at deres opplevelser blir bagatellisert og bortforklart, ansvaret for det som skjer legges på barnas skuldre, det er ikke som barnet tror, barnet misforstår og så videre.

Dette skjer også i mobbesaker over hele landet. Når foreldre og barn varsler om mobbing og andre kritikkverdige forhold i skolen blir de som oftest utsatt for knallhard justis fra barn, foreldre, ansatte i skolen, skoleledelse og kommuneledelse som ikke ønsker at de kritikkverdige forholdene skal se dagens lys. Barna opplever at deres opplevelser blir bagatellisert og bortforklart, ansvaret for det som skjer legges på barnas skuldre, det er ikke som barnet tror, barnet misforstår og så videre. Man sykeliggjør barnet og veldig ofte begynner man å diagnostisere. Skolen videresender «problemet» til familiekontoret eller BUP med merkelappen barnet har et problem, uten å nevne at dette handler om mobbing i skolen og at dette er årsaken til barnets problemer. Foreldre som ikke gir seg og krever at tiltak skal iverksettes for å stanse mobbing i skolen opplever mye av det samme. Det bortforklares og bagatelliseres over en lav sko. Når skolen velger å fokusere på barnets symptomer i stedet for årsaken til barnets problemer ligger det an til konflikt mellom hjem og skole. Hvis foreldre da ikke gir seg skjer det i dette landet på daglig basis at familier meldes til barnevernet på grunn av omsorgsituasjonen. Dette for å flytte fokus fra problemene i skolen og for å sette foreldre ut av spill. Ofte får heller ikke foreldrene varsel om at de meldes før barnevernet tar kontakt. Dette er ulovlig, men det gjøres likevel over hele landet. På denne måten klarer skoler og kommuner altfor ofte å sette familier ut av spill i mobbesaker. Det er grenser for hva disse familiene skal orke å utsette seg for, det er fulltidsjobb å ha et barn som mobbes og sliter med senskader etter mobbing. Dessuten er det feil bruk av barnevernet. Barnevernet bør ha en viktig rolle i mobbesaker, men på den andre siden av bordet. Mobbing er overgrep på lik linje med voldtekt, mishandling, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Det er mobbingen, handlingen som er problemet. Det er den som eier handlingen som eier problemet og som kan trenge hjelp fra barnevernet om ikke foreldrene evner å stanse barnets atferd. Den som mobbes har etter loven krav på å gå i fred.

Når foreldre melder disse sakene til politiet blir de altfor ofte henlagt fordi disse sakene er ressurskrevende. Selv om man kan dokumentere mobbing og vold i skolen hjelper det ikke. Ofte er det eneste som skjer at rektor og eller lærer kalles inn til avhør og så henlegges saken uten av barnet har vært til avhør i det hele tatt. Det sier alt om barns manglende rettssikkerhet i skolen. Slik kan det ikke fortsette. Det holder ikke at mobbing, krenkelser og vold i skolen er en del av opplæringsloven. Det må komme egne bestemmelser i straffeloven om disse overgrepene. Det bør også komme en egen bestemmelse i straffeloven som går på voksne som ikke griper inn i disse sakene og stopper denne formen for overgrep. Det må være straffbart også i følge straffeloven å ikke følge opp bestemmelsene i opplæringsloven.

 

Det finnes ingen steder hvor foreldre og barn kan henvende seg for å få bistand i sine mobbesaker. Hadde mobbing sortert under helsedepartementet i stedet for kunnskapsdepartementet hadde vi hatt på plass et kompetansesenter med hjelpetelefon for lenge siden. Det er min påstand. Mobbing er et betydelig helseproblem som koster samfunnet og den enkelte familie enorme summer. Jeg kan garantere at vår families økonomiske situasjon hadde sett helt annerledes ut i dag hadde vi unnsluppet dette problemet. Foreløpig skraper vi bare toppen av isfjellet her, mobbing og senskader invalidiserer hele familier og har også store menneskelige konsekvenser foruten de økonomiske.

Det som nå er viktig er å få på plass en uavhengig klageinstans med spesialkompetanse i slike saker. Vi kan ikke ha 19 ulike klageinstanser med ulik kompetanse og praksis i mobbesaker. Det er uholdbart.

Det som nå er viktig er å få på plass en uavhengig klageinstans med spesialkompetanse i slike saker. Vi kan ikke ha 19 ulike klageinstanser med ulik kompetanse og praksis i mobbesaker. Det er uholdbart. Vi må ha en klageinstans som har mandat til å bøtelegge, anmelde skoler og kommuner samt stenge skoler som er farlige for barn. Jeg kan formelig høre hylekoret av skolefolk og kommuneledelser landet rundt at dette ikke motiverer til å følge opplæringsloven. Meg bekjent er det ingen som tar til orde for at vi skal motivers for å følge straffeloven. Det skal vi heller ikke behøve når det gjelder opplæringsloven. Loven skal følges, punktum.

Etter å ha stått i denne problematikken i 13 år begynner jeg å innse at det å varsle om mobbing ofte gjør vondt verre for barnet, foreldrene og resten av familien. Omkostningene blir for store, skaden er større enn det man eventuelt oppnår. Man kjemper alene i motvind mot resten av verden og har i praksis ikke en sjanse. Barn som utsettes for denne typen overgrep får veldig fort store skader av det.  I altfor mange saker får barn tunge diagnoser allerede i barneskolen og PTSD er veldig vanlig i de sakene jeg kommer inn i.  Derfor blir det som å velge mellom pest eller kolera. Hva gir størst skade? Det å si i fra eller det å la det være? I den senere tid har jeg begynt å anbefale familier å flytte, selv om det strider imot alt det jeg tror på. Grunnen er at jeg ser at prisen blir for høy for barnet og dermed også for familien. Familiene blir stående alene når de ikke har noen som kan følge dem tett opp slik de trenger.

Vi er mange som nå venter i spenning på det som er varslet skal komme i kjølvannet av Djupedals-rapporten. Det som kom frem der var ikke noe nytt for oss som har hengt med en stund. Det nye var at det nå var samlet i et dokument og satt inn i et system. Hvis de signaler jeg har fått stemmer er det eneste som vil skje i kjølvannet av rapporten at vi beholder fylkesmannen som klageinstans, men at fylkesmannen nå kan bøtelegge kommuner som bryter opplæringsloven. Er dette riktig vil jeg si at regjeringen har brukt en historisk mulighet dårlig og det hele lander da i et gedigent mageplask. Da fanden ville intet skulle skje, satte han ned en komite, vil da bli en sannhet her. Det er mange barn og foreldre som er i ferd med å gi opp og miste håpet der ute. Fortvilelsen og desperasjonen sprer seg der ute og nå trenger vi gode nyheter. Jeg er inne i saker der barn ned i første klasse ønsker å ta med seg kniv på skolen for å beskytte seg selv. Derfra er veien til skolemassakre kort slik jeg ser det. Fortvilte, desperate mennesker uten håp er i stand til å utføre desperate handlinger. La oss håpe at dette kan unngås, men det kommer bare til å skje hvis vi får på plass en solid tiltakspakke som krever handling fra alle voksne. Den beste måten å forebygge mobbing på er å undersøke, avdekke og stanse den mobbingen som til enhver tid pågår ved alle skoler. Det mobbes på alle skoler å si eller tro noe annet er å leve på en løgn. For å få en slutt på overgrepene i skolen kreves det modige voksne som evner og se og tør å handle deretter. Da vil også endring skje.

 

Ann Kristin Liland Leder av foreldrenettverk mot mobbing.

Blogglisten hits