Arbeidsliv

Hvorfor jeg stemte NEI til den nye arbeidstidsavtalen til KS!

tone"Jeg er lærer, jeg elsker jobben min, men KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke skolen" Vår neste gjesteblogger,Tone Elisabeth Kvinen-Lindland,  stemte nei til forslaget til ny arbeidstidsavtale for lærerne. Her forklarer hun hvorfor.

Tone er en aktiv og engasjert lærer ved Furulunden barneskole i Mandal. Vi er svært glad for hennes bidrag i en svært viktig tid for skolens utvikling.

....................................................................................

Jeg jobber som adjunkt på en super barneskole i Mandal, Furulunden skole. Jeg har jobbet som lærer i mange år. Faktisk opparbeidet meg 16 års ansenitet. Årene går, og jeg er fortsatt like glad i å undervise, og elsker jobben min.

Over 70 % av lærerne avviste forslaget til den nye arbeidstidsavtalen, og deltakelsen var høy. Ja, mange lærere, inkludert meg, er frustrerte over mistilliten vi opplever fra arbeidsgiveren vår KS. De mener at det vil gi økt samarbeid hvis vi er mer bundet på skolen. KS mener at tvang på arbeidsplassen skal føre til et bedre samarbeid mellom oss lærere. Det er jeg totalt uenig i.

Lærere bør greie å jobbe like mye som alle andre, de bør klare å være på jobben i 7, 5 timer hver dag. Den påstanden har jeg hørt mange ganger, både før og etter, at vi tok opp kampen mot kravet om flere arbeidstimer bundet til kontorstolen på arbeidsværelset. Det er vanskelig for andre utenfra å skjønne alt i en «lærers verden.» Alle yrker har sin egenart. Noe av det som kanskje kjennetegner læreryrket, er at det kombineres med mange intensive undervisningsøkter med konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver, som igjen krever planlegging og vurdering.

En skolehverdag begynner ofte med at 29 forventningsfulle elever ser på meg. Noen må roes ned, andre må trøstes, konflikter må løses, og det viktigste av alt…. Min rolle er at alle 29 skal føle seg sett og likt av læreren, sosialiseres og få venner, slik at de har lyst å komme på skolen. Jada, og i tillegg bør jeg lære dem noe i løpet av dagen. Så etter fem, seks undervisningstimer er jeg ganske tappet for energi. Noen dager mer enn andre. Da har jeg lite lyst til å være bundet på skolen til et fast tidspunkt. Da er kveldene gode å ha til å få forberedt seg til neste dag. KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke i skolen. For å få motiverte lærer og ikke minst, få folk til å bli lærer, og beholde lærer bør vi vises tillit og redusere detaljstyringen.

Ifølge undersøkelser vil vi 2020 mangle 11 000 lærere, hvis vi ikke klarer gjennom gode tiltak å endre dagens situasjon. Vi må få flere lærer tilbake til skolen, og flere av de nyutdannede må velge skolen fremfor annen yrkeskarriere.

Dette skjer ikke med å kreve 7,5 timers binding, dårligere vikarlønning og reduksjon for seniorer. Arbeidstidsavtalen handler om mer enn bare binding av tid.

Forskning (Hattie) viser at lærerens kompetanse ikke er den viktigste faktoren for økt læringsutbytte hos eleven. KS forslag handler om forvaltning av tiden til en lærer. Det viktigste for elevens læringsprosess er relasjonsbygging og vurderingsarbeid. Altså kort fortalt… lærerens kontakt med eleven, og hjemmet, og for –og etterarbeid. En viktig del av jobben som stiller krav til tid og fleksibilitet. På barnetrinnet underviser en lærer i full stilling 26 timer per uke. Disse timene skal forberedes og her må undervisningen tilpasses til hver enkelt elev.

Finland som ligger et godt stykke foran Norge kan vise til gode resultater i internasjonale undersøkelser. Finske lærer underviser i gjennomsnitt færre timer pr. år enn de norske lærerne! I Finland pålegges lærere i grunnskolen ikke mer enn ca 114 timer tilstedeværelse på skolen. Sammenligner vi med norske skoler, har vi en bundet tid på mellom 508 og 683 timer i tillegg til undervisningen. Forstå det den som kan, at den norske skolen blir bedre hvis arbeidstidsavtalen innføres?!

Jeg streiker for en arbeidstidsavtale som anerkjenner læreryrkets helt spesielle egenart. En avtale som sikrer lærerne den fleksibiliteten de trenger for å gjøre en best mulig jobb for elevene. Skolen trenger lærere som drives av indre motivasjon, egne kvalitetskrav og ekte formidlingsglede. Læreryrket er ingen kontorjobb.

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Uligeløn er en tabersag - ligeløn er en vindersag.

Benny-Andersen.ashx"Ulikelønn er en tapersak", sier Benny Andersen. "Hvis du arbeider med mennesker er det 18% forskjell i lønn fra om du arbeider med teknikk", forteller Benny indignert. "Det er verken rett eller rimligt!" Det er ikke ofte vi har mannlige gjestebloggere, men vi gjør et unntak for Benny Andersen. Han er formann i en kvinnedominert fagforrening i Danmark, Socialpædagogernes Landsforbund, medlem av Danske LO daglige ledelse og hovedbestyrelse og han er president for den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI.

Benny er en engasjert og dyktig fagforeningsleder og vi er svært stolt over å presentere han som vår neste gjesteblogger. God lesning!

 

...........................................................................................................................................

Til daglig er jeg forbundsformand for mere en 38.000 veluddannede socialpædagoger i Danmark. Vi er det man ofte kalder et typisk kvindefag. Det er der nu en del af vores medlemmer, der er lidt trætte af, for på en eller anden måde lyder det ikke helt så fint. Vi har en mellemlang videregående uddannelse og er primært beskæftiget i den offentlige sektor, hvor vi arbejder med de mest udsatte grupper i vort samfund. Blandt andet anbragte børn, kriminelle unge, hjemløse, sindslidende, voksne med udviklingshæmning og andre udsatte grupper.

Idag i 2014 kan jeg konstatere at I moderne velfærdssamfund, som det danske, som det norske og andre stede, accepterer vi uligeløn. Et stort løngab mellem mænd og kvinder.

Jeg kan konstatere at ” den lille forskel er kæmpestor”. Uligeløn mellem mænd og kvinder er et faktum. Og gennem de seneste 20 år har uligelønnen ligget konstant på ca. 18 -20 % i Danmark. Den kvindelige socialpædagog får ca 100 kr. mindre i timen end den mandlige diplomingeniør, der har en tilsvarende uddannelseslængde, og også ansat i den offentlige sektor. Selvom vi afskaffede mande– og kvindelønninger i 1973 og fik en ligelønslov i 1976.

Det er ikke bare urimeligt over for kvinderne. Det er også flovt, at vi som samfund bare accepterer det!

Vi har en lovgivning mod ligeløn som er 30 år gammel. Ikke mange andre lovgivnings-felter har fået lov at ligge stille i 30 år.

Men der er stadig kønsbestemte lønforskelle for lige arbejde og der er kønsbestemte lønforskelle for arbejde, der har samme værdi. Så i 2014 accepterer vi stadig mande og kvindelønninger fremfor ligelønninger. Det er ikke retfærdigt og det er en tabersag - uligeløn.

Løngabet mellem mænd og kvinder er dårligt for hele arbejdsmarkedet og for sammenhængen mellem arbejdsliv og familieliv.

Følgerne er dårlig udnyttelse af arbejdskraften, manglende fleksibilitet på arbejdsmarkedet, risiko for flaskehalse på arbejdsmarkedet og mindre frie valg for både kvinder og mænd i forhold til uddannelse og job. Familierne fastholdes i traditionelle kønsmønstre og kvinder bliver de nye fattige pensionister. Vi bruger ikke hele talentpotentialet hverken på direktørniveau eller i omsorgssektoren.

Uligeløn er som en dårlig spiral der fastholder et kønsopdelt arbejdsmarked, som igen fastholder kønsarbejdsdelingen i hjemmet, som igen fasholder traditionelle kønsroller, som igen fastholder uligeløn. Det er både dumt og uacceptabelt i et moderne samfund – at køn stadig afgør løn.

Et tankeeksperiment. Luk øjnene og tænk hvis vi erstattede kvinder med fx nordmænd og mænd med svenskere. Nej det giver ikke mening at svenskerne skal tjene ca 18 % mere end nordmændene, lige så lidt som kvinder i gennemsnit tjener ca 18 % mindre end mænd. Det er en tabersag.

Mange peger på at det er kvindernes egen skyld. De skal selv gøre noget ved sagen. Det er noget vrøvl. For år tilbage fik kvinderne at vide hvis blot I uddanner jer så vil lønforskellene mellem mænd og kvinder forsvinde. Kvinderne uddanner sig som aldrig før og der sker ikke en dyt med lønnen – løngabet er konstant. Uddannelsesgabet er lukket men løngabet består.

Løngabet mellem mænd og kvinder, der har uddannet sig lige længe er størst for de mellemlange videregående uddannelser. Kvindedominerede fag som mit eget og fx sygeplejesker får absolut mindst ud af deres uddannelser. For tusindvis af kvinder betaler uddannelse sig kun i viden men ikke i penge. En kvinde med en mellemlang videregående uddannelse tjener kun lige nær det samme som en ufaglært mand.

Vi har et moderne ligelønsproblem: ” Fag med mange kvindeligt ansatte aflønnes lavere end fag med mange mandligt ansatte. Mænd der arbejder indenfor tekniske fag aflønnes højere end kvinderne indenfor de omsorgsrelaterede fag og de største lønforskelle er blandt grupper med mellemlange videregående uddannelse. Sådan er det i Danmark, og jeg vil tro at det tilsvarende i Norge.

Indenfor mit eget område - det socialpædagogiske stiller et velfungerede offentligt velfærdssamfund som vores krav til dygtige, engagerede og ikke mindst veluddannede medarbejdere. Det forudsætter en professionel løn. Ligesom det gælder for sygeplejesker, ergoterapeuter og alle de andre omsorgsrelaterede kvindefag.

Socialpædagoger løser en mangfoldighed af opgaver. Det drejer sig om de utilpassede unge, voksne med svære fysiske of psykiske problemer og voksne med misbrugsproblemer blot for at nævne nogle af de områder hvor en socialpædagog gør en forskel. For få uger siden slog en ung mand med svære psykiske problemer to medarbejder ihjel og sidste år mistede en anden kvindelig socialpædagog livet. Arbejde med ansvar for mennesker stiller store krav til medarbejderne.

Og jeg har svært ved at forstå, hvorfor diplomingeniøren som oftest er en mand der arbejder med byggesager og infrastruktur får en væsentlig højere løn end socialpædagogen der arbejder med menneskesager og menneskeskæbner. Arbejdet med teknik er ca. 100 kr. mere værd i timen end arbejdet med menneskeskæbner.

Nogen påstår at kvinderne i den offentlige sektor bare løser opgaverne som familien tidligere tog sig af. Selv vil jeg nødigt tilbage til dengang de åndsvage blev gemt væk bag bondemandens lade. Den offentlige sektor har en central rolle i udviklingen af vort samfund herunder at skabe gode rammer for en privat sektor. At få løst ligelønsproblemet vil være med til at sikre at de velfærdsydelser der leveres af det offentlige er af den højeste kvalitet.

Ligeløn er en vindersag for alle; retfærdigheden, kvinderne, mændene, børnene, det private og det offentlige arbejdsmarked, velfærdssamfundet. Alle er vindere, derfor må politikere, fagforeninger, arbejdsgivere nu gå i samarbejde om en gang for alle at få skabt ligeløn fremfor kvindeløn og mandeløn. Fordi vi kan konstatere, at det ikke ændres af sig selv og diverse lovgivningen. Der skal konkrete politiske initiativer til.

Hva ønsker bonden?

kuer_full Årets jordbruksoppgjør har endt med brudd mellom landbrukets organisasjoner og regjeringen. Ministeren får det til å høres ut som om bøndene er kravstore og sytete. Men dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha.  Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

birteBirte Usland er leder for Vest Agder Bondelag. Hun er bonde og hun står midt i et spesielt og viktig landbruksoppgjør. Her får du det rett fra den lokale bonden hvorfor landbruket ikke godtar regjeringens tilbud og hva bøndene egentlig vil.

...............................................................................................................................

 

Når landbruket legger fram sitt krav, så er dokumentet et resultat av en demokratisk prosess, der alle 500 lokallag er invitert til å gi innspill til sitt fylke. Fylkeslagene sammenfatter situasjonen for sine medlemmer, og representantskapet i Norges Bondelag samler seg om hovedutfordringene som løftes opp i kravet landbruket har inn i forhandlingene. Det er derfor svært godt dokumenterte problemstillinger som blir fremmet.

 

Utfordringene

Etter mange år, der utviklinga i økonomien i landbruket i stor grad har basert seg på en effektivisering på 6 prosent hvert år den siste ti års perioden, opplever flere og flere enkeltbønder stordriftsulemper. I praksis kan det bety at det koster for mye tid eller penger å utvide driften i forhold til hva du får igjen. Det er oftest transport av for til dyra, eller fornuftig bruk av husdyrgjødsla som setter grensene. Vi får heller ikke tid til å stelle jorda som vi bør, og det fører til dårligere avlinger. Det jobbes ofte minst 3000 timer i året, og enda er økonomien en utfordring. Enda flere arbeidstimer oppleves derfor ikke som en løsning. Videre utvilkling i landbruket må ta opp i seg en rekke andre elementer.

 

Den negative utviklingen i Norsk landbruk skjer samtidig med at verden blir mer og mer klar over at det er utfordringer i forhold til klima. Klimakrisens egentlige navn burde være matproduksjonskrise. Det blir stadig flere folk i verden, samtidig som tilgangen på dyrka jord og reint vann reduseres kraftig. 3,6 milliarder av verdens innbyggere bor i land som overforbruker grunnvannet sitt, blant dem India og USA. Kina har 20 % av innbyggerne i verden, men bare 10% av den dyrka marka og ferskvannet. Og slik kan man fortsette å ramse opp utfordringer. Det hele kulminerer i at det er rekord lavt kornlager i verden. Selvforsyningsgraden i Norge er nede i ca 36%, samtidig som areal til bruk i matproduksjon er synkende.

 

Dette fikk Norges Bondelag til å fremme et krav som la opp til økt matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte. Utfordringene norske bønder møter i hverdagen harmonerer med problemstillingene FN løfter i sitt internasjonale år for familielandbruket. Det er de små familiedrevne gårdene som står for 70 % av matproduksjonen i verden. Det de som har mest avling pr daa, som er mest robuste mot klimaendringer og som dermed er best rusta til å bekjempe sult i framtiden.

 

Hva vil norske bønder?

Norske bønder ønsker ikke en matproduksjon som kun higer etter å være billigst eller størst. Vi ønsker en matproduksjon som tar hensyn til at dyrka mark lever sitt eget liv og ikke tar hensyn til regjeringserklæringer og regnearkmodeller. Dette har den holdt på med i tusener av år og det vil ikke endres. Vi ønsker en matproduksjon som har dyrevelferd høgt oppe på agendaen. Det som er best for dyra er best for menneskene som jobber med de, og vi tror at det gir best produkter. Landbruket har alltid endret seg, og det ønsker vi å fortsette å gjøre. Men vi har ikke meldt oss på den konkurransen som handler om å bli flinkest til å produsere til null kroner uten negative konsekvenser. Vi ønsker å bruke enda mindre medisiner, selv om vi er best i klassen i dag. Vi ønsker å øke produksjonen vår, men vil ikke bruke veksthormoner, eller ta i bruk GMO for å oppnå det. Vi ønsker å fortsette å forvalte felles kulturarv, som mattradisjoner og kulturlandskap gjennom bærekraftig produksjon og lokalt tradisjonelt eierskap.

 

Regjeringen kom oss ikke i møte på noen av disse punktene. Klima og bærekraft er ikke nevnt. Ønske om økt produksjon er konvertert til at man må være stor produsent, langt utover det det er naturlige forutsetninger for i dette langstrakte landet vårt. Det skal kjøres mer etter veien, det skal kjøres mer på jorda til feil tidspunkt og det skal passes på flere dyr på minst like dårlig tid. I tillegg var det ikke vilje til å betale for jobben vi gjør. Færre skal altså jobbe flere timer til minst like dårlig betaling.

 

For jobben som gjøres, synes vi det er rimelig å ha en viss inntekt. Vi drømmer ikke om å bli millionærer. Vi ønsker bare å få vår rettferdige andel av verdiskapinga. Slik at også vi kan følge opp våre barn, ha et sosialt nettverk, og være med å bidra i samfunnet med dugnad og tillitsverv som andre folk. Nå havner stadig mer av verdiskapinga lenger og lenger ut i verdikjeden. Det er ikke kjøttskjæreren på slakteriet som blir søkkrik. Det er ikke kvinnene bak kassa i nærbutikken heller. Men man blir altså mangemilliardær av å selge billig mat i dette landet.

 

Dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha. Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

 

Jeg mener vi skal bruke noe av oljepengene våre på å utvikle verdens beste produksjon av klimasmart og bærekraftig lokal mat til egen befolkning. Det har vi alle forutsetninger for å få til. Vi trenger bare nok spenstige politikere på Stortinget. Politikere som ser verdien av og har mot til å sørge for et klimasmart og bærekraftig, lokalt landbruk.

 

Jordbruksoppgjøret er første mulighet til å være litt spenstig.

Ta hverandre i handa og hold

  arbeiderkvinnene_4777836a8.Mars i år var vi vitne til en av de største mobiliseringene på mange år. Kvinnedagen som så mange har påstått var utgått på dato for lenge siden, ble plutselig en dag da vi søkte sammen og ut i gatene for å markere mot en politikk som var i ferd med å ta fra kvinner viktige rettigheter. Folkehavet i Oslo, lange tog over det ganske land gav en viktig påminnelse om at når det finnes saker som er riktige og viktige kan kampdager være av uvurderlig styrke og viktighet. Når stemmene roper sammen og vi står side om side er det vanskelig å å bryte rekkene. Vi sang, men ikke i moll, og vi kjempet uten kuler og krutt, men stod stødig som fjell. Plutselig gav arbeidersangen igjen mening.

Vi er vokst opp med begrepet solidaritet og frihet. Ord som i dag enten er tatt til gissel av høyresiden eller som latterliggjøres som gammeldags og bakstrebersk.

Hva er solidaritet for oss? Det er f.eks å kjempe like hardt for Syrias barn sin rett til skolegang og et liv i trygghet, som våre egne barns rett til skole og trygghet. Det er å anerkjenne at retten til å danne seg meninger og fritt utrykke dem er like viktige uavhengig av hvilke del av verden du befinner deg. Det er å forstå at muligheten til et arbeid som ivaretar grunnleggende rettigheter og som gir en lønn til å leve av er like viktig for oss, som for kvinner i India, Afghanistan eller Somalia.

 

1. mai har alltid handlet om å våge å se lenger enn sin egen bakgård. 1. mai er den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. En dag for solidaritet og omtanke med våre medmennesker som kjemper for grunnleggende rettigheter, både i arbeidslivet og i sitt hverdagsliv. Vi trenger ikke reise lengre enn til Europa for å finne stadig økende sosiale forskjeller. En hel generasjon unge mennesker er uten arbeid. En hel generasjon med unge mennesker har fått deres liv på vent. Det finnes ikke arbeid, velutdannede og kompetente unge mennesker ser inn i en fremtid som arbeidsledig. Det skaper ingen frihet. I en slik situasjon blir det lett å utnytte unge mennesker i arbeidslivet. Vi kjenner det gjennom sosial dumping. Vi vet at det finnes krefter som i en slik situasjon tror at å svekke rettighetene i arbeidslivet vil gjøre det lettere for unge mennesker å komme i jobb. Til hvilken pris, spør vi. Og holder fast på at det nå er viktigere enn noen gang å holde fast på rettigheter som gir trygghet og beskyttelse fra utnyttelse og slaveri.

 

Solidaritet, likeverd og frihet.

 

Når vi ser verden slik, finnes det fortsatt faner å gå under.

 

Helt fra første stund siden 1890 har 1.mai vært en internasjonal festdag, en dag der arbeiderbevegelsen viser sin kampvilje og selve symbolet på arbeiderbevegelsens enhet og stryke. Men kan 1. mai fortsatt ha en betydning? I et av verdens rikeste land trenger vi vel ikke å kjempe og gå i 1. maitog. Noen vil si at det ikke finnes flere kamper å kjempe. Vår påstand er at det er feil. Men det er et spørsmål om hva som er viktig for deg. Og det er et spørsmål om du som er så tilfreds er villig til å stå solidarisk sammen med de har en kamp verdt å kjempe.

 

Vi har en regjering som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, som ønsker mer midlertidige ansettelser og som ønsker å reversere arbeidstakerens rettigheter. Kanskje du tenker at fleksibilitet og midlertidighet høres flott ut. La oss minne om at fleksibilitet betyr lengere arbeidsdager og at skille mellom arbeid og fritid blir mer «fleksibelt» Men du er kanskje også villig til å hviske ut linjene mellom fritid og arbeid? La oss minne om at midlertidig ansettelser først og fremst ikke gir større muligheter for deg som arbeidstager. Tryggheten du har gjennom faste ansettelser gir deg frihet til å planlegge livet ditt og gir deg en økonomisk trygghet du ikke får gjennom midlertidighet. Tro ikke at kvinner vil nye godt av dette. Hvilke yrker tror du vil rammes hardest av midlertidighet og «fleksibilitet» Tror du virkelig kvinner blir vinnere? Kvinner som i allerede i dag rammes hardest av deltidsstillinger og lav pensjon.

Sammen med Venstre står regjeringen for en politikk som vil endre arbeidslivet og våre rettigheter som arbeidstakere slik vi kjenner det. Et landsmøtevedtak om å kutte i sykelønnsordningen sier det meste om hvilket arbeidsliv partiet venstre ønsker seg. Det er et helt annet arbeidsliv enn det vi kjenner i dag. Vil du virkelig det

 

Det er påfallende hvor likt dette scenariet er teksten i den kjente arbeidersangen:

 

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no’ man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Vi har sunget denne sangen så mange ganger, våre barn får den som nattasang, vi har ubevisst nynnet til den mens vi maler eller koster. Men så slår det oss at det er dette han skriver om i sangen, «Ta hverandre i handa og hold» Friheten vi har fått gjennom er godt regulert arbeidsliv, gjennom rettigheter som beskytter vår fritid og hviletid, faste ansettelser som gir trygghet og frihet. Ingen rettigheter har kommet av seg selv. De er kjempet og fremforhandlet av visjonære menn og kvinner som forstod verdien av et godt arbeidsliv. Å tro man kan endre på bare litt og at det ikke får betydning er i beste fall naivt. Vi trenger ikke svekke arbeidstageres rettigheter for å redde vårt lands økonomi. Vi trenger å holde fast i hverandre, solidarisk, slik at vi alle kan nyte godene av det et trygt arbeidsliv gir. Det er økonomisk gevinst i det.

Hva som er viktigst for deg, vet ikke vi. Men vi vil påstå det finnes en fane å gå under for deg også enten du er opptatt av eget arbeidsliv eller vil hever røsten for Europas unge arbeidsledige. Men tiden for kampdager er ikke over. Det har vist seg at når vi har kjempet i lag, er vi sterkest.

God 1. mai!

Anne & Hanne

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Likestillingsintegrering – framtida for Agderfylkene?

imagesVår neste gjesteblogger har skrevet for oss tidligere. Vi er veldig glad for å ønske henne velkommen tilbake! Helle Ingeborg Mellingen har en Ph.d i tverrfaglig kjønnsforskning fra Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder, og jobber nå som prosjektleder for Likestilling som regional kraft, som er det andre prosjektet i Agderfylkenes 10-årssatsing for likestilling.

.....................................................................................................

Det er spennende tider for likestillingsarbeidet på Agder. Siden likestillingsindeksen ble publisert for første gang rundt årtusenskiftet, har politikerne i de to Sørlandsfylkene sakte, men sikkert tatt innover seg at dette er et felt som landsdelen må løfte seg på. I 2008 kom 10-årssatsingen for likestilling på Agder, med prosjektet Fritt valg som rettet seg mot barn og ungdom. Omtrent samtidig ble Senter for likestilling ved Universitetet i Agder opprettet. Mange har fått økt sin kunnskap og sin kompetanse gjennom deltakelse i ulike prosjekter, og gjennom kurs og seminarer som har blitt avholdt. Mange gode prosjekter er i gang, og resultatene begynner å komme.

Men vi må videre! Og da er det gøy å få lov til å jobbe med noen av regionens toppolitikere, som nå ser at dersom regionen skal løfte seg enda et par hakk – så er likestillingspolitikk faktisk nøkkelen. Regionplan Agder 2020 er vårt overordnede styringsdokument, og selv om det nok høres kjedelig ut for mange, så skjer det en endring i måten å tenke på. Likestillingsarbeidet skal få en samlende struktur og et felles løft i landsdelen vår. Gode prosjekter skal løftes fram, og vi skal bruke dem som eksempler til etterfølgelse.

Politisk samordningsgruppe for Regionplan Agder 2020, består av toppolitikere (ordførere) som representerer alle Agders bo- og arbeidsregioner, de to største byene i regionen og de to fylkene. De har fått i oppdrag å følge opp denne planen ved å samordne Agders politikk på de områdene som planen har prioritert. De tar regionens utfordringer på alvor, og de bestemte seg tidlig for at alle regionens satsinger skal ha som formål å bedre likestilling og levekår på Agder. Både skole- og veipolitikk skal samordnes fordi man forventer at det skal gi bedre levekår og mer likestilling i landsdelen vår. Det er rett og slett hovedmålet.

I høst gikk politikerne i samordningsgruppen et skritt videre, og fatta vedtak om å iverksette en modell for likestillingsintegrering i regionen. Modellen skal sikre samordning og felles løft. Kort fortalt betyr det at politikerne må fatte sine vedtak basert på et beslutningsgrunnlag som analyserer hvilke konsekvenser beslutninger har for likestilling mellom kjønn, minoriteter og andre grupper som er utsatt for diskriminering, og som er beskyttet av lovverk. Gjennom likestillingsutvalg både i kommunene, i regionrådene og på regionalt nivå, skal arbeidet tilføres en helhetlig struktur og mer systematikk og samarbeid.

I lørdagsutgaven av Færdrelandsvennen ble Norges fremste ekspert på likestillingspolitikk, professor Hege Skjeie intervjuet. Hun sa rett ut at mainstreaming-strategien ikke har fungert, og at vi trenger en annen politikk i framtida. Det var også en tydelig konklusjon fra det regieringsoppnevnte likestillingsutvalget som hun ledet. Allikevel har regionen vår valgt å satse på en slik strategi. Er det så lurt da?

Kritikken fra Scheie handler om at prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i alt arbeid, fører til at ansvaret smuldrer bort, og likestilling får raskt vikeplikt for andre hensyn som blir vurdert som viktigere eller mer presserende. Derfor trengs det altså sterkere virkemidler enn en strategi som i for liten grad har fått praktiske konsekvenser.

Likestillingsintegrering handler i stor grad om bevisstgjøring. Det handler om å se saker fra flere perspektiver. Der for unngår jeg å snakke om "likestillingsperspektivet" i entall. Likestillingsperspektiver finner vi overalt: veiprioriteringer, skolepolitikk eller tilbud for de eldre vil kunne se annerledes ut når man undersøker hvordan beslutningene vil slå ut for ulike grupper i samfunnet. Man får antagelig andre svar når man vurderer næringspolitikken i en kommune ut fra henholdsvis kvinnelige og mannlige grunderes perspektiv, enn om man bare jobber som man alltid har gjort.

Det er også et poeng at de folkevalgte som fatter beslutningene i hver enkelt kommune, faktisk speiler den befolkningen de representerer. I mange kommuner på Agder er det fortsatt langt færre kvinner enn menn i kommunestyrene, og enda dårligere er balansen når det kommer til lederverv og posisjoner. Vi vet at innvandrere og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn i mindre grad stemmer enn befolkningen totalt sett. Lokaldemokratiet må gjøres relevant for alle grupper i samfunnet.

Slik jeg ser det, er det ikke prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i de politiske beslutningene i seg selv som er problemet, det er tvert i mot helt nødvendig for å utvikle bærekraftige samfunn for framtida. Prinsippet er imidlertid aldri nok; det må følges av gjennomføringskraft og konkrete tiltak. Derfor kan likestillingsintegrering aldri bare være et prinsipp, det må følges av politisk vilje og ansvar. Derfor jobbes det nå for at alle kommuner og regionråd på Agder plasserer ansvaret for likestillingspolitikken i et politisk utvalg.

Vi må anerkjenne at det å vurdere likestillingskonsekvenser av et vedtak, en strategi eller en politisk retning, krever kompetanse og erfaring. Å spå om framtida er ikke spesielt lett. Å skulle forutse hvilke effekter en beslutning vil få, krever at en vet hvor en skal lete. I mange kommuner på Agder jobbes det kjempegodt med likestillingsintegrering på ulike felt. Jeg tror på å skape en delingskultur hvor de som jobber på ulike fagfelt kan møtes og presentere ulike måter å jobbe på, dele erfaringer og kunnskap.

Senter for likestilling gjør en viktig jobb med å spre kunnskap og å tilby kurs og kompetanseløft, og i samarbeid med kommuner om enkeltprosjekter. Gjennom en felles struktur for likestillingsarbeidet, kan Agder bli enda bedre på å løfte fram konkrete likestillingsutfordringer, og finne fram til gode løsninger for regionen. Da skaper vi Agdermodellen for likestilling basert på ansvar, læring og deling. Den håper jeg vil vare langt utover 10-årssatsingen for likestilling på Agder!

Myteknusing som samfunnsutvikling og indremedisin

magnussen-May-linda_foto_HESVi er veldig glad for å presentere vår neste gjesteblogger, engasjerte og inspirerende May-Linda.

May-Linda Magnussen jobber som forsker i Agderforskning og bor i Kristiansand sammen med mann og fire sønner i alderen 3-13 år. Hun er snart ferdig med en avhandling om menns forsørgeransvar. 

God lesning!

.......................................................................................................................

Jeg er mamma, sosiolog og forsker. Jeg liker å tro at jeg, sammen med mange andre, har gjort Sørlandet litt mer likestilt. Men forskningen jeg driver med kan ikke bare brukes til å gi politikere og byråkrater innspill til hvordan regionen vår kan bli mer likestilt. Den kan også brukes i kampen mot mange mødres evige dårlige samvittighet – en kamp som er avgjørende for likestillingen. Etter et foredrag jeg holdt i Lillesand for noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa at «akkurat nå, når du snakket om disse tingene på den måten du gjorde, så fikk jeg bedre samvittighet». Jeg har også selv parkert en del dårlig samvittighet som følge av forskning jeg har gjort og lest. Jeg vil ikke at vi skal vandre rundt om i verden som om vi skulle være ufeilbarlige. Vi bør alle være såkalt selvrefleksive. Men den kollektive skylden, den dårlige samvittigheten for barna vi mødre gjerne bærer på skuldrene våre og kjenner i magene våre fordi vi er kvinner, den vil jeg blogge bort.

Til det kan jeg bruke sosiologi. Jeg kan for eksempel sette kvinners dårlige samvittighet i sammenheng med at det stadig rettes andre, mer intense og mer moraliserte krav mot mødre enn mot fedre. Jeg kan si at det å være i beredskap for andre menneskers følelser og lykke programmeres så dypt i jenters og kvinners kropper at den dårlige samvittigheten ofte kommer automatisk når mødre gjør noe som ikke veldig direkte kommer barna til gode. Jeg kan også fortelle at småbarnsfedre, på sin side, kan snakke om seg selv som «litt arbeidsnarkoman» uten å føle et fnugg av denne dårlige samvittigheten. Jeg kan også bruke historie som skyts. Historiske studier viser nemlig veldig tydelig det sosiologene hevder: at måtene vi lever og tenker på er sosialt konstruerte. For vårt formål betyr det at selv om mødre er mødre fordi de har født barn eller har fått barn på andre måter, så er måtene vi tenker, snakker og gjør moderskap på formet av samfunnet rundt oss. Det betyr at også vårt følelsesliv, som for eksempel mødres kollektive dårlige samvittighet, faktisk er påvirket av samfunnet rundt oss. Sprengkraften i kunnskapen om moderskap som et historisk «produkt» ligger i at når noe er sosialt formet - og ikke ren biologi - så kan det også endres. Vi kan gjøre nye ting og endre både vår egen hverdag og verden rundt oss. Vi kan også - over tid - endre våre følelser.

Dagens diskusjoner om familien blir nesten alltid en diskusjon om mødre og barn. I bakgrunnen ligger det vi kan kalle en samtidsmyte om familien: Myten sier at familien pleide å være et sted med «god tid» og med tette og nære relasjoner mellom mor og barn. I dag, takket være det «helt nye» at mødre «jobber», så er vi i klem, i skvis og i krise. Samtidsmyter har det imidlertid med å ikke være sanne. Historikeren Stephanie Coontz sier at de ikke viser til «the way we were», men i stedet til «the way we never were». Historikere og sosiologer som studerer Vesten viser samlet sett at foreldre og barn både har mer tid sammen enn de noen gang har hatt, og også at relasjoner mellom foreldre og barn er tettere og mer intime enn før. Historikere viser i tillegg til at verken arbeid for mødre eller barneomsorg for fedre er nye oppfinnelser. Går vi bak husmorperioden – som ofte kalles for et mellomspill i den norske historien – så var skillene mellom menns og kvinners arbeid for det første langt mindre markante. For det andre var livet for de fleste et slit for overlevelsen, og det var ytterst få som ikke «jobbet». Barn ble passet av mange forskjellige mennesker, og de passet seg selv og jobbet sammen med de andre så fort de kunne - hvis de levde opp. I den såkalte husmorperioden hadde kvinner relativt lite lønnet arbeid (selv om de også da jobbet oftere og mer enn man gjerne tror), men husmødrene lå ikke på gulvet og bygde med lego. De brukte det meste av kreftene sine på husarbeid.

Den kombinasjonen av forventninger vi i Vesten i dag retter mot barndommen og foreldreskapet - og spesielt mot moderskapet - av både mengden tid sammen og kvalitet på denne tiden, er rimelig fersk i historisk sammenheng. Det får vi også øye på dersom vi kikker oss rundt om i verden. Er det rart mange mødre har dårlig samvittighet? En stor stein til byrden har psykologene lagt. Moderne psykologi fremmer et bilde av det ytterst sårbare barnet, det som ikke utvikler seg ordentlig med mindre det får overdoser av tid med mor. Men også disse underliggende forståelsene møter kritikk fra faglig hold, og vi kan med god grunn stille oss kritiske til lettvinte forestillinger om hvor sårbare barn er og hva «barns behov» er. Også disse forestillingene er «produkter» av tiden og kulturen vi befinner oss i.

Synes man det er viktig at kvinner som gruppe øker sin arbeidstid, så fremstilles man fort som et iskaldt menneske som synes jobb er det eneste viktige i livet, som synes vi aldri kan jobbe for mye, som elsker rå kapitalisme og som gir blanke i miljøet. For meg, som for mange andre, er det å gi og å få omsorg det viktigste i livet. I mine øyne har den økte barneorienteringen i vestlige samfunn gitt et vell av positive konsekvenser, og det er ikke dumt at vi snakker om rammene for omsorg i samfunnet. Men: Debatten må handle om mer enn mødres arbeidstid, vi må dra med oss mange flere enn hvite middelklassemødre, og vi må ha med oss en kritisk innstilling til en lang rekke begreper og underliggende forestillinger. Det er bare slik vi klarer å tenke, snakke, gjøre og etter hvert føle nytt. I stedet for stenge blikket vårt og tanken vår med myter og ukritisk omgang med begreper - og med dårlig samvittighet - så må vi stille oss fundamentale og kritiske spørsmål rundt både moderskap, faderskap, familieliv og barndom. Når det gjelder relasjonen mellom barn og foreldre, kan vi for eksempel spørre oss hva som skjer når vi gjør barns ønsker til det nærmest eneste legitime og gyldige ønsket i et familieliv - det alt annet skal kretse rundt. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter mener at hvis vi gjør barns behov grenseløse og til det eneste som skal spille en rolle i familien, så blir også kravene som rettes mot mødre nærmest grenseløse. Og disse kravene om mødres grenseløshet og den tilhørende dårlige samvittigheten er nettopp noe av det jeg håper jeg har blogget bort litt av.

May-Linda Magnussen

 

 

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

SFO-reform

263955_10151143701828965_1074623346_nVår neste gjesteblogger, Therese Anita Holmen har blogget for oss tidligere Hun er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

Therese Anita har vært opptatt av barnehage og SFO i mange år. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Kvinnepanelet la frem flere punkter om gratis barnehager og SFO ordningen. Bl a:

  • Helårs skolefritidsordninger og helårs barnehager må være lovpålagt. Åpningstider i skolefri- tidsordninger og barnehager må være tilpasset arbeidslivet.
  •  Det bør være en politisk målsetting å legge til rette for gratis barnehager og SFO-ordninger på sikt.
  • Kvaliteten på tilbudet i barnehagene og SFO må sikres. 

Nå tar Therese Anita til orde for en SFO reform!

God lesing .....................

SFO reform

Mange i Norge har så dårlig råd at de ikke kan leve et vanlig liv og delta i samfunnet som andre. Det går hardest ut over barn og unge. Vi må ha velferdsordninger som skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av størrelsen på lommeboka. Vi har mange som sliter med å få hele stillinger for å få hverdagen til å henge ihop, mange er lavtlønte som også er småbarnsforeldre. Mange foreldre som har barn i SFO lever de i en usikkerhet, for de veit aldri hva kommunepolitikerne øker prisene med i neste budsjettforhandling. I min hjemkommune har foreldre levd med den usikkerheten de siste årene. Høsten 2011 ble det vedtatt av de borgerlige at foreldrebetalingen på SFO skulle være selvfinansierende. Det ble da vedtatt en prisøkning på 20% de neste fem årene for å gjennomføre det. Med den prisen det var da, så tilsa den økningen at vi ville ha Norges dyreste SFO her i Sokndal.

Her i min kommune går vi ikke i fakkeltog for å protestere, heller ikke skriver foreldre leserinnlegg. Men det har nok blitt flere "nøkkelbarn". Det kan være litt diskusjoner på sosiale medier, men der er det ikke alltid at fakta kommer frem. Mange foreldre er frustrerte og FAU har uttalt sin bekymring tidligere i media og i brev til oss kommunepolitikere. Godt at vi har et FAU som ser på helheten i skolen, og som ser på SFO som en del av skolen.

Vi kan ikke ha det sånn, at småbarnsforeldre ikke veit om de har råd til å ha barna på SFO neste år, eller når barna begynner på skolen når de er ferdige i barnehagen. Dette har jeg tenkt mye på, og hva vi kan gjøre for at foreldre skal slippe den usikkerheten. Jeg har selv to gutter som har gått på SFO, i perioder en og etterhvert har begge to gått der. Totalt har de gått 10 år, og de har hatt det kjempebra, og det har vært godt for oss foreldre å vite at barna har det trygt før og etter skolen mens vi har vært på jobb.

–Kvaliteten er veldig varierende fra skole til skole. Det må etableres kvalitetskrav, slik at SFO ikke bare blir et oppbevaringssted med mye støy og få voksne. Det må stilles krav til kompetansen til de som skal jobbe der. Samtidig må det være åpningstider som er tilrettelagt for når tid vi begynner på jobb. For oss som jobber i industrien og begynner på jobb klokken 07.00, ja da må SFO åpne tidsnok til at vi rekker å levere barna før vi går på jobb. Tilsvarende gjelder for de som begynner seint, men som slutter seinere på ettermiddagen. Selv om åpningstiden er lang, så betyr det ikke at alle barn er fra tidlig morgen til senest på ettermiddagen. Noen går kanskje før skolen og noen benytter seg av SFO etter skolen.

En reform om SFO må minst inneholde inneholde: makspris, kvalitet og innhold, åpningstider og en vurdering av helårs-SFO med åpent i skolens ferier. Da har vi barna i fokus!

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG andre adventssøndagen i desember var hjerteskjærende og berørte mange. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Mange foreldre og barn, har opplevd det samme. Mange barn sliter med å få venner og delta aktivt i det sosiale liv. SFO kan være en god sosial arena for mange barn, og godt for de som trenger det. Med for høye priser kan foreldre velge det vekk, og barn må gå hjem alene etter skolen. Vi som har barn veit hva barna ofte setter seg ned å gjør da - spiller tv eller dataspill. Kan jeg som Mamma gjort et valg - da ville jeg valgt SFO for mine barn!

I barnehagene er det innført makspris som er vedtatt av regjeringen slik det også burde vært for skolefritidsordningen(SFO).

Når fellesskapet er det viktigste

hildegunnFjortisen til Hilde Gunn har skjønt det! Plutselig skjønte Hilde Gunn hvorfor hun er sosialdemokrat sånn helt på ordentlig. Hilde Gunn Bjelde er 42 år, og alenemamma til en fjortis på snart 15.  Hun er utdannet barnevernpedagog, har arbeidet med barnevern og rusvern både i kommune og stat siden 1996.

Hilde Gunn startet som studentpolitiker ved høgskulen Sogn og Fjordane, og politisk nestleder i Studentenes Landsforbund. Hun har bodd i Rogaland i 15 år, og vært politiker i bystyret og fylkesting like lenge. I tillegg til å være sosialarbeider innerst inne, og dermed opptatt av offentlige tjenester til de som sitter nederst ved bordet,  er hun spesielt opptatt av regional planlegging, miljøvern og friluftsliv og ikke minst demokratiprosesser.

 I dag sitter Hilde Gunn  i fylkestinget og fylkesutvalget i Rogaland for AP, og er fraksjonsleder i Regional og kulturutvalget, og arbeider nå som politisk rådgiver for fylkestingsgruppa

Hilde Gunn synes likevel hun har litt tid til overs og holder derfor på med en masteroppgave i samfunnsplanlegging og ledelse.

Vi er utrolig glad for å ha Hilde Gunn som gjesteblogger.

God lesning, - Husk å stem!

.......................................................................................................................

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg på Villroser bloggen, bestemte jeg meg for å skrive om noe så nerdete som regional planlegging, og hvorfor demokratiet vårt er best tjent med å opprettholde tre forvaltnings, og folkevalgte nivåer. Jeg er av den sorten som mener offentlig forvaltning  - altså forvaltning av felleskapsressursene våre er det aller viktigste, og jeg mener bestemt at vi gjør det best ved å ha folk som er valgt blant likemenn på alle forvaltningsnivåene. Når Høyre anklager AP for å ha økt byråkratiet, ja da blir jeg oppriktig forbanna – for i tillegg til at de siden 2005 har økt byråkratiet i en rekke høyrestyrte kommuner, vil de nå også legge ned fylkeskommunen – og overføre oppgavene til … ja kommunene, men ganske sikkert også nye interkommunale selskaper, foretak, og direktorater, det er en naturlig konsekvens. Jeg tror tvangssammenslåing av kommuner, og nedlegging av fylkeskommunen vil føre til mer byråkrati og mindre demokrati! – og håper inderlig at jeg får anledning til å skrive mer om nettopp det en annen gang.

For akkurat nå, mens jeg spiste middag med fjortisen skjønte jeg hvorfor jeg er sosialdemokrat (på ekte). Jeg sitter i Sandnes, i Rogaland, i Norge – altså et av de aller rikeste hjørnene i verden, her har Høyre vunnet skolevalget med god margin. Jeg er alenemamma til en fjortis ( hun er egentlig snart 15) som jeg selvsagt er veldig veldig stolt av, men også må jeg innrømme – ganske oppgitt over. Det siste året synes jeg hun har vært i overkant opptatt av shopping og rosablogger, og i underkant opptatt av hvordan det står til i verden. På mitt mest irritable har jeg nok også sagt til henne at det som er mellom ørene er til for å brukes,, og da mener jeg ikke smøres inn med et halvt kilo foundation.

I dag, 4 september - 5 dager igjen til valget, kommer fjortisen hjem og forteller at alle i klassen hennes hadde stemt høyre hvis de kunne. Hun sier også at hun tror Høyre vinner skolevalget fordi de lover leksefri skole, og skattelette. Så mens omeletten blir kald, eksploderer fjortisen i sin egen diskusjon, og forteller at hun har forsøkt å få klassevennene sine til å forstå at dette med leksefri bare er noe tull, for alle har uansett ansvar for egen læring også – lekser eller ikke, det er bare å lære seg. Så sier hun at skatteletten til Høyre ikke betyr noen ting for vanlige folk men vil føre til at rike mennesker blir rikere,  og med hennes ord: ”hva tror dere skjer da når vi betaler mindre i skatt??”, jo da får vi mindre penger til alt vi trenger, blant annet skoler og lønninger til lærere – de rike begynner på private skoler, og de gode lærerne følger etter, ”og alle andre som egentlig er vanlige folk ender opp med dårlige lærere, dårlige skoler, og helt til slutt blir vi et land der noen få rike har alle muligheter, mens flesteparten av oss ikke har noen mulighet” Hun avslutter det hele med å si at ”dette fører til forskjeller som jeg trodde vi var ferdig med for sånn 100 år siden”.  – Enkel logikk, men allikevel farlig nærme sannheten. Om høyresiden får det som de vil står felleskapet og velferdsstaten i fare, enhetsskolen som dannelsesarena og kulturbygger, helsetjenester der noen kan betale seg ut av køen mens andre må vente, arbeidsforhold vil forverres gjennom svekkede rettigheter både når det gjelder sykelønn og arbeidstid.

Høyresiden kritiserer oss for å ha for tette koblinger til arbeiderbevegelsen, min bekymring er høyresidens tette kobling til næringslivet –hva skjer med samfunnsplanleggingen dersom roller blandes når arealplaner og reguleringssaker skal vedtas? Hva skjer når felleskapets ressurser forvaltes i et marked tilpasset det private næringslivet? Min mening er at arbeiderbevegelsen er oss, folk flest – næringslivet har ofte andre agendaer for hvordan felleskapets ressurser skal og bør forvaltes. Demokratiet Norge er avhengige av å opprettholde og utvikle et sterkt fellesskap slik at våre felles verdier blir best mulig ivaretatt. Da er vi avhengige av at ungene våre får gå på den samme skolen som Jørgen Hattemaker og Kong Salomons sønner og døtre, bare slik ved å være sammen kan felleskapet og demokratiet styrkes.

Fjortisen fortalte også om det nye utrykket blant kidza om dagen; ”Det er en grunn til at himmelen er blå og at helvete er rødt”… Etter min mening ser horisonten mørk ut, dersom de blå-blå kommer til makten, helvete tror jeg altså ikke på – men kollektivet mitt i studietida het ”De glødende hjertes liga” – For meg er en rød stemme, det samme som et hjerte som banker for fellesskapet, det er da jaggu vanskelig nok å oppdra fjortiser om ikke de må vokse opp til å bli sine egne lykke smeder i tillegg!!

Godt Valg!

( og ja jeg er veldig stolt av fjortisen, og trekker tilbake det med foundation)

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Trygge mennesker våger mer

Fra venstre: Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Våre neste gjestebloggere er Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Tre dyktige og engasjerte damer fra Fellesforbundet.Iselin Paulsen, rådgiver i Fellesforbundet. Iselin var tidligere fylkessekretær i AUF i Vestfold og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Vestfold. Nå jobber hun som informasjonsrådgiver ved Fellesforbundets hovedkontor.

Kine Asper, nyvalgt forbundssekretær i Fellesforbundets ledelse. Kine har flere års erfaring som tillitsvalgt i Fellesforbundet. Først som sekretær i bedriftsklubben, senere nestleder og leder. Hun er også kommunestyrerepresentant for Aurskog Høland Arbeiderparti.

Cathrine Ulvøy, sekretær i tariffavdelingen i Fellesforbundet. Cathrine har erfaring som tillitsvalgt, og har også vært styremedlem i Arbeiderpartiet i Bergen. Hun har også vært vara til fylkestinget i Hordaland.

God lesing og fortsatt god sommer!

 

Trygge mennesker våger mer

Det sa statsminister Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i april. Det er vi enige i!

Tryggheten i fellesskapet er selve kjernen i den norske modellen. En sterk offentlig sektor gir alle velferd og like muligheter. Trygge mennesker våger mer, yter mer og skaper mer.

For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering til høyre for Høyre. Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før. Vi kaller det et viktig retningsvalg.

Norge blir jevnlig kåret til verdens beste land å bo i. Det er ingen selvfølge at vi klarer det, år etter år. Den er et resultat av politiske valg, av at noen har stått opp og forsvart en stor offentlig sektor, en jevn inntektsfordeling, sterke fagforeninger, et omfattende offentlig eierskap, og en moderne familie- og likestillingspolitikk. Dette er byggesteiner i det sterke norske fellesskapet, i den norske modellen.

Vi ønsker at Norge fortsatt skal ha et anstendig og trygt arbeidsliv- der faste ansettelser er hovedregelen. Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av flere midlertidige ansettelser. Dette skaper en usikkerhet for den ansatte som ikke vet hvor lenge han eller hun kan regne med å beholde jobben. Det vil for eksempel gjøre det tilnærmet umulig å få lån til bolig, noe som spesielt vil ramme de unge.

Hva våger man med en midlertidig stilling- hvor blir det av tryggheten? Høyre og FrP vil kalle det "fleksibilitet i arbeidslivet"- vi kaller det "usikkerhet".

Hva mener egentlig Høyre og FrP?

Høyre og FrP vil ha deg til å tro at det er få forskjeller mellom en borgerlig regjering og en rødgrønn regjering. Bak fine ord skjuler det seg ufin politikk!

Derfor bruker de ikke lenger ordet "privatisering"- de bruker "nye løsninger".

De sier fleksibilitet i arbeidslivet, men mener at du skal jobbe mer ubetalt overtid.

De vil slippe "alle gode krefter til", men glemmer å si at det betyr at skolen, sykehjemmet og sykehusene privatiseres.

Et trygt og anstendig arbeidsliv for framtida

De rødgrønne har gjennom trygg økonomisk styring skapt over 350 000 flere arbeidsplasser siden 2005. Det startes rekordmange foretak, og det går godt i norsk næringsliv.

Det er lagt et godt grunnlag for fremtiden, men det viktigste er hvordan en rødgrønn regjering vil styre etter stortingsvalget. Det er ingenting som er sikkert selv om Norge må sies å ha kommet seg relativt tørrskodd gjennom finanskrisa. I fremtiden vil en offensiv næringspolitikk kreves for å sikre norske arbeidsplasser. Det har den rødgrønne regjeringen vist at de har, blant annet gjennom vekstpakka for næringslivet.

Vekstpakka gir noe kutt i selskapsskatten, samtidig som kuttet dekkes inn ved at de som har mest bidrar mer.

Slik langsiktig og ansvarlig politikk svekker ikke arbeidstakeres rettigheter, slik vi ser gjort gjennom lønnsnedslag og økt bruk av midlertidige ansettelser andre steder. Den rødgrønne regjeringa finner bedre løsninger – for alle!

Valget i 2013 er et retningsvalg. Stem for et samfunn der vi gjør de store løftene sammen, fordi vi er sterkere sammen enn hver for oss.

Stem rødgrønt - for et velferdssamfunn for alle og for et anstendig arbeidsliv!

Omfordeling skaper velferd

ulikhetJeg tenker at den største verdien i vårt samfunn ikke er verdiene under havbunnen, men derimot de verdiene vi har lagt til grunn for utformingen av vårt velferdssystem. Muligheten vi som barn har blitt tilbudt var å være en del av et samfunn der ikke størrelsen på foreldres lommebok avgjorde hvilke skole vi fikk gå på, eller hvilken behandling vi fikk da vi var syke. De små forskjeller oss mennesker i mellom gjorde oss til et samfunn med stor grad av tillit. Tillit er limet i samfunnet, det som skaper balanse. Jeg vil videreutvikle det samfunnet. Der alle går på samme skole. Der mine barn får verdens beste helsehjelp, helt uavhengig av min betalingsevne eller forsikringsordninger. Et samfunn hvor jeg betaler etter evne og får etter behov, hvor jeg gjør min plikt slik at jeg kan kreve min rett og har tillit til at det holder og at det fungerer! Vi stoler på hverandre i Norge.  Jevnt over kan vi si det. Riktig nok finnes det mistenksomhet og engstelse også i vårt land. Men vi stoler på hverandre, og de fleste av oss har tillit til at vi får hjelp av sykehus eller politi om vi trenger det. Selv når all verdens skrekkhistorier brettes ut i tabloidavisene, tar det  ikke fra oss trua. Vi har erfart, de fleste av oss, at folk gjør så godt de kan og at velferdsordningen fungerer. Vi får hjelp på sykehusene og politiet kommer når vi ringer. Sammenlignet med andre land har vi høy grad av tillit til hverandre og våre velferdssystemer.  Tillit er limet i samfunnet. Uten tillit brytes velferdssamfunnet ned. Tillit til den økonomiske politikken stabiliserer for eksempel boligmarkedet.  Tillit er en forutsetning for at velferdssystemene våre ikke  brytes ned under fremveksten av private profittbaserte løsninger. Ikke minst påvirker graden av tillit livskvaliteten. Hvordan er det å bo i et samfunn der alle mistror hverandre?

Hva påvirker denne tilliten? Det er selvsagt flere ting. Men likevel dukker inntektslikhet opp som en vesentlig faktor i de studier som er blitt gjort.  Jo høyere grad av inntektsulikhet, jo mindre grad av tillit. Samtidig er det riktig å anta at disse faktorene påvirker hverandre gjensidig. Balansen er derfor sårbar og ubalanse vil være gjensidig negativ forsterkende.

Ulikhet øker også avstanden mellom grupper i samfunnet. Ofte fordi vi har en tendens til å velge å henge sammen med de som er mest like med oss. Ulikhet kan derfor være til hinder for integrering og sosial mobilitet.

I land preget av økonomisk likhet så bedrer helsen seg for alle. Ikke bare for noen. Alle nyter godt av å bo i områder preget av økonomisk likhet. Sosial integrasjon og posisjon har noe å si for folkehelsen. Derfor gir samfunn med mulighet til deltagelse og integrering ,og hvor den sosiale mobiliteten er høy, positive utslag på den generelle folkehelsa.

Når man snakker om helse er det lett å tro at det er hvor mye man bruker på helse pr. person som er utslagsgivende for hvor god nasjonalhelsen er. Kanskje det er derfor Norge ligger godt an?  Men nei.  Undersøkelsene viser at det verken er tilgjengeligheten til helsestell eller avansert medisinsk utstyr som har betydning. Sammenligner man risiko for dødelighet for et barn i sitt første leveår og gjennomsnittlig levealder, vil et barn i USA sammenlignet med et barn i Hellas ( USA bruker dobbelt så mye på helseoppfølging og utstyr enn Hellas) ha mye større risiko for å dø i løpet av det første leveåret og vil gjennomsnittlig leve 1,5 år kortere enn barnet i Hellas.

I British Medical Journal fra 1992 kunne vi lese dette:

« Den store tanken er at det som bestemmer dødelighet og helse i samfunnet, er i mindre grad den samlede velstanden i vedkommende samfunn, men snarere hvor jevnt velstanden er fordelt. Jo mer likt velstanden fordeles, desto bedre er helsetilstanden i samfunnet.»

La oss ta en titt på utdanning i samme lys av ulikhet. Det er en anerkjent forståelse at foreldres bakgrunn og deres engasjement i barnas utdannelse er utslagsgivende for hvordan barna presterer på skolen. Viktig er det også at barn har tilgang på et sted å gjøre skolearbeid og tilgang på verktøy som de kan oppdatere seg med. Mange har sagt at den største utfordringen utdanningssystemene står ovenfor er de store ulikhetene i barnas bakgrunn og den kulturelle kapitalen de har med seg til skolen. Derfor har mange land jobbet hardt med å gi barn like muligheter i utdanningssystemet for å jevne ut disse faktorene. I samfunn som forplikter seg til å gi lik rett til utdanning  gjør svakerestilte barn det likevel dårligere på skolen uansett nivået på skolesystemt. Noen samfunn kommer likevel nærmere like muligheter enn andre. Det er de landene som anerkjenner at forskjellene starter langt tidligere enn når barna begynner på skolen. En god start i livet, rett og slett. Disse landene anerkjenner at å være småbarnsforeldre er krevende både økonomisk og tidsmessig når man i tillegg skal ha et arbeid.  Norsk politikk har lenge vært raus på gode velferdsordninger for barnefamilier. Derfor har vi gode fødselspermisjoner, barnehager til alle, familiestønader, skattetiltak, gratis helsestell og offentlig skole. Alle disse investeringene er for å påvirke den langsiktige banen til et barns liv. Og de utjevner forskjeller og gir oss likere muligheter.

Andre faktorer som påvirker vår innsats på skolen er hvordan vi oppfatter at vi blir bedømt av andre. Når vi opplever at vi blir oppfattet mindreverdig av andre synker ferdighetene våre. Vi lærer rett og slett best i stimulerende omgivelser der vi føler oss trygge på at vi lykkes. Likhet er sentralt fordi det reduserer opplevelsen av at noen er mindre verd enn andre og øker mulighetene for at flere får en god utdanning.

Norge har vært preget av høy inntektslikhet. Likheten er politisk villet ved hjelp av skatte- og velferdssystemer. I Norge har økt skatt for de rikeste redusert utviklingen av økonomisk ulikhet. Den positive effekten dette gir for samfunnet er trolig  mer vesentlig enn de de negative konsekvensene for de rikeste.

Valget høsten 2013 er et verdivalg.

Ulikhet har sin pris. Vi kan ikke forledes til å tro at økte ulikheter mellom oss ikke betyr en endring i samfunnet slik vi kjenner det. Målet er heller ikke en fullstendig likhet. Men  de aller fleste av oss, over hele det politiske landskapet, ønsker et mest mulig klasseløst samfunn.  Wilkinson skriver i forordet til «Ulikhetens pris»* « Å ønske seg et klasseløstsamfunn uten å ville redusere inntektsforskjellene er som å slanke seg uten redusere kaloriinntaket». Så når høyresiden i norsk politikk fremholder at de vil tillate større forskjeller, mer skattelette, mindre penger til velferdssystemene og endre skattesystemet, så husk på konsekvensene.

Ulikhet har en kostnad, selv i Norge.

Anne & Hanne

*(Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Res publica 2011, Oslo)

Stemmerettsjubileet - vi har mye å feire!

Turid Lilleheie - Tjenestemannsbladet (2)På selveste stemmerettsdagen er vi stolt over å kunne presentere Turid Lilleheie som gjesteblogger. Turid var leder av NTL( Norsk tjenestemannslag) i perioden 1998-2010.  I LO var hun særlig opptatt av å løfte de lavest lønnede kvinnene i privat sektor, sikre heltid til kvinnene i omsorgsyrker og heve lønnen til kvinnedominerte grupper i offentlig sektor.

I dag er Turid styreleder av Progressiv som en tenketank som er trygt forankret på sentrum-venstresiden, internasjonalt orientert og som er en møteplass på tvers av parti- og organisasjonsgrenser.

Turid deler dette innlegget med oss samtidig som det også publiseres på progressiv.no og radikalportal.no

Villrosene ønsker dere alle en god stemmerettsdag!

..............................................................................................................

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen.

Stemmerettsjubileet – vi har mye å feire

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen, og de er fornøyde med at de ikke alene må ta ansvar for familiens inntekt. Dette er en del av en den norske velferdsmodellen.

Men kampen fortsetter

Selvbestemt abort, full barnehagedekning og fødselspermisjon med fedrekvote er ikke rettigheter vi har vunnet en gang for alle. Den politiske debatten i 2013 har vist oss at vi fortsatt må kjempe for å beholde disse rettighetene.

Abortdebatten var et hett tema under Høyres landsmøte. Høyresiden vil fjerne fedrekvoten i fødselspermisjonen. En eventuell borgerlig regjering kan komme til å øke barnehagesatsene. Høyresiden vil heller ikke sikre arbeidstakeres (les kvinners) rett til heltid. Dette til tross for at deltidsstillinger er et typisk problem for kvinnedominerte arbeidsplasser.

Fortsatt vold i hjemmet

Selv om vi er kommet langt når det gjelder likestilling har vi fortsatt problemer som skal løses. Vi har store utfordringer med hensyn til vold mot kvinner. Anmeldelser av voldtekt øker, og vold i nære relasjoner er et økende problem.

Når de gjelder fordeling av posisjoner, makt og penger i næringslivet, gjenstår mye. Vi har mye å feire, men vi har også en lang vei å gå.

stemmerettsjubileumet

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

59036_107658409293603_1138152_nVår neste gjesteblogger er Trine N. Klungeland (47 år), bor på Feda, er gift og har 2 flotte sønner. Trine har vært aktiv i lokalpolitikken i 22 år som bl.a. utvalgsleder, formannskapsmedlem, gruppeleder og leder av Kvinesdal Arbeiderparti m.m. Trine arbeider til daglig som leder i attføringstiltaket Arbeid med Bistand ved ASVO Kvinesdal AS. Hun har gjennom attføringsarbeidet vært leder av ei tverretatlig gruppe som har fremmet forslag til tiltak som kan øke mulighetene for at flere skal kunne fullføre videregående skole. Gruppas arbeid er nedfelt i rapporten ”På Sporet”.

Flere av forslagene gruppa påpekte ser ut til å få gjennomslag. Kvinesdal kommune har satt av prosjektmidler til tidlig innsats, og noen av læreplassene i Kvinesdal kommune skal forbeholdes lærlinger med behov for tilrettelegging.

Som leder av Kvinesdal Arbeiderparti har hun engasjert seg i å bringe videre de forslagene som går utover Kvinesdal kommunes ansvarsområder. De har fremmet programforslag for neste stortingsperiode, og det er gledelig at partiet sentralt ønsker at flere i aldergruppen uten skolerett (mellom 21 og 25 år) må få tilbud om utdanning. Det legges ellers til rette for mer fleksible ordninger i videregående opplæring.  Kvinesdal AP har også fått tilslutning i i Vest-Agder Arbeiderparti om prøveordninger i fylkeskommunen for å utvide skoleretten for dem mellom 21-25 år.

Trines arbeid og engasjement viser at det nytter å stå på for noe man tror på, og bruke muligheter til påvirkning der vedtak fattes. Politikk handler om ”å ville”!

God lesing1

.................................

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

Arbeiderpartiets gamle slagord står like godt i dag som det gjorde for nesten100 år siden. Levekårsutfordringene er igjen satt på dagsorden og sentrale stikkord er utdanning og arbeid. Undersøkelser og forskning tyder på behovet for ufaglært arbeidskraft minker betraktelig i årene framover. Det er derfor urovekkende at 1 av 3 faller ut av dagens utdanningsløp. Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring, men etter fem år er det bare ca 70 prosent som gjennomfører med full studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Utfordringene er særlig store på yrkesfag der bare noe over halvparten av elevene gjennomfører med full kompetanse.

Det er mange grunner til at frafall er en av de største samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi vet at personer som ikke gjennomfører videregående opplæring har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidslivskarriere. Blant unge mellom 20 og 24 år som ikke fullfører videregående opplæring, står 19 prosent utenfor både arbeid og utdanning, mot 5 prosent i samme aldersgruppe som har gjennomført. Et stort antall av ungdom som mottar uføretrygd har falt fra videregående opplæring. Blant frafallseleven er det også større andel som mottar sosialhjelp enn de som har fullført videregående skole. Langtidssykefraværet er og høyere blant unge voksne som ikke har fullført videregående opplæring enn blant unge voksne som har fullført. Det er et problem når unge mennesker faller ut av arbeidslivet, eller aldri kommer over terskelen til jobb. Arbeidets betydning går langt utover det å bare kunne tjene til livets opphold. Å redusere antallet som ikke fullfører videregående skole vil derfor gi en personlig, sosial og økonomisk gevinst.

Som et ledd i levekårssatsingen opprettet Kvinesdal kommune ei prosjektgruppe som skulle fremme forslag med tanke på forebygging av frafall fra videregående skole. Prosjektgruppa bestod av medlemmer fra NAV, ASVO Kvinesdal, videregående skole, ungdomsskolen og tverrfaglig team. Gruppa har avgitt sin innstilling i rapporten På Sporet”. For å få informasjon og innspill i arbeidet ble representanter fra ulike fagenheter invitert for å gi oversikt om hva som finnes av tiltak, og hvilke tjenester som ytes fra tidlig barndom til etter videregående skole. Fagenhetene fikk også mulighet til å fremme forslag de vurderte som hensiktsmessige i forhold til å styrke gjennomføringsmuligheten.

En god del av tilbakemeldingene gikk på behovet for å samordne tjenester/oppgaver bedre. Mange av dem som får oppfølging fra det offentlige har ofte mange bistandsytere å forholde seg til, og samordning og koordinering kan være avgjørende for resultater eller også mangel på sådanne. Et godt samarbeid med foreldre/foresatte, foreldreveiledning og tett oppfølging er sammen med et behov for alternativ til undervisning og teori sentrale stikkord i rapporten.

Gode muligheter for livslang lære og et utdanningssystem som er fleksibelt kan være med å hindre frafall og styrke gjennomføringsmuligheten.  Yrkesfaglige studieretninger må bli mer fleksible, og det må bli enklere å få hele opplæringen ute i bedriftene. Antall læreplasser må økes, også i det offentlige, og flere av læreplassene må være forbeholdt lærekandidater.

Man må utvide muligheten til å fullføre videregående utdanning for de over 21 år. I dag er det vanskelig å få videregående utdanning i aldersgruppen 21 til 25 år dersom ikke NAV finansierer utdanningen. Her er det 4 år uten rettigheter på skolen og mye av motivasjon kan forsvinne om en må vente lenge før en kan starte på utdanning igjen.

Prosjektgruppa ble gjennom arbeidet styrket i påstanden om at ting henger sammen, og at det er viktig med tidlig innsats. Flere rapporter om frafall i videregående skole peker på faktorer som kan disponere for frafall. Det er derfor viktig å kunne se hele oppvekstløpet under ett for å kunne finne tiltak som når den enkelte ungdom.  Frafall i utdanning kan betraktes som sluttpunktet på en prosess som har startet tidlig. Undersøkelser viser at det er sjelden at elever slutter utelukkende på grunn av mangler ved skolen eller undervisningen. Årsakene er sammensatte og har gjerne sin opprinnelse lenge før både videregående - og ungdomsskole. Helsestasjonens ansatte vet ofte på et tidlig stadium hvem som lever i sårbare oppvekstmiljø og som har risiko for å få en vanskelig skolehverdag, og hvor det trengs en tett og god oppfølging. Klare rutiner for å koble elever med økende/stort fravær til skolehelsetjenesten kan være en god løsning for tidlig kartlegging og intervensjon. Skolehelsetjenesten kan bidra med innsats overfor den enkelte elev i form av veiledning på helsespørsmål som har betydning for fungering, både på og utenfor skolen, viderehenvisning for evt. utredning, forebygging/oppfølging i forhold til rus, kost, fysisk aktivitet osv.

Flere av fagenhetene tok også opp temaet foreldrekompetanse. Prosjektgruppa så derfor et potensial og et behov for veiledning av foreldre/foresatte i en eller annen form. Helsestasjonen ser behov for foreldreundervisning og skolen ser behov for foreldreinvolvering. Det ble hevdet fra flere av dem prosjektgruppa var i kontakt med at det ofte er en sammenheng mellom de barna som sliter og mangel på involvering fra foreldrene. Gode rutiner rundt skolevegring, fravær og oppfølging generelt er sentrale stikkord i både foreldreveiledningen og skolens rutiner. Prosjektgruppa anbefalte derfor avslutningsvis at det settes i gang et prosjekt der det jobbes videre med hvordan man kan tenke helhetlig om foreldreinvolvering og foreldrekompetanse. Dette bør settes i en sammenheng fra barna er nyfødt, fra helsestasjonen og videre oppover i ungdomsskole og videregående skole.  Målet må være å forhindre avsporinger, få til et bedre samarbeid, gi støtte til foreldre/foresatte i deres rolle og arbeide ut fra tanken om at foreldrene er de viktigste personer i barnas liv. ”Et samfunn som setter pris på sine barn, må ta godt vare på deres foreldre ”, 

Et slikt prosjekt bør vinkles positivt og støtte foreldrene i hvordan de kan involvere seg i barnas oppvekst. Det er krevende å være foreldre og foreldrerollen byr på mange utfordringer. Ting henger sammen og ting tar tid. Bedring av levekårsutfordringene må sees over flere år. Det er derfor gledelig at Kvinesdal kommune har vedtatt i sin fireårige handlingsplan å iverksette et slikt prosjekt samt flere av de andre tiltakene prosjektgruppa foreslo.

Men, jeg ønsker meg ikke bare arbeid til alle, jeg ønsker også et inkluderende arbeidsliv. For meg som til daglig jobber med attføring har jeg av og til stilt spørsmålet: ”Et inkluderende arbeidsliv for hvem?  Hva med dem som ikke tar utdanning, og hva med dem som står uten arbeid etter å ha oppnådd vitnemål/fagbrev? Hvordan inkludere flere unge til deltakelse enn det vi får til i dag? Arbeidsgiverne ønsker kompetanse og i den kampen vinner ofte de flinkeste. Hvordan skal man få til økt sysselsetting der kompetansebehovet er stort, samtidig som man trenger de hendene som er? Etter min mening må flere være med og ta samfunnsansvar! Vi må ha et system som treffer ungdommen der de er, på ulike nivå og med ulik arbeidsevne. Det gir muligheter. Et bedre og mer målrettet samarbeid og med målrettede midler. Vi trenger et bredt samarbeid med privat næringsliv, kommuner, fylkeskommune og tiltaksbedrifter som sammen med NAV kan koordinere tjenestene. På den måten kan flere unge forhåpentligvis oppnå grunnleggende ferdigheter og livsmestringsarena i kombinasjon med god arbeidspraksis. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

Å velge feil utdanning og/eller ta valg i ungdomsårene som gir konsekvenser for muligheter framover, - kan by på mange utfordringer. Det må være mulighet for /og legge til rette for å kunne komme tilbake på sporet igjen. Nelson Mandela sier: ”Storhet er ikke å unngå feil, det er å reise seg etter en feil”.

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

531263_436260503055124_1017990089_n Vår neste gjesteblogger er Hanne Line Wærness (48), Harstadværing i sitt hjerte, bosatt i Stavanger de siste 10 årene. Hanne Line er vernepleier med stor V fra Høgskolen i Harstad. Hovedfag i helsefag.Arbeider som høgskolelektor ved vernepleierutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole Rogaland. Hun har vært engasjert som tillitsvalgt og hatt ulike verv i FO i over 20 år. Er for tiden yrkesfaglig ansvarlig for vernepleiere i FO Rogaland, sitter i Seksjonsrådet for vernepleiere, hovedtillitsvalgt på jobb.

Fagpolitikk ligger hennes hjerte nært, og hun venter i spenning på stortingsmeldingen om levekårene til utviklingshemmede.

Har vært opptatt av vold og trusler siden hun selv var student – og spesielt det relasjonelle perspektivet i denne problematikken. Fokuset på hva det innebærer å være utsatt for vold og trusler blir fort underkommunisert i alle prosenttallene om omfang. Kurser studenter fra FOs utdanninger i ”Vold og trusler som arbeidsmiljøutfordring” og ”Terapeutisk aggresjonsmestring”.

God lesing!

..........................................................

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

Jeg er vernepleier. Jeg har vært utsatt for vold på jobb. Jeg har blitt skadet. Jeg har vært engstelig. Jeg har hatt skyldfølelse. Jeg har varslet. Jeg har fått kjeft. Men jeg har ikke holdt kjeft.

Via media blir vi til stadighet opplyst om at terskelen for å ty til vold er blitt lavere. Såkalt umotivert vold øker. Som vanlige borgere kan vi bli vilkårlig rammet av vold. Å bli utsatt for vilkårlig vold er alvorlig, og er en samfunnsutvikling som gir grunn til bekymring. Men mediene fokuserer i liten grad på den risikoen for vold og trusler som enkelte yrkesgrupper utsettes for gjennom å utføre sitt daglige arbeid. Politikerne er stadig bekymret for den økte volden i samfunnet. Er de like bekymret for omfanget av vold og trusler i arbeidslivet? Å bli utsatt for vold – og trusler om vold – fra mennesker man står i en profesjonell relasjon til er også alvorlig. Å bli slått ned på jobb kan gi andre konsekvenser enn å bli slått ned på gaten, for å si det enkelt.

Som barnevernpedagog, sosionom og vernepleier (og andre profesjoner) yter man profesjonell omsorg til mennesker i sårbare og utsatte situasjoner. Man knytter relasjoner, og nær kontakt med brukerne er ofte en forutsetning for godt faglig arbeid. Hva når man blir slått, sparket og truet på jobb (eller på fritiden) – og man fortsatt skal stå i relasjonen i etterkant? Hva gjør det med oss? Hvordan kan det håndteres? Hvem har ansvaret?

Definisjoner og omfang

Hva er så vold og trusler om vold? Hvilket svar man får kan avhenge av hvem man spør. Men Arbeidstilsynet (AT) har følgende definisjon:

”Vold og trusler er hendelser hvor arbeidstakere blir utskjelt, utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra tredjepart eller angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære”.

Mer spesifikt betyr det slag, spark, lugging, kliping, biting – og trusler fremsatt mot seg selv eller nærpersoner. Ikke akseptabelt, tenker nok de fleste. For mange i relasjonelle yrker er det en del av deres arbeidehverdag.

I følge Arbeidstilsynet (AT) og Fafo øker omfanget av vold og trusler i arbeidslivet generelt – og offentlig sektor spesielt. Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er særlig utsatt. Over 60% av de som arbeider innen barnevern og tjenester for utviklingshemmede har vært utsatt for vold og/eller trusler siste år (Svalund 2009). I følge levekårsundersøkelser (SSB 2006 og Fafo 2007) er det dobbelt så mange kvinner som menn som utsettes for vold og trusler – mest sannsynlig fordi flere kvinner enn menn arbeider i utsatte bransjer. Sykefraværet grunnet vold og trusler er bekymringsfullt (Svalund 2009). Rapporteringsviljen er liten (AT). Det er nettopp det relasjonelle aspektet som ofte utløser situasjoner med vold og trusler; i møtet mellom hjelper og mottaker er ikke maktforholdene jevnbyrdige (Hagen 2010).

Men konsekvensene for arbeidstakerne er mange. De fysiske konsekvensene er èn ting; sår gror, blåmerker blir borte. Min erfaring er imidlertid at mange opplever det å bli utsatt for vold og trusler som ikke å lykkes i jobben – og derigjennom gjør det til et personlig anliggende. Det er det IKKE. Vold og trusler er aldri et individuelt problem. Ikke la noen prøve å overbevise deg til å tro det.

Høyst levende forestillinger

Det finnes mange myter og forestillinger om trusler og vold i helse- og sosialsektoren. Noen eksempler:

  • • Trusler og vold er en del av jobben.
  • • Det er uprofesjonelle medarbeidere som blir utsatt for trusler og vold.
  • • Trusler og vold kan vi ikke få gjort noe med (KS.no).

La meg se litt nærmere på disse forestillingene. Vold og trusler er IKKE en del av jobben – men kan være en konsekvens av å arbeide relasjonelt med mennesker i utsatte og sårbare situasjoner. Arbeidsgiver kan ikke fraskrive seg ansvar for arbeidsmiljøet gjennom å skyve dette ansvaret over på arbeidstakerne – eller å betale seg ut av det gjennom ”risikotillegg”, som kan privatisere ansvaret. Årsakene til at vold- og trusselsituasjoner oppstår kan være mange. Det kan her være viktig/formålstjenlig å skille mellom instrumentell (intensjonal) og ekspressiv (ikke-intensjonal) vold (Hagen 2010). Den instrumentelle volden/trusselen utøves for å oppnå noe (jeg vil!). Den ekspressive volden er ofte en reaksjon på andres handlinger (jeg vil ikke!). Mennesker som har behov for omsorg og støtte er ikke spesielt voldelige. Når mennesker i sårbare situasjoner opplever å ikke bli sett, hørt og forstått er det ofte kun voldens språk som er tilbake. Utfordringen for oss som er i relasjonen er å ha kunnskap om hvorfor volden oppstår, og ha rammebetingelser for å møte den på en profesjonell måte. Det er arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge gode rammebetingelser for et godt arbeidsmiljø. Det være seg forebygging, risikoanalyser, handlingsplaner, informasjon, vernetjeneste, HMS-arbeid, ansvarsavklaringer, bemanningsnormer, skolering og andre lovpålagte krav til arbeidsmiljøet. Det krever et fokus på vold og trusler som en arbeidsmiljøutfordring. Det krever en faglig forståelse for de spesielle utfordringene knyttet til relasjonelt, profesjonelt arbeid. Det krever en vilje til å prioritere tid og penger til kompetanseheving. Det krever politikere som tør å påpeke at loven gjelder for alle, på alle områder og i alle virksomheter; at kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ikke ofres på økonomiens alter i profittbaserte private institusjoner. Det krever en erkjennelse av at vold og trusler ALDRI kan privatiseres.

En av konsekvensene ved å utsettes for vold og trusler er at man stiller spørsmålstegn ved egen faglighet, egen profesjonalitet. Hva var det jeg gjorde galt? Man tar med seg jobben hjem, sover dårlig, blir engstelig, får skyldfølelse. Man begynner å tvile på egen kompetanse. For å gjenta meg selv; hvis det å bli utsatt for vold og trusler gjøres til et personlig anliggende, så er det med på å privatisere problematikken.

Og her er vi tilbake til hva som er – og ikke er – en del av jobben. Arbeidsgiver har ansvar for å sørge for av vi som arbeidstakere har et arbeidsmiljø som er ”fullt ut forsvarlig”. Arbeidsmiljøloven er krystallklar på at Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (§4-3). Det betyr at arbeidsgiver har et overordnet ansvar for at vold og trusler (så langt som mulig) ikke skal være en del av jobben. Og politikerne må tilse at arbeidsgiver faktisk tar det ansvaret alvorlig.

Vold og trusler kan – og skal – forebygges. Vi må allikevel innse at det vil være arbeidsplasser hvor vold, trusler og andre former for krenkelser vil forekomme. Verktøyene er der – det er bare å ta dem i bruk. Og det er kanskje her den største utfordringen ligger.