Fagforbundet

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Heltid og deltid

1mai i kristiansand Vår neste gjesteblogger er Liv-Else Kallhovd (44). Hun er for tiden nestleder i Fagforbundet Vest-Agder og brenner sterkt for kampen mot ufrivillig deltid. Liv-Else har vært tillitsvalgt på fulltid siden 1997 med ulike verv. Blant annet Hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Mandal kommune i 9 år og 6 år på fylket fordelt på to perioder. Tidligere har hun vært leder av Fagforbundets lokalforening i Mandal. Hun er utdannet kokk og er ei dame med godt humør og brennende engasjement.

God lesing

---------------------------------------------

Deltidsproblematikk har hvert et tema i mange år nå uten at det skjer de store endringene i antall deltidsansatte i Norge. Hvorfor er det slik?

La oss først slå fast at deltid er et kvinnefenomen. Hvis vi sammenligner skift og turnus så er det stort sett bare hele stillinger i skiftbransjen mens det er mest deltid i turnusbransjen og skift brukes mest i mannsdominerte yrker (industri) mens turnus brukes i kvinnedominerte yrker (helsesektoren). Ser vi på varehandelen er det markante forskjeller på stillingstørrelser om du jobber med handel som er mest mannsdominert (clas olson, byggvare) eller mest kvinnedominert (mat, klær).

Hva er det da som påvirker stillingstørrelsen hvis det ikke type arbeid?

Historisk sett skulle mannen fø kvinnen og familien sin, ergo måtte han jobbe full tid og har dermed en tradisjon for det. Alt annet enn en fulltidsjobb for en mann virker unaturlig. De er fostret opp med at de skal ut i arbeidslivet etter endt skolegang.

Min generasjon kvinner er vokst opp med mødre som var hjemmeværende når vi var små og som fikk seg en deltidsjobb for å tjene litt lommepenger når barna ble litt større. Er dette noe vi har tatt med oss som en naturlig måte å tenke på? Ønsker vi innerst inne ikke å jobbe full tid hvis vi har en mann som kan fø oss? Synes vi det er kjekt å være hjemme å stelle hus, hjem og barn fremfor å gå på jobb? Er det disse signalene vi bevisst eller ubevisst gir jentene i oppveksten? Finn deg en mann og jobb bare litt slik at du har dine egne penger til eget bruk.

Hva da med dem som vil og trenger en fulltidsjobb for å leve? Hvordan skal en ung nyutdannet jente få lån til å kjøpe seg hus/ leilighet hvis hun blir ansatt i 20 % stilling fast? Hva med den nyskilte småbarnsmoren som trenger 100 % inntekt for å fø seg selv og sine barn?

Hvem er det som må bære byrdene i dette samfunnet? Hva betyr deltidsarbeid for samfunnet som helhet? Er det bare greit eller er der noen utfordringer her som vi ikke tenker på?

Hva med grunntanken i vår velferdsstat, yt etter evne og få etter behov? Betyr det at alle arbeidsføre faktisk må yte 100 % i arbeidslivet vårt for at vi kan tilby de tjenester vi forventer at samfunnet skal gi oss? Er det egoistisk å prioritere å være hjemme mens barna er små og ikke yte tilbake til samfunnet? Eller er det å tenke langsiktig på den oppvoksende generasjon og spare samfunnet for utgifter til barnehageplass? Hva med at vi trenger arbeidskraften deres, de som velger å være hjemme? For å ta oss av de syke og eldre.

Hva med kvinners selvstendighet i dette perspektiv? Ønsker vi både i pose og sekk? En mann som før oss så lenge det passer oss og så muligheten, for ikke å snakke om rettigheten til et eget selvstendig liv når det måtte passe oss? For tallenes tale er tydelige, vi kan ikke forvente å være gift med samme mann gjennom et helt liv lenger. Hva da når vi blir skilt? Hvem skal fø oss da? Skal det stå en og annen 100 % stilling til de som havner i denne situasjonen men de andre av oss skal jobbe deltid for det passer oss? Hva med pensjonisttilværelsen vår? Mennene lever fortsatt gjennomsnittlig kortere enn oss, kan vi leve av vår egen pensjon?

Det er utrolig mange dilemmaer rundt dette med deltid og det er en mye større utfordring enn bare her og nå. Ikke minst påvirker deltidsansettelser kvaliteten på tilbudet vi gir til våre kunder/ pasienter. Hvor ofte har dere vært i en butikk og spurt en ansatt om noe som svarer; det vet jeg ikke jeg er her bare en dag i uken? Eller en pleier som ikke kjenner pasienten sin for det er 3 uker siden sist hun var på jobb?

Hvem bestemmer at i skiftbransjen så jobber de annen hver helg mens i turnusbransjen jobber det 3hver? Vi kunne blitt kvitt hele deltidsproblematikken i turnusbransjen hvis vi gikk tilbake til å jobbe 2hver helg.

Hvem bestemmer at på Hennes og Maurits må de jobbe deltid mens på Clas Olsons kan de jobbe full tid når begge butikkene er på samme senter og har samme åpningstider?