Frihet

Gazas barn

_cached_601x0__e7103199-10f1-4a02-ae01-ba90c34e99aaGazas barn er ikke trygge i natt. Ingen vuggesang eller hviskende trøstende ord kan endre det de vet, men som voksne lyver for dem om. De vet at ingen er trygge i Gaza i natt. Gaza er verdens største fengsel. Stengt inne, stengt ute. Et enestående grusomt forsøk på å drive et folk i kne gjennom blokader og restriksjoner. Arbeid og mat svinner sakte bort. Medisiner og utstyr er marginalisert. De har stengt grensene, kontrollerer luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner: Gaza er hermetisk lukket. Mangel på utstyr og hjelp gjør at kloakksystemet er foreldet og ødlagt. Rent vann er ikke noe selvfølge. Mat er ingen selvfølge. Israels psykologiske terror beskrives også så godt av en mamma som forteller om hvordan gutten hennes satt med en pute foran ansiktet sitt og klemte den mot ørene mens raketten traff. Traumatisert to ganger er han nå i krigens øye for tredje gang og han er bare 11 år. Det sies at Hamas bruker barna som levende skjold. Og i den grad det stemmer er det forkastelig og uakseptabelt. Men veldig ofte har barna og deres familie liten befatning med Hamas. Disse barna er vår fremtid, våre fredshåp, som vi sender om og om igjen inn i de grusomste mørkeste avgrunnene gang på gang. Hvilke barn kan vokse opp under slike forhold og fortsatt bære troen på mennesker, troen på fred? Ser vi ikke det helt åpenbare, at barna som overlever er morgendagens ledere. Hvem skal ha lært dem fredens kunst? Kanskje det er oss.

Israel er okkupant. En brutal bølle av en storebror. En storebror med et mektig nettverk, ikke bare har de verdens mest effektive militær. De har også en av verdens mektigste og mest effektive lobby. En sånn lobby som hvisker forholdsvis klare trusler i ørene til verdens mektigste menn og kvinner. Og som gjør at man kan marsjere inn med 65 000 soldater i et område på størrelse med Mjøsa og rettferdiggjøre nær 80% sivile tap som en «rett til å forsvare seg». Eller som får en av verdens mektigste utenriksministere til å be om at Israel i det minste er «litt mer nøyaktige» når de bomber.

Fra et utsøkt møterom med verdens mektigste menn og kvinner tilstede konstanteres at ca 80 ganger siden opprettelsen av staten Israel har FN’s sikkerhetsråd kritisert staten. I 2004 kom den klareste uttalelsen som slo fast at staten Israel bryter folkeretten ved å bygge muren og de slo fast to brudd på folkeretten vedrørende okkupasjonen. Israel og USA aviste uttalelsene. Israel bryr seg ikke om hva FN måtte mene.

Årsaken til at det ikke er vedtatt flere brudd på folkeretten er uten tvil at USA legger ned veto. For at et vedtak om brudd på folkeretten skal være gyldig må nemlig sikkerhetsrådet enes. Den mektigste lobbyen i verden lykkes med å sette krumfot for slike vedtak.

Hamas utøver terror og utøver desperate brutale angrep på Israel og de får støtte i en befolkning som mister håpet og troen på et rettferdig Israel. Israels politikk er å knuse Hamas gjennom å straffe et folk kollektivt. Det tar fra dem håpet og troen på en fremtid. Hvorfor skulle de da ikke støtte Hamas? Har Israel gitt dem en grunn til og ikke tro på Hamas sin militante del?

Det vil finnes et rakettskytende terroristisk Hamas så lenge det finnes et Israel som okkuperer.

Israel har visst rett til å forsvare seg, er jeg blitt meg fortalt av verdens mektigste statsoverhoder. «Forsvare seg» Gjør man det ved en bakkeinnvasjon med en arme på 65 000 soldater? Er det forsvar når unger som leker på en strand eller på et tak blir målet for raketter? Når måtte man bruke militær makt for å forsvare seg mot 10-11 åringer? Hvor går grensen mellom forsvar og ren offensiv krig hvis mål er å utrydde et folk og okkupere et land? I denne krigen blir alle mumlende grå eminenser som svarer svevende og uten substans, og som kommer med svar som «rett til å forsvare seg»,uten logikk.

Men hvor er verdens ledere? De som en gang tok på seg det moralske oppdraget å tegne linjer på et kart slik at det ble til landområder som det fortsatt kriges om. Hvor er verdens ledere når man trenger dem? De sitter gjemt et bombesikkert rom og forsøker å omdefinere begrepet « rett til å forvare seg». De konstaterer at det i over 60 år er forsøkt å tøyle Israels krigerske atferd, uten at de har lykkes. De uttaler at de synes det er «skremmende». Vel, det finnes ikke bomberom i Gaza. Det finnes skjøre bygninger som smadres som et korthus når rakettene treffer. Det finnes ingen plass som er trygg i Gaza. Ikke for et eneste barn. Det er skremmende for verdens mest beskyttede menn og kvinner, mon tro hvordan det er for Gazas barn.

Imens verdens mektigste forsøker å finne et forsvar til sin egen ryggradløshet er ingen barn i Gaza trygge. Og i morgen våkner vi til nye overskrifter om barn som er skutt i filler mens de satt i et rom hvor ingen trygghet fantes med en pute foran ansiktet for å lukke lyden av det uunngåelige ute.

Kjære verdens ledere, jeg ber dere. Hvis det finnes et øyeblikk i tid hvor dere kan bruke den makten dere er tildelt av deres folk, så er det dette øyeblikket. Dette øyeblikket dere har til å vise storhet og godhet, til å redde verden fra moralsk fall og unnvikelse, deres øyeblikk i tid til å gjøre en forskjell, til å redde en fremtid.

"All that is necessary for the triumph of evil is that good men do nothing." (Edmund Burke)

........

Anne & Hanne

PS for deg som føler deg like maktesløs som oss så oppfordrer vi deg til å gi penger til nødhjelp. Da kan du hjelpe andre og hjelpe.

Feks:

Norsk folkehjelp: send SMS  "Gaza"til 2160

Redd barna: https://www.reddbarna.no/gi-et-bidrag-til-redd-barnas-katastrofefond

Leger uten grenser: http://www.legerutengrenser.no/Stoett-oss

Billig eller ren mat?

skinkeKanskje er vi bare ekstremt beskyttet og heldig her i landet. Vi har liksom aldri som forbrukere trengt å ta stilling til om vi ønsker oss ren mat. Den retningen har vært pekt ut av andre enn oss, samvittighetsfulle bønder som har hatt beina på jorda. Sannsynligvis fordi at prioriteringen har vært sammenfallende med distriktspolitikk og norske forutsetninger. Vi har i dag Europas kanskje reneste og friskeste kjøtt. Et solid kvalitetsstempel. Og det er ikke sånn at du trenger å lete deg frem til en delikatessebutikk for å få fatt på det. Det ligger og venter på deg i kjøledisken i din helt egne nærbutikk. Forstå det den som kan. Hverdagsluksus, kan man også kalle det. Men var det billig kjøtt du ville ha, var det sånn? Ja det er mulig å sette det som prioritet nummer en for matproduksjonen i Norge. Mange av oss langs kysten har vokst opp med å ta båten over til Danmark og kjøpt billig svinekjøtt der. Danmark tilhører verdensmarkedet, har jeg lært og er konkurransedyktig på pris worldwide. Det er ikke rart det oppleves billig. Det er billig uansett hvor du befinner deg i Europa. Og det er billig fordi at produksjonen kan foregå under andre vilkår enn i Norge. Den første reglen i en hver konkurranse er rettferdighet. Alle starter på samme startstrek, klokka går like raskt (eller sakte) Sykkel er ikke tillatt i en løpekonkurranse. I konkurransen om billig svinekjøtt så er det sånn at bøndene i Danmark har lov til å ha flere dyr på samme areal som i Norge og de kan proppe dem fulle av antibiotika for å holde dem friske. I Norge holder vi dem friske med mindre tetthet i besetningene (altså færre dyr) og ti ganger så lite antibiotika. Det gjør konkurranseforholdene ulike. Det koster rett og slett mer å produsere svinekjøtt i Norge enn i Danmark. Altså er det vanskelig å påstå at kjøttet er billigere i Danmark. Norge og Danmark er ikke i samme konkurranse her.

Billig kjøtt kommer med noen kostnader, men de er du kanskje villig til å ta.

Når bonden må ha mange dyr sammen trenger de å sørge for at de ikke blir syke. Den beste måten å gjøre det på er å sørge for god kontroll på besetningen og luke ut syke dyr. I Norge gir vi ikke antibiotika forebyggende. Det gjør de i de fleste andre europeiske land. Det leie med antibiotika er nemlig at for høyt bruk øker faren for resistente bakterier. Sånne som gir blaffen i antibiotika og tar knekken på folk. Høyt antibiotikaforbruk er derfor svært lite fremtidsrettet eller bærekraftig. Det er også farlig.

Jeg kjenner at jeg ikke er villig til å ta den risken. Selv ikke for en svinefilet til ti kroner mindre.

Men burde vi ikke hvert fall få lov å velge, billig eller rent? Frihet, er det ikke det det kalles? Hvis den lå der og myste mot deg, den danske svinefileten til ti kroner mindre ved siden av den prektige norske. Eller hva med en italiensk en? Sjansen er at den har 100 ganger så mye antibiotika i seg som den norske. Sikkert billig, selv om det påløper et fraktgebyr på den ettersom den er ganske langreist. Skulle du ikke hvertfall ha mulighet til å velge den, om ikke annet til hverdagsmat?

Det høres så fristende ut å si at alle må få lov å velge og det kan ved første øyekast virke som det ligger frihet i det. Men når du velger kjøtt fra en del av verden med langt høyere forekomst av MRSA( antibiotikaresistent bakterie) tar det inn på kjøkkenet ditt og kanskje blir bærer av det. Øker du risikoen ikke bare for deg selv, men for meg og barna mine. For når du treffer meg kan du smitte meg. Så din frihet kan lett få konsekvenser for min frihet fra sykdom. Og da er jeg jammen ikke så sikker på om det er riktig å gi slike valg. Det handler jo ikke bare om deg, det handler også om samfunnet som helhet.

Uansett, jeg skulle ønske landbruket vårt ble enda renere, mer økologisk og bærekraftig. Men jeg forstår også at da må jeg slutte å sammenligne det med land hvis landbrukspolitikk prioriterer helt annerledes. Til det er konkurransevilkårene for ulike.

Aller helst vil jeg ha kortreist mat i butikkene som ikke bruker tid mellom bonde og forbruker på å kjøre på kryss av tvers av landet vårt. Jeg vil ha mat som er ren og trygg å spise. Dyr som har hatt det godt. Bønder som steller godt med dyra sine og som har en jobb de kan leve med og av.

Landbruk handler om de viktige og store tingene i livet, om bærekraft og fremtid. Og de små og nære tingene, som pålegg på skolematen. Jeg har aldri vært mer opptatt av landbruket enn nå.

 

 

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Vil 17. mai noengang miste sin betydning?

Vil 17. mai noen gang miste sin betydning? Kjære alle sammen og gratulerer med dagen. Gratulerer med 200 års selvstendighet og grunnlovsjubileumet.

17. mai er lukter, lyder og farger. Lyder som barnelatter, slitene russerop og musikk korps som spiller kjente og kjære sanger. Lukter som vårblomstser, nysprunget bjørk og lukten av pølse og is. Farger som røde lakksko, hvit softis og blå ballonger.

Men 17. Mai er mer enn lukter, lyder og farger. Det er en dag for demokrati, frihet, likhet og solidaritet. En dag hvor vi feier vårt frie demokrati og ytringsfrihet. I år hedrer vi den historiske begivenheten som utspant seg i 1814. I 1814 var 112 menn samlet på Eidsvoll. Sammen bygget de vår grunnlov på idealer som frihet, likhet og brorskap, og ikke minst på kjærlighet til sitt land. Fra Mandal deltok Syvert Omundsen Eeg, Erich haagensøn Jaabech og Omund Andersen Lømsland. Fra første påskedag 10. April til 17.mai Den 16. mai var alle vedtak fattet og grunnloven ferdig. Selvstendighet ble erklært og makten delt mellom konge/regjering, en nasjonalforsamling valgt av folket (som de kalte Storting) og domstolene. Grunnlaget for demokrati var lagt. 17.mai 1814 ble dagen de daterte.

200 år etterpå kan en stille spørsmålet. Vil 17 mai noen gang blir uviktig? Vil vi glemme hvorfor vi feiere vår nasjonaldag. Kan dagen komme da vi tenker at det med en festdag med pølser, is og brus, men hvor vi samtidig stusser på hvorfor vi feirer de historiske hendelsene som skjedde i 1814?

Like viktig som hvorfor vi feirer denne dagen er det faktum at dagen er for ALLE. 17 mai er dagen for unge og rike, for fattige og rike, for hvite og brune, for menn og kvinner, for byfolk og bønder. Dette er dagen hvor vi dyrker det store fellesskapet som heter Norge og verdiene er demokrati, likhet, frihet og ytringsfrihet. Verdier som er fundamentet i vårt samfunn.

Første paragrapf lyder som følgende: “Kongerige Norge er et frit, selvstendig, udelelig og uafhændeligt rige”. En paragraf som la grunnlag for folkefesten vi feier idag. En fest for frihet, menneskerettigheter, likhet, ytringsfrihet og demokrati.

Frihet til å tenke. Din tanke er fri.

Din tanke er fri,

hvem tror du den finner.

Den flykter forbi,

slik skygger forsvinner

.
Den kan ikke brennes,

av fiender kjennes.

Og slik vil det alltid bli:

Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,

mitt ønske bestemmer.

I stillhet blir det til,

i ukjente drømmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hvert stengsel.

Og slik vil det alltid bli:

Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn

bak jernslåtte dører,

da flykter den vind

som tankene fører.

Fordi våre tanker

kan rive ned skranker.

Og slik vil det alltid bli:

Vår tanke er fri!

Vi er alle frie mennesker, hver og en av oss skal ha like rettigheter. Menneskerettigheter. Uansett sosial bakgrunn, kjønn, legning og etnisk bakgrunn. Vi er alle helt og fullt mennesker som er likeverdige. Mens vi feirer vår frihet, så må vi ikke glemme at det finnes andre som ikke har de rettigheter og den frihet som vi har. Syria, Palestina og Tibet for å nevne noen. Mennesker som kan ytre seg fritt og som ikke lever i frihet og som lever i frykt uten demokrati.

La oss stopp opp og tenke oss om På vår nasjonaldag, tenke på våre medsøstre og medbrødre som ikke har de samme rettighetene, ytringsfrihet eller demokratiske rettigheter som ofte tar for gitt. Omtanke for andre enn oss selv. Omtanke for mennesker over hele verden, som i dag kjemper de samme kampene som våre forfredre gjorde for 200 år siden. Men som ennå ikke har fått sin rett til frihet eller like rettigheter

Helt innledningsvis spurte jeg om 17 mai noen gang kom til å miste sin betydning. Om 17 mai noen gang vil bli uviktig.

Så for å svare på spørsmålet mitt. Vil 17 mai noen gang miste sin betydning? Svaret er Nei. 17 mai har vært, er og skal fortsatt være en dag i frihetens navn. En dag hvor vi feirer alle sammen, fylt av lyder, lukter og farger. Samtidig som vi hedrer vårt demokratiske nasjon med ytringsfrihet, solidaritet og likhet.

Gratulerer med dagen

Anne & Hanne

20140517-000404.jpg

Ta hverandre i handa og hold

  arbeiderkvinnene_4777836a8.Mars i år var vi vitne til en av de største mobiliseringene på mange år. Kvinnedagen som så mange har påstått var utgått på dato for lenge siden, ble plutselig en dag da vi søkte sammen og ut i gatene for å markere mot en politikk som var i ferd med å ta fra kvinner viktige rettigheter. Folkehavet i Oslo, lange tog over det ganske land gav en viktig påminnelse om at når det finnes saker som er riktige og viktige kan kampdager være av uvurderlig styrke og viktighet. Når stemmene roper sammen og vi står side om side er det vanskelig å å bryte rekkene. Vi sang, men ikke i moll, og vi kjempet uten kuler og krutt, men stod stødig som fjell. Plutselig gav arbeidersangen igjen mening.

Vi er vokst opp med begrepet solidaritet og frihet. Ord som i dag enten er tatt til gissel av høyresiden eller som latterliggjøres som gammeldags og bakstrebersk.

Hva er solidaritet for oss? Det er f.eks å kjempe like hardt for Syrias barn sin rett til skolegang og et liv i trygghet, som våre egne barns rett til skole og trygghet. Det er å anerkjenne at retten til å danne seg meninger og fritt utrykke dem er like viktige uavhengig av hvilke del av verden du befinner deg. Det er å forstå at muligheten til et arbeid som ivaretar grunnleggende rettigheter og som gir en lønn til å leve av er like viktig for oss, som for kvinner i India, Afghanistan eller Somalia.

 

1. mai har alltid handlet om å våge å se lenger enn sin egen bakgård. 1. mai er den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. En dag for solidaritet og omtanke med våre medmennesker som kjemper for grunnleggende rettigheter, både i arbeidslivet og i sitt hverdagsliv. Vi trenger ikke reise lengre enn til Europa for å finne stadig økende sosiale forskjeller. En hel generasjon unge mennesker er uten arbeid. En hel generasjon med unge mennesker har fått deres liv på vent. Det finnes ikke arbeid, velutdannede og kompetente unge mennesker ser inn i en fremtid som arbeidsledig. Det skaper ingen frihet. I en slik situasjon blir det lett å utnytte unge mennesker i arbeidslivet. Vi kjenner det gjennom sosial dumping. Vi vet at det finnes krefter som i en slik situasjon tror at å svekke rettighetene i arbeidslivet vil gjøre det lettere for unge mennesker å komme i jobb. Til hvilken pris, spør vi. Og holder fast på at det nå er viktigere enn noen gang å holde fast på rettigheter som gir trygghet og beskyttelse fra utnyttelse og slaveri.

 

Solidaritet, likeverd og frihet.

 

Når vi ser verden slik, finnes det fortsatt faner å gå under.

 

Helt fra første stund siden 1890 har 1.mai vært en internasjonal festdag, en dag der arbeiderbevegelsen viser sin kampvilje og selve symbolet på arbeiderbevegelsens enhet og stryke. Men kan 1. mai fortsatt ha en betydning? I et av verdens rikeste land trenger vi vel ikke å kjempe og gå i 1. maitog. Noen vil si at det ikke finnes flere kamper å kjempe. Vår påstand er at det er feil. Men det er et spørsmål om hva som er viktig for deg. Og det er et spørsmål om du som er så tilfreds er villig til å stå solidarisk sammen med de har en kamp verdt å kjempe.

 

Vi har en regjering som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, som ønsker mer midlertidige ansettelser og som ønsker å reversere arbeidstakerens rettigheter. Kanskje du tenker at fleksibilitet og midlertidighet høres flott ut. La oss minne om at fleksibilitet betyr lengere arbeidsdager og at skille mellom arbeid og fritid blir mer «fleksibelt» Men du er kanskje også villig til å hviske ut linjene mellom fritid og arbeid? La oss minne om at midlertidig ansettelser først og fremst ikke gir større muligheter for deg som arbeidstager. Tryggheten du har gjennom faste ansettelser gir deg frihet til å planlegge livet ditt og gir deg en økonomisk trygghet du ikke får gjennom midlertidighet. Tro ikke at kvinner vil nye godt av dette. Hvilke yrker tror du vil rammes hardest av midlertidighet og «fleksibilitet» Tror du virkelig kvinner blir vinnere? Kvinner som i allerede i dag rammes hardest av deltidsstillinger og lav pensjon.

Sammen med Venstre står regjeringen for en politikk som vil endre arbeidslivet og våre rettigheter som arbeidstakere slik vi kjenner det. Et landsmøtevedtak om å kutte i sykelønnsordningen sier det meste om hvilket arbeidsliv partiet venstre ønsker seg. Det er et helt annet arbeidsliv enn det vi kjenner i dag. Vil du virkelig det

 

Det er påfallende hvor likt dette scenariet er teksten i den kjente arbeidersangen:

 

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no’ man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Vi har sunget denne sangen så mange ganger, våre barn får den som nattasang, vi har ubevisst nynnet til den mens vi maler eller koster. Men så slår det oss at det er dette han skriver om i sangen, «Ta hverandre i handa og hold» Friheten vi har fått gjennom er godt regulert arbeidsliv, gjennom rettigheter som beskytter vår fritid og hviletid, faste ansettelser som gir trygghet og frihet. Ingen rettigheter har kommet av seg selv. De er kjempet og fremforhandlet av visjonære menn og kvinner som forstod verdien av et godt arbeidsliv. Å tro man kan endre på bare litt og at det ikke får betydning er i beste fall naivt. Vi trenger ikke svekke arbeidstageres rettigheter for å redde vårt lands økonomi. Vi trenger å holde fast i hverandre, solidarisk, slik at vi alle kan nyte godene av det et trygt arbeidsliv gir. Det er økonomisk gevinst i det.

Hva som er viktigst for deg, vet ikke vi. Men vi vil påstå det finnes en fane å gå under for deg også enten du er opptatt av eget arbeidsliv eller vil hever røsten for Europas unge arbeidsledige. Men tiden for kampdager er ikke over. Det har vist seg at når vi har kjempet i lag, er vi sterkest.

God 1. mai!

Anne & Hanne

"Et land har ingen venner, kun interesser"

dalaiOm ikke lenge kommer Dalai Lama på besøk til Norge. En mektig åndelig leder, fulgt av mange. Den stille mannen som representere det undertrykte tibetanske folket som Kina forsøker å tie i hjel. Og Kina kan kunsten å tie folk i hjel. Om ikke det nytter har de saktens andre metoder for å tvinge folk i kne. Økonomiske sanksjoner for eksempel. Jeg kan ikke så mye om utenrikspolitikk, det innrømmer jeg glatt. Og jeg kan forstå at det sannsynligvis er informasjon i saken jeg verken skal eller kan ha tilgang til og at de som har full oversikt befinner seg på departementsnivå. Men når alt er sagt om hvor komplisert det er, så må det alikevel være noe som er enkelt.

Jeg har store problemer med å forstå tausheten fra våre politiske ledere. Eller det vil si. Jeg forstår den så altfor godt, men jeg liker det ikke.

Jeg har brukt tid på å fordøye det tidlige utenriksminister, Jonas Gahr Støre formidlet i sin bok. Nemlig at vi snakker med alle fordi dialog er det beste og eneste verktøyet vi har. Nå er jo selvsagt noe av problemet at vi ikke får dialog med Kina hvis vi har dialog med Tibet via Dalai Lama. Jeg leste boka til Jonas med stor interesse av flere grunner. En av dem var fordi jeg kan fint lite om utenrikspolitikk og fordi det var et gløtt inn i den verden, den andre var fordi jeg var oppriktig interessert i å forstå begrunnelsen bak hvorfor Jonas hadde så tro på dialog. Dialog er en linje som har preget norsk representasjon i flere områder av verden. Derfor har vi egnet oss som forhandlere eller fasilitatorer til ulike prosesser. Jonas sine tanker om det å sitte sammen med brutale ledere, diktatorer og ledere for nettverks som utøver terrorisme og vold, viser at det var bevisste valg. Ikke for å vise at vi bifalt politikken de fører, men for å vise respekt for dialogen. Dialogen har nemlig spiren i seg til å skape endring og bevegelse.

Det forundrer derfor nå at vi ikke kan ta i mot Dalai Lama. En mann som verken kaster bomber eller sulteforer landet sitt mens han velter seg i rikdom. Så vet jeg at dette, som altfor mye annet, handler om penger. Moral har fått en altfor liten plass i vurderingen. Vi kaller det realpolitikk og har en pragmatisk holdning til det. De økonomiske interessene til Norge er store i Kina. Dalai Lama og et undertrykt folk i Tibet har så lite å tilby på forhandlingsbordet i en slik sammenheng. Så vi legger ansiktet i pene folder og legger hendene bak ryggen mens vi krysser de fingerer vi kan i lyvekryss og legger oss langflat for Kina. Kinas klare anmodning er å ignorere Dalai Lama, belønningen er dialog. På det viset tar Kina dialogen som gissel, og gir oss et slag under beltestedet. Vår tro på dialogen blir latterliggjort og harselert med når Kina rasler med sedlene og beviser for oss at våre prinsipper ikke strekker lenger enn lommeboka.

« Et land har ikke venner, bare interesser», mumles det fra sidelinjen. Mot penger må selv et av de rikeste landene i verden falle. Er det så enkelt? Det må da fortsatt være noe som er rett og riktig? En moralsk kompassnål som staker ut kurs i de vanskelige avgjørelsene og som gjør oss i stand til å tåle å bære den kostnaden det er å stå for noe selv om den ikke begunstiger oss økonomisk. Denne saken har på alvor vist oss at det er riktig det som sies, at et land kun har interesser. Våre interesser er åpenbart økonomiske. Når jeg kjenner etter kjennes ikke det så godt. Å være et av verdens rikeste land, et av verdens beste land og bo i, lottokopongen og å være så fullstendig prinsippløs og kynisk. Det føles som en ansvarsfraskrivelse vi som har det så godt, ikke kan tillate oss. Den dagen menneskerettigheter og undertryktes rettigheter ikke er noe vi som land er villig til å ta oss tid til og lytte til, er en virkelig svart dag. Det er kanskje den dagen vi glemte vårt ansvar  for dem som strever mer og som trenger vår oppmerksomhet og vårt fokus. Det er kanskje den dagen vi mistet solidariteten og troen på dialogen.

Jeg tror på at politikk ikke kun skal styres av økonomiske hensyn. Jeg tror at det finnes beslutninger som handler om rett og riktig. Om moral og om rettferdighet. Så har jeg forståelse for at vi kan være uenig i hva som er rett og riktig. I denne saken foreligger det ingen moralsk uenighet. Det foreligger en uenighet om hvilke hensyn som skal prioriteres. Vi har en regjering som velger økonomiske hensyn over moralske. Så vi avviser en fredsprisvinner vi tidligere har hyllet, ikke fordi vi er uenig med han eller ikke vil lytte til han, men fordi mektige Kina vil det. Vi går fra å være et uavhengig land som kan ha dialog med alle, til å være til salgs for høystbydene .

Heldigvis er det ikke så mange flere land av samme kaliber som Kina som kan kjøpe vår dialog.

Anne & Hanne

 

 

 

 

Engasjementet fra bestemors kjøkken

2013-02-18 13.37.09

Bestemors kjøkken lukter kaffe og eggost. Det er sparsommelig innredet, men med nok stoler til alle som vil sitte. Det har aldri vært helt fullt her,det har vært plass til alle som vil. Det er rundt kjøkkenbordet og over bestemors hjemmelagede brød alle diskusjonene, alle verdensproblemer og alle kommentarene til hverdagen har vært delt. Og nå sitter vi fire generasjoner rundt kjøkkenbordet og jeg blir minnet om at jeg befinner meg i en linje av svært sterke kvinnelige personligheter. Det er arven jeg nå gir videre til min datter. Vi er aldri mer rotfestet i fortid og fremtid som her på bestemors kjøkken.

Det er sikkert mange som har eller har hatt en slik bestemor som har holdt identiteten din og som har vært nøkkelen til å forstå hvem du er. Hun som holder historien levende og med visdom og omsorg har gitt deg mulighet til å finne nye veier uten og miste din historie. Men min historien om bestemor er for meg historien om kvinnekamp og feminisme, vilje, mot og utvikling. Hun ville fnyst over mine refleksjoner og har aldri tatt ordet feminisme i sin munn og aldri vil hun se på seg selv på en kvinneforkjemper. Men hennes engasjement er en del av det bilde som har ført til at kvinner i dag har andre muligheter enn de hun hadde. Da er det ekstra artig at hun er født på selveste kvinnedagen 8.mars

Bestemor viste seg å være en kvinne med mange talenter, og hun var modig og kastet seg ut i oppgaver som de fleste kvinner ikke fikk delta i. Jeg liker å tro at det ble et slikt liv fordi hun valgte det selv. Bestemor var en av de få kvinnene som var den aktive gårdbrukeren, mens mannen hadde annet arbeid. Gårdsdrift var stort sett noe kvinner på den tiden deltok i, men Bestemor drev gården. Med dyr og skog. Så kjørte hun taxi.  Hun rett og slett likte å kjøre bil.  Hun bygget hus og hytter. Noen ganger tror jeg hun gjorde det fordi hun faktisk mente hun gjorde det best. Bygge, skape, forvalte. Det virker som viktige stikkord for livet hennes. Og en enorm dose tro på seg selv og egne ferdigheter.

I 1971 intervjuet magasiner «Aktuelt» Bestemor. De intervjuet henne om dagliglivet på gården hennes Nerstøl. Det er en nydelig billedserie som viser bestemor som gårdsbruker, som jeger, som vedhogger, som telefonist. Jeg tror at det på den tiden var ganske oppsiktsvekkende at kvinnen drev gården og tilhørende herlighet alene, mens mannen jobbet annet sted. Det er et herlig avsnitt i reportasjen hvor bestemor ramser opp alt hun driver med:

« hun rekker mye mer enn å være jordbruker, husdyrholder, tømmerhogger, sagarbeider, fisker og jeger. Hun har i tillegg vært fjøsrøkervikar for to andre fjøs, medlem av bygningsrådet i Hægebostad, kontaktperson for økonomisk kartverk, bygget hytta på fjellet, kjører snøplog med en gammel militærbil, reparer motorer, spikker tresko, maler rosemaling og er sentralbordame i sivilforsvaret»

2012-12-26 14.00.59

Bestemors engasjement førte henne ut i tøffe diskusjoner om forvaltningen av naturen og jakt. Det er ingen overdrivelse og si at det for mennene var i overkant brysomt at en kvinne utfordret dem på deres enemerker. Kvinner jaktet ikke og hadde hvertfall fint lite de skulle sagt om hvordan eller hva som skulle jaktes på. For bestemor tror jeg aldri det var et spørsmål om politikk eller å vinne terreng for kvinner. Det var bare et spørsmål om å ha en viktig sak som var riktig. Og om å ikke la seg avfeie. Et oppriktig, brennende og, for henne, livsviktig engasjement for den naturen som fantes utenfor stuedøra hennes. Det fantes ingen god grunn for henne for at hun ikke skulle få lov å heve røsten sin og si sin mening, eller viktigere, bli hørt å få gjennomslag.

Jeg mener hennes ukuelige vilje, engasjement og pågangsmot har preget oss som har kommet etter. På  forbilledlig vis gjorde hun det tydelig at det hele handlet om hardt arbeid, vilje og engasjement, ikke kjønn. Vi er mange som har tatt med oss den visdommen etter henne.

Bestemors sitt engasjement var og er likevel det de fleste vil beskrive som sterkt. Det ble både hvisket og ropt på kjøkkenet hennes, det var høyt under taket og lov å ta plass og heve røsten. Det ble aldri lagt noen ting mellom. Var du flink fikk du klar melding, gjorde du feil fikk du like klar melding. Jeg husker likevel mest latter på kjøkkenet, og er det fortsatt. Bestemor er en typisk gårdskvinne fra de indre bygder, muligens med et litt sterkere engasjement og en litt tydeligere stemme. Hennes beste venninne var likevel fra Stavangers overklasse. Sonja var byjente og operasanger. Tilfeldighetene gjorde det slik at bilen til Sonja fant det for godt å stoppe i nærheten av gården til bestemor. Av en eller annen grunn fant disse motpolene hverandre. To kvinner som tok sin plass og krevde det med den største selvfølgelighet. I hver sin verden var de sterke kvinnepersonligheter som formet sine omgivelser. Er det ikke rart hvordan vi finner hverandre?

Vi som er etterkommere av Bestemor, vi bærer muligens med oss en ubevisst styrke og en vilje til å følge engasjementet vårt. Jeg var i en alder av 19 før jeg reflekterte over kjønnsroller og skjev fordeling av makt mellom kvinner og menn. I min linje av sterke kvinne var det  en utfordring jeg ikke tidligere hadde møtt. Var ikke engasjement og talent nok?. Det var et lite sjokk og møte resten av verden. Der fantes det kvinner som aldri hadde deltatt i en eneste samfunnskritisk diskusjon. Helt utenkelig sett fra min verden på bestemors kjøkken.

På bestemorskjøkken samles trådene. Jeg lener meg tilbake og nyter de høylytte diskusjonene, engasjementet, kraftfulle argumentene som i sitt crescendo avløses av latter. Det er ikke uten grunn at veldig mange vært involvert i politikk i familien, mer spesielt er det sikkert at vi spenner over hele det politiske kartet. Det er rom for alle meninger på bestemors kjøkken. Her har det vært predikanter, politikere, klokkere, fanter og rikfolk. De har fått servert just det samme alle sammen. Grovt brød med eggost. 

Det er arven jeg bærer videre. At det egentlig ikke er forskjell på folk. Alle behandles med  respekt og forventninger. Ingen skal stå i veien for engasjement ditt, din stemme er like viktig som andres. Bestemorkjøkkenet handler om alt dette, engasjement, mot og vilje, likeverdighet og troverdighet. Det ligger en enorm raushet i dette. Mange kan snakke om det, men det er over brød og eggost du skjønner åssen det virker. 

 På Bestemors kjøkken lærte jeg at kvinner kan og når de vil får de det til!

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Videre!

Du ska tacka dina gudar,

om de tvingar dig att gå

där du inga fotspår

har att lita på.

(Karin Boye)

2013-01-17 14.33.00

 

2013. På årets siste dag er det fint å gjøre opp status og berede grunn for et nytt år. Vi liker å tro at vi tar en mental storrengjøring. Ut med rusket for å gi rom for nye muligheter. Er det noe vi har lært er likevel at det som gir nye muligheter og gir uventede svinger langs veien, er et kontinuerlig fokus.

2013 var kanskje først og fremst det året hvor vi lærte å sette ned foten. Det er liten grunn til å godta sørlandsk skepsis og jantelov. Å ikke skulle tro du er noe eller kan noe, er veldig utmattende og slitsomt. Å skulle ta til takke med lua i hånda og avspist med flaue smuler når du har mer å gi er bare destruktivt og ødeleggende. Det er mange av oss som kan oppleve at vi begrenses av ulike årsaker. Og det finnes en mengde måter å begrense på. Vi mennesker er flokkdyr og vi lar oss ofte lede til å bidra til begrensing. Pass på at 2014 ikke blir et år hvor du bidrar til det.

Noen av oss vet at en av de vanskelige og krevende utfordringene vi kan møte er at menn og kvinners væremåte kan vurderes ulikt. Altså, når en kvinne slår i bordet er hun emosjonell, når en mann gjør det er han bestemt. Når en mann er engasjert på talerstolen er han en fengende taler, mens når en kvinne er engasjert er hun hissig eller sinna. Når en kvinne gir komplimenter flørter hun, når en mann gir komplimenter er han oppmerksom og inkluderende. De ulike oppfatningene av menn og kvinner gir også ulik oppfatning av deg som person.

Eller vi har også den varianten at hvis du stiller spørsmål er du vrang. Når du vil forsøke noe nytt er du vanskelig. Når du er uenig er du konfliktskapende.

Man tar seg så lett nær av det å bli stemplet på alle disse måtene. Og tilslutt blir rommet ditt veldig lite og trangt. Så du må finne en vei ut.

Ikke la andres meninger om deg begrense deg! Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, være oppmerksom og inkluderende. Tvert om. Men det betyr at man skal finne en indre trygghet som gjør at du finner deg selv og tør være den du er. Våre barn lærer «løveloven» i barnehagen. I den står det «jeg skal være meg, men gi plass til andre slik at de kan være seg». Det er en fin verdi å møte andre med selv om andre ikke ønsker deg like mye rom. Ha et avklart forhold til at andre måtte ønske deg dit pepperen gror og distansere deg fra de virkemidler som forsøker å få deg dit på første klasse.

Ikke gi deg! Motstand er sunt hvis du møter den med åpent sinn. Derfor skal vi snakke mer med de som er uenige med oss enn de som er enige med oss. I et rom hvor ulike meninger kan brynes, skapes nye ideer og visjoner. Slikt kan det komme mye godt ut av. Det vil være synd hvis gode ideer gikk tapt i redsel for motstand. Men det betyr ikke at du skal gi deg, men du skal utfordre meningsrommet rundt deg med stolthet og ikke være redd for å skifte mening om det er riktig. Tro på deg selv, det er ingen grunn til at du ikke skal høres!

Videre! Det er så lett å være tilfreds. Men å hvile på laurbær skaper liten fremdrift. Og det er fremdrift vi skal ha. Aldri gi fra oss muligheter, aldri nøle. Heller tørre å kaste oss ut i det enn å være opptatt av landingsforholdene. Vi finner fort nok ut hvordan vi treffer bakken. Vi skal huske på at det vil være mange ganger sånne som oss tar i mot med nesa i grov grus, men så finnes det de gangene hvor vi lykkes og da vil prisen stå i forhold til innsatsen. Det gjelder å satse. Det er krevende og det forutsetter et kontinuerlig fokus og hardt arbeid. Vær modig søk nye utfordringer!

2013 var muligens et støyete og turbulent år. Men befriende er det å oppdage at du ikke trenger å la andre begrense deg og at du ikke trenger å måtte finne deg i hva som helst.

Det handler om å tro på saken din, at den er riktig og viktig. Det handler om å følge den. « La drømmene dine være større en frykten din og la handlingene dine tale tydeligere enn ordene dine» Det er befriende å holde fast på det.

Vi håper du også tør riste av deg det som begrenser deg slik at du tar ordet, setter ned foten, tør ta stilling og tør være deg selv!

2014 vil være året hvor vi skal videre!

Anne og Hanne

Ta vare på flokken din

Per Fuggeli kom med oppfordringen til juletider i fjor. Det bet seg fast i oss og har holdt oss fast i engasjementet vårt for mennesker som strever for å nå medias og dermed også beslutningstageres oppmerksomhet. Det har holdt oss fast i troen på et samfunn som gir alle muligheter og som er tuftet på solidaritet, som skaper og deler. «Ta vare på flokken din» handler for oss om å våge å se, tørre å spørre og tørre å ta standpunkter som sørger for nettopp flokken vår. Og flokken vår det er du og meg og alle de vi møter. Venner og ukjente, de beundringsverdige og de vi forsøker å jage vekk, de som lyktes og de som ikke lyktes. De om trenger hjelp og de som hjelper. Det er et kontinuerlig arbeid å sørge for flokken vår. Det er beinharde prioriteringer og noenganger upopulære valg. Noen ganger handler det om å være en stemme som sørger for menneskeverd. Som når noen vil jage vekk tiggere fordi det er så ubehaglig å møte ett menneske som ber deg om pengene dine. Eller når man vil gjøre det ulovlig å yte helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg ulovlig i Norge.

« Ta vare på flokken din» handler kanskje mest om å klare å ta vare på dem du ikke kjenner eller ikke vil kjennes ved. Det er enkelt å sørge for de du er glad i og dine nærmeste. Syretesten i et samfunn er likevel hvordan vi tar vare på våre mest sårbare. «Å ta vare på flokken din» handler i høyeste grad om politikk. Vi må verne om det samfunnet som sørger for deltagelse og muligheter uavhengig av hvor du kommer fra eller hvor du skal. Det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Et samfunn der vi gir muligheter for å lykkes, men har solidaritet nok til å innse at vi lever best med hverandre når det ikke er så stor avstand mellom oss. Der du yter etter evne og får etter behov. Der vi våger å omfordele fordi det skaper det beste samfunnet for oss alle og ikke folk flest. Det er på tide å sloss for de verdiene. Slåss for flokken din.

Kanskje trenger vi et verdikompass, en slags hjelp til å peile oss på rett spor slik at vi husker på at det er både i de store og i de små valgene at det til syvende og sist handler om du tar vare på flokken din eller de som er likest deg? Vi avslutter 2013 med å videresende Fuggeli sin oppfordring fra i fjor « Ta vare på flokken din» Det er gjennom omsorg, omtanke og handling vi kan gjøre en forskjell. Vær den forskjellen som gjør flokken din rausere, videre og sterkere. Villrosene takker for følge gjennom 2013. Vi takker våre fantastiske gjestebloggere som bidrar til å sette søkelys sog utfordre dagsorden. Vi takker for våre trofaste lesere og vi ønsker alle dere nye hjertelig velkommen. Tusen takk for følge og god jul og godt nytt år!

« It always seem impossible until it’s done» -Mandela

20131222-230654.jpg

ALIVE N’ KICKING!

Noen danseskoler er mer enn dans, jeg vet om en sånn en. Foto: Espen Sand. Lindesnes avis

«Livet er en reise» innledet Elisabeth Stensby Støle årets danseforestilling i Mandal med. «På reisen vil du møte både glede og sorg». Hun fortsatte med å fortelle om elevene sine, om hvor ulike de er. Noen utadvendte, noen mer forsiktige. Hun fremholdt hvor viktig det er at alle blir sett og verdsatt for den man er.

Og så braket det løs med 300 hundre jenter som gjennom sang og dans gledet oss og inspirerte oss til å være mer oss selv og leve mer og sterkere, Alive n’kicking.

Mandal og Sørlandet er en del av landet hvor jentene ikke har stått spesielt sterkt. Preget av lav likestilling og dårlige levekår har jenter hatt en ekstra bratt bakke å gå. Politisk har dette temaet stått på dagsorden i en årrekke. Så lenge at enkelte politikere synes hele likestillingsdebatten er «kjedelig». Det forskes på temaet slik at ny kunnskap kan gi tiltak en tydeligere målretting og kommunale og fylkeskommunale strategier utformes. Likestilling er ikke et glemt tema. Det jobbes bedre en noensinne med jenter i landsdelen.

Det er likevel der og da i den mørke salen i Buen Kulturhus at jeg tenker at det finnes sannsynligvis en kvinne i Mandal som gjør mer for en generasjon jenter enn det politikere, byråkrater og strategidokumenter kan gjøre og hun eier en danseskole.

Takkfast ropte 300 hundre strålende blide og stolte jenter ut « Girlpower!» mens de danset seg gjennom åpningsnummeret og den to timers lange forestillingen, stolte og frimodige.

Nå kjenner ikke jeg Elisabeth godt nok til å analysere hennes filosofi. Men Elisabeth har bygd opp en fantastisk danseskole i vesle Mandal. Den kunne blitt en « prinsesseskole» hvor stereotypen av jenter ble dyrket frem og jenter i rosa tyll forvillet seg inn i en verden hvor kvinner er til stas og menn byr til dans. Men Elisabeths danseskole er anderledes. Levende opptatt av at alle som kommer innenfor dansesalen hennes skal oppleve seg sett og verdsatt gir hun jentene muligheten til å styrke selvtilliten og selvfølelsen. Gjennom forestillingen fortalte hun med egne ord og gjennom sangvalg og koreografi hvordan hun er opptatt av at jentene skal tørre å være seg selv, være stolte av hvem de er og stole på seg selv. Slik vil de gjennom livets reise våge å stå stødig i det når livet blir vanskelig. Slik vil de kunne kjenne på at de faktisk er Alive n’kicking.

Elisabeth kunne sikkert valgt å ha en helt vanlig forestilling og vist frem elevene sine i en gymsal med grell belysning og dårlig lyd. Men når StudioE viser frem elevene sine er det i Mandals storstue, Buen. Med lys og lyd og 5 forestillinger. Ikke noe er spart på. Jeg tenker at det også forteller noe og jeg tenker det forteller jentene noe også; «- Det er ingen grunn å holde tilbake, det er bare å vise seg frem, det er bare å ta plass, dere er flotte!1471819_10201714446076777_1760003647_n

Likestilling kan være et festtaleord som romler som en tom tønne, om det ikke hadde vært for sånne som Elisabeth. Selvfølgelig er det viktig å legge til rette for lik samfunnsdeltagelse gjennom gode rutiner, strukturer og en bevisst politikk. Det finnes store utfordringer i arbeidslivet både når det gjelder lønn og deltagelse. En ny regjering har reversert mange likestillingstiltak og legger igjen mer til rette for at kvinner skal forbli hjemme i skyggen av en bedre betalt mann.  Det er mange kvinner som opplever vold. Så lenge det finnes vold mot kvinner har vi ikke full likestilling. Det finnes store utfordringer også for neste generasjon kvinner.

Utfordringen kan bare et stykke på vei løses av god og målrettet politikk. Vi må nemlig også fostre jenter som tør og vil ta plass. Helt fra jentene er ganske små vet vi likevel at vi gjør forskjell på gutter og jenter og vi underbygger forskjellene gjennom barnehage og skole. Gutter får oppmerksomhet for å ta plass, mens vi belønner de søte, stille jentene.

Skal vi fostre jenter til å ta utfordringene trenge de forbilder. Sterke flotte damer som er forbilder og som bruker tiden på å gjøre små prinsessespirer om til jenter med bein i nesa som roper «Girlpower» for et fullsatt publikum. Damer som vet at det jenter trenger er anerkjennelse for å være den man er og et sted å utvikle selvtillit og mestring. Det har Elisabeth skapt i Mandal.

«Da jeg begynte på dansinga grua jeg meg sånn til dette showet. Jeg skulle hvertfall stå helt bak der ingen kunne se meg. I dag stod jeg helt foran og dansa og det var den beste dagen i livet mitt»

Alive n’kicking!

«Behåll dina rosor duka av bordet istället».

frihet1Det gode liv på Sørlandet er muligens litt annerledes. Det gode liv kjennetegnes av at man lever litt saktere og prioriterer familiære verdier. Fint, hva? Men sannsynligvis gjøres det i strukturer som hemmer likestilling og som egentlig ikke gir den friheten det gode liv tilsynelatende forfekter. Da de første likestillingsundersøkelsene kom svarte de undersøkte kommunene med å si at spørsmålene var feilformulert eller stilt på feil måte slik at svarene gav feil inntrykk. Altså var det ikke likestillingen det er noe galt med, det var forskningen. Det samme gjentar seg gang på gang i likestillingsdebatten. Sentrale verdikonservative menn synes debatten er lite sexy og mener at det er forskerne som har feil fokus eller legger til grunn feil premisser. Ordføreren i Kristiansand sa at han var lei av å diskutere likestilling. Sånn får en ordfører i Sørlandets hovedstad lov å uttale.

Det forskere har funnet ut er at de verdikonservative menn som trives med å ha kvinner hjemme her på Sørlandet både er velutdannede og har sterk sosial forankring i samfunnet. Retorikken deres knyttes ikke til en devaluering av kvinnen, tvert i mot gjør de henne uerstattelig i omsorgen for barn og hus. Det kan være vanskelig å si nei takk til en sånn opphøyelse.

Inn fra sidelinjen seilte frihetsbegrepet i den sørlandske likestillingsdebatten. Fra å være en debatt om kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet med rett til lik lønn ble det en debatt om de frie kvinners rett til å være hjemme.

Likestillingsdebatten opphørte å være en debatt mellom rødstrømpekvinner og verdikonservative menn. Mennene begynte heller å finansiere kvinnene slik at de kunne ta kampen for dem helt på egen hånd. Tro ikke at det var noe form for veldedighet. Det er renspikka business slik at gutta boys kan opprettholde sitt hardt tilkjempa behagelige liv. For å opprettholde strukturer for å muliggjør menns fortrinn.

Men tilbake til endring av aktører i kampen. Her hadde jeg gått rundt og argumentert for flere hele stillinger, bedre og likere lønn, flere kvinner i politikk og organisasjonsliv. Like muligheter ville ikke gi like valg, men det ville gi en fair sjanse for alle kvinner med eller uten en verdikonservativ mann i ryggen. Frihetsprosjekt om du vil. Friheten ligger ikke nødvendigvis i valgene, men i strukturen som kvinner skal ta sine valg i. For at frihet skal realiseres må valg også tas i politikk og arbeidsliv.

Men fra sidelinjen erobret velutdannede, velsituerte hjemmeværende kvinner frihetsbegrepet og gjorde det til en frihetskamp å være hjemme. Velbekommet, sa jeg, bli gjerne hjemme, men ikke forvent at staten skal betale. I min verden kan man gjerne være hjemme med barn. Men jeg tenker at har du friheten til å velge å være hjemme og leve det livet du helst vil, har du allerede erobret mye frihet. Det var for de som ikke har et slikt valg jeg argumenterte. Det finnes mange kvinner som opplever at det er mennene som har de automatiske fordelene og dermed må ta hensyn og vike når den økonomiske eller tidsmessige kabalen skal gå opp i et familieliv. Strukturer gjør det automatisk mer hensiktsmessig å ofre en kvinnes utdannelse, karriere, pensjon og selvstendighet enn en manns.

De nye aktørene, unge kvinner fra sørvestlandet, erobret frihetsbegrepet og gjorde frihetsprosjektet til en kamp for å beholde de hjemmeværende mødrene. Mitt anliggende var derimot at samfunnet skulle bruke penger på å bygge ned strukturer som hemmet friheten. Ikke bruke dem på å opprettholde eller forsterke strukturer som hemmer de reelle valgene til kvinner. Å finansiere en hjemmeværende ville ikke gjøre noe med det faktum at det fortsatt er kvinner som tjener minst og har størst mulighet til å jobbe deltid og derfor vil gjøre det mest hensiktsmessig for en families samlede økonomi og tidsbruk å prioritere at mor blir hjemme.

Personlig fikk jeg svar på tiltale. Jeg fikk fortalt at hvis jeg først hadde fått barn måtte jeg ta meg tid til å være sammen med dem! Det ble en debatt ble om hvem som var dårligst mor og hvem som hadde minst frihet og respekt.

Jeg kunne selvsagt svart at hvis du har valgt å få barn bør du ikke forvente at staten skal forsørge deg uten å stille krav tilbake. Eller jeg kunne fortalt at de allerede var finansiert over statsbudsjettet i nesten et år.

I denne absurde debatten er det noe som slår meg veldig hardt. At det ikke nødvendigvis er de verdikonservative mennene som den største hindringen, det er kvinnene selv. Jeg slåss gjerne for kvinners anerkjennelse for å velge å være hjemmeværende slik jeg slåss for kvinners rett til anerkjennelse for å ha et arbeid og en karriere. Alle fortjener respekt for de valg de tar. Men valgene skulle vært tatt i strukturer som gav en reell frihet. I et styrtrikt land som Norge følger det ikke nødvendigvis med gullmynter i respektens navn. Når det kommer til politisk prioritering velger jeg derfor å bruke pengene på å sikre et likestilt arbeidsliv, likestilte permisjonsløsninger og en familiepolitikk som muliggjør valgfrihet.

Det er annerledes på Sørlandet. Likestillingsdebatten handler om hvem som eier retten til å definere det gode liv. Det langsomme gode familiære livet hvor kvinnens rolle er uvurderlig og hvor menn muliggjør det det hele. Det gjør det vanskelig å snu debatten til å handle om hvilke strukturer som styrer våre valg.

Friere og rikere, men ikke likere

solfrid"Er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?" Solfrid Rød er vår neste gjesteblogger og hun tar utgangspunkt i den nye regjeringserklæringen i  sitt innlegg.

Solfrid Rød er redaktør i Fontene, fagblad for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Hun liker fagpressen og fagbevegelsen, og er glad i jobben sin fordi Fontene dekker de viktige sakene og har en dedikert og dyktig redaksjon. Fontene har mottatt flere utmerkelser for sin journalistikk under Solfrid sin ledelse.

Solfrid har hovedfag i sosiologi i tillegg til en høgskoleutdanning i journalistikk. Før hun kom til Fontene jobbet hun i Handikapnytt, et fagblad utgitt av Norges Handikapforbund. Hun kommer fra Sauda, er 43 år og bor i Oslo sammen med samboer og tre barn.

Vi er svært stolte over at Solfrid fant tid til å skrive for oss. Les om hennes tanker om frihet og politikk!

......................................................................................................................................

Frihet er en uangripelig verdi. Men er det egentlig frihet å suse til butikken på en Segway for å kjøpe lakrispiper en søndag formiddag? Eller å kjøre i 130 på motorveien?

Jeg leser regjeringserklæringen, og undres. Frihet, valgfrihet og fleksibilitet gjentas på annenhver linje, og det understrekes igjen og igjen at hverdagen må bli enklere her i landet. For all del, jeg ser at det er mange gode enkelttiltak i denne erklæringen. Det er premissene jeg ikke kjøper. Bildet av oss nordmenn som ufrie, kuede ofre for en grenseløs stat, et åk av et byråkrati som spyr ut uforståelige regler, forbud og skjemaer uten annen hensikt enn å holde oss i sitt klamme grep. Det gjentas og gjentas at det må bli enklere å leve i dette samfunnet. I virkeligheten har vel ikke livet vært lettere noe sted på kloden noen gang i historien. Her på toppen av verden opplever vi en unik frihet fra verdens onder, og en tilsvarende frihet til å leve gode, trygge liv.

Men vi har litt av hvert å stri med, særlig som forbrukere, skal vi tro regjeringskameratene. Om vi for eksempel kjøper oss en idyllisk eiendom i vannkanten på Sørlandet, kommer byråkrater og politikere og ødelegger det hele med å tvinge oss til å bo der. Proffboksing og pokerturneringer har de tatt fra oss. Og vårt behov for å handle på søndager har vært undertrykket lenge nok. Inngripen i den enkeltes frihet til å gjøre som hun vil forstås som ufrihet. Frihet blir da antitesen til forbud, påbud og plikter, uten at man stiller det enkle spørsmålet: Frihet for hvem? Er det ikke åpenbart at min frihet til å handle på søndager innebærer ufrihet for butikkansatte? At arbeidsgivers frihet til å kreve lengre arbeidsøkter griper inn i ansattes fritid og privatliv? Eller at forenkling og avbyråkratisering av byggeforskriftene innebærer enda flere fysiske barrierer for funksjonshemmede?

Valgfrihetens apostler stiller ikke spørsmålet: Frihet til hva? Ut fra eksemplene som brukes og løsningene som presenteres kan det virke som om enhver inngripen, enhver mekanisme som hindrer meg i å maksimere mitt potensiale, er like alvorlig. Dermed havner boplikt og forbud mot fyrverkeri i samme kategori som diskriminering og dårlig undervisningstilbud. Men handler ikke politikk om å definere hvilke friheter og verdier som er viktigst? Om å verne om det beste vi har, og forsøke å gjøre noe med resten? Noe av det beste med Norge er små sosiale forskjeller, relativt sett. Et viktig grep for å holde på det er å la alle barn gå på samme skole, en god skole som minimerer betydningen av sosial bakgrunn. Den ryker hvis friheten til å etablere private skoler trumfer verdien av én skole for alle.

Altså, jeg misliker å sitte i bilkø, og jeg har ofte manglet en ingrediens eller to til søndagsmiddagen. Men er dette angrep på min personlige frihet? Nei, det er trivialiteter i en annen divisjon, det kan ikke holdes opp mot verdien av at mine barn går på en skole som gjenspeiler befolkningen, at de har venner med ulik økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn.

Å ha personlig frihet som mantra er et godt retorisk grep. Ingen kan jo være imot frihet. Men høyresidens frihetsbegrep framstår ofte som rein ideologi, løsrevet fra virkeligheten. Det problematiseres ikke at den enes frihet har konsekvenser for den andre, eller at summen av enkeltmenneskers frie handlinger ikke nødvendigvis betyr frihet for de mange. Problemet er ikke at vi har for lite frihet i dette landet, men at friheten er skjevt fordelt.

I valgfrihetens blindsone spinnes sosiale mønstre av kjønn og klasse. Vi har et kjønnsdelt arbeidsliv, og menn på Oslos vestkant lever 12 år lengre enn sine medborgere på østkanten. Sosiale problemer har en tendens til å hope seg opp, og til å gå i arv. Hvis man ønsker å bekjempe slike mønstre, må man være villig til å styre politisk mot definerte mål. Når fedrekvoten så ofte brukes som eksempel, er det fordi den viser hvor effektivt et politisk vedtak kan være. Ja, den griper inn i familiens valgfrihet. Men den sikrer barnet en relasjon til begge foreldrene, den bidrar til likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet, og den gir norske fedre en valgfrihet de aldri har hatt før.

Og er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?