Helsevesen

En trist Eid

waeed  

Wedad skriver fra Gaza. Hvordan feirer man Eid når man bor midt i krigens øye, hvordan lager man fest når man ikke er trygg.

Vi er svært takknemlig for at vår neste gjesteblogger tar seg tid til å sende oss dette viktige innlegget. Wedad Naser er programoffiser for Norsk Folkehjelp i Palestina. Hun bor i Gaza og har vært der under hele krigen. Wedad bor sammen med sin mann og sine to barn. De har evakuert til et hotell etter at naboens hus ble truffet av bomber og vinduene i deres ble blåst ut.

På selveste Eid sender vi henne og hennes familie og venner de varmeste tanker!

(Innlegget er oversatt til norsk av Tine Solberg Johansen, kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp)

 

...........................................................................

(Gaza, 28/07/2014)

Eid betyr fest for de som ikke kjenner ordet. I dag er det Eid og muslimer over hele verden feirer. I dag tidlig avsluttet folk fasten. Ramadan er over og fasten er over. Dette skal være en festens dag, spesielt for barn. De har på seg nye klær og får nye leker. De leker og blir med resten av familien og besøker slektninger og spiser godteri.

Folk besøker hverandre og ønsker hverandre god Eid. Glede og lykke preger Eid. Folk går ut og feirer. Hvor er vi nå? Nesten alle jeg kjenner har evakuert hjemmene sine. De bor hos slektninger eller venner der de tror det er tryggere enn deres egne hjem (men ingen steder er trygge i Gaza). Folk føler seg allikevel litt tryggere når de er samlet. Noen sier det som har skjedd med andre vil skje med oss også og vi vil ikke være alene når det skjer.

I dag i Gaza feirer ikke folk Eid. De besøker ikke hverandre. De sørger bare over hverandre. Selv om man kanskje ikke mistet en nær slektning, er en i sorg for andre.

Folk treffer ikke sine kjære denne Eid fordi de er redde for å gå ut. Den humanitære våpenhvilen det ble bedt om i går ble ikke akseptert og folk var ikke sikre på om de skulle gå ut og se hverandre eller bare bli der de var. Alt kan skje i gaten, beskytning av en ettersøkt person eller et hus ødelegges av fly. Derfor foretrakk folk å bli inne i dag. En annen årsak til at folk ikke besøkte hverandre i dag er at mange har søkt tilflukt på skoler nå fordi husene deres er ødelagt. Mer enn 200 000 personer i Gaza er nå internt fordrevne. De bor på FN-skoler eller de statlige skolene som vi metaforisk kaller "tilfluktsrom". Disse tilfluktsrommene er bare vanlige skoler med hvite tavler og stoler for barn å studere. De er ikke tilfluktsrom. I Gaza, ifølge OCHA, har anslagsvis 1,2 millioner mennesker ingen eller svært begrenset tilgang til vann eller sanitære tjenester på grunn av mangel på elektrisitet eller mangel på drivstoff. I Gaza i dag så vi dystre ansikter og slitne kropper som ikke har sovet på lenge. I Gaza i dag så vi tristhet i øynene på de som ikke hadde fått truffet slektningene sine på en så viktig dag. Mange foreldre har ikke fortalt barna at i dag er det Eid. For barn er alle dager like slik at de vet ikke at det skulle vært en festens dag med mindre en voksen vil fortelle dem. Derfor var lurt av foreldrene å ikke fortelle. Jeg tror at vi som foreldre ikke fortalte barna våre fordi vi ønsket å unngå nye flere spørsmål som vi ikke har svar på. Scenene av de drepte barna og lyden av flyene har flere svar enn oss. Folk savner hverandre, men en del føler skam over å innrømme at de savner foreldrene sine fordi vi vet at andre har mistet sine. Noen ville skjule at de ønsker å se familien fordi de vet at andre har mistet hele sin.

Hvordan Eid er det vi har? Jeg skriver dette og jeg lurer på hvordan de kommende dagene vil bli og hvem vil bli den neste jeg kommer til å savne.

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Et sterkere psykisk helsevern

184875_10152272140920220_535839850_nVår neste gjesteblogger er Helén Ingrid Andreassen og i dette innlegget tar hun til ordet for et sterkere psykisk helsevern.  Helén er 23 år og kommer fra Oslo. Hun har lang fartstid fra AUF, hvor hun har vært fylkeslagsleder og politisk rådgiver. Hun har også vært ansatt i Arbeiderpartiet og LO som henholdvis kampanjemedarbeider og organisasjonsmedarbeider.

Helén brenner for mange politiske saker, blant annet en jordklode i økologisk balanse, en sterk velferdsstat og feminisme. Hun ble valgt inn i AUFs sentralstyre, oktober 2012, der er hun leder for ressursgruppa for miljø og klima. Når hun ikke er politisk aktiv, studerer hun profesjonsstudiet i psykologi, på Universitet i Oslo.

Hjemmeside: http://heleningrid.tumblr.com

God lesing!

.......................................

Et sterkere psykisk helsevern

Det er ingen tvil og at psykisk helse utvikler seg mot å bli et utbredt folkehelseproblem og er et stor utgiftspost for staten. I løpet av livet får annenhver person en psykisk lidelse og mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker deres funksjonsnivå.(Kilde: Folkehelseinstituttet).

Psykiske helseproblemer er også en vanlig årsak til langtidsfravær. 31,6 prosent av alle uføre er ute av arbeidslivet grunnet psykisk sykdom. Fra 2000 til 2011 har sykefravær på grunn av psykiske lidelser økt med 20 prosent. For lettere psykiske lidelser er økningen på hele 145 prosent. I 2011 var 1 av 8 sykmeldt på grunn av en psykisk lidelse. (NAV).

Til tross for disse alarmerende tallene, er psykisk helsevern, skjelden en sak som får store medieoppslag eller preger den politiske dagsorden. Jonas Gahr Støre har den siste tiden tatt et beudringsverdig initiativ til å jobbe mer med folkehelse. Dette økte fokuset må også omfatte forebyggende psykisk helsevern.

Det ikke er umiddelbart økonomisk lønnsomt å satse på psykisk helsevern. Jeg tror det er noe avgrunnen til at det ikke er så mange politikers fanesak Det er ikke alle som kan bli psykisk friske, og prognosene er ofte usikre - selv om mange vil klare seg godt etter endt psykisk behandling. Oppbygging av nye tilbud er også dyrt- og det er nye tilbud vi trenger. Likevel er det viktig å satse på. Samfunnsøkonomisk sett, lønner det seg. Besparelser i sykemeldinger alene, vil dekke inn satsningen som trengs på forebygging og psykisk helsevern. Ikke minst er det etisk riktig og vikitg å hjelpe folk som sliter.

Forebygging

Hovedfokuset må ligge på forebygging. Det er mye som kan gjøres for at færrest mulig skal ha behov for hjelp fra det psykiske helsevernet. Det er mye enklere (og billigere) å forebygge psykisk sykdom, enn å behandle de som allerede har utviklet lidelser.

For det første må vi ha en skolehelsetjeneste som fungerer. I alt for mange skoler i dag, er helsesøster-/bror, kun tilgjengelig i noen timer hver uke. I stedet for å kun sette vaksiner og advare mot klamydia i russetden, burde skolehelsetjenesten være et lavterskeltilbud for skoleungdom. Alle opplever situasjoner i livet der ting er vanskelig, særlig er ungdom i en opprivende psykisk og fysisk utvikling. Ved å ha noen å prate med, kan mindre problemer hindres fra å utvikle seg til psykiske lidelser.

Mye av det samme gjelder helestasjoner, der for mange kommuner har et avstumpa tilbud. Åpningstidene bør utvides og både helsestasjoner og skolehelsetjenesten trenger økt kompetanse. På helsestasjoner bør psykologer arbeide, og skolehelsetjenesten må som ha et tett samsarbeid med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), og helsesøster/-bror bør få økt kompetase når det gjelder psykisk helse og terapi.

Skolen er generelt sett en god arena for å forebygge psykiske problemer og spre gode holdninger. Psykisk helse burde prates mer om, og gjøres mindre tabu.

Behandling av barn og unge

Barn og unge i det psykiske helsevernet, må prioriteres. De er spesielt sårbare for psykiske lidelser, og om de ikke får rask og god behandling - kan problemene forværres inn i voksenlivet. I dag blir barn- og unge med psykiske lidelser som regel henvist til BUP. Her er får man oppfølging av en fast psykolog, inntill man blir 18 år gammel. Dette fungerer på mange måter godt, men kan forbedres mht pasientene.

Barne - og ungdomspsykiatri bør skilles omgjøres til psykisk helsevern for barn fra 0-13 år, psykisk helsevern for ungdom fra 13-21 år. Barn og ungdom er på ulike steder i livet, og for behandlingspersonell kreves det svært ulik kompetanse for å behandle barn kontra ungdom. For å allikevel få en kontinuitet i behandlingen for de som trenger hjelp over lang tid, skal man så langt det lar seg gjøre få beholde samme behandler. I dag må ungdom som får psykisk hjelp, bytte behandler når de fyller 18 år, da de er for gamle til å beholde sin behandler hos BUP. Det er unødnveldig og byråkratisk. Pasienten risikerer da å måtte bytte psykolog i en sårbar fase, der forandring kan skape problemer.

Vi kan også tenke bredere.  Psykologer bør kunne brukes mer i skoler og barnehager og somatiske sykehus for å bedre folkehelse. Dette er noe de er flinke til i England, og det virker preventitvt fordi man fanger opp symptomer før det rekker å utvikle seg til store problemer.

Priærhelsetjenesten (kommunene)

Har du brekt et bein eller får en akutt somatisk sykdom, er du garantert legebehandling, kjapt. I den psykiske helsevernet er det annerledes. Der er det lange psykologkøer, som gjør at de som trenger hjelp, kan måtte vente i flere måneder. Det kan gjøre en allerede fortvilet situasjon, værre.

Vi trenger en ventelistegaranti for alle som trenger psykisk hjelp. Å stå i kø lenge, kan i verste fall forværre psyiske lidelser, og gjøre fremtidlig terapi svært vanskelig.  En ventelistegaranti kan selvfølgelig ikke gjennomføres uten økt kapasitet innen det psykiske helsevernet - men en garanti er likefullt viktig for å sikre forutsigbarhet og rask hjelp.

Skal man som voksen til psykolog i dag, trenges det henvisning via fastlege, som ofte sender pasienten som ønsker psykologhjelp til et distrikspsykiatrisk sendter (DPS). Men her er det mange som får avslag, eller kun tilbud om korttidsbehandling - pga stor pågang. Om man ikke får hjelp i DPS-systemet, kan man oppsøke privatpraktiserende psykologer med eller uten offentlige driftsavtaler. Dette er systemer som gjør at de svakeste innen psykisk helsevern, lett faller utenfor.  Jeg har selv venner som i sårbare situasjoner, etter å ha dårlige erfaringer i DPS, har måttet ringe rundt til mange forskjellige psykologer og be om hjelp. For å komme først i køen, må man fremstille seg selv som en attraktiv og ressurssterk pasient. Er du ikke villig til å ringe rundt og gå på "audition" hos forskjellige psykologer, kan du måtte vente svært lenge før du får komme til en ledig psykolog.

Behandling av psyisk syke bør derfor flyttes, det bør heller bygges opp kommunale, lavterskel, allmennpsykiatriske poliklinikker slik at oppfølging av psykiske lidelser flyttes fra helseforetakene (spesialisthelsetjenesten) til kommunene (primærhelsetjenesten).

Fastpsykolog?

En av de mest spennende debattene som foregår nå, er debatten om det skal opprettes en fastpsykologordning, lik fastlegeordningen vi har idag.

Dagens fastlegeordning ansees som vellykka. Alle norske statsborgere har rett på en fastlege som har kapasitet til å følge opp deg som pasient, spesifikt. I utgangspunktet virker ordningen svært overførbar til psykologer. En fastpsykologordning kan senke terskelen for å gå til psykolog, og garantere alle en fast behandler. I tillegg vil køene kunne minskes.

Samtidig er det et poeng at å gå til psykolog, ikke alltid er den beste løsningen. Kanskje kan en fastpsykologordning skape en sykeliggjøring av normale epoker i våre liv? Sorg og samlivsbrudd er eksempler på normale epoker som ikke alle behøver oppsøke psykolog for å takle. For ungdom kan hjelp fra helsesøster, helsestasjon eller andre lavterskeltilbud være det som trengs i en vanskelig tid. Det er tross alt ikke et mål i seg selv i at alle besøker psykolog, og en fastpsykologordning kan gjøre at det lønner seg for psykologer å ta imot pasienter, et insentiv jeg ikke er positiv til. Skal ordningen med fastpsykolog innføres, må dette forhindres. Men det er definitivt en av de mer spennende og nyskapene forslagene som har kommet innen psykisk helsevern den siste tiden.

Konklusjon

Det er mange tiltak som kan settes i  gang, for å bedre dagens psykiske helsevern.

I dette blogginnlegget har jeg prøvd å skissere noen spennende forslag. I tillegg er det verdt å vurdere en ny opptrappingsplan for psykisk helse, kommunalt og sentalt, som bør omfatte tiltakene som her er nevnt. Eksisterende tilbud må ikke nedpriorites, det er en oppgradering som må til.

For selv om psykisk helsevern ikke ofte på den politiske dagsorden, er det viktig og riktig å diskutere. Jeg håper dette blogginnlegget kan bidra til litt debatt rundt tiltak i den psykiske helsevernet, i tillegg til økt forståelse for hvorfor det er så viktig å arbeide med.