Kompetanse

Uligeløn er en tabersag - ligeløn er en vindersag.

Benny-Andersen.ashx"Ulikelønn er en tapersak", sier Benny Andersen. "Hvis du arbeider med mennesker er det 18% forskjell i lønn fra om du arbeider med teknikk", forteller Benny indignert. "Det er verken rett eller rimligt!" Det er ikke ofte vi har mannlige gjestebloggere, men vi gjør et unntak for Benny Andersen. Han er formann i en kvinnedominert fagforrening i Danmark, Socialpædagogernes Landsforbund, medlem av Danske LO daglige ledelse og hovedbestyrelse og han er president for den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI.

Benny er en engasjert og dyktig fagforeningsleder og vi er svært stolt over å presentere han som vår neste gjesteblogger. God lesning!

 

...........................................................................................................................................

Til daglig er jeg forbundsformand for mere en 38.000 veluddannede socialpædagoger i Danmark. Vi er det man ofte kalder et typisk kvindefag. Det er der nu en del af vores medlemmer, der er lidt trætte af, for på en eller anden måde lyder det ikke helt så fint. Vi har en mellemlang videregående uddannelse og er primært beskæftiget i den offentlige sektor, hvor vi arbejder med de mest udsatte grupper i vort samfund. Blandt andet anbragte børn, kriminelle unge, hjemløse, sindslidende, voksne med udviklingshæmning og andre udsatte grupper.

Idag i 2014 kan jeg konstatere at I moderne velfærdssamfund, som det danske, som det norske og andre stede, accepterer vi uligeløn. Et stort løngab mellem mænd og kvinder.

Jeg kan konstatere at ” den lille forskel er kæmpestor”. Uligeløn mellem mænd og kvinder er et faktum. Og gennem de seneste 20 år har uligelønnen ligget konstant på ca. 18 -20 % i Danmark. Den kvindelige socialpædagog får ca 100 kr. mindre i timen end den mandlige diplomingeniør, der har en tilsvarende uddannelseslængde, og også ansat i den offentlige sektor. Selvom vi afskaffede mande– og kvindelønninger i 1973 og fik en ligelønslov i 1976.

Det er ikke bare urimeligt over for kvinderne. Det er også flovt, at vi som samfund bare accepterer det!

Vi har en lovgivning mod ligeløn som er 30 år gammel. Ikke mange andre lovgivnings-felter har fået lov at ligge stille i 30 år.

Men der er stadig kønsbestemte lønforskelle for lige arbejde og der er kønsbestemte lønforskelle for arbejde, der har samme værdi. Så i 2014 accepterer vi stadig mande og kvindelønninger fremfor ligelønninger. Det er ikke retfærdigt og det er en tabersag - uligeløn.

Løngabet mellem mænd og kvinder er dårligt for hele arbejdsmarkedet og for sammenhængen mellem arbejdsliv og familieliv.

Følgerne er dårlig udnyttelse af arbejdskraften, manglende fleksibilitet på arbejdsmarkedet, risiko for flaskehalse på arbejdsmarkedet og mindre frie valg for både kvinder og mænd i forhold til uddannelse og job. Familierne fastholdes i traditionelle kønsmønstre og kvinder bliver de nye fattige pensionister. Vi bruger ikke hele talentpotentialet hverken på direktørniveau eller i omsorgssektoren.

Uligeløn er som en dårlig spiral der fastholder et kønsopdelt arbejdsmarked, som igen fastholder kønsarbejdsdelingen i hjemmet, som igen fasholder traditionelle kønsroller, som igen fastholder uligeløn. Det er både dumt og uacceptabelt i et moderne samfund – at køn stadig afgør løn.

Et tankeeksperiment. Luk øjnene og tænk hvis vi erstattede kvinder med fx nordmænd og mænd med svenskere. Nej det giver ikke mening at svenskerne skal tjene ca 18 % mere end nordmændene, lige så lidt som kvinder i gennemsnit tjener ca 18 % mindre end mænd. Det er en tabersag.

Mange peger på at det er kvindernes egen skyld. De skal selv gøre noget ved sagen. Det er noget vrøvl. For år tilbage fik kvinderne at vide hvis blot I uddanner jer så vil lønforskellene mellem mænd og kvinder forsvinde. Kvinderne uddanner sig som aldrig før og der sker ikke en dyt med lønnen – løngabet er konstant. Uddannelsesgabet er lukket men løngabet består.

Løngabet mellem mænd og kvinder, der har uddannet sig lige længe er størst for de mellemlange videregående uddannelser. Kvindedominerede fag som mit eget og fx sygeplejesker får absolut mindst ud af deres uddannelser. For tusindvis af kvinder betaler uddannelse sig kun i viden men ikke i penge. En kvinde med en mellemlang videregående uddannelse tjener kun lige nær det samme som en ufaglært mand.

Vi har et moderne ligelønsproblem: ” Fag med mange kvindeligt ansatte aflønnes lavere end fag med mange mandligt ansatte. Mænd der arbejder indenfor tekniske fag aflønnes højere end kvinderne indenfor de omsorgsrelaterede fag og de største lønforskelle er blandt grupper med mellemlange videregående uddannelse. Sådan er det i Danmark, og jeg vil tro at det tilsvarende i Norge.

Indenfor mit eget område - det socialpædagogiske stiller et velfungerede offentligt velfærdssamfund som vores krav til dygtige, engagerede og ikke mindst veluddannede medarbejdere. Det forudsætter en professionel løn. Ligesom det gælder for sygeplejesker, ergoterapeuter og alle de andre omsorgsrelaterede kvindefag.

Socialpædagoger løser en mangfoldighed af opgaver. Det drejer sig om de utilpassede unge, voksne med svære fysiske of psykiske problemer og voksne med misbrugsproblemer blot for at nævne nogle af de områder hvor en socialpædagog gør en forskel. For få uger siden slog en ung mand med svære psykiske problemer to medarbejder ihjel og sidste år mistede en anden kvindelig socialpædagog livet. Arbejde med ansvar for mennesker stiller store krav til medarbejderne.

Og jeg har svært ved at forstå, hvorfor diplomingeniøren som oftest er en mand der arbejder med byggesager og infrastruktur får en væsentlig højere løn end socialpædagogen der arbejder med menneskesager og menneskeskæbner. Arbejdet med teknik er ca. 100 kr. mere værd i timen end arbejdet med menneskeskæbner.

Nogen påstår at kvinderne i den offentlige sektor bare løser opgaverne som familien tidligere tog sig af. Selv vil jeg nødigt tilbage til dengang de åndsvage blev gemt væk bag bondemandens lade. Den offentlige sektor har en central rolle i udviklingen af vort samfund herunder at skabe gode rammer for en privat sektor. At få løst ligelønsproblemet vil være med til at sikre at de velfærdsydelser der leveres af det offentlige er af den højeste kvalitet.

Ligeløn er en vindersag for alle; retfærdigheden, kvinderne, mændene, børnene, det private og det offentlige arbejdsmarked, velfærdssamfundet. Alle er vindere, derfor må politikere, fagforeninger, arbejdsgivere nu gå i samarbejde om en gang for alle at få skabt ligeløn fremfor kvindeløn og mandeløn. Fordi vi kan konstatere, at det ikke ændres af sig selv og diverse lovgivningen. Der skal konkrete politiske initiativer til.

Videre!

Du ska tacka dina gudar,

om de tvingar dig att gå

där du inga fotspår

har att lita på.

(Karin Boye)

2013-01-17 14.33.00

 

2013. På årets siste dag er det fint å gjøre opp status og berede grunn for et nytt år. Vi liker å tro at vi tar en mental storrengjøring. Ut med rusket for å gi rom for nye muligheter. Er det noe vi har lært er likevel at det som gir nye muligheter og gir uventede svinger langs veien, er et kontinuerlig fokus.

2013 var kanskje først og fremst det året hvor vi lærte å sette ned foten. Det er liten grunn til å godta sørlandsk skepsis og jantelov. Å ikke skulle tro du er noe eller kan noe, er veldig utmattende og slitsomt. Å skulle ta til takke med lua i hånda og avspist med flaue smuler når du har mer å gi er bare destruktivt og ødeleggende. Det er mange av oss som kan oppleve at vi begrenses av ulike årsaker. Og det finnes en mengde måter å begrense på. Vi mennesker er flokkdyr og vi lar oss ofte lede til å bidra til begrensing. Pass på at 2014 ikke blir et år hvor du bidrar til det.

Noen av oss vet at en av de vanskelige og krevende utfordringene vi kan møte er at menn og kvinners væremåte kan vurderes ulikt. Altså, når en kvinne slår i bordet er hun emosjonell, når en mann gjør det er han bestemt. Når en mann er engasjert på talerstolen er han en fengende taler, mens når en kvinne er engasjert er hun hissig eller sinna. Når en kvinne gir komplimenter flørter hun, når en mann gir komplimenter er han oppmerksom og inkluderende. De ulike oppfatningene av menn og kvinner gir også ulik oppfatning av deg som person.

Eller vi har også den varianten at hvis du stiller spørsmål er du vrang. Når du vil forsøke noe nytt er du vanskelig. Når du er uenig er du konfliktskapende.

Man tar seg så lett nær av det å bli stemplet på alle disse måtene. Og tilslutt blir rommet ditt veldig lite og trangt. Så du må finne en vei ut.

Ikke la andres meninger om deg begrense deg! Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, være oppmerksom og inkluderende. Tvert om. Men det betyr at man skal finne en indre trygghet som gjør at du finner deg selv og tør være den du er. Våre barn lærer «løveloven» i barnehagen. I den står det «jeg skal være meg, men gi plass til andre slik at de kan være seg». Det er en fin verdi å møte andre med selv om andre ikke ønsker deg like mye rom. Ha et avklart forhold til at andre måtte ønske deg dit pepperen gror og distansere deg fra de virkemidler som forsøker å få deg dit på første klasse.

Ikke gi deg! Motstand er sunt hvis du møter den med åpent sinn. Derfor skal vi snakke mer med de som er uenige med oss enn de som er enige med oss. I et rom hvor ulike meninger kan brynes, skapes nye ideer og visjoner. Slikt kan det komme mye godt ut av. Det vil være synd hvis gode ideer gikk tapt i redsel for motstand. Men det betyr ikke at du skal gi deg, men du skal utfordre meningsrommet rundt deg med stolthet og ikke være redd for å skifte mening om det er riktig. Tro på deg selv, det er ingen grunn til at du ikke skal høres!

Videre! Det er så lett å være tilfreds. Men å hvile på laurbær skaper liten fremdrift. Og det er fremdrift vi skal ha. Aldri gi fra oss muligheter, aldri nøle. Heller tørre å kaste oss ut i det enn å være opptatt av landingsforholdene. Vi finner fort nok ut hvordan vi treffer bakken. Vi skal huske på at det vil være mange ganger sånne som oss tar i mot med nesa i grov grus, men så finnes det de gangene hvor vi lykkes og da vil prisen stå i forhold til innsatsen. Det gjelder å satse. Det er krevende og det forutsetter et kontinuerlig fokus og hardt arbeid. Vær modig søk nye utfordringer!

2013 var muligens et støyete og turbulent år. Men befriende er det å oppdage at du ikke trenger å la andre begrense deg og at du ikke trenger å måtte finne deg i hva som helst.

Det handler om å tro på saken din, at den er riktig og viktig. Det handler om å følge den. « La drømmene dine være større en frykten din og la handlingene dine tale tydeligere enn ordene dine» Det er befriende å holde fast på det.

Vi håper du også tør riste av deg det som begrenser deg slik at du tar ordet, setter ned foten, tør ta stilling og tør være deg selv!

2014 vil være året hvor vi skal videre!

Anne og Hanne

SFO-reform

263955_10151143701828965_1074623346_nVår neste gjesteblogger, Therese Anita Holmen har blogget for oss tidligere Hun er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

Therese Anita har vært opptatt av barnehage og SFO i mange år. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Kvinnepanelet la frem flere punkter om gratis barnehager og SFO ordningen. Bl a:

  • Helårs skolefritidsordninger og helårs barnehager må være lovpålagt. Åpningstider i skolefri- tidsordninger og barnehager må være tilpasset arbeidslivet.
  •  Det bør være en politisk målsetting å legge til rette for gratis barnehager og SFO-ordninger på sikt.
  • Kvaliteten på tilbudet i barnehagene og SFO må sikres. 

Nå tar Therese Anita til orde for en SFO reform!

God lesing .....................

SFO reform

Mange i Norge har så dårlig råd at de ikke kan leve et vanlig liv og delta i samfunnet som andre. Det går hardest ut over barn og unge. Vi må ha velferdsordninger som skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av størrelsen på lommeboka. Vi har mange som sliter med å få hele stillinger for å få hverdagen til å henge ihop, mange er lavtlønte som også er småbarnsforeldre. Mange foreldre som har barn i SFO lever de i en usikkerhet, for de veit aldri hva kommunepolitikerne øker prisene med i neste budsjettforhandling. I min hjemkommune har foreldre levd med den usikkerheten de siste årene. Høsten 2011 ble det vedtatt av de borgerlige at foreldrebetalingen på SFO skulle være selvfinansierende. Det ble da vedtatt en prisøkning på 20% de neste fem årene for å gjennomføre det. Med den prisen det var da, så tilsa den økningen at vi ville ha Norges dyreste SFO her i Sokndal.

Her i min kommune går vi ikke i fakkeltog for å protestere, heller ikke skriver foreldre leserinnlegg. Men det har nok blitt flere "nøkkelbarn". Det kan være litt diskusjoner på sosiale medier, men der er det ikke alltid at fakta kommer frem. Mange foreldre er frustrerte og FAU har uttalt sin bekymring tidligere i media og i brev til oss kommunepolitikere. Godt at vi har et FAU som ser på helheten i skolen, og som ser på SFO som en del av skolen.

Vi kan ikke ha det sånn, at småbarnsforeldre ikke veit om de har råd til å ha barna på SFO neste år, eller når barna begynner på skolen når de er ferdige i barnehagen. Dette har jeg tenkt mye på, og hva vi kan gjøre for at foreldre skal slippe den usikkerheten. Jeg har selv to gutter som har gått på SFO, i perioder en og etterhvert har begge to gått der. Totalt har de gått 10 år, og de har hatt det kjempebra, og det har vært godt for oss foreldre å vite at barna har det trygt før og etter skolen mens vi har vært på jobb.

–Kvaliteten er veldig varierende fra skole til skole. Det må etableres kvalitetskrav, slik at SFO ikke bare blir et oppbevaringssted med mye støy og få voksne. Det må stilles krav til kompetansen til de som skal jobbe der. Samtidig må det være åpningstider som er tilrettelagt for når tid vi begynner på jobb. For oss som jobber i industrien og begynner på jobb klokken 07.00, ja da må SFO åpne tidsnok til at vi rekker å levere barna før vi går på jobb. Tilsvarende gjelder for de som begynner seint, men som slutter seinere på ettermiddagen. Selv om åpningstiden er lang, så betyr det ikke at alle barn er fra tidlig morgen til senest på ettermiddagen. Noen går kanskje før skolen og noen benytter seg av SFO etter skolen.

En reform om SFO må minst inneholde inneholde: makspris, kvalitet og innhold, åpningstider og en vurdering av helårs-SFO med åpent i skolens ferier. Da har vi barna i fokus!

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG andre adventssøndagen i desember var hjerteskjærende og berørte mange. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Mange foreldre og barn, har opplevd det samme. Mange barn sliter med å få venner og delta aktivt i det sosiale liv. SFO kan være en god sosial arena for mange barn, og godt for de som trenger det. Med for høye priser kan foreldre velge det vekk, og barn må gå hjem alene etter skolen. Vi som har barn veit hva barna ofte setter seg ned å gjør da - spiller tv eller dataspill. Kan jeg som Mamma gjort et valg - da ville jeg valgt SFO for mine barn!

I barnehagene er det innført makspris som er vedtatt av regjeringen slik det også burde vært for skolefritidsordningen(SFO).

Da det sa click

ninabilde2 (2)« Noen møter med mennesker endrer oss. Det sier bare click og så skjer det magiske ting. Da jeg møtte Polly Higgins ble jeg nok en gang minnet på det ansvaret vi alle har for å redde denne kloden Har vi egentlig råd til å la være?» Nina Hanssen er vår neste gjesteblogger og skriver om det nye arbeidslivet.

Nina Hanssen er grunder av det nye kvinnenettverket fembiz.net og driver sitt eget firma Flowcom.no. Hun har utgitt to bøker og har vært lokalpolitiker i Lørenskog i åtte år.

Nina har mastergrad i journalistikk fra Storbritannia i tillegg til at hun har mellomfag både i historie og sosialantropologi fra Trondheim. Nina har jobbet 20 år i norsk presse men også to år som journalist i den kenyanske avisa Daily Nation.

Hun kommer opprinnelig fra Hommelvik, er 46 år og bor i dag i Lørenskog sammen med samboer og tre barn.

God lesing

.......................

Da det sa click

Jeg er et menneske som elsker å mingle og bli kjent med nye mennesker. Gjennom jobben min som journalist  og som leder av kvinnnettverk et Fembiz,  møter jeg mange interessante mennesker. Men det er spesielt moro når man " clicker " med et menneske. For tre uker siden clicket jeg på en cafe i Oslo.

Jeg skulle gjøre et intervju for Advokatbladet med den skotske og internasjonalt kjente advokaten Polly Higgins. For tiden sitter hun i «Arne Næss Chair», et tre måneders professorat som inviterer internasjonale forskere til Norge for å finne løsninger på globale retts- og miljøproblemer. Jeg hadde lest meg opp på henne og forberedt mange spørsmål rundt henne arbeid for å gjøre massive ødeleggelser mot naturen lovstridig.

CVn hennes imponerte meg. Britisk høyesterettsadvokat og vinneren av 2013 Honoris Causa Doctorate of Business, Lausanne Business School.  I tillegg har hun mottatt folkets bokpris i 2011 for sin bok «Eradicating Ecocide» og «The people and the Environment Awards.I 2010 Higgins for FN at «ecocide», den omfattende ødeleggelsen av økosystemer, skal inkorporeres i det internasjonale rettsystemet. Den prisbelønnet og internasjonalt anerkjent økosofen og advokaten vil at Økomord skal anerkjennes som en femte forbrytelse mot freden slik at de som bryter loven kan dømmes av den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Arbeidet med dette har ført til at Higgins er utpekt som en av «Verdens Topp10 visjonære tenkere».

Min engelske favorittavis The Guardian, feiret henne som en av sine grønne helter. Etter et minutt i cafeen i Oslo sentrum er hun også min heltinne. Jeg rekker aldri å titte på notatblokka. For i det øyeblikket vi tok hverandre i hånden clicket vi.

«Clicking» defineres i psykologien som «en øyeblikkelig, dyp og meningsfull forbindelse med et eller flere andre mennesker eller med verden omkring oss». Det er i likhet med flow , som jeg har jobbet med de siste årene ,  et universelt menneskelig fenomen som i prinsippet kan skje mellom alle mennesker, uavhengig av alder, sted, kultur og kontekst. Det kan skje når du aller minst venter det. Click er en slags hybrid som handler om hvorfor vi mennesker kan komme i «the zone», et slags kollektivt flow, med noen mennesker, men ikke med andre. Allerede neste uke sitter vi sammen på en scene og snakker om ecocide og næringsliv på grunderaften for kvinnene i Fembiz. Selv om temaet er tungt går praten mellom oss lett. Det Blir laget en film om Pollys besøk i Fembiz og en venninne lager en liten snut om henne. Noen dager etterpå blir jeg intervjuet av en nasjonal avis i Kenya om dette møte om miljø med Polly Higgins. Jeg har fått opp mitt miljøengasjement igjen og skjønner at Higgins trenger mange stemmer for å lykkes med sin kamp for et bedre miljø for våre barn og barnebarn. Hun bruker aldri pekefingeren, men snakker et språk som er lett å forstå og kaller seg en stemme for kloden. Jeg kjenner at jeg av og til savner å være politiker, men samtidig er det mye vi som enkeltpersoner kan gjøre.

Denne uka fikk jeg en telefon fra den samme kenyanske avisen som intervjuet meg om Higgins. Jeg ble tilbydt fast ukentlig spalte i den kenyanske avisen etter nyttår.  Jeg får tilbud om å være stemmen fra Oslo. Endelig får jeg bruke stemmen min internasjonalt. Og alt på grunn av et «click» mellom to mennesker på en cafe i Oslo.

" En frivillig kveld"

henderDet ville vært enkelt å starte denne bloggposten med en tåredryppende historie fra virkeligheten.  Sånn som gir deg akutt behov for å vise omsorg og nestekjærlighet, gi penger til en frivillig organisasjon eller rydde skapet ditt for klær og gi til Frlsesarmeen. Men det er ikke nødvendig.

Denne bloggposten er til alle de de frivillige som legger ned timevis med arbeid for å være tilstede for andre mennesker som er i en svært vanskelig og sårbar livssituasjon. Menn og kvinner som trøster, viser omsorg, er tydelige rollemodeller, forebygger, reparerer og gir verdighet.

I 2012 hadde Villrosene et møte med de frivillige på Blå Kors i Mandal sammen med KrF sin leder Knut Arild Hareide. Der fortale godt voksne kvinne lavmælt sine historier og sine erfaringer. Sterke historier om menneskelighet, tålmodighet og livserfaring. Vi som lyttet ble tvunget til å lytte med hjerte og vi gikk derfra fulle av beundring og takknemlighet for det arbeidet disse kvinnene gjorde og har gjort gjennom tiår. Mange mennesker har kommet inn dørene til Blå Kors og blitt møtt med varme og omsorg og et menneske som kan lytte. Der det offentlige tilbudet sluttet stod de frivillige klar til å følge opp. Der noen ikke fant veien til hjelp, ble frivillige med og oppmuntret og støttet slik at også de kunne ta del i velferdsstatens tjenester. Der det offentlige kunne fatte vedtak og gi behandling kunne frivillige tilby hjemmelaga suppe og bre pleddet over en sliten kropp. Når kontorene stenger kl 15.30 åpner dørene hos de frivillige på kvelden.

Om vi regner på timene de frivillige legger ned ville det kunne vært omgjort til svært mange årsverk. Dette er vår sosiale kapital. Frivilligheten vi ikke kunne klart oss uten.

Likevel er det ganske tette skodd mellom frivilligheten og det offentlige. I en sektor som trenger både mer folk og mer kompetanse er det underlig at ikke frivilligheten er trukket mer inn som en ressurs i arbeidet med f.eks rusmiddelavhengige. Et tettere samarbeid og bedre tilrettelegging for de frivillige organisasjonene ville kunne ha gitt et bedre og mer helhetlig tilbud for brukeren. Samtidig er det viktig at de frivillige organisasjonene i større grad koordinere sin innsats og samarbeider. De frivillige utgjør det supplementet det offentlige aldri kan bli.

I Mandal kommune finnes det et sånt sted hvor det offentlige møter frivilligheten og det er i Fyrlyset. Fyrlyset er et lavterskeltilbud ovenfor rusmiddelavhengige personer  og er et samarbeidsprosjekt mellom Mandal kommune, Frivillighets sentralen og Frelsesarmeen. Det er et gatenært lavterskel tilbud der brukerne kan få tilbud om mat, helsetjenester og samtaler med kommunalt ansatte og frivillige.  Erfaringene fra Fyrlyset viser at når friville og offentlige ansatte jobber side om side lykkes man med å bygge de nødvendige gode relasjonene. Det driftes i hovedsak med penger fra Mandal kommune.

Fordi Mandal er en kommune med dårlig økonomi er nå Fyrlyset igjen blitt gjenstand for salderingspost. Det vil i så fall bety kroken på døra for Fyrlyset og et svært viktig tilbud forsvinner for mange mennesker som har det som sitt holdepunkt i sin tilværelse. Det betyr også kroken på døra for et viktig samarbeid mellom kommunen og frivilligheten.

Vi har lyttet til Blå Kors og Frelsesarmeen. De driver litt ulikt, men de har et sterkt engasjement for å gjøre livene til de menneskene de møter litt bedre gjennom sin tilstedeværelse vi har øsnket å synliggjøre verdien av deres arbeid og behovene til deres brukere.

Villrosene har som ambisjon og bidra til viktige møteplasser mellom mennesker slik at både kunnskap og politikk kan utvikles. Derfor har vi i samarbeid med Blå Kors og Frelsesarmeen invitert deres brukere til middag. Kall det gjerne gjestebud. Vi har hentet frivillige fra politikken. Vi utfordret nemlig byens folkevalgte til å bidra som frivillige når middagen skal serveres. Formålet med kvelden er

  • å samle organisasjoner som driver rusarbeid i kommunen og bidra til økt kjennskap og samarbeid.
  • gi tidligere og/eller nåværende rusmisbrukere en mulighet til å møte byens beslutningstakere og formidle hva som er viktig for dem i deres hverdag.
  • gi byens folkevalgte anledning til å bli kjent med frivillig arbeid og betydningen av det.
  • gi de frivillige mulighet til å synliggjøre den betydelige innsatsen de gjør
  • la de folkevalgte bidra med frivillig innsats for en kveld.

Vi kunne selvsagt ikke ha gjennomført en slik kveld uten støtte fra de lokale næringslivet.  Fem viktige bedrifter har bidratt økonomisk: Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, Europris Mandal, GE Healthcare Lindesnes og Agderbær og Grønt AS.

Det vitner om samfunnsansvar og bidra til at de gruppene som ikke så lett når kontakt med beslutningstakere får hjelp til det av de som vet noe om hvor viktig det er. Det bidrar til et bredere og bedre demokrati.

Det handler om at folkevalgte er valgt for alle deler av befolkningen, både de som er gode til å snakke for seg og synliggjøre seg, og de som ikke er så gode, har overskudd eller kunnskap om det. Vi vet møtene mellom mennesker er viktig hvis politikere skal øke sin kunnskap og få innspill slik at gode beslutninger kan fattes. Avstanden mellom oss kan være forbausende stor selv om vi bor i samme by eller sammen kommune. Vi trenger å bygge broer over disse avstandene om vi skal lage et samfunn som er bra for alle.

I morgen, torsdag 14. november finner du oss i Frelsesarmeens lokaler i Mandal. Der håper vi å skape en møteplass der kunnskap deles og politikk utvikles.

Du hører fra oss!

 

 

"Hold hode kaldt og hjerte varmt"

c1ca68bfbbdc864b81f850eb36de3729Hun satt med ryggen inntil veggen, jeg så på henne fra siden. Hun stod på kanten av et liv, usikker og sikker, moden og umoden. Ungdom. I fanget lå en stor bunke med papirer. «Det er livet mitt det her, sånn de ser det»

Hun tok meg gjennom høydepunktene i papirbunken. Dvelte ved noen dokumenter, slike som rapporter fra psykologer som beskrev henne med kliniske og distanserte begreper. Hun dvelte ved beskrivelsen av forholdet mellom henne og mor og far. Og hun dvelte ved vurderingene og antagelsene av hva hun som liten har opplevd av omsorgssvikt.

Hun så så liten og sårbar ut der hun satt, men hun gjentok ved jevne mellomrom at det ikke gjorde noe å lese sånt. Og kanskje overførte jeg min egen sårhet for å blir analysert av andre som egentlig ikke kjenner meg. Men jeg tror likevel at man ikke kan være upåvirket av å lese rettsdokumenter om seg selv.

Jeg har skrevet slike dokumenter, fylkesnemdsaker og jeg vet hvor viktig det er å være presis i sine beskrivelser. Det finnes et eget stammespråk med ord og uttrykk som brukes hyppig og som tilsynelatende vekker samme assosiasjoner hos en fellesgruppe fagfolk som bedriver barnevernsarbeid. I fylkesnemdsaker skal du først og fremst beskrive problemene, for så å foreslå løsninger innenfor barnevernlovens tiltaksapparat. Eller egentlig heter det seg at man beskriver den helhetlige omsorgsituasjonen. Den er ofte problematisk når den havner i fylkesnemda.  Fylkesnemdsaker blir likevel aldri en fullstendig analyse som løfter frem helheten i livet ditt.  Øyeblikk av lykke, hunden du boret ansiktet ned i og fant trøst hos, hesten som bar deg avgårde i galopp mens håret flagret og du trodde du kunne fikse alt.    Øyeblikket der mamma var nær og mild og pappa tok deg på fanget og strøk deg over håret. Det står ikke i sakspapirer, men   er skrevet i et hjerte. I sakspapirer finner man sjeldent spor av de fine øyeblikkene som også utgjør et liv. De øyeblikkene du holder fast i når livet krever deg.

Ved kjøkkenbordet satt jeg som har skrevet slike saker og hun som var gjenstand for sånne saker. Hun reflekterte over hvor lite hun kjente seg igjen i beskrivelsen av livet sitt, jeg reflekterte over de anvendte skråsikre og distanserte begrepene som brukes når et liv oppsummeres. Hvor lite det passet til denne levende, reflekterte jenta ved siden av meg. Så sa hun det som for alltid er en barnevernsarbeiders frykt og som bet seg fast i hjerte mitt.

«Men de har ikke forstått noen ting, de har aldri forsøkt, de har aldri spurt meg»

Først strittet jeg litt mot. Selvsagt har de hørt henne, hun er sitert flere ganger, i papirene har hun flere ganger gitt sitt syn på saken. På kanten til å argumentere i mot tok jeg meg i det og spurte henne hvorfor hun mente det.

Og forklaringen hun gav kan bare et veldig moden, livserfarent menneske gi. Alle de gangene hun er blitt tatt inn i teksten er når hun har gitt forklaringer på faktiske hendelser. Hennes syn på episoder eller situasjoner. Hennes syn på diagnoser. Hennes syn på tiltak. Det handler mye om hva hun gjør mer enn hvordan hun har det.

« De har aldri bedt meg forklare ordentlig hvorfor jeg gjør det. De har ikke tatt seg tid til å se sammenhengen med hvordan livet mitt var i den perioden og hva jeg gjorde. Hvordan alt var følelser.»

Og så fortsatte hun og forklare slik at det til slutt er terapeuten som sitter å biter seg hardt i underleppa for å unngå at tårene slipper til. Dette er hennes historie, men den berører min. Den berører meg på et personlig plan, men også på et profesjonelt.

I flere år har barn og unge hatt rett til å bli hørt i de sakene som angår dem. For barnevernet har det betydd at saksbehandlere faktisk må snakke med barn, lytte til barn og forstå hva de sier. Det er krav til at det skal dokumenteres og i f.eks fylkesnemdsaker betyr det at barnets syn på saken skal belyses og at når de er over 15 har  de egne, selvstendige  partsrettigheter.

Men det er forsket på hvordan og hvor mye barnevernsfolk snakker med barn, forskningen viser ikke til imponerende resultater. Den rødgrønne regjeringen ved Inga Marte Torkildsen styrket barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt. Gjennom Torkildsens politiske virke ser man at det går en rød tråd og den går langs nettopp dette temaet. Betimlig, viktig og riktig!

Jeg har ikke møtt en barnevernarbeider som ikke syntes dette er viktig, men de fleste jeg har møtt synes det er krevende og ofte vanskelig. Og kanskje er det nettopp fordi det er så vanskelig  saker vi snakker om. Det er ikke handleliste eller karakterer.  Det er følelser, det er skam, det er tabuer. Det kreves mye av både den som lytter og den som snakker om man skal lykkes i å formidle hva det egentlig handler om.

Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf  Sier at i stede for å gi ungdom med atferdsproblemer piller skal de overøses med omsorg og kjærlighet. Inga Marte Torkildsen omskapte nesten et helt departement til kjærlighetsdepartementet da hun gang på gang og så ofte som mulig snakket om kjærlighet i barnevernet.

På sitt modige vis og ved sin ærlige analyse tenker jeg at det er det her den unge damen ved siden av meg forsøkte å fortelle meg. Det var den nyanserte historien hun fortalte og ba meg tro på. Nyansene i en fylkesnemdsak. De nyansene som forsøker å få fokuset vekk fra hva hun gjør til hvordan hun har det, hva hun kjenner på av følelser, hva hun trenger. Det hun gjør er mer en nok til å fylle kriteriene i en paragraf. De er nok til å fastslå at behandling er påkrevd. De beskrives kjølig og distansert i en fylkesnemdsak. Men mens hun fremstod som en ungdom med store atferdsproblemer for barnevernsarbeideren, klarte man ikke å beskrive den lille jenta med sønderknust hjerte med ryggen mot veggen som kjempet for sitt sønderrevne forhold til sine foreldre. Som beskriver, men ikke forstår, at forholdet til de nære omsorgspersonene er skjevt, og som vet at hun trenger dem, men ikke klarer å finne ut hvordan. Som forstår at trusselen først og fremt ligger i at ingen vil ha henne lenger.

Og så henger det usagt mellom oss, « alle trenger noen, alle trenger ubetinget kjærlighet»

Men jeg forstår. Jeg gjør endelig det. Vi må finne ut av hvordan vi skal lykkes med det sammen. Hvis jeg lytter godt vil hun fortelle meg det. Og jeg kan ta i bruk min kunnskap slik at hun kan finne veien videre.

Å arbeide med barn og unge i barnevernet kreve et skapt hode og et skapt fokus. Kunnskap om hva barn trenger og kompetanse i hvordan vi møter barn og hjelper dem til å leve deres liv og nå deres potensiale. Men det krever også kjærlighet. Å høre hva barn sier og videreformidle deres synspunkter krever en utsøkt kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og kjærlighet. Det er derfor det er så vanskelig. Vanskelig fordi vi må lytte med hode og hjerte, gjøre oss sårbare og tåle historiene om liv levd i nyanser og kontraster og evne og formidle det med den kunnskapen vi har.

Alt dette skal man som barnevernsarbeider fikse i en hverdag presset av økonomiske rammer og altfor mange barn å ta vare på, lytte til og formidle for. Det er en balanseøvelse de færreste av oss er i stand til å håndtere. Men det er en annen historie.

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Flere munner å mette

Arendalsuka 2013092 (2)Vår neste gjesteblogger er Birte Usland. Birte bor på Høye i Marnardal. Hun er varaordfører i Marnardal for AP, fylkesleder i Vest-Agder Bondelag og bonde. Hun er tobarnsmamma og har en uhelbredelig interesser både i matproduksjon, politikk og blomster av alle slag.

Landbrukspolitikken er et av di store skillene i årets valg.  Mat er  alt fra kultur, identitet til makt, penger og storpolitikk. Det er derfor ikke  likegyldig hva som skjer i verdikjeden mat.  Ethvert  stabil og  bærekraftig samfunn har en bevist strategi på hvordan befolkningen til enhvertid  skal sikres trygg og god mat .
Vi er stolte over at Birte vil skrive for oss.
God lesing.
......................................

Flere munner å mette

Har du kost deg med jordbær i sommer? Eller kanskje servert et lekkert spekefat med fenalår, spekepølse, rømme og flatbrød? Får du vann i munnen når tenker på høstgryta med ferske rotgrønnsaker og kokt kjøtt? Nyter du pinnekjøtt, ribbe og en akevitt ved juletider? Eksemplene på norske matretter er mange. De er et resultat av generasjoners erfaring om tilberedning av lokale råvarer. Mat er kultur, den varierer, den lever, den gir gode minner, gjenkjennelse, trygghet og identitet. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan bringe mattradisjonene videre, uten tilgang på råvarene som danner basisen for smaksopplevelsene. Norsk matkultur trenger norsk landbruk. Med nærhet til matproduksjonen er det rom for nær dialog mellom forbruker og produsent. Med nasjonal matproduksjon legger vi selv premissene for hvordan produksjonen skal foregå, vi følger selv opp hvordan dyra våre har det. Vi har mulighet til å dyrke og utvikle lokale varianter og unike smaksopplevelser – det er tross alt kun ett sted i verden man kan produsere lammekjøtt fra Sirdalsheiene.

I Norge blir vi en million flere om 20 år, og alle skal ha mat! For at de skal få en god frokost trenger vi 175 millioner flere egg, dyrking av korn på 25 000 flere fotballbaner og 18 000 flere melkekuer. Da når vi Stortingets mål om økt produksjon av mat i takt med befolkningsveksten.

Her i landet har vi gode beitemuligheter for dyra og kan produsere mye dyrefôr, i tillegg til matkorn, frukt og grønnsaker. Kjøttets kvalitet og næringsinnhold påvirkes av det fôret dyra spiser. Beiting i av gras og urter gir en god smak på kjøttet. Det å bruke de lokale ressursene til matproduksjon er også viktig for å sikre en miljø- og klimavennlig produksjon. Vi ønsker å tilby forbrukeren kortreist mat.

I motsetning til i industrien er ikke løsningen å kjøpe en større maskin for at matproduksjonen skal øke. Produksjonen øker hvis vi tar hele arealet i bruk og ikke lar det stå å gro igjen fordi maskinene ikke er tilpassa arealet. Fôret blir best om det sås og stelles til riktig tid. På den måten unngår vi også unødvendig bruk av sprøytemidler.

Et bærekraftig landbruk basert på norske ressurser har en høyere pris, det skyldes først og fremst høyere lønnskostnader, og at gårdene er mindre som følge av fjorder, skog og fjell.  For at det skal være interesse for å drive landbruk i bratte områder og på små gårder får disse mer i produksjonsstøtte sammenlignet med andre enheter. Produksjonsstøtte får landbruket på lik linje med blant annet aviser, Hurtigruten og aktører som skal lete etter olje. Vi importerer allerede over halvparten av det vi spiser. Noe importerer vi fordi vi ikke har naturgitte forhold for å produsere det her i landet, men gras- og beitelandet Norge må importere lam- og storfekjøtt fordi det mangler matprodusenter

Høstens Stortingsvalg avgjør hvordan vi skal sikre frokosten til en økt befolkning. I årets Statsbudsjett økte de rødgrønne bevilgningene til jordbruket, med støtte fra Krf. I Høyres alternative statsbudsjett kuttes budsjettstøtten til landbruket med 1,5 mrd kroner, mens FrP kutter med hele 5,5 mrd kroner. Et viktig spørsmål blir: Skal vi importere fôret og ha dyra i ennå større fjøs som reduserer muligheten for at dyra kommer ut på beite?    Selv mener jeg at verdens rikeste land skal ta seg råd til å produsere god norsk mat!

Godt valg!

Bare gruppearbeid?

Foto: Gro Jørgensen Vår neste gjesteblogger er en pioneer. Hun er Norges første mobbeombud og hun har satt seg et modig mål: at elever skal oppleve en skolehverdag uten mobbing og krenkelser!

Bodil J. Houg er utdannet lærer og har vært både lærer, inspektør og rektor på ungdomsskole og Montersorriskole. Hun tok masteroppgaven sin på Universitetet i Oslo på følgende tema: Hvordan kan ledelse redusere mobbing?

Bodil har flere ganger tatt til ordet for å fjerne ordet mobber fordi hun mener det stigmatiserer både mobberne og ofrene.

I dette innlegget illustrere hun godt hvordan dagligdagse situasjoner kan legge til rette for og til og med forsterke sosial utstøting. Noe å tenke på i skolestart dager!

......................................................................................................................................................

"I dag skal vi starte et gruppearbeid, sett dere sammen i grupper på tre til fire stykker!" For noen elever er dette den verst tenkelige begynnelsen på en undervisningstime. Hvorfor?

I dette øyeblikket gir læreren fra seg autoriteten i klasserommet og overlater styringen til elevene. De utrygge elever er overgitt sosiale spillet i klassen. De uformelle lederne overtar. I klasser hvor læringsmiljøet er godt og elevene opplever et inkluderende miljø kan dette gå godt, men vi vet det ikke alltid er slik.

I løpet av mitt første halvår som mobbeombud og tjue år i skolen, har jeg snakket med mange elever. De forteller om tre mulige scenarioer etter en slik start på timen:

  1. Elevene setter seg i grupper.  Noen blir ikke spurt om å være med i gruppe og må selv spørre om deltagelse i en gruppe. Da blir det opp til gruppen å godta eller avslå forespørselen. Elevene får da en maktposisjon de ikke skal settes i og for den som spør er uansett situasjonen svært krenkende.
  2. Gruppene er satt og læreren ser det er noen som ikke har ordnet seg gruppe. Hun spør derfor en av gruppene om ikke "Marcus" kan være med dem. Her er krenkelsen enda større fordi læreren aktivt deltar i den.
  3. Det siste scenariet er det verste: Læreren ser at det er flere elever som ikke har funnet seg gruppe ennå og spør disse om ikke de kan være en gruppe. Setter sammen røkla som det sies på fotballbanen. Her understreker læreren disse elvenes sosiale posisjon og deltar aktivt i å manifestere den uformelle rangordningen.

Kjenner du deg igjen? Dette er ikke noen ny situasjon og ei heller forbeholdt skolen, men som voksne i arbeidslivet og privat har vi et valg – vi kan bli eller gå. Elever som opplever dette har ikke noe valg. De må være i klassen sin, med den læreren og de medelevene de har fått tildelt.  Dermed er de prisgitt den aktuelle sosiale rangordningen som måtte gjelde i gruppen.

De elevene som tar styringen i en slik situasjon har ikke lederkompetansen som skal til, og de skal heller ikke få tildelt denne rollen og makten som fører med den: de har ikke bedt om denne makten – de er overlatt den av læreren.

Hva skjer med elever som har opplevd slike situasjoner gjennom hele skoleløpet sitt og opplever det samme på videregående? For dette skjer også på videregående, kanskje i enda større grad enn i grunnskolen fordi lærerne vurderer elevene nå som store nok til å håndtere dette på egenhånd. Elevene forsøker aktivt å unngå å komme i en slik situasjon igjen og noen velger derfor å bli borte de dagene det legges til rette for gruppearbeid. Med det står de i verste fall i fare for å miste tråden og bli en av de som ikke fullfører. De risikerer å droppe ut av skolen.

Det fine er at vi i skolen, med enkle midler, kan gjøre noe for å unngå denne typen strukturell og systematisk krenkelse. Det handler om bevisst ledelse.

Det handler om den gode læreren som leder læringsarbeidet i klassen sin og som er den som skal sette sammen grupper. Det er hundre måter å gjøre dette på og lærerne har lang utdannelse som gjør at de skal kunne denne delen av lærerjobben. Skulle de ha glemt det kan ledelsen ved skolen sørge for at dette er et emne i fellesmøter slik at en kan minne hverandre om gode måter å sette sammen grupper på. Slik kan vi unngå en mengde krenkelsessituasjoner som kan ha alvorlige konsekvenser for de som opplever det. Mobbing – gjentatt krenkelse – i skolen er et sammensatt bilde. Gruppearbeid er en del av dette bildet og her er det ikke mer ressurser som skal til, men tilstrekkelige porsjoner bevisstgjøring og ledelse.

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.

Vi vil ha mer!

Ellen-1Vår neste gjesteblogger er Ellen Galaasen. Hun har skrevet for oss tidligere. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem. Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller “mulighetenes land”. Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger for andre gang.

 

God lesing!

...................

 

Vi vil ha mer!

Etter at SV på sitt landsmøte, og sist helg Venstre, har vedtatt at barnevernloven må bli en rettighetslov for barn og unge, venter jeg spent på hva Arbeiderpartiet vil. At FNs barnekonvensjon gjøres ytterligere gyldig gjennom norsk lovgivning for de mest utsatte og sårbare barna, de som kommer i kontakt med barnevernet, har en betydning!

Retten til en trygg og utviklende omsorg gjennom barndommen skulle være selvsagt i et av verdens beste land å leve i. Men vi vet det for en del barn ikke er det. I Finland har de klargjort barns stilling i grunnloven - barn er egne rettsubjekter pr. def, og barn og unge skal involveres og høres når det gjelder deres liv. I Norge har alle barn over ett år rett til barnehageplass. De har rett til opplæring av grunnleggende ferdigheter. De har rett til helsehjelp. Hvordan kan vi sikre den reelle retten til oppveksthjelp?

Inntil Norges grunnlov kan endres, så har vi muligheten for å gjøre barnas lov - loven om vern av barn - barnevernloven, til en lov som løfter barnas rettstilling ytterligere.

At barnevernloven gjøres til en rettighetslov, må innebære at barn som kommer i kontakt med barnevernet skal ha garantier for: at de blir snakket med og hørt, at de får reell informasjon, at de får hjelp til å målbære sine oppfatninger og meninger, og at de får sin situasjon belyst på en faglig forsvarlig måte, og at beslutningene som tas, basert på en vurdering av barnets beste, er inklusive barnets egne erfaringer, oppfatninger og vurderinger.

Selv om de foreslåtte endringene i barnevernloven som kom 5. april både stiller sterkere og tydeligere krav til faglig forsvarlighet for barnevernet, og barn og unge får flere prosessuelle og materielle rettigheter, så sitter jeg fortsatt med en bekymring knyttet til tilgjengeligheten til oppvekstvernet.

Noen vil kalle det en viktig symbolpolitikk å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. Det kan hende. Men, for fremtidens barn og unge som trenger barnevernet, kan denne symbolpolitikken være det som bidrar til at de får hjelp i en vanskelig livssituasjon. For, dette handler om holdninger til og status for barnevernet. Og makt.

Jeg vil at makta heller skal pålegge barnevernet flere oppgaver og legge trykk på den kvalitetsmessige utviklinga for å verne barn, enn at de overlater barnevernet til de særlig interesserte, de som eier engasjement, hjerte og erfaringer, men ofte uten makt til å endre vilkårene.

Jeg syns regjeringa har valgt å bruke sin makt klokt gjennom proposisjonen om barnevernet som kom 5. april. De spesielt interesserte, barn og unge selv og fagfolka er tatt på alvor! Og, jeg vil ha mer! Jeg vil at barnevernloven faktisk blir en rettighetslov for barn og unge. Er det ikke de utsatte barnas sin tur nå?

Lykke til med landsmøte i Arbeiderpartiet!

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

59036_107658409293603_1138152_nVår neste gjesteblogger er Trine N. Klungeland (47 år), bor på Feda, er gift og har 2 flotte sønner. Trine har vært aktiv i lokalpolitikken i 22 år som bl.a. utvalgsleder, formannskapsmedlem, gruppeleder og leder av Kvinesdal Arbeiderparti m.m. Trine arbeider til daglig som leder i attføringstiltaket Arbeid med Bistand ved ASVO Kvinesdal AS. Hun har gjennom attføringsarbeidet vært leder av ei tverretatlig gruppe som har fremmet forslag til tiltak som kan øke mulighetene for at flere skal kunne fullføre videregående skole. Gruppas arbeid er nedfelt i rapporten ”På Sporet”.

Flere av forslagene gruppa påpekte ser ut til å få gjennomslag. Kvinesdal kommune har satt av prosjektmidler til tidlig innsats, og noen av læreplassene i Kvinesdal kommune skal forbeholdes lærlinger med behov for tilrettelegging.

Som leder av Kvinesdal Arbeiderparti har hun engasjert seg i å bringe videre de forslagene som går utover Kvinesdal kommunes ansvarsområder. De har fremmet programforslag for neste stortingsperiode, og det er gledelig at partiet sentralt ønsker at flere i aldergruppen uten skolerett (mellom 21 og 25 år) må få tilbud om utdanning. Det legges ellers til rette for mer fleksible ordninger i videregående opplæring.  Kvinesdal AP har også fått tilslutning i i Vest-Agder Arbeiderparti om prøveordninger i fylkeskommunen for å utvide skoleretten for dem mellom 21-25 år.

Trines arbeid og engasjement viser at det nytter å stå på for noe man tror på, og bruke muligheter til påvirkning der vedtak fattes. Politikk handler om ”å ville”!

God lesing1

.................................

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

Arbeiderpartiets gamle slagord står like godt i dag som det gjorde for nesten100 år siden. Levekårsutfordringene er igjen satt på dagsorden og sentrale stikkord er utdanning og arbeid. Undersøkelser og forskning tyder på behovet for ufaglært arbeidskraft minker betraktelig i årene framover. Det er derfor urovekkende at 1 av 3 faller ut av dagens utdanningsløp. Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring, men etter fem år er det bare ca 70 prosent som gjennomfører med full studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Utfordringene er særlig store på yrkesfag der bare noe over halvparten av elevene gjennomfører med full kompetanse.

Det er mange grunner til at frafall er en av de største samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi vet at personer som ikke gjennomfører videregående opplæring har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidslivskarriere. Blant unge mellom 20 og 24 år som ikke fullfører videregående opplæring, står 19 prosent utenfor både arbeid og utdanning, mot 5 prosent i samme aldersgruppe som har gjennomført. Et stort antall av ungdom som mottar uføretrygd har falt fra videregående opplæring. Blant frafallseleven er det også større andel som mottar sosialhjelp enn de som har fullført videregående skole. Langtidssykefraværet er og høyere blant unge voksne som ikke har fullført videregående opplæring enn blant unge voksne som har fullført. Det er et problem når unge mennesker faller ut av arbeidslivet, eller aldri kommer over terskelen til jobb. Arbeidets betydning går langt utover det å bare kunne tjene til livets opphold. Å redusere antallet som ikke fullfører videregående skole vil derfor gi en personlig, sosial og økonomisk gevinst.

Som et ledd i levekårssatsingen opprettet Kvinesdal kommune ei prosjektgruppe som skulle fremme forslag med tanke på forebygging av frafall fra videregående skole. Prosjektgruppa bestod av medlemmer fra NAV, ASVO Kvinesdal, videregående skole, ungdomsskolen og tverrfaglig team. Gruppa har avgitt sin innstilling i rapporten På Sporet”. For å få informasjon og innspill i arbeidet ble representanter fra ulike fagenheter invitert for å gi oversikt om hva som finnes av tiltak, og hvilke tjenester som ytes fra tidlig barndom til etter videregående skole. Fagenhetene fikk også mulighet til å fremme forslag de vurderte som hensiktsmessige i forhold til å styrke gjennomføringsmuligheten.

En god del av tilbakemeldingene gikk på behovet for å samordne tjenester/oppgaver bedre. Mange av dem som får oppfølging fra det offentlige har ofte mange bistandsytere å forholde seg til, og samordning og koordinering kan være avgjørende for resultater eller også mangel på sådanne. Et godt samarbeid med foreldre/foresatte, foreldreveiledning og tett oppfølging er sammen med et behov for alternativ til undervisning og teori sentrale stikkord i rapporten.

Gode muligheter for livslang lære og et utdanningssystem som er fleksibelt kan være med å hindre frafall og styrke gjennomføringsmuligheten.  Yrkesfaglige studieretninger må bli mer fleksible, og det må bli enklere å få hele opplæringen ute i bedriftene. Antall læreplasser må økes, også i det offentlige, og flere av læreplassene må være forbeholdt lærekandidater.

Man må utvide muligheten til å fullføre videregående utdanning for de over 21 år. I dag er det vanskelig å få videregående utdanning i aldersgruppen 21 til 25 år dersom ikke NAV finansierer utdanningen. Her er det 4 år uten rettigheter på skolen og mye av motivasjon kan forsvinne om en må vente lenge før en kan starte på utdanning igjen.

Prosjektgruppa ble gjennom arbeidet styrket i påstanden om at ting henger sammen, og at det er viktig med tidlig innsats. Flere rapporter om frafall i videregående skole peker på faktorer som kan disponere for frafall. Det er derfor viktig å kunne se hele oppvekstløpet under ett for å kunne finne tiltak som når den enkelte ungdom.  Frafall i utdanning kan betraktes som sluttpunktet på en prosess som har startet tidlig. Undersøkelser viser at det er sjelden at elever slutter utelukkende på grunn av mangler ved skolen eller undervisningen. Årsakene er sammensatte og har gjerne sin opprinnelse lenge før både videregående - og ungdomsskole. Helsestasjonens ansatte vet ofte på et tidlig stadium hvem som lever i sårbare oppvekstmiljø og som har risiko for å få en vanskelig skolehverdag, og hvor det trengs en tett og god oppfølging. Klare rutiner for å koble elever med økende/stort fravær til skolehelsetjenesten kan være en god løsning for tidlig kartlegging og intervensjon. Skolehelsetjenesten kan bidra med innsats overfor den enkelte elev i form av veiledning på helsespørsmål som har betydning for fungering, både på og utenfor skolen, viderehenvisning for evt. utredning, forebygging/oppfølging i forhold til rus, kost, fysisk aktivitet osv.

Flere av fagenhetene tok også opp temaet foreldrekompetanse. Prosjektgruppa så derfor et potensial og et behov for veiledning av foreldre/foresatte i en eller annen form. Helsestasjonen ser behov for foreldreundervisning og skolen ser behov for foreldreinvolvering. Det ble hevdet fra flere av dem prosjektgruppa var i kontakt med at det ofte er en sammenheng mellom de barna som sliter og mangel på involvering fra foreldrene. Gode rutiner rundt skolevegring, fravær og oppfølging generelt er sentrale stikkord i både foreldreveiledningen og skolens rutiner. Prosjektgruppa anbefalte derfor avslutningsvis at det settes i gang et prosjekt der det jobbes videre med hvordan man kan tenke helhetlig om foreldreinvolvering og foreldrekompetanse. Dette bør settes i en sammenheng fra barna er nyfødt, fra helsestasjonen og videre oppover i ungdomsskole og videregående skole.  Målet må være å forhindre avsporinger, få til et bedre samarbeid, gi støtte til foreldre/foresatte i deres rolle og arbeide ut fra tanken om at foreldrene er de viktigste personer i barnas liv. ”Et samfunn som setter pris på sine barn, må ta godt vare på deres foreldre ”, 

Et slikt prosjekt bør vinkles positivt og støtte foreldrene i hvordan de kan involvere seg i barnas oppvekst. Det er krevende å være foreldre og foreldrerollen byr på mange utfordringer. Ting henger sammen og ting tar tid. Bedring av levekårsutfordringene må sees over flere år. Det er derfor gledelig at Kvinesdal kommune har vedtatt i sin fireårige handlingsplan å iverksette et slikt prosjekt samt flere av de andre tiltakene prosjektgruppa foreslo.

Men, jeg ønsker meg ikke bare arbeid til alle, jeg ønsker også et inkluderende arbeidsliv. For meg som til daglig jobber med attføring har jeg av og til stilt spørsmålet: ”Et inkluderende arbeidsliv for hvem?  Hva med dem som ikke tar utdanning, og hva med dem som står uten arbeid etter å ha oppnådd vitnemål/fagbrev? Hvordan inkludere flere unge til deltakelse enn det vi får til i dag? Arbeidsgiverne ønsker kompetanse og i den kampen vinner ofte de flinkeste. Hvordan skal man få til økt sysselsetting der kompetansebehovet er stort, samtidig som man trenger de hendene som er? Etter min mening må flere være med og ta samfunnsansvar! Vi må ha et system som treffer ungdommen der de er, på ulike nivå og med ulik arbeidsevne. Det gir muligheter. Et bedre og mer målrettet samarbeid og med målrettede midler. Vi trenger et bredt samarbeid med privat næringsliv, kommuner, fylkeskommune og tiltaksbedrifter som sammen med NAV kan koordinere tjenestene. På den måten kan flere unge forhåpentligvis oppnå grunnleggende ferdigheter og livsmestringsarena i kombinasjon med god arbeidspraksis. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

Å velge feil utdanning og/eller ta valg i ungdomsårene som gir konsekvenser for muligheter framover, - kan by på mange utfordringer. Det må være mulighet for /og legge til rette for å kunne komme tilbake på sporet igjen. Nelson Mandela sier: ”Storhet er ikke å unngå feil, det er å reise seg etter en feil”.