Likestilling

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Slipp ungene til på kjøkkenet

KathrineKleveland_August2012_LettVår neste gjesteblogger er Kathrine Kleveland. Hun er bonde og grafisk designer fra Holmestrand. Det siste året har det blitt mer og mer politikk, hun er når fylkesleder i Vestfold Senterparti og sitter i Senterpartiets sentralstyre.
Leder også Stfitelsen Skolematens Venner.

Opptatt av forbruker- og matpolitikk, likestilling, oppvekstvilkår, miljø og mye mer. Blir ofte karakterisert som engasjert, sprudlende, fargerik og en smule utålmodig. De siste 6 årene har hun vært leder i Norges Bygdekvinnelag noe hun har stortrivdes med. I juni 2014 gikk hun av som leder av Norges Bygdekvinnelag. Villroser vil takke for den gode innsatsen hun har gjort som leder.

Kathrine elsker å veve filleryer og bake flatbrø

God lesing!

Slipp ungene til på kjøkkenet

59% av norske foreldre sier at barna deltar lite eller ingenting i matlagingen i dag.

Like mange foreldre svarer at de oppfordrer barna til å delta i middagsforberedelsene og ¼ svarer at ungene gjerne vil delta mer enn de gjør. Men når travle hverdager innhenter disse familiene, er det de voksne som smeller sammen dagens middag i full fart.

Nordmenn har aldri basert så stor del av maten vår på hel- og halvfabrikat. I fjor kjøpte vi ferdigmat for 1,5 milliard kroner. Med en snittpris på ca. 50 kroner pr. porsjon ferdigmat vil det si at nordmenn i fjor spiste over 16 millioner porsjoner ferdigmat.

Det behøver ikke å være noe feil med næringsinnhold i denne maten, men det er lov til å være kritisk når vi vet at mange barn får bestemme menyen, og at barnas favoritter ofte er pølser, pizza, pasta og pannekaker. En ting som er helt sikkert er at den håndbårne kunnskapen forsvinner i rasende fart når stadig mer av maten vår er ferdigmat. Norges Bygdekvinnelag er oppriktig bekymret for hva dette gjør med grunnleggende kunnskapen om matlaging og kosthold!

Mat er nøkkelen til folkehelsen, og alle er enige om at det er bedre å forebygge enn å reparere. Hvilke verktøy skal disse familiene bruke for å få sunne matvaner? Ernæringsrådene peker på mer frukt, grønt og fisk, mindre sukker og salt. Hvordan få det til i praksis?

Faget Mat og Helse er viktig, og gode lærere gjør sitt, men det er ikke nok om ungene ikke får prøve seg hjemme. Og for travle foreldre som sliter med selv å finne tid til matlaging hjelper det lite at vi aldri har hatt så mange TV-program om mat, så mange matblogger eller har bokhylla full av innholdsmettede kokebøker. Jeg savner snart 90-årige Ingerid Espelid Hovig på skjermen. Med sine hverdagslige grovbrød, fiskeretter og persilledusker lærte hun bort praktisk og sunn hverdagskost.

En av dagens TV-kjendiser, Jamie Oliver, som blant annet har tatt kraftig tak i skolemåltidene ungene får servert i England, har etablert Food Revolution. Målet hans er å få ungene interesserte i mat og øke kunnskapen om mat. Årets aksjon handlet om å lage mer mat fra bunnen av, og dette var som musikk i våre ører. Kunnskapen om å lage mat fra bunnen er basiskunnskap, men noen må lære ungene det. Norges Bygdekvinnelag har tatt dette på alvor og arrangerer i år minst 200 matkurs over hele landet gjennom prosjektet Aksjon sunn matglede. På kursene melder barn i alderen 8-14 år seg på sammen med hver sin voksenperson. At voksne og barn er sammen på kurs, håper vi skal bidra til at det blir lettere å ta med seg denne lærdommen inn i hverdagen. Kursene er praktiske verktøy for å få sunne matvaner. Oppskriftene er gjennomtenkt med tanke på både matglede, helse og mange er raske og enkle å lage. Kursene virker, vi får det til! Blide unger overrasker foreldrene med å velge den fargerike grønnkålsuppa eller den dyprøde rødbetsuppa og spiser i vei, på tross av at de samme foreldrene har sagt at deres barn kommer i alle fall ikke til å smake på rødbet eller grønnkål.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at vi har kalt prosjektet Aksjon sunn matglede. Vi blir glade av å gjøre ting vi liker. Kroppen trenger mat 3-4 ganger hver dag. Kunnskap om å lage sin egen mat er nemlig en av de viktigste kunnskapene vi kan gi neste generasjon.

Sitat: Kunnskapen om å lage mat fra bunnen er basiskunnskap, men noen må lære ungene det.

Uligeløn er en tabersag - ligeløn er en vindersag.

Benny-Andersen.ashx"Ulikelønn er en tapersak", sier Benny Andersen. "Hvis du arbeider med mennesker er det 18% forskjell i lønn fra om du arbeider med teknikk", forteller Benny indignert. "Det er verken rett eller rimligt!" Det er ikke ofte vi har mannlige gjestebloggere, men vi gjør et unntak for Benny Andersen. Han er formann i en kvinnedominert fagforrening i Danmark, Socialpædagogernes Landsforbund, medlem av Danske LO daglige ledelse og hovedbestyrelse og han er president for den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI.

Benny er en engasjert og dyktig fagforeningsleder og vi er svært stolt over å presentere han som vår neste gjesteblogger. God lesning!

 

...........................................................................................................................................

Til daglig er jeg forbundsformand for mere en 38.000 veluddannede socialpædagoger i Danmark. Vi er det man ofte kalder et typisk kvindefag. Det er der nu en del af vores medlemmer, der er lidt trætte af, for på en eller anden måde lyder det ikke helt så fint. Vi har en mellemlang videregående uddannelse og er primært beskæftiget i den offentlige sektor, hvor vi arbejder med de mest udsatte grupper i vort samfund. Blandt andet anbragte børn, kriminelle unge, hjemløse, sindslidende, voksne med udviklingshæmning og andre udsatte grupper.

Idag i 2014 kan jeg konstatere at I moderne velfærdssamfund, som det danske, som det norske og andre stede, accepterer vi uligeløn. Et stort løngab mellem mænd og kvinder.

Jeg kan konstatere at ” den lille forskel er kæmpestor”. Uligeløn mellem mænd og kvinder er et faktum. Og gennem de seneste 20 år har uligelønnen ligget konstant på ca. 18 -20 % i Danmark. Den kvindelige socialpædagog får ca 100 kr. mindre i timen end den mandlige diplomingeniør, der har en tilsvarende uddannelseslængde, og også ansat i den offentlige sektor. Selvom vi afskaffede mande– og kvindelønninger i 1973 og fik en ligelønslov i 1976.

Det er ikke bare urimeligt over for kvinderne. Det er også flovt, at vi som samfund bare accepterer det!

Vi har en lovgivning mod ligeløn som er 30 år gammel. Ikke mange andre lovgivnings-felter har fået lov at ligge stille i 30 år.

Men der er stadig kønsbestemte lønforskelle for lige arbejde og der er kønsbestemte lønforskelle for arbejde, der har samme værdi. Så i 2014 accepterer vi stadig mande og kvindelønninger fremfor ligelønninger. Det er ikke retfærdigt og det er en tabersag - uligeløn.

Løngabet mellem mænd og kvinder er dårligt for hele arbejdsmarkedet og for sammenhængen mellem arbejdsliv og familieliv.

Følgerne er dårlig udnyttelse af arbejdskraften, manglende fleksibilitet på arbejdsmarkedet, risiko for flaskehalse på arbejdsmarkedet og mindre frie valg for både kvinder og mænd i forhold til uddannelse og job. Familierne fastholdes i traditionelle kønsmønstre og kvinder bliver de nye fattige pensionister. Vi bruger ikke hele talentpotentialet hverken på direktørniveau eller i omsorgssektoren.

Uligeløn er som en dårlig spiral der fastholder et kønsopdelt arbejdsmarked, som igen fastholder kønsarbejdsdelingen i hjemmet, som igen fasholder traditionelle kønsroller, som igen fastholder uligeløn. Det er både dumt og uacceptabelt i et moderne samfund – at køn stadig afgør løn.

Et tankeeksperiment. Luk øjnene og tænk hvis vi erstattede kvinder med fx nordmænd og mænd med svenskere. Nej det giver ikke mening at svenskerne skal tjene ca 18 % mere end nordmændene, lige så lidt som kvinder i gennemsnit tjener ca 18 % mindre end mænd. Det er en tabersag.

Mange peger på at det er kvindernes egen skyld. De skal selv gøre noget ved sagen. Det er noget vrøvl. For år tilbage fik kvinderne at vide hvis blot I uddanner jer så vil lønforskellene mellem mænd og kvinder forsvinde. Kvinderne uddanner sig som aldrig før og der sker ikke en dyt med lønnen – løngabet er konstant. Uddannelsesgabet er lukket men løngabet består.

Løngabet mellem mænd og kvinder, der har uddannet sig lige længe er størst for de mellemlange videregående uddannelser. Kvindedominerede fag som mit eget og fx sygeplejesker får absolut mindst ud af deres uddannelser. For tusindvis af kvinder betaler uddannelse sig kun i viden men ikke i penge. En kvinde med en mellemlang videregående uddannelse tjener kun lige nær det samme som en ufaglært mand.

Vi har et moderne ligelønsproblem: ” Fag med mange kvindeligt ansatte aflønnes lavere end fag med mange mandligt ansatte. Mænd der arbejder indenfor tekniske fag aflønnes højere end kvinderne indenfor de omsorgsrelaterede fag og de største lønforskelle er blandt grupper med mellemlange videregående uddannelse. Sådan er det i Danmark, og jeg vil tro at det tilsvarende i Norge.

Indenfor mit eget område - det socialpædagogiske stiller et velfungerede offentligt velfærdssamfund som vores krav til dygtige, engagerede og ikke mindst veluddannede medarbejdere. Det forudsætter en professionel løn. Ligesom det gælder for sygeplejesker, ergoterapeuter og alle de andre omsorgsrelaterede kvindefag.

Socialpædagoger løser en mangfoldighed af opgaver. Det drejer sig om de utilpassede unge, voksne med svære fysiske of psykiske problemer og voksne med misbrugsproblemer blot for at nævne nogle af de områder hvor en socialpædagog gør en forskel. For få uger siden slog en ung mand med svære psykiske problemer to medarbejder ihjel og sidste år mistede en anden kvindelig socialpædagog livet. Arbejde med ansvar for mennesker stiller store krav til medarbejderne.

Og jeg har svært ved at forstå, hvorfor diplomingeniøren som oftest er en mand der arbejder med byggesager og infrastruktur får en væsentlig højere løn end socialpædagogen der arbejder med menneskesager og menneskeskæbner. Arbejdet med teknik er ca. 100 kr. mere værd i timen end arbejdet med menneskeskæbner.

Nogen påstår at kvinderne i den offentlige sektor bare løser opgaverne som familien tidligere tog sig af. Selv vil jeg nødigt tilbage til dengang de åndsvage blev gemt væk bag bondemandens lade. Den offentlige sektor har en central rolle i udviklingen af vort samfund herunder at skabe gode rammer for en privat sektor. At få løst ligelønsproblemet vil være med til at sikre at de velfærdsydelser der leveres af det offentlige er af den højeste kvalitet.

Ligeløn er en vindersag for alle; retfærdigheden, kvinderne, mændene, børnene, det private og det offentlige arbejdsmarked, velfærdssamfundet. Alle er vindere, derfor må politikere, fagforeninger, arbejdsgivere nu gå i samarbejde om en gang for alle at få skabt ligeløn fremfor kvindeløn og mandeløn. Fordi vi kan konstatere, at det ikke ændres af sig selv og diverse lovgivningen. Der skal konkrete politiske initiativer til.

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Ta hverandre i handa og hold

  arbeiderkvinnene_4777836a8.Mars i år var vi vitne til en av de største mobiliseringene på mange år. Kvinnedagen som så mange har påstått var utgått på dato for lenge siden, ble plutselig en dag da vi søkte sammen og ut i gatene for å markere mot en politikk som var i ferd med å ta fra kvinner viktige rettigheter. Folkehavet i Oslo, lange tog over det ganske land gav en viktig påminnelse om at når det finnes saker som er riktige og viktige kan kampdager være av uvurderlig styrke og viktighet. Når stemmene roper sammen og vi står side om side er det vanskelig å å bryte rekkene. Vi sang, men ikke i moll, og vi kjempet uten kuler og krutt, men stod stødig som fjell. Plutselig gav arbeidersangen igjen mening.

Vi er vokst opp med begrepet solidaritet og frihet. Ord som i dag enten er tatt til gissel av høyresiden eller som latterliggjøres som gammeldags og bakstrebersk.

Hva er solidaritet for oss? Det er f.eks å kjempe like hardt for Syrias barn sin rett til skolegang og et liv i trygghet, som våre egne barns rett til skole og trygghet. Det er å anerkjenne at retten til å danne seg meninger og fritt utrykke dem er like viktige uavhengig av hvilke del av verden du befinner deg. Det er å forstå at muligheten til et arbeid som ivaretar grunnleggende rettigheter og som gir en lønn til å leve av er like viktig for oss, som for kvinner i India, Afghanistan eller Somalia.

 

1. mai har alltid handlet om å våge å se lenger enn sin egen bakgård. 1. mai er den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. En dag for solidaritet og omtanke med våre medmennesker som kjemper for grunnleggende rettigheter, både i arbeidslivet og i sitt hverdagsliv. Vi trenger ikke reise lengre enn til Europa for å finne stadig økende sosiale forskjeller. En hel generasjon unge mennesker er uten arbeid. En hel generasjon med unge mennesker har fått deres liv på vent. Det finnes ikke arbeid, velutdannede og kompetente unge mennesker ser inn i en fremtid som arbeidsledig. Det skaper ingen frihet. I en slik situasjon blir det lett å utnytte unge mennesker i arbeidslivet. Vi kjenner det gjennom sosial dumping. Vi vet at det finnes krefter som i en slik situasjon tror at å svekke rettighetene i arbeidslivet vil gjøre det lettere for unge mennesker å komme i jobb. Til hvilken pris, spør vi. Og holder fast på at det nå er viktigere enn noen gang å holde fast på rettigheter som gir trygghet og beskyttelse fra utnyttelse og slaveri.

 

Solidaritet, likeverd og frihet.

 

Når vi ser verden slik, finnes det fortsatt faner å gå under.

 

Helt fra første stund siden 1890 har 1.mai vært en internasjonal festdag, en dag der arbeiderbevegelsen viser sin kampvilje og selve symbolet på arbeiderbevegelsens enhet og stryke. Men kan 1. mai fortsatt ha en betydning? I et av verdens rikeste land trenger vi vel ikke å kjempe og gå i 1. maitog. Noen vil si at det ikke finnes flere kamper å kjempe. Vår påstand er at det er feil. Men det er et spørsmål om hva som er viktig for deg. Og det er et spørsmål om du som er så tilfreds er villig til å stå solidarisk sammen med de har en kamp verdt å kjempe.

 

Vi har en regjering som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, som ønsker mer midlertidige ansettelser og som ønsker å reversere arbeidstakerens rettigheter. Kanskje du tenker at fleksibilitet og midlertidighet høres flott ut. La oss minne om at fleksibilitet betyr lengere arbeidsdager og at skille mellom arbeid og fritid blir mer «fleksibelt» Men du er kanskje også villig til å hviske ut linjene mellom fritid og arbeid? La oss minne om at midlertidig ansettelser først og fremst ikke gir større muligheter for deg som arbeidstager. Tryggheten du har gjennom faste ansettelser gir deg frihet til å planlegge livet ditt og gir deg en økonomisk trygghet du ikke får gjennom midlertidighet. Tro ikke at kvinner vil nye godt av dette. Hvilke yrker tror du vil rammes hardest av midlertidighet og «fleksibilitet» Tror du virkelig kvinner blir vinnere? Kvinner som i allerede i dag rammes hardest av deltidsstillinger og lav pensjon.

Sammen med Venstre står regjeringen for en politikk som vil endre arbeidslivet og våre rettigheter som arbeidstakere slik vi kjenner det. Et landsmøtevedtak om å kutte i sykelønnsordningen sier det meste om hvilket arbeidsliv partiet venstre ønsker seg. Det er et helt annet arbeidsliv enn det vi kjenner i dag. Vil du virkelig det

 

Det er påfallende hvor likt dette scenariet er teksten i den kjente arbeidersangen:

 

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no’ man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Vi har sunget denne sangen så mange ganger, våre barn får den som nattasang, vi har ubevisst nynnet til den mens vi maler eller koster. Men så slår det oss at det er dette han skriver om i sangen, «Ta hverandre i handa og hold» Friheten vi har fått gjennom er godt regulert arbeidsliv, gjennom rettigheter som beskytter vår fritid og hviletid, faste ansettelser som gir trygghet og frihet. Ingen rettigheter har kommet av seg selv. De er kjempet og fremforhandlet av visjonære menn og kvinner som forstod verdien av et godt arbeidsliv. Å tro man kan endre på bare litt og at det ikke får betydning er i beste fall naivt. Vi trenger ikke svekke arbeidstageres rettigheter for å redde vårt lands økonomi. Vi trenger å holde fast i hverandre, solidarisk, slik at vi alle kan nyte godene av det et trygt arbeidsliv gir. Det er økonomisk gevinst i det.

Hva som er viktigst for deg, vet ikke vi. Men vi vil påstå det finnes en fane å gå under for deg også enten du er opptatt av eget arbeidsliv eller vil hever røsten for Europas unge arbeidsledige. Men tiden for kampdager er ikke over. Det har vist seg at når vi har kjempet i lag, er vi sterkest.

God 1. mai!

Anne & Hanne

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Likestillingsintegrering – framtida for Agderfylkene?

imagesVår neste gjesteblogger har skrevet for oss tidligere. Vi er veldig glad for å ønske henne velkommen tilbake! Helle Ingeborg Mellingen har en Ph.d i tverrfaglig kjønnsforskning fra Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder, og jobber nå som prosjektleder for Likestilling som regional kraft, som er det andre prosjektet i Agderfylkenes 10-årssatsing for likestilling.

.....................................................................................................

Det er spennende tider for likestillingsarbeidet på Agder. Siden likestillingsindeksen ble publisert for første gang rundt årtusenskiftet, har politikerne i de to Sørlandsfylkene sakte, men sikkert tatt innover seg at dette er et felt som landsdelen må løfte seg på. I 2008 kom 10-årssatsingen for likestilling på Agder, med prosjektet Fritt valg som rettet seg mot barn og ungdom. Omtrent samtidig ble Senter for likestilling ved Universitetet i Agder opprettet. Mange har fått økt sin kunnskap og sin kompetanse gjennom deltakelse i ulike prosjekter, og gjennom kurs og seminarer som har blitt avholdt. Mange gode prosjekter er i gang, og resultatene begynner å komme.

Men vi må videre! Og da er det gøy å få lov til å jobbe med noen av regionens toppolitikere, som nå ser at dersom regionen skal løfte seg enda et par hakk – så er likestillingspolitikk faktisk nøkkelen. Regionplan Agder 2020 er vårt overordnede styringsdokument, og selv om det nok høres kjedelig ut for mange, så skjer det en endring i måten å tenke på. Likestillingsarbeidet skal få en samlende struktur og et felles løft i landsdelen vår. Gode prosjekter skal løftes fram, og vi skal bruke dem som eksempler til etterfølgelse.

Politisk samordningsgruppe for Regionplan Agder 2020, består av toppolitikere (ordførere) som representerer alle Agders bo- og arbeidsregioner, de to største byene i regionen og de to fylkene. De har fått i oppdrag å følge opp denne planen ved å samordne Agders politikk på de områdene som planen har prioritert. De tar regionens utfordringer på alvor, og de bestemte seg tidlig for at alle regionens satsinger skal ha som formål å bedre likestilling og levekår på Agder. Både skole- og veipolitikk skal samordnes fordi man forventer at det skal gi bedre levekår og mer likestilling i landsdelen vår. Det er rett og slett hovedmålet.

I høst gikk politikerne i samordningsgruppen et skritt videre, og fatta vedtak om å iverksette en modell for likestillingsintegrering i regionen. Modellen skal sikre samordning og felles løft. Kort fortalt betyr det at politikerne må fatte sine vedtak basert på et beslutningsgrunnlag som analyserer hvilke konsekvenser beslutninger har for likestilling mellom kjønn, minoriteter og andre grupper som er utsatt for diskriminering, og som er beskyttet av lovverk. Gjennom likestillingsutvalg både i kommunene, i regionrådene og på regionalt nivå, skal arbeidet tilføres en helhetlig struktur og mer systematikk og samarbeid.

I lørdagsutgaven av Færdrelandsvennen ble Norges fremste ekspert på likestillingspolitikk, professor Hege Skjeie intervjuet. Hun sa rett ut at mainstreaming-strategien ikke har fungert, og at vi trenger en annen politikk i framtida. Det var også en tydelig konklusjon fra det regieringsoppnevnte likestillingsutvalget som hun ledet. Allikevel har regionen vår valgt å satse på en slik strategi. Er det så lurt da?

Kritikken fra Scheie handler om at prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i alt arbeid, fører til at ansvaret smuldrer bort, og likestilling får raskt vikeplikt for andre hensyn som blir vurdert som viktigere eller mer presserende. Derfor trengs det altså sterkere virkemidler enn en strategi som i for liten grad har fått praktiske konsekvenser.

Likestillingsintegrering handler i stor grad om bevisstgjøring. Det handler om å se saker fra flere perspektiver. Der for unngår jeg å snakke om "likestillingsperspektivet" i entall. Likestillingsperspektiver finner vi overalt: veiprioriteringer, skolepolitikk eller tilbud for de eldre vil kunne se annerledes ut når man undersøker hvordan beslutningene vil slå ut for ulike grupper i samfunnet. Man får antagelig andre svar når man vurderer næringspolitikken i en kommune ut fra henholdsvis kvinnelige og mannlige grunderes perspektiv, enn om man bare jobber som man alltid har gjort.

Det er også et poeng at de folkevalgte som fatter beslutningene i hver enkelt kommune, faktisk speiler den befolkningen de representerer. I mange kommuner på Agder er det fortsatt langt færre kvinner enn menn i kommunestyrene, og enda dårligere er balansen når det kommer til lederverv og posisjoner. Vi vet at innvandrere og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn i mindre grad stemmer enn befolkningen totalt sett. Lokaldemokratiet må gjøres relevant for alle grupper i samfunnet.

Slik jeg ser det, er det ikke prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i de politiske beslutningene i seg selv som er problemet, det er tvert i mot helt nødvendig for å utvikle bærekraftige samfunn for framtida. Prinsippet er imidlertid aldri nok; det må følges av gjennomføringskraft og konkrete tiltak. Derfor kan likestillingsintegrering aldri bare være et prinsipp, det må følges av politisk vilje og ansvar. Derfor jobbes det nå for at alle kommuner og regionråd på Agder plasserer ansvaret for likestillingspolitikken i et politisk utvalg.

Vi må anerkjenne at det å vurdere likestillingskonsekvenser av et vedtak, en strategi eller en politisk retning, krever kompetanse og erfaring. Å spå om framtida er ikke spesielt lett. Å skulle forutse hvilke effekter en beslutning vil få, krever at en vet hvor en skal lete. I mange kommuner på Agder jobbes det kjempegodt med likestillingsintegrering på ulike felt. Jeg tror på å skape en delingskultur hvor de som jobber på ulike fagfelt kan møtes og presentere ulike måter å jobbe på, dele erfaringer og kunnskap.

Senter for likestilling gjør en viktig jobb med å spre kunnskap og å tilby kurs og kompetanseløft, og i samarbeid med kommuner om enkeltprosjekter. Gjennom en felles struktur for likestillingsarbeidet, kan Agder bli enda bedre på å løfte fram konkrete likestillingsutfordringer, og finne fram til gode løsninger for regionen. Da skaper vi Agdermodellen for likestilling basert på ansvar, læring og deling. Den håper jeg vil vare langt utover 10-årssatsingen for likestilling på Agder!

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Myteknusing som samfunnsutvikling og indremedisin

magnussen-May-linda_foto_HESVi er veldig glad for å presentere vår neste gjesteblogger, engasjerte og inspirerende May-Linda.

May-Linda Magnussen jobber som forsker i Agderforskning og bor i Kristiansand sammen med mann og fire sønner i alderen 3-13 år. Hun er snart ferdig med en avhandling om menns forsørgeransvar. 

God lesning!

.......................................................................................................................

Jeg er mamma, sosiolog og forsker. Jeg liker å tro at jeg, sammen med mange andre, har gjort Sørlandet litt mer likestilt. Men forskningen jeg driver med kan ikke bare brukes til å gi politikere og byråkrater innspill til hvordan regionen vår kan bli mer likestilt. Den kan også brukes i kampen mot mange mødres evige dårlige samvittighet – en kamp som er avgjørende for likestillingen. Etter et foredrag jeg holdt i Lillesand for noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa at «akkurat nå, når du snakket om disse tingene på den måten du gjorde, så fikk jeg bedre samvittighet». Jeg har også selv parkert en del dårlig samvittighet som følge av forskning jeg har gjort og lest. Jeg vil ikke at vi skal vandre rundt om i verden som om vi skulle være ufeilbarlige. Vi bør alle være såkalt selvrefleksive. Men den kollektive skylden, den dårlige samvittigheten for barna vi mødre gjerne bærer på skuldrene våre og kjenner i magene våre fordi vi er kvinner, den vil jeg blogge bort.

Til det kan jeg bruke sosiologi. Jeg kan for eksempel sette kvinners dårlige samvittighet i sammenheng med at det stadig rettes andre, mer intense og mer moraliserte krav mot mødre enn mot fedre. Jeg kan si at det å være i beredskap for andre menneskers følelser og lykke programmeres så dypt i jenters og kvinners kropper at den dårlige samvittigheten ofte kommer automatisk når mødre gjør noe som ikke veldig direkte kommer barna til gode. Jeg kan også fortelle at småbarnsfedre, på sin side, kan snakke om seg selv som «litt arbeidsnarkoman» uten å føle et fnugg av denne dårlige samvittigheten. Jeg kan også bruke historie som skyts. Historiske studier viser nemlig veldig tydelig det sosiologene hevder: at måtene vi lever og tenker på er sosialt konstruerte. For vårt formål betyr det at selv om mødre er mødre fordi de har født barn eller har fått barn på andre måter, så er måtene vi tenker, snakker og gjør moderskap på formet av samfunnet rundt oss. Det betyr at også vårt følelsesliv, som for eksempel mødres kollektive dårlige samvittighet, faktisk er påvirket av samfunnet rundt oss. Sprengkraften i kunnskapen om moderskap som et historisk «produkt» ligger i at når noe er sosialt formet - og ikke ren biologi - så kan det også endres. Vi kan gjøre nye ting og endre både vår egen hverdag og verden rundt oss. Vi kan også - over tid - endre våre følelser.

Dagens diskusjoner om familien blir nesten alltid en diskusjon om mødre og barn. I bakgrunnen ligger det vi kan kalle en samtidsmyte om familien: Myten sier at familien pleide å være et sted med «god tid» og med tette og nære relasjoner mellom mor og barn. I dag, takket være det «helt nye» at mødre «jobber», så er vi i klem, i skvis og i krise. Samtidsmyter har det imidlertid med å ikke være sanne. Historikeren Stephanie Coontz sier at de ikke viser til «the way we were», men i stedet til «the way we never were». Historikere og sosiologer som studerer Vesten viser samlet sett at foreldre og barn både har mer tid sammen enn de noen gang har hatt, og også at relasjoner mellom foreldre og barn er tettere og mer intime enn før. Historikere viser i tillegg til at verken arbeid for mødre eller barneomsorg for fedre er nye oppfinnelser. Går vi bak husmorperioden – som ofte kalles for et mellomspill i den norske historien – så var skillene mellom menns og kvinners arbeid for det første langt mindre markante. For det andre var livet for de fleste et slit for overlevelsen, og det var ytterst få som ikke «jobbet». Barn ble passet av mange forskjellige mennesker, og de passet seg selv og jobbet sammen med de andre så fort de kunne - hvis de levde opp. I den såkalte husmorperioden hadde kvinner relativt lite lønnet arbeid (selv om de også da jobbet oftere og mer enn man gjerne tror), men husmødrene lå ikke på gulvet og bygde med lego. De brukte det meste av kreftene sine på husarbeid.

Den kombinasjonen av forventninger vi i Vesten i dag retter mot barndommen og foreldreskapet - og spesielt mot moderskapet - av både mengden tid sammen og kvalitet på denne tiden, er rimelig fersk i historisk sammenheng. Det får vi også øye på dersom vi kikker oss rundt om i verden. Er det rart mange mødre har dårlig samvittighet? En stor stein til byrden har psykologene lagt. Moderne psykologi fremmer et bilde av det ytterst sårbare barnet, det som ikke utvikler seg ordentlig med mindre det får overdoser av tid med mor. Men også disse underliggende forståelsene møter kritikk fra faglig hold, og vi kan med god grunn stille oss kritiske til lettvinte forestillinger om hvor sårbare barn er og hva «barns behov» er. Også disse forestillingene er «produkter» av tiden og kulturen vi befinner oss i.

Synes man det er viktig at kvinner som gruppe øker sin arbeidstid, så fremstilles man fort som et iskaldt menneske som synes jobb er det eneste viktige i livet, som synes vi aldri kan jobbe for mye, som elsker rå kapitalisme og som gir blanke i miljøet. For meg, som for mange andre, er det å gi og å få omsorg det viktigste i livet. I mine øyne har den økte barneorienteringen i vestlige samfunn gitt et vell av positive konsekvenser, og det er ikke dumt at vi snakker om rammene for omsorg i samfunnet. Men: Debatten må handle om mer enn mødres arbeidstid, vi må dra med oss mange flere enn hvite middelklassemødre, og vi må ha med oss en kritisk innstilling til en lang rekke begreper og underliggende forestillinger. Det er bare slik vi klarer å tenke, snakke, gjøre og etter hvert føle nytt. I stedet for stenge blikket vårt og tanken vår med myter og ukritisk omgang med begreper - og med dårlig samvittighet - så må vi stille oss fundamentale og kritiske spørsmål rundt både moderskap, faderskap, familieliv og barndom. Når det gjelder relasjonen mellom barn og foreldre, kan vi for eksempel spørre oss hva som skjer når vi gjør barns ønsker til det nærmest eneste legitime og gyldige ønsket i et familieliv - det alt annet skal kretse rundt. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter mener at hvis vi gjør barns behov grenseløse og til det eneste som skal spille en rolle i familien, så blir også kravene som rettes mot mødre nærmest grenseløse. Og disse kravene om mødres grenseløshet og den tilhørende dårlige samvittigheten er nettopp noe av det jeg håper jeg har blogget bort litt av.

May-Linda Magnussen

 

 

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

Videre!

Du ska tacka dina gudar,

om de tvingar dig att gå

där du inga fotspår

har att lita på.

(Karin Boye)

2013-01-17 14.33.00

 

2013. På årets siste dag er det fint å gjøre opp status og berede grunn for et nytt år. Vi liker å tro at vi tar en mental storrengjøring. Ut med rusket for å gi rom for nye muligheter. Er det noe vi har lært er likevel at det som gir nye muligheter og gir uventede svinger langs veien, er et kontinuerlig fokus.

2013 var kanskje først og fremst det året hvor vi lærte å sette ned foten. Det er liten grunn til å godta sørlandsk skepsis og jantelov. Å ikke skulle tro du er noe eller kan noe, er veldig utmattende og slitsomt. Å skulle ta til takke med lua i hånda og avspist med flaue smuler når du har mer å gi er bare destruktivt og ødeleggende. Det er mange av oss som kan oppleve at vi begrenses av ulike årsaker. Og det finnes en mengde måter å begrense på. Vi mennesker er flokkdyr og vi lar oss ofte lede til å bidra til begrensing. Pass på at 2014 ikke blir et år hvor du bidrar til det.

Noen av oss vet at en av de vanskelige og krevende utfordringene vi kan møte er at menn og kvinners væremåte kan vurderes ulikt. Altså, når en kvinne slår i bordet er hun emosjonell, når en mann gjør det er han bestemt. Når en mann er engasjert på talerstolen er han en fengende taler, mens når en kvinne er engasjert er hun hissig eller sinna. Når en kvinne gir komplimenter flørter hun, når en mann gir komplimenter er han oppmerksom og inkluderende. De ulike oppfatningene av menn og kvinner gir også ulik oppfatning av deg som person.

Eller vi har også den varianten at hvis du stiller spørsmål er du vrang. Når du vil forsøke noe nytt er du vanskelig. Når du er uenig er du konfliktskapende.

Man tar seg så lett nær av det å bli stemplet på alle disse måtene. Og tilslutt blir rommet ditt veldig lite og trangt. Så du må finne en vei ut.

Ikke la andres meninger om deg begrense deg! Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, være oppmerksom og inkluderende. Tvert om. Men det betyr at man skal finne en indre trygghet som gjør at du finner deg selv og tør være den du er. Våre barn lærer «løveloven» i barnehagen. I den står det «jeg skal være meg, men gi plass til andre slik at de kan være seg». Det er en fin verdi å møte andre med selv om andre ikke ønsker deg like mye rom. Ha et avklart forhold til at andre måtte ønske deg dit pepperen gror og distansere deg fra de virkemidler som forsøker å få deg dit på første klasse.

Ikke gi deg! Motstand er sunt hvis du møter den med åpent sinn. Derfor skal vi snakke mer med de som er uenige med oss enn de som er enige med oss. I et rom hvor ulike meninger kan brynes, skapes nye ideer og visjoner. Slikt kan det komme mye godt ut av. Det vil være synd hvis gode ideer gikk tapt i redsel for motstand. Men det betyr ikke at du skal gi deg, men du skal utfordre meningsrommet rundt deg med stolthet og ikke være redd for å skifte mening om det er riktig. Tro på deg selv, det er ingen grunn til at du ikke skal høres!

Videre! Det er så lett å være tilfreds. Men å hvile på laurbær skaper liten fremdrift. Og det er fremdrift vi skal ha. Aldri gi fra oss muligheter, aldri nøle. Heller tørre å kaste oss ut i det enn å være opptatt av landingsforholdene. Vi finner fort nok ut hvordan vi treffer bakken. Vi skal huske på at det vil være mange ganger sånne som oss tar i mot med nesa i grov grus, men så finnes det de gangene hvor vi lykkes og da vil prisen stå i forhold til innsatsen. Det gjelder å satse. Det er krevende og det forutsetter et kontinuerlig fokus og hardt arbeid. Vær modig søk nye utfordringer!

2013 var muligens et støyete og turbulent år. Men befriende er det å oppdage at du ikke trenger å la andre begrense deg og at du ikke trenger å måtte finne deg i hva som helst.

Det handler om å tro på saken din, at den er riktig og viktig. Det handler om å følge den. « La drømmene dine være større en frykten din og la handlingene dine tale tydeligere enn ordene dine» Det er befriende å holde fast på det.

Vi håper du også tør riste av deg det som begrenser deg slik at du tar ordet, setter ned foten, tør ta stilling og tør være deg selv!

2014 vil være året hvor vi skal videre!

Anne og Hanne

Ta vare på flokken din

Per Fuggeli kom med oppfordringen til juletider i fjor. Det bet seg fast i oss og har holdt oss fast i engasjementet vårt for mennesker som strever for å nå medias og dermed også beslutningstageres oppmerksomhet. Det har holdt oss fast i troen på et samfunn som gir alle muligheter og som er tuftet på solidaritet, som skaper og deler. «Ta vare på flokken din» handler for oss om å våge å se, tørre å spørre og tørre å ta standpunkter som sørger for nettopp flokken vår. Og flokken vår det er du og meg og alle de vi møter. Venner og ukjente, de beundringsverdige og de vi forsøker å jage vekk, de som lyktes og de som ikke lyktes. De om trenger hjelp og de som hjelper. Det er et kontinuerlig arbeid å sørge for flokken vår. Det er beinharde prioriteringer og noenganger upopulære valg. Noen ganger handler det om å være en stemme som sørger for menneskeverd. Som når noen vil jage vekk tiggere fordi det er så ubehaglig å møte ett menneske som ber deg om pengene dine. Eller når man vil gjøre det ulovlig å yte helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg ulovlig i Norge.

« Ta vare på flokken din» handler kanskje mest om å klare å ta vare på dem du ikke kjenner eller ikke vil kjennes ved. Det er enkelt å sørge for de du er glad i og dine nærmeste. Syretesten i et samfunn er likevel hvordan vi tar vare på våre mest sårbare. «Å ta vare på flokken din» handler i høyeste grad om politikk. Vi må verne om det samfunnet som sørger for deltagelse og muligheter uavhengig av hvor du kommer fra eller hvor du skal. Det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Et samfunn der vi gir muligheter for å lykkes, men har solidaritet nok til å innse at vi lever best med hverandre når det ikke er så stor avstand mellom oss. Der du yter etter evne og får etter behov. Der vi våger å omfordele fordi det skaper det beste samfunnet for oss alle og ikke folk flest. Det er på tide å sloss for de verdiene. Slåss for flokken din.

Kanskje trenger vi et verdikompass, en slags hjelp til å peile oss på rett spor slik at vi husker på at det er både i de store og i de små valgene at det til syvende og sist handler om du tar vare på flokken din eller de som er likest deg? Vi avslutter 2013 med å videresende Fuggeli sin oppfordring fra i fjor « Ta vare på flokken din» Det er gjennom omsorg, omtanke og handling vi kan gjøre en forskjell. Vær den forskjellen som gjør flokken din rausere, videre og sterkere. Villrosene takker for følge gjennom 2013. Vi takker våre fantastiske gjestebloggere som bidrar til å sette søkelys sog utfordre dagsorden. Vi takker for våre trofaste lesere og vi ønsker alle dere nye hjertelig velkommen. Tusen takk for følge og god jul og godt nytt år!

« It always seem impossible until it’s done» -Mandela

20131222-230654.jpg

SFO-reform

263955_10151143701828965_1074623346_nVår neste gjesteblogger, Therese Anita Holmen har blogget for oss tidligere Hun er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

Therese Anita har vært opptatt av barnehage og SFO i mange år. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Kvinnepanelet la frem flere punkter om gratis barnehager og SFO ordningen. Bl a:

  • Helårs skolefritidsordninger og helårs barnehager må være lovpålagt. Åpningstider i skolefri- tidsordninger og barnehager må være tilpasset arbeidslivet.
  •  Det bør være en politisk målsetting å legge til rette for gratis barnehager og SFO-ordninger på sikt.
  • Kvaliteten på tilbudet i barnehagene og SFO må sikres. 

Nå tar Therese Anita til orde for en SFO reform!

God lesing .....................

SFO reform

Mange i Norge har så dårlig råd at de ikke kan leve et vanlig liv og delta i samfunnet som andre. Det går hardest ut over barn og unge. Vi må ha velferdsordninger som skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av størrelsen på lommeboka. Vi har mange som sliter med å få hele stillinger for å få hverdagen til å henge ihop, mange er lavtlønte som også er småbarnsforeldre. Mange foreldre som har barn i SFO lever de i en usikkerhet, for de veit aldri hva kommunepolitikerne øker prisene med i neste budsjettforhandling. I min hjemkommune har foreldre levd med den usikkerheten de siste årene. Høsten 2011 ble det vedtatt av de borgerlige at foreldrebetalingen på SFO skulle være selvfinansierende. Det ble da vedtatt en prisøkning på 20% de neste fem årene for å gjennomføre det. Med den prisen det var da, så tilsa den økningen at vi ville ha Norges dyreste SFO her i Sokndal.

Her i min kommune går vi ikke i fakkeltog for å protestere, heller ikke skriver foreldre leserinnlegg. Men det har nok blitt flere "nøkkelbarn". Det kan være litt diskusjoner på sosiale medier, men der er det ikke alltid at fakta kommer frem. Mange foreldre er frustrerte og FAU har uttalt sin bekymring tidligere i media og i brev til oss kommunepolitikere. Godt at vi har et FAU som ser på helheten i skolen, og som ser på SFO som en del av skolen.

Vi kan ikke ha det sånn, at småbarnsforeldre ikke veit om de har råd til å ha barna på SFO neste år, eller når barna begynner på skolen når de er ferdige i barnehagen. Dette har jeg tenkt mye på, og hva vi kan gjøre for at foreldre skal slippe den usikkerheten. Jeg har selv to gutter som har gått på SFO, i perioder en og etterhvert har begge to gått der. Totalt har de gått 10 år, og de har hatt det kjempebra, og det har vært godt for oss foreldre å vite at barna har det trygt før og etter skolen mens vi har vært på jobb.

–Kvaliteten er veldig varierende fra skole til skole. Det må etableres kvalitetskrav, slik at SFO ikke bare blir et oppbevaringssted med mye støy og få voksne. Det må stilles krav til kompetansen til de som skal jobbe der. Samtidig må det være åpningstider som er tilrettelagt for når tid vi begynner på jobb. For oss som jobber i industrien og begynner på jobb klokken 07.00, ja da må SFO åpne tidsnok til at vi rekker å levere barna før vi går på jobb. Tilsvarende gjelder for de som begynner seint, men som slutter seinere på ettermiddagen. Selv om åpningstiden er lang, så betyr det ikke at alle barn er fra tidlig morgen til senest på ettermiddagen. Noen går kanskje før skolen og noen benytter seg av SFO etter skolen.

En reform om SFO må minst inneholde inneholde: makspris, kvalitet og innhold, åpningstider og en vurdering av helårs-SFO med åpent i skolens ferier. Da har vi barna i fokus!

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG andre adventssøndagen i desember var hjerteskjærende og berørte mange. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Mange foreldre og barn, har opplevd det samme. Mange barn sliter med å få venner og delta aktivt i det sosiale liv. SFO kan være en god sosial arena for mange barn, og godt for de som trenger det. Med for høye priser kan foreldre velge det vekk, og barn må gå hjem alene etter skolen. Vi som har barn veit hva barna ofte setter seg ned å gjør da - spiller tv eller dataspill. Kan jeg som Mamma gjort et valg - da ville jeg valgt SFO for mine barn!

I barnehagene er det innført makspris som er vedtatt av regjeringen slik det også burde vært for skolefritidsordningen(SFO).

ALIVE N’ KICKING!

Noen danseskoler er mer enn dans, jeg vet om en sånn en. Foto: Espen Sand. Lindesnes avis

«Livet er en reise» innledet Elisabeth Stensby Støle årets danseforestilling i Mandal med. «På reisen vil du møte både glede og sorg». Hun fortsatte med å fortelle om elevene sine, om hvor ulike de er. Noen utadvendte, noen mer forsiktige. Hun fremholdt hvor viktig det er at alle blir sett og verdsatt for den man er.

Og så braket det løs med 300 hundre jenter som gjennom sang og dans gledet oss og inspirerte oss til å være mer oss selv og leve mer og sterkere, Alive n’kicking.

Mandal og Sørlandet er en del av landet hvor jentene ikke har stått spesielt sterkt. Preget av lav likestilling og dårlige levekår har jenter hatt en ekstra bratt bakke å gå. Politisk har dette temaet stått på dagsorden i en årrekke. Så lenge at enkelte politikere synes hele likestillingsdebatten er «kjedelig». Det forskes på temaet slik at ny kunnskap kan gi tiltak en tydeligere målretting og kommunale og fylkeskommunale strategier utformes. Likestilling er ikke et glemt tema. Det jobbes bedre en noensinne med jenter i landsdelen.

Det er likevel der og da i den mørke salen i Buen Kulturhus at jeg tenker at det finnes sannsynligvis en kvinne i Mandal som gjør mer for en generasjon jenter enn det politikere, byråkrater og strategidokumenter kan gjøre og hun eier en danseskole.

Takkfast ropte 300 hundre strålende blide og stolte jenter ut « Girlpower!» mens de danset seg gjennom åpningsnummeret og den to timers lange forestillingen, stolte og frimodige.

Nå kjenner ikke jeg Elisabeth godt nok til å analysere hennes filosofi. Men Elisabeth har bygd opp en fantastisk danseskole i vesle Mandal. Den kunne blitt en « prinsesseskole» hvor stereotypen av jenter ble dyrket frem og jenter i rosa tyll forvillet seg inn i en verden hvor kvinner er til stas og menn byr til dans. Men Elisabeths danseskole er anderledes. Levende opptatt av at alle som kommer innenfor dansesalen hennes skal oppleve seg sett og verdsatt gir hun jentene muligheten til å styrke selvtilliten og selvfølelsen. Gjennom forestillingen fortalte hun med egne ord og gjennom sangvalg og koreografi hvordan hun er opptatt av at jentene skal tørre å være seg selv, være stolte av hvem de er og stole på seg selv. Slik vil de gjennom livets reise våge å stå stødig i det når livet blir vanskelig. Slik vil de kunne kjenne på at de faktisk er Alive n’kicking.

Elisabeth kunne sikkert valgt å ha en helt vanlig forestilling og vist frem elevene sine i en gymsal med grell belysning og dårlig lyd. Men når StudioE viser frem elevene sine er det i Mandals storstue, Buen. Med lys og lyd og 5 forestillinger. Ikke noe er spart på. Jeg tenker at det også forteller noe og jeg tenker det forteller jentene noe også; «- Det er ingen grunn å holde tilbake, det er bare å vise seg frem, det er bare å ta plass, dere er flotte!1471819_10201714446076777_1760003647_n

Likestilling kan være et festtaleord som romler som en tom tønne, om det ikke hadde vært for sånne som Elisabeth. Selvfølgelig er det viktig å legge til rette for lik samfunnsdeltagelse gjennom gode rutiner, strukturer og en bevisst politikk. Det finnes store utfordringer i arbeidslivet både når det gjelder lønn og deltagelse. En ny regjering har reversert mange likestillingstiltak og legger igjen mer til rette for at kvinner skal forbli hjemme i skyggen av en bedre betalt mann.  Det er mange kvinner som opplever vold. Så lenge det finnes vold mot kvinner har vi ikke full likestilling. Det finnes store utfordringer også for neste generasjon kvinner.

Utfordringen kan bare et stykke på vei løses av god og målrettet politikk. Vi må nemlig også fostre jenter som tør og vil ta plass. Helt fra jentene er ganske små vet vi likevel at vi gjør forskjell på gutter og jenter og vi underbygger forskjellene gjennom barnehage og skole. Gutter får oppmerksomhet for å ta plass, mens vi belønner de søte, stille jentene.

Skal vi fostre jenter til å ta utfordringene trenge de forbilder. Sterke flotte damer som er forbilder og som bruker tiden på å gjøre små prinsessespirer om til jenter med bein i nesa som roper «Girlpower» for et fullsatt publikum. Damer som vet at det jenter trenger er anerkjennelse for å være den man er og et sted å utvikle selvtillit og mestring. Det har Elisabeth skapt i Mandal.

«Da jeg begynte på dansinga grua jeg meg sånn til dette showet. Jeg skulle hvertfall stå helt bak der ingen kunne se meg. I dag stod jeg helt foran og dansa og det var den beste dagen i livet mitt»

Alive n’kicking!

Da det sa click

ninabilde2 (2)« Noen møter med mennesker endrer oss. Det sier bare click og så skjer det magiske ting. Da jeg møtte Polly Higgins ble jeg nok en gang minnet på det ansvaret vi alle har for å redde denne kloden Har vi egentlig råd til å la være?» Nina Hanssen er vår neste gjesteblogger og skriver om det nye arbeidslivet.

Nina Hanssen er grunder av det nye kvinnenettverket fembiz.net og driver sitt eget firma Flowcom.no. Hun har utgitt to bøker og har vært lokalpolitiker i Lørenskog i åtte år.

Nina har mastergrad i journalistikk fra Storbritannia i tillegg til at hun har mellomfag både i historie og sosialantropologi fra Trondheim. Nina har jobbet 20 år i norsk presse men også to år som journalist i den kenyanske avisa Daily Nation.

Hun kommer opprinnelig fra Hommelvik, er 46 år og bor i dag i Lørenskog sammen med samboer og tre barn.

God lesing

.......................

Da det sa click

Jeg er et menneske som elsker å mingle og bli kjent med nye mennesker. Gjennom jobben min som journalist  og som leder av kvinnnettverk et Fembiz,  møter jeg mange interessante mennesker. Men det er spesielt moro når man " clicker " med et menneske. For tre uker siden clicket jeg på en cafe i Oslo.

Jeg skulle gjøre et intervju for Advokatbladet med den skotske og internasjonalt kjente advokaten Polly Higgins. For tiden sitter hun i «Arne Næss Chair», et tre måneders professorat som inviterer internasjonale forskere til Norge for å finne løsninger på globale retts- og miljøproblemer. Jeg hadde lest meg opp på henne og forberedt mange spørsmål rundt henne arbeid for å gjøre massive ødeleggelser mot naturen lovstridig.

CVn hennes imponerte meg. Britisk høyesterettsadvokat og vinneren av 2013 Honoris Causa Doctorate of Business, Lausanne Business School.  I tillegg har hun mottatt folkets bokpris i 2011 for sin bok «Eradicating Ecocide» og «The people and the Environment Awards.I 2010 Higgins for FN at «ecocide», den omfattende ødeleggelsen av økosystemer, skal inkorporeres i det internasjonale rettsystemet. Den prisbelønnet og internasjonalt anerkjent økosofen og advokaten vil at Økomord skal anerkjennes som en femte forbrytelse mot freden slik at de som bryter loven kan dømmes av den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Arbeidet med dette har ført til at Higgins er utpekt som en av «Verdens Topp10 visjonære tenkere».

Min engelske favorittavis The Guardian, feiret henne som en av sine grønne helter. Etter et minutt i cafeen i Oslo sentrum er hun også min heltinne. Jeg rekker aldri å titte på notatblokka. For i det øyeblikket vi tok hverandre i hånden clicket vi.

«Clicking» defineres i psykologien som «en øyeblikkelig, dyp og meningsfull forbindelse med et eller flere andre mennesker eller med verden omkring oss». Det er i likhet med flow , som jeg har jobbet med de siste årene ,  et universelt menneskelig fenomen som i prinsippet kan skje mellom alle mennesker, uavhengig av alder, sted, kultur og kontekst. Det kan skje når du aller minst venter det. Click er en slags hybrid som handler om hvorfor vi mennesker kan komme i «the zone», et slags kollektivt flow, med noen mennesker, men ikke med andre. Allerede neste uke sitter vi sammen på en scene og snakker om ecocide og næringsliv på grunderaften for kvinnene i Fembiz. Selv om temaet er tungt går praten mellom oss lett. Det Blir laget en film om Pollys besøk i Fembiz og en venninne lager en liten snut om henne. Noen dager etterpå blir jeg intervjuet av en nasjonal avis i Kenya om dette møte om miljø med Polly Higgins. Jeg har fått opp mitt miljøengasjement igjen og skjønner at Higgins trenger mange stemmer for å lykkes med sin kamp for et bedre miljø for våre barn og barnebarn. Hun bruker aldri pekefingeren, men snakker et språk som er lett å forstå og kaller seg en stemme for kloden. Jeg kjenner at jeg av og til savner å være politiker, men samtidig er det mye vi som enkeltpersoner kan gjøre.

Denne uka fikk jeg en telefon fra den samme kenyanske avisen som intervjuet meg om Higgins. Jeg ble tilbydt fast ukentlig spalte i den kenyanske avisen etter nyttår.  Jeg får tilbud om å være stemmen fra Oslo. Endelig får jeg bruke stemmen min internasjonalt. Og alt på grunn av et «click» mellom to mennesker på en cafe i Oslo.

«Behåll dina rosor duka av bordet istället».

frihet1Det gode liv på Sørlandet er muligens litt annerledes. Det gode liv kjennetegnes av at man lever litt saktere og prioriterer familiære verdier. Fint, hva? Men sannsynligvis gjøres det i strukturer som hemmer likestilling og som egentlig ikke gir den friheten det gode liv tilsynelatende forfekter. Da de første likestillingsundersøkelsene kom svarte de undersøkte kommunene med å si at spørsmålene var feilformulert eller stilt på feil måte slik at svarene gav feil inntrykk. Altså var det ikke likestillingen det er noe galt med, det var forskningen. Det samme gjentar seg gang på gang i likestillingsdebatten. Sentrale verdikonservative menn synes debatten er lite sexy og mener at det er forskerne som har feil fokus eller legger til grunn feil premisser. Ordføreren i Kristiansand sa at han var lei av å diskutere likestilling. Sånn får en ordfører i Sørlandets hovedstad lov å uttale.

Det forskere har funnet ut er at de verdikonservative menn som trives med å ha kvinner hjemme her på Sørlandet både er velutdannede og har sterk sosial forankring i samfunnet. Retorikken deres knyttes ikke til en devaluering av kvinnen, tvert i mot gjør de henne uerstattelig i omsorgen for barn og hus. Det kan være vanskelig å si nei takk til en sånn opphøyelse.

Inn fra sidelinjen seilte frihetsbegrepet i den sørlandske likestillingsdebatten. Fra å være en debatt om kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet med rett til lik lønn ble det en debatt om de frie kvinners rett til å være hjemme.

Likestillingsdebatten opphørte å være en debatt mellom rødstrømpekvinner og verdikonservative menn. Mennene begynte heller å finansiere kvinnene slik at de kunne ta kampen for dem helt på egen hånd. Tro ikke at det var noe form for veldedighet. Det er renspikka business slik at gutta boys kan opprettholde sitt hardt tilkjempa behagelige liv. For å opprettholde strukturer for å muliggjør menns fortrinn.

Men tilbake til endring av aktører i kampen. Her hadde jeg gått rundt og argumentert for flere hele stillinger, bedre og likere lønn, flere kvinner i politikk og organisasjonsliv. Like muligheter ville ikke gi like valg, men det ville gi en fair sjanse for alle kvinner med eller uten en verdikonservativ mann i ryggen. Frihetsprosjekt om du vil. Friheten ligger ikke nødvendigvis i valgene, men i strukturen som kvinner skal ta sine valg i. For at frihet skal realiseres må valg også tas i politikk og arbeidsliv.

Men fra sidelinjen erobret velutdannede, velsituerte hjemmeværende kvinner frihetsbegrepet og gjorde det til en frihetskamp å være hjemme. Velbekommet, sa jeg, bli gjerne hjemme, men ikke forvent at staten skal betale. I min verden kan man gjerne være hjemme med barn. Men jeg tenker at har du friheten til å velge å være hjemme og leve det livet du helst vil, har du allerede erobret mye frihet. Det var for de som ikke har et slikt valg jeg argumenterte. Det finnes mange kvinner som opplever at det er mennene som har de automatiske fordelene og dermed må ta hensyn og vike når den økonomiske eller tidsmessige kabalen skal gå opp i et familieliv. Strukturer gjør det automatisk mer hensiktsmessig å ofre en kvinnes utdannelse, karriere, pensjon og selvstendighet enn en manns.

De nye aktørene, unge kvinner fra sørvestlandet, erobret frihetsbegrepet og gjorde frihetsprosjektet til en kamp for å beholde de hjemmeværende mødrene. Mitt anliggende var derimot at samfunnet skulle bruke penger på å bygge ned strukturer som hemmet friheten. Ikke bruke dem på å opprettholde eller forsterke strukturer som hemmer de reelle valgene til kvinner. Å finansiere en hjemmeværende ville ikke gjøre noe med det faktum at det fortsatt er kvinner som tjener minst og har størst mulighet til å jobbe deltid og derfor vil gjøre det mest hensiktsmessig for en families samlede økonomi og tidsbruk å prioritere at mor blir hjemme.

Personlig fikk jeg svar på tiltale. Jeg fikk fortalt at hvis jeg først hadde fått barn måtte jeg ta meg tid til å være sammen med dem! Det ble en debatt ble om hvem som var dårligst mor og hvem som hadde minst frihet og respekt.

Jeg kunne selvsagt svart at hvis du har valgt å få barn bør du ikke forvente at staten skal forsørge deg uten å stille krav tilbake. Eller jeg kunne fortalt at de allerede var finansiert over statsbudsjettet i nesten et år.

I denne absurde debatten er det noe som slår meg veldig hardt. At det ikke nødvendigvis er de verdikonservative mennene som den største hindringen, det er kvinnene selv. Jeg slåss gjerne for kvinners anerkjennelse for å velge å være hjemmeværende slik jeg slåss for kvinners rett til anerkjennelse for å ha et arbeid og en karriere. Alle fortjener respekt for de valg de tar. Men valgene skulle vært tatt i strukturer som gav en reell frihet. I et styrtrikt land som Norge følger det ikke nødvendigvis med gullmynter i respektens navn. Når det kommer til politisk prioritering velger jeg derfor å bruke pengene på å sikre et likestilt arbeidsliv, likestilte permisjonsløsninger og en familiepolitikk som muliggjør valgfrihet.

Det er annerledes på Sørlandet. Likestillingsdebatten handler om hvem som eier retten til å definere det gode liv. Det langsomme gode familiære livet hvor kvinnens rolle er uvurderlig og hvor menn muliggjør det det hele. Det gjør det vanskelig å snu debatten til å handle om hvilke strukturer som styrer våre valg.

Det er typisk Norsk å være god…

JelrikVår neste gjesteblogger er Jelrik Nylund-van Berkel (35 år) og småbarnspappa for to barn. Jelrik har bodd i Norge siden 2002 etter å ha bodd hele livet i Belgia. Han er opprinnelig utdannet intensivsykepleier og jobber nå med helsevurdering i et stort livsforsikringsselskap.

Ble medlem i Arbeiderpartiet i 2011 og er i dag sekretær i Asker Arbeiderparti. Han er opptatt av likestilling, helsepolitikk og skolepolitikk.

Villroser er glade for at Jelrik vil blogge for oss.

God lesing

 

 

 

Det er typisk Norsk å være god…

En fin dag i september 2011 møte jeg opp for siste gangen ved skranken til Politiets Utlendingsseksjon. Endelig skulle det bli slutt å stå i kø for å fornye min 5 års oppholdstillatelse. Jeg hadde fått gladmeldingen i posten fra UDI, om at min søknad for å bli Norsk statsborger var godkjent. Med alle papirene i hendene og et stort smil på ansiktet gikk jeg til politimannen som tok imot min Nederlandske pass og i hendene fikk jeg statsborgerbrevet og søknaden for å få Norsk pass.

‘Hvorfor i all verden valgte du å bli Norsk statsborger når du er EU-borger?’, spurte politimannen meg. Svaret var ikke vanskelig: ‘Jeg ønsket å være del av et samfunn som befolker det beste landet i verden og jeg ønsker å ha politiske rettigheter i landet som jeg bor i og har stiftet familie i’. Politimannen smilte og sa at han var godt fornøyd med svaret mitt; så fornøyd at han lovet meg at passet skulle komme veldig raskt.

På vei hjem tenkte jeg over ordene som ble sagt. Hva skiller en Norsk statsborger med en EU-borger? Hva skiller vårt samfunn med det Belgiske samfunnet, som jeg var en del av i 25 år? Er vi så gode som vi tror, her i vårt lille hjørne i nord eller er har vi et så godt selvbilde så vi ikke ser behovet for endringer og nye løsninger?

Jeg mimret tilbake til en tid da min sønn var 1,5 år. Jeg hadde lyst å reise til mine foreldre i Belgia og min kone hadde ikke fått fri fra jobben. Ingen problem, jeg kjente poden godt, visste hva slags klær han skulle ha på seg (ok jeg skal ikke skryte på meg at fargene alltid matcher men han ble i hvert fall ikke kald), visste at man risikerer å bli nedtisset av en smågutt når man åpner bleien, visste når han var sulten og hvordan man varmer mat og visste at man får en kos på slutten av dagen som premie for slitet. Logisk, ikke sant? Jeg er tross alt pappaen hans. Eller er det det?

I Belgia var det mange av mine venner som ikke kunne fatte at jeg turte å reise alene med et barn på 1,5 år. Og uten kone? Hva sa hun på at du ønsket å reise? ‘Nei, det gikk vel fint det’, svarte jeg. ‘Ja så da får du kjørt deg når du plutselig må skifte bleie’, sa de. ‘Er det ikke en vanlig del av en hverdag som småbarnsfar’, prøvde jeg å forsvare meg… For noen er det det i Belgia også, spesielt interesserte menn som ordner og styrer med stell til sine barn. Men for så mange er det ikke det. Og der kommer nøkkelen: vi har noe som vi har kjempet for i mange år, noe som regjeringen har økt og økt de siste årene, noe som opposisjonen ser like grønn og blå for som deres partifarger: Vi har fedrekvote!

En Belgisk mor har 3 måneder svangerskapspermisjon og etter 3 måneder blir en liten baby levert til en barnehage eller en dagmamma. Fedrene kan dra tilbake til sine arbeidsplasser når babyen er 10 dager gammel. Når jeg forteller i Belgia at fedrene i dag har 16 uker fedrekvote, får øyene størrelsen som kaffetallerkener og åpner munnen seg. Å gi menn tidlig en liten dytt i ryggen så de må ta ut lovbestemt fedrekvote og la de få prøve å være pappa, er en av de store virvlene i ryggsøylen til verdens mest likestilte land. Det gir tidlig respekt for oppgavene en mamma kanskje senere gjør mer av enn en pappa. Det gir en unik mulighet til å knytte et nært bånd med det nyfødte barnet uten å måtte tenke på at man snylter på arbeidsgiveren eller uten å måtte trygle arbeidsgiver om å få lov til det.

Jeg blir overrasket over å se hvor konservativ en Belgisk familiedynamikk fortsatt er i 2013. Det har resultert i hete diskusjoner om forskjeller mellom Belgiske og Norske ekteskap med venner og familie. Jeg grøsser over å se Belgiske kvinner ha mange timer bak strykebrettet, lage mat, passe barn og gjøre husarbeid mens ektefellen kommer hjem og setter seg i sofaen. Det handler om gjensidig respekt, det handler ikke om å være mindre mandig men det handler om å dele på oppgavene i en travel hverdag. Og Norske menn er flinke. Vi tar barna ut på tur, vi støvsuger og vi elsker å stå på kjøkkenet. Selvfølgelig slår Gauss-kurven også inn her og er det noen som gjør mer enn andre men generelt sett er det en forskjell å se.

Tenkt at et industrialisert land som Sveits først innførte kvinnestemmeretten i visse kantoner så sent som i 1990! Da er jeg glad for våre 4 store: Camilla Collett som posisjonerte seg i den offentlige debatten i midten av 1800-tallet, Frederikke Qvam som posisjonerte seg blant viktige politikere, Gina Krog som første leder av Kvinnestemmerettsforeningen og Fernanda Nissen som jobbet for kvinnesaken. Et samfunn der medlemmer blir ulik behandlet er et urettferdig samfunn. Det er et samfunn der urettferdigheten gnager i ekteskap. At jeg må bidra mer som mann i min familie enn en mann gjorde på 1800-tallet er en innsats som viser respekt for min kone. Og et samfunn med respekt er et vellykket samfunn.

At politiske partier i 2013 begynner å diskutere over å fjerne fedrekvoten, over å øke forskjeller mellom ektefeller ved å holde kvinner hjem, over å frata kvinner rett å bestemme over egen kropp er uforståelig. Det er ikke i et slikt land jeg ville være statsborger da jeg ønsket å bli Norsk i 2011. Det er i landet jeg lever i i dag: verdens mest likestilte land med gode ordninger for menn og kvinner!

Bruk stemmeretten, menn og kvinner, for et land som setter likestilling høyt på agenda! Bruk stemmeretten, kjære kvinner og tenk hvilket privilegium dere har mot kvinner uten politiske rettigheter i mange andre land. Bruk stemmeretten så vi kan jobbe videre på den store jobben våre 4 forgangskvinner har startet!

 

 

Spør hva du kan gjøre for samfunnet – og hva samfunnet kan gjøre for deg

nina sandberg Nina er er Nesoddens første kvinnelige ordfører . Hun har en oppfordring til deg!

Vår neste gjesteblogger er Nina Sandberg. Hun er fra Tromsø, er utdannet statsviter, har arbeidet i mange år som forsker og etter hvert forskningsleder på NIFU, med særlig ansvar for studier av grunnskole og videregående opplæring.  Hun flyttet fra Oslo til gård på Nesodden da barna var små, og ble engasjert i FAU, Kommunalt  Foreldreutvalg og etter hvert Arbeiderpartiet.

I 2011 ble Nina første kvinnelige ordfører i Nesodden kommune, en kommune med 18.000 innbyggere.

Nina har tre barn. Ninas datter, Astrid, døde i en tragisk ulykke da hun var 12 år. Hun ble påkjørt på vei hjem fra et skoleball, rett ved der hun bor. Det er den store sorgen i hennes liv. Takket være en enorm støtte av alle rundt henne, helsevesen og NAV, har hele familien det bra i dag, men livet er annerledes.

I dette innlegget skriver hun om hvorfor stemmeretten er så viktig å knytter sammen historien om kvinnersstemmerett med valget 9.september. God lesning!

...........................................................................................

Stemmerettsjubileet har blitt mangfoldig markert. Snart er det stortingsvalg. Da kan vi feire på beste måte, ved å strømme til valgurnene som aldri før. Det er to viktige grunner til at vi bør hedre våre formødre og bruke stemmeretten: Vi får makt selv, og vi gjør folkestyret sterkere. Stortingsvalget 2013 er viktig, og det kommer til å bli jevnt. Hver eneste stemme vil telle for resultatet. Så stem!

Stemmerett er nødvendig for å påvirke samfunnsstyringa. I våre dager diskuterer vi for og i mot 16-åringers stemmerett. Samtidig opplever vi at demokratiske rettigheter ikke tas i bruk. Avisene har felles kampanje for å få opp ungdommens valgdeltakelse. På nettstedet «Min stemme 2013» gir 23-åringen Nicoline en god begrunnelse for hvorfor: "Generasjoner før meg har kjempet med nebb og klør for stemmeretten. Jeg tar ikke retten til å delta for gitt og vil selvsagt stemme. Ungdom skal styre fremtiden så ungdom må engasjere seg!»

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år, men samfunnsendring tar tid. Først i 1971 var kvinnerepresentasjonen i norske kommunestyrer over 10 prosent. Selv ble jeg som første kvinne ordfører i Nesodden i 2011.  Utenfor formannskapssalen hang 174 år med tidligere ordførere i glass og ramme. Galleriet ga i seg selv inspirasjon til å stille til valg. Ubalansen ble påfallende konkret.

I sommer sendte NRK dokumentaren «Historien om en øy».  Jeg kjente meg godt igjen i noe Sissel Rønbeck fortalte her: I 1975 takket hun opprinnelig nei til å bli lederkandidat for AUF, fordi hun mente hun kunne for lite. Men så opplevde hun hvordan unge menn med selvfølgefordelte vervene seg i mellom, tilsynelatende uten å regne med konkurranse om kandidaturene. Da ombestemte hun seg. Og ble valgt til leder.

Hun har noe å lære bort: Vi trenger ikke å lytte til vår egen indre kritiker i ett og alt. Unge Sissel tok ordet, viste hva hun ville og kunne, sa ja til tillit, ansvar og makt.

Vi bør delta der avgjørelsene tas. Samfunnet trenger oss. President John. F Kennedy sa i sin innsettingstale: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt. Jeg mener vi bør stille begge spørsmålene. Kvinner må gjøre det de kan for å ta aktivt del i samfunnet. Og samfunnet må legge til rette for likestilling, både konkret og symbolsk.

Selv om likestillingskampen har gitt store fremskritt, er vi på mange viktige arenaer langt fra i mål. Kjønn har konsekvenser langt ut over forplantning og muskelstyrke. Jenters opplevelse av hva de vil og kan gjøre, påvirkes av hvordan makt og ressurser er fordelt i samfunnet, og hva kjønn betyr som symbol. I arbeidslivet jobber kvinner mest deltid, velger ”kvinneyrker”, tjener mindre, og er i lavere posisjoner enn menn. 1 av 3 næringslivsledere er kvinner, og 20 prosent av topplederne. I familien gjør kvinner mest husarbeid og tar mest ansvar for ulønnet omsorg. I samfunnslivet deltar kvinner mindre enn menn. Stortinget har 40 prosent kvinner, kvinneandelen blant politiske ledere har stått stille de siste 20 årene, og etter siste kommunevalg var 22 prosent av ordførerne kvinner.

Det finnes mange argumenter for at kvinner bør inn i politikken. Helga Hernes nevner tre viktige grunner: 1) Det er rettferdig. Kvinner har rett til å delta på lik linje med menn der beslutninger tas. 2) Det er nyttig. Kvinner kan ha andre erfaringer og ressurser enn menn, og tilføre politikken nye perspektiver og tema. 3) Interesseargumentet: Kvinner bør delta fordi de kan ha andre interesser enn menn, og fordi det er viktig at kvinner selv uttrykker sine interesser.

Jeg er stolt over å ha brutt en barriere, og har aldri angret at jeg stilte til valg. Jeg sa ja fordi jeg ønsket å ta ansvar og følte at jeg hadde noe å tilføre. Jeg torde fordi jeg hadde mennesker rundt meg som viste tillit, bakket opp og ga støtte, og fordi jeg sto på en trygg partiplattform.

Det er mye å gjøre som ordfører, men det er et privilegium å styre et lokalsamfunn med et kommunestyre i ryggen. Jeg prioriterer også familien og setter av tid til annet enn politikk. Min viktigste rolle er å være mor til de to sønnene mine som lever og til datteren min som er død.

Valget 2013 blir et retningsvalg mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet og en Høyre/Frp-regjering. Det er ikke likegyldig hvem som styrer. «Det er Arbeiderpartiet som har gått først i å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang.», skrev Per Fugelli nylig. Jeg vil ha en regjering som arbeider aktivt for å gi mennesker like muligheter: Som endrer lovene, organiserer arbeids- og samfunnsliv, tar opp skjevheter til debatt og driver holdningsskapende arbeid.

Pappaperm er et eksempel på forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk. Ordningen sikrer barns tilgang til begge foreldrene, fremmer kvinners muligheter i arbeidslivet og menns muligheter i familielivet. Få grep har vært mer vellykket. Fedre, NHO og forskere vil bevare pappapermen. Høyre vil fjerne fedrekvoten, fordi den båndlegger familiens frie valg.

Vedvarende ulikheter er ikke resultatet av frie valg. Hvor likestilte hadde vi vært i dag, om vi ikke hadde stemmerett, rett til høyere utdanning, ekteskapslov, likestillingslov, rett til barnehageplass, fødselspermisjonsordning? Vi velger alle innenfor samfunnsskapte betingelser. Derfor må vi alle jobbe for å endre holdninger og rammebetingelser. Og vi trenger likestillingspolitikk i ryggen.

Jeg har hjertet mitt i et parti som er grunnlagt på verdiene samhold, frihet og like muligheter. Både enkeltmennesker og samfunn vil vinne på at frihetskampen føres videre. For verden går ikke rettlinjet framover. Som tidligere industriminister Finn Lied sa i tv- serien Mitt Liv: "Det er en strid i alle samfunn - også det det norske -mellom de som vektlegger fellesskapet og de som er mer opptatt av personlig vinning. Det er en kamp, og den kampen ønsker jeg å være med i, så lenge jeg puster"

Godt valg 9. september!

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Stem, kvinne!

Foto:scanpix/statsministerens kontor Liv Signe Navarsete er vår neste gjesteblogger. Hun kommer fra saftbygda Sogndal og var leder for Sogn og Fjordane Senterparti fra 1998- 2004. Den engasjerte sogningen overtok som leder av Senterpartiet i 2008.

Hun ble samferdelsminister i i 2005 under Stoltenbergregjeringen og i 2009 ble hun kommunalminister.

Hun har satt et sterkt preg på den rødgrønne regjeringen.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere Kommunalminister Liv Signe Navarsete som vår gjesteblogger. Hun er en sterk og  tydelig kvinnestemme i det politiske ordskifte. I dette innlegget vektlegger hun betydning av at kvinner stemmer og tar plass i lederverv og i andre viktige posisjoner. Hun viser til at vi fortsatt har en vei å gå selv i stemmerettsåret.

Vi håper alle våre lesere tar utfordringen fra Liv Signe og ønsker dere god lesning!

..............................................................................................................

Stem, kvinne!

Den beste måten å heidre forkjemparane for stemmerett for kvinner på, er å bruke retten til å stemme ved stortingsvalet 9. september.

Rett før sommaren feira me 100 år med likeverdig rett til å stemme for kvinner og menn. Feiring med talar og fine ord er viktig og høyrer heime ein slik dag. Det aller viktigaste me kan gjere, er likevel å bruke den retten me er sikra.

Ved førre stortingsval var det 23 prosent av norske kvinner som ikkje brukte denne retten. Det er omtrent like stor del menn som ikkje stemmer.

Dette er ikkje bra nok! Me har stolte tradisjonar for deltaking og folkestyre i Noreg. Dei må me alle bidra til å halde i hevd.

Då må me stemme – og me må heie fram dei kvinnene som vil ta endå meir ansvar.

Dagens Storting har 39,6 prosent kvinner. Menn er i fleirtal.

Berre to av ti ordførarar landet rundt er kvinner. Menn er i klart fleirtal også i andre leiarverv i kommunane.

Heilt fersk statistikk frå listene til stortingsvalet i haust, viser 40,2 prosent kvinner på listene. Det er to prosentpoeng lågare enn ved førre stortingsval.

Blant dei 211 listetoppane, er 80 kvinner. Me veit at listetoppane har størst sjanse for å få viktige politiske verv. Berre 27,5 prosent av listetoppane er kvinner.

Det betyr at me framleis har ein veg å gå.

Som statsråd ansvarleg for val i Noreg, er eg oppteken av å informere om valordninga. Om kvar me kan stemme, når me kan stemme og korleis me skal stemme.

Kven du stemmer på, det er opp til deg.

Men hugs: Brukar ikkje du din rett til å stemme, er det andre som bestemmer for deg.